Bokelskere.no

ENDELIG satt den helt! :-) Etter to forsøk hvor det har vært delvis stang ut så var det kjekt å se at jeg denne gangen fikk det helt til med teksten til Eikemo. Denne novellesamlingen er bare helt fantastisk!
Hun skriver godt om relasjoner mellom mennesker,noen er såre mens andre er bare vakre. Hun har som alltid et skarpt blikk på mennesker og samfunn.

Les gjerne hele omtalen min her.

En av årets Booker-pris vinnere.

Endelig er oppfølgeren til "Tjenerinnens beretning" her. Tre stemmer gir liv til boken - en Tante, et barn som vokser opp i Gilead, og en tenåring som lever utenfor. Det er rått, brutalt, spennende, skremmende, og meget godt skrevet, nok en gang.

Vil ikke røpe mer - bare les den hvis du likte historien til Offred!

tja- en god del løse tråder- spennende og intrikat på mitten, men dabbet av mot slutten

Jeg heier på den nyslåtte nobelprisvinneren, Olga Tokarczuk, både ditt forslag, Randi og Elis. Det er tankevekkende hvor dårlig kjent østeuropeiske kunstnere er i Norge i dag. Dette er en forfatter jeg vil lese uavhengig av resultatet av avstemningen.

Oktoberlesingen i En slags bokklubb.

Forfatteren skriver om seg selv. Om sin egen kropp, som har en medfødt muskelsykdom. Om hvordan han har kommet seg opp og fram, ved utdannelse, livet som ektemann og far.

Et portrett om et annerledes liv, men også om det dagligdagse.

Godt språk med interessante betraktninger. Tankevekkende.

Siden det senere kommende uke skal være et foredrag av Hilde Hagerup om Anne Karin Elstad på biblioteket har jeg begynt å lese " Folket på Innhaug". Jeg har aldri lest noe av henne før og synes det er koselig lesing så langt...side 172 er jeg kommet til.
Tatt av vinden har jeg lest flere ganger!

Dette var rotete, kjedelig, og usammenhengende fra start til slutt!

Sjuende bok om Odd Singsaker.

Det foregår en arkeologisk utgraving i Trondheim. Funnet er et skjelett fra 1200-tallet. Samme dag som Singsaker er tilbake på jobb etter pappaperm, har noe besynderlig skjedd med skjelettet. Lårbeinet er byttet ut med et av mye nyere dato.
Et par ungdommer finner et lik i en konteiner utenfor en av byens restauranter. Liket mangler et bein.
Få dager senere oppdager Singsaker en blodflekk på datterens putetrekk i vognen. Blodet viser seg å tilhøre liket i konteineren...

Nok en sidevender fra Brekke.

Siste bok i trilogien om Maj, Jesper, og Stine.

Slutten av 60-tallet nå.
Jesper har vært utenlands i 11 år, Stine skal begynne å studere medisin, og Maj prøver å holde ut i jobben, i forholdet til Stine, og med savnet etter Jesper.
Forfatteren har skrevet inn seg selv i denne boken, som han påstår blir hans siste.

Godt driv og interessant om en voksende by og menneskene som bor der.

Jeg lånte «Klæbu seminar et intellektuelt arnested på bygda, 1836 – 1892» fordi jeg skulle sjekke en enkelt opplysning – og endte med å lese hele boken. Lærerhistorie interesserte ikke meg, trodde jeg.

Men du verden så feil jeg tok. Bokens utgangspunkt er overgangen mellom omgangsskolen, da ufaglærte lærere gikk fra gård til gård og holdt skole i noen uker, og den faste skolen. Med fast skole for allmuens barn økte behovet for utdannete lærer dramatisk. Asker hadde allerede fått sitt seminar (datidens ord for lærerskole), men hvor i landet skulle andre seminarer plasseres. Det måtte i hvert fall ikke være i byene, der fantes altfor mange fristelser som kunne distrahere de unge mennene (seminaret var kun for menn, må vite, kvinner ble ansett å ikke ha den nødvendige mentale og legemlige kapasiteten for slik lærdom). Det ble en årelang kamp mellom lokale krefter og sentrale myndigheter, både om plassering og statlige økonomiske bevilgninger. Departementet ønsket å prioritere Asker, like utenfor hovedstaden (en fortsatt toppaktuell problemstilling). Den håndskrevne korrespondansen mellom bygdas menn og departementet går over år.

Klæbu fikk til slutt sitt seminar, ikke minst takket være den dyktige og engasjerte presten, Hans Jørgen Darre. Og det blir virkelig et intellektuelt arnested, med engasjerte og dyktige lærere, hardtarbeidende elever og et åpent debattmiljø.

Boken gir interessante tidsbilder fra denne viktige epoken i Norges historie. Vi får innblikk i aktuelle fagområder, byggeskikk, mat, kvinnesyn og ikke minst kristendommens dominerende rolle. Stillingen som seminarbestyrer og sogneprest ble i mange år innehatt av én og samme person. Man kom ikke inn på seminaret uten å være konfirmert, og for grundtvigianere (en retning som sto sterkt i Klæbu) var det svært vanskelig å få jobb. Vi hører om en seminarist som får lærerjobb i Kvikne. Han mistrives og søker stadig andre poster, men blir avvist hver gang til tross for den store lærermangelen. Det hadde blitt kjent at han var grundtvigianer; rene yrkesforbudet altså. I boken fortelles historien om opprinnelsen til Ibsens Peer Gynt, her var også en Klæbu- seminarist inne i bildet.

Høyere utdannelse var lukket for kvinner. Først i 1878 får jenter adgang til middelskolen (realskolen i min ungdom) og i 1882 anledning til å ta eksamen artium (videregående skole). Det juridiske, medisinske og teologiske studium åpnes for kvinner i 1883. For omkring hundre og femti år siden!

Og opplysningen jeg skulle sjekke? Blant klæbuseminaristene fantes en mann som var blant de aller første søkerne til diakonisseanstalten i Kristiania, den første sykepleierutdannelsen, og etter all sannsynlighet den første mannen. Diakonisseanstalten ble etablert i 1868 og ledet av prestedatteren Cathinka Guldberg. Men kjønnsrollene var sementerte, og Knut fra Møre fikk ikke sin drøm oppfylt; det skulle gå mange år før menn kunne bli diakoner og sykepleiere.
Det er i det hele tatt interessant å se hvor mange likhetspunkter det er mellom lærerutdannelsen og sykepleierutdannelsen i den første tiden. Hvor mange felles tradisjoner disse to yrkesgruppene har.

Dette var en fin overraskelse og en bok jeg kan anbefale – ikke bare for «spesielt interesserte».

Felleslesing av Rasmus Rebellen september - oktober 2019. Denne lenken fører til alle innleggene.

Alltid spennende å bli kjent med nye, ukjente forfattere. Dette virker interessant!

Jonathan Harker er nyutdannet advokat fra London. Nå er han på oppdrag til Transylvania. Grev Dracula har kjøpt eiendommer i den engelske hovedstaden, og Jonathan skal til greven for å ordne overdragelsene. Allerede på veien til grevens borg, blir den unge advokaten advart mot å dra dit, men Jonathan er tro mot oppdraget. Han blir tatt godt imot i den gamle borgen, og det meste virker tilforlatelig. Dracula er vitebegjærlig og spør om alt som har med juridiske ting å gjøre i England. Jonathan svarer etter beste evne, og greven virker fornøyd. Etterhvert begynner imidlertid Jonathan å ane ugler i mosen. Han har kun greven å konversere med, og han føler at borgen blir et fengsel, for han får aldri gå ut, og må holde seg unna dører som er låst. En natt opplever han noe skremmende, og forholdet til greven blir aldri det samme. Jonathan har avslørt grevens hemmelighet, og nå frykter han for sitt liv. Det haster med å komme seg unna, men det hele virker umulig.

En kjent klassiker som også er filmatisert en rekke ganger. Perfekt lesing i mørke høstkvelder foran peisen. Ble lest som en del av oktoberutfordringen til Elidas 1001lesesirkel, der man skal lese en bok utgitt mellom 1801-1900.

Så bra at du lot deg friste!

Jeg leste "Tjenerinnens beretning" da den kom ut på 1980-tallet. Jeg husker den som god og "grøssen". Etter all oppmerksomheten den og filmatiseringen nå har fått, har jeg tenkt at det kunne være spennende å lese den på nytt. Hvordan vil jeg oppleve den i dag? Jeg kan ikke huske at jeg oppfattet den som en dystopi (er heller ikke så begeistret for denne typen bøker). Når jeg ser hvordan dystopi-begrepet brukes i dag, kunne det i seg selv ha vært verdt en diskusjon. Uten å foregripe begivenhetene; hva er egentlig en dystopi, og hvilke bøker klassifiserer til denne benevnelsen.

Har sett at anmeldere mener oppfølgeren, Gileads døtre er langt tammere enn Tjenerinnen.

Jeg leste denne boken på din og Marits anbefaling og kan skrive under på at det er fantastisk god bok! Den vil også egne seg godt for diskusjoner i lesesirkelen. Nå er det ikke så lenge siden jeg leste den, så den ligger vel ikke øverst i bunken for gjenlesing. Vi får se :-)

like spennende som de foregående bøkene Kim blir mer og mer "forståelig" og ekte slik at vi blir gla i henne og resten av truet er også herlig Jeg gleder meg til neste bok allerede!!!!

Hvem har æren for Peer Gynt?!

Men Engebret Hougen (senere elev ved Klæbu lærerseminar) hadde gitt landet en enda større skatt tre år tidligere, uten at han verken da eller i resten av sitt liv kunne ane omfanget. For i august 1842 kom Peter Christian Asbjørnsen til Sel på sin aller første eventyrinnsamling, primært for å treffe læreren Hans Hansen Pillarviken – hans største bidragsyter i hele Gudbrandsdalen. Men også for å treffe noen få andre. Den 16 år gamle Engebret, som tiltross sin unge alder allerede var et oppkomme av eventyr og sagn, ble hentet nærmest på impuls av Thor Øigarde, som ba ham straks komme til skysstedet Laurgaard og fortelle Asbjørnsen alle de eventyrene og sagnene han kjente til.

Mange år etter, i 1876 da Ibsens «Peer Gynt» ble satt opp på Kristiania Theater, skrev han dette til sin mor: «Det første jeg fortalte var om Peer Gynt, og til denne fortellingen satte jeg et par andre historier, som du og far hadde fortalt.» De tre historiene, Peer Gynt, Vala-Budeiene og Kjetta på Dovre skrev Asbjørnsen ned, og Engebret skrev videre i samme brevet: «Dette eventyr har en av Norges aller største diktere, Henrik Ibsen diktet om igjen og gjort noe alldeles merkelig av, og dette Henrik Ibsens dikt er det, som nå oppføres på Kristiania Theater og blir omtalt ikke alene her i landet, men også av utlendinger, som er noe av det merkeligste og vakreste som er sett. (…) Men er det ikke rart, at dersom du og bestemor ikke hadde lært meg dette eventyret, og jeg ikke hadde fortalt Asbjørnsen det, så hadde ikke Henrik Ibsen skrevet sin Peer Gynt.»

Engebret Hougens navn sto på alle teaterplakatene som annonserte Peer Gynt i en årrekke, men med enkelte – og hederlige – unntak nevnes det ikke lenger.

Fra Klæbu seminar, Et intellektuelt arnested på bygda, 1839 – 1892

Så lenge hun kan huske, har Therese bodd hos tanten og hennes sønn, Camille. Camille var et sykelig og bortskjemt barn. Han nektet å ta medisin med mindre Therese gjorde det samme, selv om hun ikke var syk. Hun måtte dele seng med ham, og det blir tidlig bestemt, av madame Raquin, at de to barna skulle gifte seg. Therese var egentlig en lidenskapelig og livlig person, men gjennom oppveksten måtte hun legge lokk på følelsene sine. Ikke noe bråk som kunne uroe eller vekke Camille. Therese ble en grå mus.

Camille og Therese ble gift, og Camille ville at de skulle flytte til Paris. Madame Raquin kjøpte en kortevarebutikk med leilighet til dem alle i andre etasje. Butikken lå i et smug, og huset var mørkt og rått. Livet til Therese var grått og kjedelig. Hele dagen satt hun i butikken med tanten, og kun en dag i uken skilte seg fra resten. Hver torsdag fikk de besøk, men gjestene var nesten like kjedelige som Camille og moren, så det hjalp lite på dysterheten. Men, en dag kom Camille hjem med en barndomsvenn, Laurent. Fra den dagen endret livet seg for den lille husstanden. Laurent kom innom hver kveld, og etterhvert fikk han og Therese øynene opp for hverandre. Snart ble de elskere, og Therese kunne endelig vise sitt sanne jeg. Det var bare en ting som stod i veien for de to - Camille. Han måtte bort, koste hva det koste ville!

Forfatterens debut, (1867), og gjennombrudd. Utrolig fengende og lettlest, og spenningen bygger seg sakte men sikkert opp.

Som Kjell skriver lenger nede i tråden: Gå ikke i takt! Med andre ord, ikke fullfør en bok bare fordi andre gjør det.

Det kunne ha vært fint å høre litt mer om hvorfor du ønsker å avbryte. Jeg slet selv med boken, men er glad jeg fullførte. Syntes den ga interessant informasjon om temaer jeg ikke visste noe om. Spesielt hjalp Ingunns oppklarende innlegg – og jeg syntes faktisk boken tok seg noe opp mot slutten. Få høre hva du bestemmer deg for, da :-)

Andre bok om Sofia Bauman.

Sofia har slitt i tiden etter at hun var fanget i Oswalds sekt, Via Terra. Det er nesten umulig å få jobb, og marerittene hjemsøker henne. Familie og venner vil bare snakke om Via Terra, men Sofia vil bare glemme den vonde tiden. Det er lettere sagt enn gjort, for Franz Oswald har skaffet en advokat som adlyder hans minste vink. Fra fengselet planlegger han hevn, og Sofia skjønner at hun nok en gang er på vei inn i Oswalds farlige nett. Kan hun noensinne bli helt fri?

Uhyggelig stemning og sitrende spenning fra første side. Enda bedre enn første bok.