Bokelskere.no

Jeg har skrevet om Didrik Dale i andre innlegg og er enig med deg i synet på han. En av bokens sterke sider er nettopp at menneskene er komplekse, levende mennesker med gode og dårlige sider, styrker og svakheter.

Et sentralt spørsmål er, som du sier, spørsmålet om det gode og det onde. Hvor står Håkon, Didriks sønn i dette? Han kan oppfattes som veik og feig. Men når kona hans, Ragnhild innrømmer å ha drept svigerfaren, lar han ingen nåde gå for rett. Han presser Ragnhild til å melde seg for lensmannen og ta den straffen samfunnet har bestemt.

En samtale mellom Håkon og moren, Tale gir innblikk i hvordan Håkon tenker:
« – Jaså, du Håkon, du dømte a Ragnhild til tukthuset du (Tale).
– Du kan kalla det for det ja.
– Ja, ja. - - - Eg har aldri skjønna stort av deg. No skjønnar eg ingenting.
– Endelig ein gong må eg ta eit tak ja, sa han. – Eg gjorde det eg burde gjera. Ein får gjerast det som rettast somtid, og eg vil halde meg til det her etter.»
(…)
«– Eg har sett det all tida, at gjer ein rett år ein kant, så gjer ein gale åt ein annan. Det lærte eg av ‘n far; han som aldri såg år meir enn ein kant, – han visste ikkje det fanns meir enn ein, han! Og der stod eg. Der har eg stått til no. Stått og tviglåmt bort i hjulverket. Det var hardt. Men hardare blir det her etter. No når eg skaal gå beint fram.» (s 140)

Håkon tar et oppgjør med seg selv. Slik jeg leser dette, har Håkon lenge innsett at det å handle rett for noen, kan bli galt for andre. Men heretter vil han gjøre det han mener er riktig og gå «beint frem», nær sagt koste hva det koste vil. Følgen blir at Ragnhild må sone i tukthuset, barnet, Hallvard mister moren sin og gården en sterk kvinne.

Duun overlater spørsmålet om riktig og galt til leseren.

PS: At Dag Solstad mener at Duun er utdatert og uinteressant for dagens lesere, sier vel mer om Solstad enn om Duun.

Jeg ble ferdig med Thomas Manns Buddenbrooks i går kveld. Den ble en av mine favoritter og jeg lurer på hvorfor jeg ikke kom gjennom den dengang da...
Dette var første bok ut for meg i årets biblioteksutfordring: på sporet av den tapte tid, den utkom i 1901
I dag er det så skjønt vær så ut bør og må jeg... ut på tur, aldri sur!

Takk for svaret! Da gir jo terningkastet ditt mening.

Den venter på biblioteket

Hei Harald,
Du beskriver boken som velskrevet, informativ og aktuell - og gir den fire på terningen. Hvorfor?

Andre bok i trilogien om tvillingene som ble overlatt til bestemoren sin. Krigen er over, og Lukas har blitt 15 år. Han bor alene i bestemorens hus, for krigen og "systemet" har tatt fra ham familien. I landsbyen er han kjent, og de fleste tror han er gal. Da Yasmine dukker opp med babyen sin, gir Lukas dem husrom. Han snekrer vugge, kjøper leker, lager mat, mens Yasmine vasker hus og syr og strikker klær. Hun nekter å gå ut, for alle i landsbyen kjenner den skammelige historien hennes.

Språket er knapt, og naivistisk. Synes denne fenger enda mer enn den første boka.

I forordet til min utgave skriver Rolv Thesen:

«Da Duun skreiv Medmenneske (1929), var det boka om Didrik Dale han ville skrive. Først tenkte han å kalle boka «Retten år», seinere tenkte han på «Eit medmenneske», for di denne titelen høvde så godt på Didrik Dale. Duun har i skildringa av den vonde Didrik streka sterkt under at han ikkje er som andre menneske. Didrik har i grunnen mist sambandet med det eigenlege menneskesamfunn; …»

Det å være et medmenneske er ikke et entydig begrep. På østnorsk har det gjerne en positiv valør. Medmennesker er mennesker som er til stede for hverandre og stiller opp for hverandre. Men i bunn og grunn er vi alle medmennesker. Mennesket er et sosialt dyr, og vi kan ikke leve uten hverandre. Tittelen er tankevekkende og god; Didrik er et menneske som bryter med samfunnets normer og moralske retningslinjer. I manges øyne har han stilt seg utenfor samfunnet, men han er like fullt en del av det. Didrik Dale er et medmenneske.

Selv ser han slik på det:
«Didrik hadde aldri halde seg for ein utanom dei andre. Folk var medmenneske, han hadde dem ikring seg og likte seg ved det; dei var så ymse og så mangt, han kjente varme gode mengda av dem. Stundom kløkte (rørte) dei han, for dei var bedre enn han. Enda kunde han ikkje rekne dem for menneske heit ut, somme tider; dei tok han fri for det. Dei såg ikkje retten som ein annan hadde, dei gjekk og trødde på den.» (side 47)

Jeg mener at tittelen, Medmenneske kan henspille både på mennesket Didrik og på det lille kystsamfunnet der handlingen utspiller seg.

Elsie er politisøster i Stockholm. Datteren, Britt Marie, måtte hun sette bort da forloveden døde, men hun vet at datteren har det bra hos adoptivforeldrene. En kald februarnatt i 1944, blir hun tilkalt til husbråk sammen med to mannlige kolleger. De finner et grusomt åsted, der en kvinne er spikret fast til gulvet.

Britt Marie bestemmer seg å gå i sin biologiske mors fotspor, og blir en sjelden rase - kvinnelig politi. Hun havner i Östertuna, og hennes mannlige kolleger ser ikke akkurat med blide øyne på å få en kvinnelig politibetjent med på laget. Det er midt på 70-tallet, og 30 år siden den fryktelige forbrytelsen i Stockholm. Da nok en kvinne blir funnet fastspikret til gulvet, går Britt Maries tanker til moren. Kan morderen fra 1944 være i gang igjen?

10 år senere får Hanne en sak i hende, som ligner veldig på de foregående sakene. Britt Marie begynte å ane konturene av hvilke ofre som ble valgt ut, men kan Hanne nøste videre så uhyret blir fanget?

Saken vandrer helt fram til våre dager, og Malin må prøve å løse den grusomme saken. Morderen er som en usynlig ånd. Ingen har sett noe, kun hørt bråk fra åstedene.

En sammensatt og spennende krim, som samtidig er et stykke kvinnelig samtidshistorie. Grebe skriver drivende godt, og boken ble kåret til årets svenske krim i 2019.

He, he ... men i dag melder Aftenposten at Didrik var mindre dramatisk enn fryktet :-)

Ellers - et mesterverk av en bok og en fin runde i lesesirkelen. Tusen takk til alle og en ekstra takk til forsvarstilleren (Torill?)! Jeg er i gang med resten av trilogien og ønsker meg Juvikfolket i bursdagsgave.

Det lyder temmelig tabloid i mine ører - og får stå for forlagets regning. Didrik er langt mer sammensatt enn som så (som hele persongalleriet er).

I en polsk landsby, holder den tidligere engelsklæreren og hobbyastrologen Janina Duszejko til. En vinternatt finner hun og naboen en annen nabo død. Det ser ut til at han har blitt kvalt av et kjøttbein. Politiet mener det er en ulykke, men Janina har sin egen teori. Hun har nemlig observert flere dyr som har lusket rundt i området. Så blir det flere dødsfall, og felles for dem er at ofrene tilhørte det lokale jaktlaget. Janina bestemmer seg for å starte sin egen etterforskning, noe ikke alle ser med blide øyne på.

En mørk og særegen komedie, iblandet en hyllest til William Blake.

Forfatteren vant Man Booker International og Nobelprisen i 2018.

Lest ut boken

Menneskene i denne romanen er komplekse, levende mennesker. De handler ut hva fra de oppfatter som riktig og logisk sett fra deres side– og klarer likevel ikke å leve i fred med hverandre. En erkjennelse Håkon kommer frem til mot historiens slutt: «– Eg har set det all tida, at gjer ein rett åt ein kant, så gjer ein gale åt ein annen.» (s. 140)

Didrik og Tale lever i et dødt ekteskap. Jeg er enig i mye av det som er skrevet om Didrik, en grådig, egenrådig, kynisk, utspekulert og nok også litt stormannsgal og paranoid mann. Ikke til hans unnskyldning, men jeg oppfatter at han innerst inne føler seg ensom, ulykkelig og misforstått. Verden går han imot, uten at han evner, eller vil, se sitt eget ansvar for de situasjonene han havner i.

Tale er redd for mannen sin, ikke uten grunn. Men til tross for at Didrik behandler henne dårlig, står hun oppreist. Hun tar igjen med brodd og ironi - og hun flirer. Om fliringen er for å skjule sin egen usikkerhet eller for å sette Didrik i forlegenhet, er ikke godt å si. Når Didrik truer med å henge seg, tilbyr hun han hosebåndene sine å henge i; de bør være sterke nok, hun har vevd dem selv. Selv når alt raser sammen rundt henne, står hun stødig; går i fjøset og lager mat. Et interessant spørsmål er hvordan disse to påvirker og driver hverandre.

Hvordan har det vært å vokse opp hos disse foreldre. Odelsgutten, Johannes har dratt fra gården, uten at vi får vite mye om det. Broren, Håkon må bli. Han har planer for å utvikle bruket, men faren motarbeider han. Håkon kommer også i skvis mellom faren og kona, den sterke og rettskafne Ragnhild. Jeg oppfatter at kampen mellom det riktige og det gale, det gode og det onde er et sentralt tema i boken. I Håkon kommer dette tydelig til syne.

«Igjen isa det gjennom henne (Ragnhild), at Håkon var tyngre å berge enn ho hadde trudd, og at var meir verd enn nokon kunde ane. Han er ikkje berre eit lidande menneske, som ho hadde halde han for, ein som ser verda frå to kantar og kjenner det som et sverd gjennom seg for kver gong. Nei, inst inne er han, ho vilde kalle det eit rasande menneske. Han elskar så høgt at han er farlig, han elsker far sin så han trur han kjem til å tyne han; og han hatar han for det same, for han veit at just derfor må han gi seg – kven annen skulde gi seg?» (s. 100)

Til og med kapittel 4

Spenningen og dramatikken stiger. Konfliktene som ligger og ulmer, blir skarpere. Menneskene har mange sider i seg og er ikke alltid like lette å forstå. Det skjer stadig mye usagt og tvetydig mellom dem.

Ragnhild funderer en kveld tidlig i fortellingen:
«Det var så underleg å vita: under taket her budde den og den, ein heil ulykke med folk. Kva kunde her ikkje skje? Hit hadde ho komme. God natt da, alle i hop, dårar og kloke menneske, de er alle like, amen.» (30)

Ragnhild er den gode. Hun har en sterk rettferdighetssans, er uredd og vil det beste for alle. Hun prøver som best hun kan å mekle mellom Håkon, ektemannen, og Didrik, svigerfaren. Håkon kan synes veik, men er han egentlig det? Han oppsøker i hvert fall Karl Albert og tar på egen hånd en beslutning som kan få store følger for dem alle.

Didrik kjører på med sitt, koste hva det koste vil – «ein vond og ulykkelig skapning». Og et annet sted: «Nå var han da bra åleine, han kjente seg isande einslig under himmelen.» Hvem er Didrik innerst inne, og hva driver han? En følelse av ensomhet og å bli urettferdig behandlet?

Og Tale, kona til Didrik, hvilken rolle spiller hun? Jeg får inntrykk av at ikke bare Didrik, men flere på gården ikke helt vet hvor de har henne. Hun blir hundset og bedratt av mannen sin, men har også en styrke og en skarp tunge.

«– Å ja, arme Didrik, sa Tale, – han får det da vel heitt nok dit han kjem. Når eg tenker på det, da må eg vera god med han – lat meg smikke på dingsen hans og lunke ein kaffekopp til han! Ho reiste seg og sette kjelen på omnen. – Ikke for det, småsnakka ho, eg trur han kjem til å trivast der nede; han finn mange og bitast med der.» (s. 76).

Eller når hun går fra Didrik i kammerset etter at han fått rundjuling:
«Men ho kunde ikkje anna, ho småflirte da ho gjekk ut att: – Er det vondt å vera devel, he? God natt da, gullbosten min.» (s. 79)

Hvilket inntrykk dere andre har av disse menneskene, og det som foregår mellom dem?

Tredje bok om Alexandra Cupidi.

De to sytten år gamle guttene er blakke. For en gangs skyld har de flaks - tror de. En splitterny mobiltelefon blir fangsten etter å ha robbet en mann fra motorsykkelsetet. Det skal vise seg at de har hatt skikkelig uflaks. Telefonens eier er nemlig villig til å gjøre det meste for å få igjen telefonen sin. Guttene rømmer ut til marsklandet, men klarer de å unnslippe?
Nesten samtidig blir Alexandra tilkalt til et museum. En avhugget hånd har blitt funnet i en urne i utstillingen. Kollegene tar det hele med et smil, men Alexandra tror det ligger noe kriminelt bak.
Kan de to sakene henge sammen?

Litt treg start. Tar seg opp, men overbeviser ikke helt.

De to første kapitlene

Ja, en tiltalende bok – og krevende. Språket er uvant, og det skjer mye mellom menneskene som Duun bare indirekte gir oss del i. Så mye usagt i de flertydelige replikkene og blikkene, tausheten og i hvordan (og når) gårdsfolkene møter hverandre og går fra hverandre. Når Tale (endelig) går i fjøset, er det ikke tilfeldig, jeg leser en markering i det.

Didrik Dale er det vanskelig å få et klart bilde av. «Han far blir dykk for slug (klok, lur, slu, listig)», som minstebarnet, 12-åringen Arn «let (…) da han fór utgjennom døra».

Hvilke forsonende trekk finnes så ved denne karen som synes så utspekulert og grådig. Svigerdatteren Ragnhild liker han; «… han er så openhjarta, eller kva eg skal kalle det». «Det må vera hard kost å ha ei kjerring som eg. Som aldri kan venne meg av med denne fliren min. Som aldri kan ta ålvore så ålvorsamt som det skal takast.» sier kona Tale. (ironisk ment?)

Didrik er «tynn og mager som ein sjuk ein». Han er besatt av å få det han mener tilkommer han: «Eg må ha retten min, retten min!». Men han har også en viss selvinnsikt og skamfølelse. Når han har prøvd å lure penger fra gammelfaster, Kvitugla, og faster ber han gå ned til kona si «som eit anna menneske», tenker Didrik: «Eg er visst ikkje eit anna menneske lenger.» Og selv om han prøver å bortforklare det, virker det som det plager han at han har løyet for Karl Albert for å tuske til seg eiendommen hans.

Og hva forteller det oss når Duun skriver:
«Didrik hadde aldri halde seg for ein utanom dei andre. Folk var medmenneske, han hadde dem ikring seg og likte seg ved det; dei var så ymse og så mangt, han kjente varme gode mengda av dem. Stundom kløkte (rørte) dei han, for dei var bedre enn han. Enda kunde han ikkje rekne dem for menneske heit ut, somme tider; dei tok han fri for det. Dei såg ikkje retten som ein annan hadde, dei gjekk og trødde på den. – Slik er dei, sa han. Lea ho var her og dømte seg sjøl. Stakkars tullhovude!» (side 47)

Andre verdenskrig er i gang, og på en liten øy utenfor Italia ligger en amerikansk flybase. Der er flyoffiser Yossarian og hans kamerater stasjonert. De lever i sin egen boble, som er fylt av sinnssyke ordre, manglende gjennomføring etc. Det er mørk satire over det meningsløse i krigføring.

Det tar litt tid å komme inn i sjargongen, og de meningsløse ordrene og de snodige karakterene, men når man får taket på det hele, er det både hysterisk morsomt og tragisk på samme tid.

Januarlesingen i Elidas 1001lesesirkel, der det skal leses en bok utgitt mellom 1961 og listas slutt.

Etter å ha lest første kapittel har jeg inntrykk av at du kan ha rett. Det spørs hvor god sammenlikningen mellom Michael Kohlhaas og Didrik Dale egentlig er. Vi får se hvordan Didrik fremtrer etter hvert. Han har vel, som oss alle, flere sider.

Artig at du har satt Kohlhaas på leselisten. Hører gjerne hva du synes når du kommer så langt.

Vel overstått gammelår og snart en uke inn i det nye!
Har kun 30 sider igjen av den gamle antikvitetsbutikken av Dickens. Jeg har stor forkjærlighet til hans bøker og elsker humoren hans: det var innbudt 20 gjester og 200 tær danset bortover gulvet...
Så nå skal jeg igang med bibliotekets leseutfordring »på sporet av den tapte tid» 1900 til 2020.
Jeg har valgt Thomas Mann: Huset Buddenbrooks, skrevet i 1901.Leste den som alt for ung tror jeg for jeg kom aldri gjennom den så ny sjangse nå! Begynner nok i kveld.