Bokelskere.no

Ellevillt om døden - et filosofisk verk

Det er foruroligende utsikter José Saramago (1922– 2010) trekker opp i sin bok «Dødens uteblivelse» fra 2005. Han tar kristendommens dogmer, som troen på « det evige liv» og «frelse gjennom død og oppstandelse» bokstavelig og viser det absurde i dem i all sin gru.

I kjent stil fremsetter Saramago en hypotese: Hva hvis døden en dag plutselig uteblir. Denne kontrafaktiske tilnærmingen går igjen i flere av Saramagos bøker: Hva hvis korsfarerne sa nei til å hjelpe de kristne portugiserne med å kaste ut de muslimske maurerne (Beleiringen av Lisboa), hva hvis det fantes to mennesker som var nøyaktig like (Den andre mannen), m.fl.

«Kontrafaktisk utsagn er et hypotetisk hvis–så utsagn hvor man vet at det som sies i første ledd, ikke er tilfelle. (…) Slike utsagn er påstander om hvordan verden ville vært hvis fortiden hadde vært annerledes enn vi nå vet at den faktisk var.» (Store norske leksikon)

Hvor galt går det ikke når folk slutter å dø. Hvilke enorme samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser får det, og ikke minst hvilke lidelsesfulle følger får det for det enkelte mennesket. Og hvilken fordømmelse utløses når folk finner en utvei for å la sine eldgamle eller allerede dødssyke slektninger få dø. Jeg skal ikke røpe hvordan, men vips er vi inne i debatten om eutanasi (barmhjertighetsdrap).

Fortvilelsen når døden igjen gjør sitt inntok. Hvor irrasjonelt vi forholder oss til døden, hvordan vi med alle midler prøver å bekjempe den, forhandle med den, osv.

Omtrent halvveis i boken skifter forfatteren perspektiv; vi følger handlingene fra dødens siden. Saramago personifiserer døden slik vi kjenner den fra tegningene av Mannen med ljåen, men selvfølgelig, «vår» død er av hunkjønn.

Den 83 år gamle forfatteren er i storslag. For en fantasi! Han retter treffende og sylskarpe spark mot politikerne, byråkratiet, kirken, begravelsesbyråene, forsikringsselskapene (som alltid kommer godt ut av det), skurker som skor seg på menneskers tragedier. Han boltrer seg med de mest vidløftige krumspring. Men under all humoren og galskapen ligger de dyptpløyende og eksistensielle spørsmålene. Som «Hvis vi ikke begynner å dø igjen, har vi ingen fremtid.» (side 93)

Og Saramago hadde ikke vært den han var, om han ikke avslutningsvis spiller leseren et puss! En rørende, vakker og tankevekkende slutt.

Jeg ser at Aftenpostens anmelder Kjell Olaf Jensen skriver at Saramago har en «krøkkete stil», «unødvendig tung å lese». Jeg kunne ikke ha vært mer uenig! Saramagos stil er leken, elegant og presis. Riktignok med en meget sparsommelig tegnsetning, fravær av avsnitt og setninger med utallige sidesprang. Men Saramago vet nøyaktig hvor langt han kan tøye strikken, når han må stoppe, akkurat i tide. Han strør om seg med klisjeer. Men klisjeer, brukt så bevisst og elegant, viser nettopp forfatterens språkfølelse. Dette er Saramagos storhet, det han har fått nobelprisen for (1998). Alle ære til oversetter Kjell Risvik som har klart å overføre dette fra portugisisk til norsk.

Denne boken har jeg vært på jakt etter i flere år. Den er en skam at forlagene bare lar gode bøker utgå. Undre over alle undre, jeg fikk den, innbundet og pen, på en nettauksjon for 2 (!) kroner + porto.

Mitt eneste ankepunkt er omslaget. Jeg forstår hva designeren sikter til, men etter min mening fanger ikke omslaget essensen i boken. Det får likevel ikke ødelegge helhetsinntrykket. En soleklar 6-er og rett inn på min eksklusive favorittliste.

Denne helgen (og hele uken for så vidt) gjør jeg noe jeg aldri gjør – leser tre bøker på en gang!

Men da José Saramagos Dødens uteblivelse kom i posten, måtte jeg bare legge Cecilie Engers Ellisif Wessel, Himmelstormeren til side. (En gjenlesing etter et besøk i Kirkenes). "Dødens uteblivelse" har jeg vært på jakt etter i flere år, og undre over alle undre, jeg fikk den på en nettauksjon for 2 (!) kroner + porto, innbundet. Dette er Saramago i full vigør! Kommer tilbake med nærmere omtale av denne.

Dertil sitter gemalen og jeg med ørene på stilk og lytter til Eilif Armand lese, nei dramatisere, Amalie Skrams Hellemyrsfolket. Stor kunst både boken og opplesningen. Hjertens takk, annelingua.

Nå er det bare et men, totalt amatør som jeg er når det gjelder lydbøker; jeg får ikke til å legge inn et bokmerke! Jeg hører boken i Windows Media Player på pc, og samme hva jeg trykker på, begynner opplesningen forfra hver gang jeg starter opp. Jeg noterer hvor mange timer og minutter som er lest, og «skroller» meg frem dit (temmelig håpløst, spesielt med en bok på 32 timer...). Det må da finnes en annen måte! Kan noen hjelpe.

Fuglene var hans er en bok som appellerer sterkt til meg - tittelen, det stilrene omslaget og omtalen av forfatteren:

«Marja-Liisa Vartio er blitt stående som en av de fremste i nordisk litteratur etter krigen. Både gjennom sin lyrikk, noveller og en rekke romaner rakk hun å markere seg som en forfatter av stort europeisk format før hun døde altfor tidlig i 1966, bare 42 år gammel. I Fuglene var hans, som utkom året etter at hun døde og regnes som hennes hovedverk, tar Vartio utgangspunkt i en dialog mellom prostinnen Adele Broms og tjenestepiken hennes Alma, i årene etter at prestegården er brent ned til grunnen. Herfra utledes de to kvinnenes historie og kamp for en egen tilværelse (…)»

Jeg har foreslått boken før og prøver meg igjen med ordene til bokelsker Kirjalabyrintti:

«Enda en bok i finsk litteraturhistorie som hadde fortjent mer oppmerksomhet. Det jeg liker med historien er at det er mye å tolke, f.eks. de utstoppede fuglene.»

Dette høres ut som en interessant bok, av en for meg ukjent forfatter. Takk for tipset! Fører den opp på min ønskeliste (som egentlig er en "Bøker jeg vil se nærmere på-liste).

Ja, du begynner å få noen bøker på samvittigheten :-)))))

Og sannelig har du rett i at Eilif Armand alene er et helt radioteater! Glitrende lesing.

Kranes konditori var en av mine første «voksenbøker», lest i kjølvannet av Alberte-trilogien. Den grep meg sterkt den gangen. Jeg leser den mer enn gjerne igjen og føler meg trygg på at den vil gi enda mer, med flere år og erfaringer på baken!

«Dvergen» har jeg lest og diskutert her på bokelskene.no. Rystende, gripende og i høyeste grad tankevekkende, noe av det beste jeg har lest. Leser og diskuterer den mer enn gjerne en gang til. Her er det mye å gripe fatt i. Eksistensielle spørsmål.

Etter et ca. et halvt døgn er det allerede kommet inn så gode forslag. Dette ligger an til en spennende økt!

Spennende forslag! Har vi ikke hatt denne med i avstemningen en gang tidligere også?

Har hørt utdrag og kjøper lydboken straks jeg kommer hjem til et bedre nettverk. Slår to fluer i ett smekk; strikke tepper og oppdatere meg på 1800-tallet (noe jeg trenger). Hjertelig takk, annelingua!

Etter at strikkedilla grep meg her på vårparten har det blitt mindre og mindre lesing. Ja, jeg hører det unisone ropet fra dere mine medbokelskere: LYDBØKER. Nå er det bare det at jeg aldri er blitt fortrolig med lydbøker. Jeg opplever at oppleseren kommer mellom meg og bokens innhold, om dere forstår hva jeg mener. Teksten er allerede tolket når den når meg, og legger føringer for mine egne tolkninger. Jeg vil møte boken slik den er fra forfatterens hånd.

Enda en motforestilling er at jeg synes oppleserne har en tendens til å lese for fort for en sakteleser som meg.

Det finnes selvfølgelig unntak. Som Arne Garborgs «Haugtussa» lest av Rut Tellefsen, Pia Tellefsen og Hallvard Lydvo – et kunstverk, en teateroppsetning.

Denne helgen kjemper Ellisef Wessel, Himmelstormeren (som jeg leser for annen gang etter et besøk i Finnmark tidligere i år; en god bok forøvrig) om plassen/min tid med babytepper og pledd. Og høstoppstarten av Kjells lesesirkel nærmer seg med stormskritt. Jeg er som dere skjønner havnet i et dilemma. Papir eller lyd?

Var det noen som ymtet om luksusproblemer ...

Hva legger du i at du "vil begynne på nytt" med boksamlingen din? Mener du at du vil opprette nye bokhyller, og/eller sette bøkene i andre hyller? I så fall kan du jo gjøre det ved å redigere bokhyllen (endre navn på hyllene) og deretter flytte en og en bok.

Selv om dette også vil være tidkrevende, kan du jo ta det litt om senn. Tror det vil være mindre "dramatisk" enn å slette hele profilen.

Lykke til i alle fall!

PS: Jeg har selv lagt om hele hyllesystemet mitt en gang, og det gikk relativt smertefritt. Ikke alltid lett å vite hvordan man vil ha det med en gang :-)

Jepp, da jeg tilbake med betraktinger om Trollkrittet!

Det aktuelle barnebarnet er i mellomtiden blitt 14 og leser på egen hånd Drep ikke en sangfugl. Men jeg har da fått sneket meg til innimellom med høytlesing av Trollkrittet – til stor glede for oss begge! 14 år er kanskje akkurat så gammelt at du kan se en «barnslig» bok med et litt voksent blikk. I sannhet en bok for «Barn i alle aldre» (bokhyllen jeg har plassert den i). Jeg er fascinert av barnebøker som appellerer til voksne. Synes det sier mye om kvaliteten ved disse bøkene. Dette var altså mitt første møte med denne herlige boken, og jeg støtter alle godordene som allerede er sagt!

Enig meg deg i at Trollkrittet rommer noe av den samme humoren som i Tulutta og Maronelle, en bok jeg lo masse av som barn. Angående den litterære kvaliteten kan du nok også ha rett. Kunne være fristende å lese den på nytt. Eller kanskje de to aparte damene bare skal få være et fjernt og fint minne ...

Jeg tillater meg å svare på vegne av Kjell -- vi ønsker alle nye medlemmer hjertelig velkommen! For egen del vil jeg si at jeg har så stor glede av denne lesesirkelen. Håper du blir med :-)

Jeg sier som flere her - trivelig å ses igjen! Jeg er med og gleder med ved det.

Lagt til ønskelisten! (selv om ikke mangel på selvdisiplin er mitt største problem …)

Jeg er "allergisk" mot såkalte selvhjelpsbøker og har ikke lest noen av de nevnte.
Likevel vil jeg anbefale èn Å leve et liv, ikke vinne en krig av Anna Kåver

Jeg siterer hva jeg selv har skrevet om boken:

"Å kunne forsone seg med livet, akseptere det som det er, og gjøre det beste ut av det - er det en evne vi er i ferd med å miste? En viktig årsak til psykososiale problemer som så mange strever med? I dag finnes det knapt grenser for hva vi skal/kan gjøre eller kjøpe for å bli vellykkede og lykkelige. Satt på spissen er livet for mange et jag for å tilfredsstille alle sine behov - til enhver tid.
Anna Kåver skriver varmt og innsiktsfullt om å godta seg selv og sitt eget liv. En bok til ettertanke og visdom."

Et godt motstykke til alle disse bøkene som vil ha oss til å bli flinkere til et eller annet.
Prisverdig at Bergen bibliotek prøver å rydde opp.

Du sier omtrent det samme om denne som jeg sa om «En himmel av brev» av samme forfatter, se her om du vil. Jeg endte på en 3-er, jeg også. Fin historie som ødelegges av språket. Jeg gir ikke denne forfatteren flere sjanser!

(Leste boken bare fordi det var den eneste jeg fant på et feriested til flyreisen hjem).

Hvis "En beretning om blindhet" blir valgt, vil jeg prøve å delta. Har lest boken, og den er absolutt egnet for diskusjoner og samtaler! Om det er greit at en outsider hiver seg med da :-)

Jeg leser boken før første gang (hvordan har den unngått meg!) i godt voksen alder – og nyter den i fullt monn. Ikke har jeg for øyeblikket noen mindreårige å lese høyt for heller :-)

Ut fra bokens kvaliteter (er ca. halvveis) burde ikke en gjenlesing være noe å frykte Men selvfølgelig kan det være spesielle barndomsminner man ikke vil risikere å rokke ved. Har du forresten lest den på nytt, Merethe?

Jeg er, og jeg må nok si endelig, ferdig med Fangen på Munkholmen. En skikkelig røverroman med skjønne jomfruer, slu skurker og edelmodige helter. Med renkespill og melodrama i rikt monn. Her er de gode gode, og de onde onde.

Jeg er i hovedsak enig i din omtale av Victor Hugos debutbok, Steinar. I de beste partiene er boken absolutt interessant, i lange partier temmelig kjedelig. Handlingen kan være krevende å følge. Den kronglete setningsoppbygningen må muligens den ukjente oversetteren ta ansvaret for.

En kuriositet: Vi får detaljert innsikt i bøddelens/skarpretterens liv og i hierarkiet innad i yrkesgruppen. Det er et tankekors at de som utferdiger dommen, anses som høyverdige mennesker øverst på den sosiale rangstigen, de som eksekverer den, nedrige og urene og på bunnen av samfunnsstigen. Vi hører for eksempel om en dødsdømt som nekter å bli benådet mot å påta seg bøddelarbeid. Døden er å fortrekke.

Bokens originaltittel er Han d’Islande ble første gang utgitt på norsk under tittelen Islenderen i Norge. Et blodtørstig monster og en gjennomgangsfigur.

Fra www.arnoldbusck.dk :
«Islænderen i Norge (...) er skrevet af en meget ung mand, der endnu ikke havde mange erfaringer, og vidste meget lidt om Danmarks og Norges historie. Ikke desto mindre er det lykkedes ham at skrue en spændende, omend ujævn historie sammen i bedste Walter Scott-stil.»

Det debutanten mangler i erfaringer og kunnskaper, tar han igjen i selvtillit! Hugo uttaler med den største selvfølge om fjellfolk, fiskere og gruvearbeidere langt oppe i nord. Om deres skikker og vaner og overtro. Og kanskje må en slik holdning til om man skal bli en forfatter av format?

Av Hugo har jeg ellers bare lest De elendige – og spranget er stort. Fra teksten på innbretten: «Hans [Hugos] liberale innstilling så vel som kimen til hans fremtidige litterære storhet, preger ungdomsromanen Fangen på Munkholmen 1823». Det er godt det står "kimen til"...

Jeg anbefaler boken – ikke først og fremst på grunn av dens litterære kvaliteter, men fordi den gir innsikt i forfatterskapet til en av klassikerne. Stor stas å eie Victor Hugos debutbok!

Utfyllende stoff fra forskning.no.