Bokelskere.no

Ikke noen høydare fra Uri

Fantastisk bra roman bygget på historiske hendelser fra 1200-tallet. Anbefales på det varmeste!

Eg les framleis i Kaldere mot natten - som forrige helg, som lydbok har eg krimnoveller av Unni Lindell; Min mor har en saks i ryggen og i tillegg les eg sakprosa; Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider av Morten Strøksnes.

Nå har det skjedd for første gang. I år fikk jeg til jul en bok som jeg bare MÅ bytte. En forsiktig gjennomblaing og rask skumlesing bare styrket de bange anelsene. Storhaugs bok "Islam" har ingen plass i mine bokhyller. Naturligvis har alle mennesker rett til å mene og ytre hva de vil, men bøker med tankegods så langt fra mitt eget nekter jeg å bruke tid på. Menneskefiendtlighet og fryktmaksimering bør ikke spres. Min eneste bekymring er at boka som jeg leverer tilbake i butikken, vil kanskje bli kjøpt av en annen som vil sluke det som står der.
Søker råd: Hvilken bok (helst skjønnlitterær) bør jeg velge isteden?

Ja, for jeg går du fra at dere alle er enige i bøker er den eneste perfekte julegave. Det var dette jeg som barn aldri fikk verken foreldre, besteforeldre eller diverse tanter til å forstå. Derfor representerer gaveutdelingen for meg en endeløs skuffelse det jeg pakket opp gave etter gave med hekla kleshengere , broderte lommetørklær, hjemmestrikka strømper osv. Heldigvis ble det bedre siden. Men tilbake til spørsmålet. Hvilken bok kjøpte du i år til den personen du setter høyest her i verden?

Desse bøkene har fått toppkarakter av meg dette året:

Mors og fars historie og
Bror din på prærien av Edvard Hoem
Himmelblomsttreet av Gert Nygårdshaug
Slik treet faller av Britt Karin Larsen
Stormenes tid av Ken Follett

Eg prøvde lenge å ikkje blanda meg borti denne diskusjonen, men eg klarar ikkje å halda meg unna lenger. Her kjem det nemleg fram skremmande haldningar - pakka inn i ulne og liksom-velformulerte vendingar. Eg føler trang til å seia frå om at dette er haldningar eg tek sterk avstand frå.

Baksideteksten på boka lyder slik:

"Høsten 2015 opplever Norge og Europa en dramatisk høy folkevandring fra islamske land i Midtøsten, Afrika og Asia.
Vår frihetsorienterte kultur er allerede under stadig sterkere press fra islam. Islam er i kamp med kvinner, jøder, homofile, frihetsorienterte muslimer og enhver som ikke underkaster seg dens doktriner.
Folk er med rette bekymret for fremtiden, mens vårt politiske lederskap både tier og lyver om islams motstand mot frihet.
I denne engasjerende boken er Hege Storhaugs budskap at Norge og Europa nå beveger seg inn i en ukultivert og udemokratisk tidsepoke. For å bevare vår livsform trenger vi at folket tar til motmæle og bruker det Arnulf Øverland kalte Den første menneskeretten: Ytringsfriheten.
Hege Storhaug er folkets utrettelige røst mot godhetsfeberen i politikken, akademia og mediene."

For meg er dette meir enn nok. Eg skjønnar utruleg godt kva Storhaug meiner, utan å lesa heile denne boka. Eg har følgd såpass med og lest mykje anna av det ho har skrive - så eg eg veit kva ho står for - og ja, det er i høgste grad negativt. Ho blir meir og meir ekstrem. Ho fyrer stadig opp under den skepsisisen og uroa som alt finst i det norske samfunnet - og dermed; meir frykt, meir splitting, meir framandfrykt, meir rasisme, meir intoleranse.
Storhaug og HRS hevdar at dei kjempar mot "godhetsfeberen", faktum er at ho/dei sprer hat og frykt med konspirasjonsteoriane sine.

I eit kommentarfelt der denne boka vert omtalt finn ein følgjande:

"Jeg håper at alle opplag blir utsolgt og at det ligger minst ett eksemplar under hvert eneste juletre i Norge i år. Europa går til grunne nå. 968 000 har så langt søkt asyl i Tyskland i år. Kanskje like mange til sammen i resten av Europa? Lovverket i Norge tilpasses Islam hele tiden. Merkel er kommunist. Hun har ingen nasjonal respekt eller ære. Hege er til de grader klarsynt realist. Politikerne i Norge er naive fjotter."

Slike tilhengarar er det Storhaug har. Feige rasistar som sprer oppgulp og løgner rundt omkring på nettet.

Sjølvsagt skal det drivast religionskritikk. Sjølvsagt finst det negative sider ved islam. Sjølvsagt veit eg at fundamentalisme er farleg - men det gjeld alle religionar, også kristendom. Sjølvsagt tek eg avstand frå terror og IS. Sjølvsagt er det ein mengde utfordringar med den auka asyl- og flyktningestraumen i dagens Europa.
Men eg nektar å vera med på å hylla Storhaug som ei "modig stemme" og ein "framsynt realist". Ho spelar på dei fordommane veldig mange har. Sjølv er eg meir redd for Storhaug og hennar meiningsfeller enn for islam.

Nok en bok der handlingen omfattes av to ulike historier. Om slikt skal bli vellykket eller ikke, er bl.a. avhengig av sannsynligheten i sammentreffet. Det vanlige er at fellespunktet for de to sakene avdekkes i slutten av boka. Da har gjerne den ene saken (den nåtidige) kastet nytt lys over den andre saken (den fra fortiden). Men hvor troverdig er det at den samme personen / de samme personene skal bli berørt av akkurat disse to sakene?
Oðinn er alenefar til ei elleve årig datter Rùn. En tid etter at forholdet mellom ham og kona hans Lara tok slutt, døde sistnevnte etter et fall ut av et vindu. Oðinn prøver så godt han kan å være en god far for Rùn, men han føler hele tida at han ikke strekker til. Det er hevet over tvil at Rùn har måttet fått et sjokk da mora hennes døde. Far og datter klarer ikke å snakke sammen om det som skjedde den gang. I stedet sender han henne til en psykolog, bl.a. fordi han ønsker at hun må bearbeide det underlige, anstrengte forholdet som jenta har til bestemoren sin, Aldis, Laras mor. Oðinn har nylig fått en ny jobb. Han skal skrive en rapport om Krokur, en barneverninstitusjon som er under etterforskning. Stedet ble drevet av det sterkt religiøse ekteparet Veigar og Lilia. Her ble det plassert gutter, unge lovbrytere som var for unge til å få fengselsstraff. Det som rettet mistankens lys mot spesielt Krokur, var en ulykke som skjedde der i 1974. To unge gutter ble funnet døde i en bil som sto på stedet med motoren i gang. Dødsårsaken var kullosforgiftning. Hadde snø tettet til eksosrøret? Man antok at guttenes plan var å bruke bilen til å komme sg vekk. Mn hvorfor satt da begge i baksetet?
På Krokur jobbet i 1974 ei ung tjenestejente, Aldis. Hun virker ensom og venneløs. Mora si har hun brutt med siden denne ikke tok dattera si i forsvar den gang moras samboer forgrep seg på henne. En ny gutt blir plassert på Krokur. Han heter Einar og virker langt eldre og mer moden enn de andre guttene. Hvorfor er han kommet hit? Undrer Aldisseg på. Også Einar fatter interesse for Aldis. Og etter en tid havner de i samleie, noe som påfører Aldis graviditet. Forholdene på Krokur er svært strenge. Guttene får ikke motta verken besøk eller brev hjemmefra. Dette er underlig siden det fra mange familier er blitt sendt brev. Så får Aldis nyss om at bestyreren Veigar har gjemt unna alle brevene som han oppbevarer i Kjelleren. En natt ser Aldis sitt snitt til å snike seg ned i kjelleren. Hun vil finne brev som kan fortelle henne noe mer om den mystiske Einar.Hun kommer over en bunke brev, skrevet til Einar fra ei jente som kaller seg Eialinn. Mens Aldis er der nede i kjelleren, hører hun noen komme. Hun gjemmer seg i et lite kott, men klarer å skimte silhuetten av ei ukjent ung jente som med kniv i handa går og mumler ukvemsord. Senere forteller Aldis Einar hva hun opplevde og får servert hele den tragiske historien. Jentas navn er Eialinn. Hun og Einar var en tid kjærester. Ealinn ble gravid. Da familien stelte til så mye bråk rundt dette, ble en ulovlig utført abort den eneste løsningen. De fikk vekk det døde fosteret, men Eialinn selv ble skadd av overgrepet. Lenge lå hun på sykehus, og da hun endelig kom hjem, hadde hun alvorlige hodeskader. Eialinns far er en mektig dommer. Han klarte å ordne det slik at det aldri ble reist noen tiltale. Men barnefaren burde naturligvis få sin straff, derfor ble Einar ureglementert plassert på Krokur. Fortellingen hans har gjort Aldis kvalm. Nå vil hun i hvert fall ikke fortelle Einar at hun selv er blitt gravid. Aldis vil snarest mulig komme seg vekk fra Krokur.
Også bestyrerparet er av samme mening. Derfor har Veigar allerede satt fram bilen på tunet. Aldis selv står i vinduet og ser Einar og en mindre gutt som prøver å gjemme seg for den strenge bestyreren. Redningen for dem blir å gjemme seg i bilen. Nå får Veigar øye på Eialinn. Flere kvelder har hun sneket seg rundt på området til bestyrerens store forbitrelse. Han fører henne bryskt med seg inn på kontoret, og da de kommer ut igjen, er dommeren, Eialinns strenge far, med. De går bort til bilen. Veigar stikker hodet inn, og Aldis, som ser det hele, kan konstatere at noe fryktelig må ha skjedd. En livløs kropp løftes ut av bilen og legges på snøen. Det er Einar. Så kommer den lille kameraten til. Begge er døde. Aldis ser også at Veigar plukker noe vekk fra bilens eksosrør og kaster det inn i skogen.
Oðinns etterforskning bringer på det rene at tjenestejenta på Krokur var ingen ringere enn Aldis, hans egen svigermor og bestemoren til dattera hans. Han konfronterer Aldis med dette og får vite at ganske riktig, Lara var datter av Einar, og Rùn var altså hans barnebarn. Og ikke nok med det. Nå kommer også hele historien om Laras død fram. Hun ble dyttet ut av vinduet, og den som gjorde det var Rùn etter at mora urettmessig hadde kjeftet på henne. Faren blir skremt. Han frykter for sin datters framtid. Kan hun leve med dette? Hva kan hun komme til å gjøre senere i livet? I desperasjon griper han til en flaske sovemedisin som han heller i drikken til Rùn. Han forteller Rùn at nå skal de besøke onkelen Baldur. De setter seg inn i bilen, men han kjører bare inn i den tomme garasjen til en død kollega. Kort tid etter konstaterer han at Rùns lille kropp er blitt helt livløs. Selv er han også fryktelig søvnig. Til alt hell bar det vitner til alt som skjedde, derfor nle Rùns liv berget i siste liten, men Oðinn selv døde. Rùn blir heretter oppfostret hjemme hos Baldur som hun forguder. Onkelen og hans kone, Sigge, har lenge ønsket seget barn. Rùn selv er svært fornøyd med denne ordningen. Det eneste er Sigge. Hadde ikke hun vært der, kunne Rùn hatt onkelen sin helt for seg selv.
Så tilbake til spørsmålet jeg stilte i starten. Er det troverdig at samme person, her Oðinn, som har opplevd drapet på sin ex-kone, ikke bare etterforsker, men er også personlig berørt av saken fra 1974? Ja, må man absolutt kunne svare her. Som det også betones i boka, er Island et lite land, og i motsetning til mange andre land er det trolig mindre oppblanding av nasjonaliteter her. Derfor er det nok ikke så rart at svigermora er involvert i saken han skal skrive rapport om.

Så fint! Eg trur du får mange fine lesestunder med desse bøkene.

Dette er en tynn bok, på bare om lag 150 sider. Språket er dagligdags og lettfattelig. Og innholdet omfatter situasjoner vi alle kjenner oss mer eller mindre igjen i. Altså kan vi tro at dette er en lettlest bok. Men her tar vi feil. Mye tankestoff skjuler seg bak de enkle linjene.
Bokas hovedperson er ei ung jente (19 år), oppvokst på Østlandet, trolig i Oslo. Hun har flere søsken, alle brødre. Mens hun lå i moras mage, mistet mor tvillingen hennes. Senere har hun tenkt mye på dette fosteret, særlig på hvilket kjønn det ville hatt. Den siste tida i hjembyen har hun bodd sammen med en kjæreste. Men nå forlater hun også ham. Hun reiser over fjellet til Bergen, og bestemmer at oppholdet her skal innebære en forandring. Meningen er at hun skal studere, med også jobbe. Imidlertid oppsøker hun aldri fakultetet og noen jobb får hun seg heller ikke. Hun tilbringer alle dager på hybelen, i senga, stirrende på klokka, samtidig som hun tenker tilbake på sen delen av livet som hun allerede har levd. Hun går ikke lenger ut og slutter å svare i telefonen.
En venninne har hun imidlertid fått, Julie. Alltid er det Julie som må ta initiativet til kontakt, og hun er standhaftig selv når hovedpersonen er avvisende. Samværet mellom de to er ofte preget av alkoholkonsum, gjerne altfor mye. Det går på helsa løs for hovedpersonen. Vi hører mye om håravfall, blod, oppkast osv. Julie kommer ut for en bilulykke og havner på sykehus. Venninnen besøker henne. Da Julie utskrives, hører vi for første og eneste gang at hovedpersonen smiler.

Når når velger neste bok som skal leses, hva er bestemmende da? Hvilke emner vil du helst at boka skal inneholde og hvilke avskyr du?

Har 3. verdenskrig kommet oss nærmere? Daglige meldinger om brutalitet rundt o i verden, og en situasjon i dagens Europa som mer og mer likner på 1930-tallet, fått dette spørsmålet til å lyde ikke helt urimelig. Kanskje er dette grunnen til at så mange av våre forfattere velger seg 1930-tallet som kulisse for sine fortellinger. Kim Leines bok er en tjukk roman, mer enn 600 sider. Sjelden har jeg skumlest noe så overfladisk som jeg gjorde med de første 100 sidene av denne boka, Og det passet riktig bra. På denne måten unngikk jeg alle de stinkende blodige detaljene av skildringen av krigen i Finland. Dette får bokas to hovedpersoner oppleve på kroppen da de melder seg som frivillige til den finske borgerkrigen for å slåss mot de russiske bolsjevikene.
Tvillingene, Kaj og Ib, avbryter studiene i henholdsvis teologi og medisin. Det de opplever i krigen, vil komme til å prege dem sterkt. Tilbake i Danmark er ikke livet lenger som før. Et irritasjonsmoment er fru Madsen, farens husholderske, som stadig får mer og mer plass i den gamle mannens liv etter konas død. En dag finner sønnene de to sovende ute, fordrukne og i en ganske så avkledd tilstand. Ib ender med å kaste seg over fru Madsen og drepe henne. Så sleper han liket ned til sjøen. Den eneste (i tillegg til den fordrukne faren) som later til å savne fru Madsen, er sønnen hennes, Erwin. Det virker ikke som om han tar det særlig tungt at moren hans er forsvunnet. Han retter mistanken mot brødrene Gotlieb, særlig mot Ib som han gjerne tar intim kontakt med i tiden som kommer.
Ib gjør unna legestudiene sine og blir ansatt på kommunehospitalet. Men etter noen tabber må han forlate stillingen. Senere får han jobb i psykiatrien. Ib fremholder at han trives godt blant de gale. Kaj derimot bruker lang tid på teologistudiene, men omsider får han seg jobb, ikke som prest , men som journalist. Kajs liv er fylt med damehistorier. Noen gifter han seg med, andre bare bor han sammen med. Han får barn med ulike kvinner. En av dem er den tyske jødinnen Josepha. Hun lever med sin mann (som senere går inn i Gestapo) i et særdeles liberalt ekteskap. Ib på sin side gifter seg med sin Elisabeth, kanskje for å dekke over sine homoseksuelle sider. En av mennene han kommer til å frekventere, er nettopp Erwin Madsen. Liket av fru Madsen blir omside funnet drivende o sjøen. På grunnlag av klærne klarer politiet å identifisere den døde. Erwin tar på seg skylden for drapet.
Ib ender opp som hypnotisør. Han reiser land og strand rundt med forestillinger der han vil helbrede folk for nevroser og vrangforestillinger. Kaj er i Tyskland. Jødinnen Josepha vil ha hans hjelp for å kunne flykte til Sør-Frankrike. Men de innhentes på toget av Gestapo som arresterer Josepha. Krigen kommer nærmere, og i Danmark. Brødrene slutter seg til motstandsbevegelsen. Kaj er medarbeider i en illegal avis. De blir utstyrt med dekknavn. Kaj går på sterke piller, Ib er svekket av hjertetrøbbel. Kaj arresteres av Gestapo. Erwin er med i Hilfspolizei. Kaj utsettes for tortur. Nazistene uttrykker: ”Det er ikke smerten i seg selv som får ofrene til å snakke, men angsten for smerten.”
I siste del av boka er vi igjen tilbake i borgerkrigen i Finland i 30-årene. Hvorfor denne oppbygningen? Forrige gang var det en mer generell skildring av krigen vi fikk. Denne gangen legges det mer vekt på det som hovedpersonene selv utrettet i krigen. Helt grunnløst skjøt også de folk. Ib for eksempel dreper uten videre kameraten sin, Mikke, og parterer liket. Med disse opplysningene i hodet virker skildringen av krigen på dansk jord annerledes enn før for leserne.

Joda, det er mye sex her. Skildringer som man godt kunne vært foruten. Men likevel ikke mer enn i mange andre bøker. Det jeg liker minst ved boka er all volden som blir beskrevet ned til den minste detalj. Det er motbydelig. Likevel, akkurat som deg, liker jeg boka godt - så urimelig som det enn kan høres.

Eg les - så sakte eg kan, for eg vil gjerne at leseopplevinga skal vare lenge - Britt Karin Larsens siste bok i Finnskogserien; Kaldere mot natten.
Som lydbok har eg krimromanen Kistemakeren av Frode Granhus. Når den eg "ferdighøyrt" har eg neste lydbok klar: Dickens' En julefortelling.
Eg set pris på variasjon.

Boka er delt inn i tre deler som avløser hverandre gjennom hele boka. Den kronologisk første delen foregår i England i 1850. Her er vitenskapsmannen William hovedperson. Hans interessefelt er bier, særlig etter at han har kommet over en bok om bier. Er denne boka noe som sønnen hans har villet vise ham? William har mange barn, men bare en eneste sønn. Denne har han store forhåpninger til. Derimot legger han knapt merke til datteren Charlotte som er svært ivrig etter å hjelpe sin far. William jobber på universitetet som assistent hos en professor og drømmer om at sønnen skal følge i hans fotspor. Men gutten later til å være langt mer opptatt av festing og rangling, noe som moren mest mulig forsøker å dekke over. I boka leser faren om bikuber. Hvordan bør en bikube se ut for at biene skal yte optimalt? Han arbeider fram et forslag. Men en annen kommer ham i forkjøpet. Og William, syk av skuffelse, blir sengeliggende lang tid framover.
Nå skal vi gjøre et hopp mange tiår fram i tida og lander da i 2007 på et annet kontinent, nemlig i Ohio, USA. Her bor ekteparet Georg og Emma. Han er bonde med birøkt som hovedbeskjeftigelse, en travel virksomhet der han håper å få god hjelp fra den store sønnen, Tom. Men heller ikke her er far og sønn samstemte. Tom går på skole og det vil han helst fortsette med. Biene skal befrukte plantene, ikke bare på egne åkrer. Georg reiser med biene sine land og strand rundt for å hjelpe andre bønder. Men så en dag skjer det noe helt uventet. Da Georg skal åpne en bikube, finner han den nærmest tom. Biene har forsvunnet. Dette gjentar seg, ikke bare med hans bier, men også med de andre birøkternes. Man kaller dette fenomenet for CCD.
Den endelige konsekvensen ser man først langt framme i tida. I mellomtida er Europa og Amerika redusert til utarmede kontinenter der ingenting gror. I 2098 forsøker man i Kina å drive fram en annen metode. Menneskene overtar bienes rolle. De klatrer omkring i trærne og påfører blomstene på denne måten blomsterstøv. Allerede i åtte årsalderen er dette blitt barnas livsoppgave. Tao og mannen hennes har en treårig sønn. Tao ønsker at gutten skal leke og lære noe, hvilket er vanskelig nå som all skolegang er blitt kraftig redusert. Endelig kommer en etterlengtet fridag. Tau bil at familien skal tilbringe alene sammen. De skal på skogstur. Men så forsvinner treåringen, og da de skrekkslagne foreldrene endelig finner ham, er han bevisstløs. Sykehushelikopter rekvireres. Vel framme får ikke foreldrene se sønnen, og legen svarer bare unnvikende. Til slutt kommer det fram at gutten er blitt overført til et sykehus i Beijing. Dit drar Tao i håp om å spore opp sønnen. Hun møter en fiendtlig by. Men så dukker det en kvinne opp som tar Tao med i sin eksklusive bil til en del av byen som til forveksling likner mer på en mer moderne versjon av vår verden. Endelig får moren se sønnen der han ligger som et nedfrossent lik.
At en bok inneholder parallellhistorier er ikke noe bytt, men når forfatteren skal prøve å sy disse sammen på slutten, blir resultatet mer eller mindre haltende. Her har det lykkes langt bedre. Tao har besøkt biblioteket og plukket med seg boka ”Den blinde birøkteren” av kvinnen Charlotte som kom til å føre farens livsverk videre. Denne boka har også en viktig plass på gården til Georg, og da han i raseri går løs på alt inventar, får også denne boka unngjelde.