Bokelskere.no

Germain bor i en campingvogn i morens hage. Han er 45 år, og mesteparten av tiden fordriver han på bar, hos kjæresten, eller i parken for å telle duer. Det er i parken han møter Margueritte. Hun er 86 år, og hun behandler Germain med respekt, noe han er heller uvant med. I tillegg teller også Margueritte duer, så vennskapet får et godt fundament.
Germain har slitt på skolen, og han har ikke fullført noen utdannelse. Han har hele livet fått høre at han er treg og dum. Margueritte er velutdannet, og hun har alltid en bok i veska. Hun begynner å lese for sin nye venn, noe som snur Germains liv på hodet. Han forstår mer av verden rundt seg, og Margueritte lærer også nye ting om seg selv, og sine medmennesker.

Lettlest og koselig bok.
Ble lest i forbindelse med marsutfordringen til Trondheim folkebibliotek, der det skulle leses fra Frankrike.

Og takk for din grundighet, gretemor.
Jeg må til forsvar for vedkommende som svarte meg, si at personen ikke hadde tid til å gå grundig inn i dette. Jeg synes likevel det var fint og få et innblikk inn i oversetterarbeidet.

Til selve oversettelsen (1961-utgaven) - det eneste stedet jeg reagerte var i følgende passasje: "Mayella kikket på Atticus under senkede øyenlokk, men hun sa til dommeren: - Så lenge han driver og kaller meg frøken og sier frøken Mayella. Jeg er'ke nødt til å la'n få erte meg, jeg trenger ikke finne meg i det."

Jeg syntes ikke ordet erte passet her, uten at jeg har noe bedre å foreslå.
Mayella ville neppe ha brukt ordet respektløst, "la'n få behandle meg respektløst", nei det bryter med hennes stil.

Hjertelig takk, Marit! Si fra hvis du finner hvor disse ordene står, da. Sippete og frekk er jo ikke akkurat det samme :-)

Unterleuten er en yndig og rolig landsby - tilsynelatende. Berlin er kun 1 time unna, men idyllen tilsier at man er på en annen planet. Naturen er uberørt, og en rekke sjeldne fuglearter hekker der. Men under overflaten ulmer det av uvennskap, gammelt nag, nabotvister og andre konflikter. Det hele eskalerer da innbyggerne blir informert om at det skal bygges en vindmøllepark på stedet.

De ulike innbyggerne i landsbyen kommer til orde i kapitlene, men er alle like troverdige? Meler alle sin egen kake, eller vil de fellesskapets beste?

Godt språk. Interessant historie med en rekke originale personligheter. Man aner grusomhet in spe. Tempoet er langsomt og avventende, men du verden så finurlig det hele er lagt opp.

Interessant om moderniseringen av 2015 – utgaven
Jeg har henvendt meg til Aschehoug forlag om dette spørsmålet og her er et utdrag av svaret jeg fikk:

«… jeg kan i alle fall fortelle deg at antakelsene dine ikke er riktige når det gjelder bruken av ordet "neger". Det er ikke erstattet av ordet "farget". Hvis jeg har telt riktig, forekommer entallsformen "neger" 27 ganger og flertallsformen "negre" 26 ganger i den bearbeidede oversettelsen fra 2015. "Nigger" i forskjellige former forekommer 46 ganger. Jeg tør ikke sverge på at antallet forekomster av "Negro" og "Nigger" i originalteksten er fullstendig identisk med antallet i den norske, men hvis det er noe avvik, tror jeg det er minimalt.

Det betyr ikke at ordet "farget" ikke er brukt -- der Harper Lee selv skriver om "colored people", står det "fargede mennesker" i den bearbeidede oversettelsen.

I tillegg brukes ordet "svart", for eksempel er "a black man's word" oversatt med "en svart manns ord".

Med andre ord: Den bearbeidede oversettelsen følger i høy grad originalteksten når det gjelder benevnelser på hudfarge.

Det går kanskje an å tenke seg at man kunne ha modernisert romanen ved i størst mulig grad å fjerne ladede ord som "neger" og "nigger". Det er blitt gjort i nyutgivelser av enkelte andre bøker. Men det er jo faktisk slik at denne romanen selv problematiserer disse ordene! Se bare ganske tidlig i kapittel 9: "Forsvarer du niggere, Atticus?" spurte jeg da kvelden kom. "Naturligvis gjør jeg det. Ikke si 'nigger', Scout. Det er ikke pent." Boken inneholder flere slike eksempler. Og da ser man jo at hvis ingen skal få lov til å bruke anstøtelige begreper, raser korthuset sammen.

Når det gjelder "moderniseringen" generelt, ser du sikkert at Småen fra 1961 nå heter Scout, som i originalen. Navnet "Småen" lød litt for mye som en gutt. Barnas dagligtale er også blitt mer normalisert i 2015-utgaven: Der originalteksten bruker standard amerikansk engelsk, følger den norske teksten etter, uten ord som "åffer" og sammentrekninger som "æ'kke" og "har'n", som 1961-utgaven er så rik på. I tillegg inneholder Magli Elsters oversettelse enkelte oversettertabber. De hadde ikke så gode ordbøker på den tiden, og oversetterne kunne jo ikke google hvis det var noe de lurte på. Så der jeg har funnet rene feil, har jeg prøvd å rette dem opp -- som for eksempel dette med at hun lar folk drible i forbindelse med fotball (i amerikansk fotball dribler man ikke, man kaster ballen eller løper med den). Eller dette med at "sassy" i Elsters oversettelse er blitt "sippete" -- det er nok et ord som ikke står i så mange gamle ordbøker, så hun har sannsynligvis måttet gjette, og da har hun dessverre gjettet galt.»

Jeg er i grunnen glad for at jeg tok feil i mine antakelser om at ordet neger er erstattet med en farget person. I hvilken grad man skal "tukle" med gamle klassikere er et omfattende og vanskelig spørsmål.

Tusen takk for svaret!

Ni år gamle Alice elsker bøker og blomster. Hun drømmer om at faren skal være blid bestandig. Mørket i øynene hans skremmer både henne og ikke minst den høygravide moren. Etter katastrofen, våkner Alice på sykehuset, og hun har mistet stemmen. Hva som har skjedd, husker hun bare bruddstykker av.

Helt ut av det blå, har det dukket opp en bestemor, June. Alice må bli med June til Thornfield, farens barndomshjem. Det er langt fra havet, der Alice har vokst opp, men til gjengjeld er stedet fullt av blomster og bøker. Stedet viser seg å være et tilfluktsted for knekte kvinner. June kaller dem Blomstene.

Sakte, men sikkert, slår Alice seg til ro på Thornfield, men stemmen svikter fremdeles. Ettersom tiden går, aner hun at June ikke har fortalt henne alt om familien. Er hemmeligheten så mørk at Alice må leve i uvitenhet for alltid?

Nydelig bok med blomsterspråk som et gjennomgående tema. Kan minne litt om "CeeCee Honeycutt", synes jeg. Lettlest, rørende og dramatisk. Hele følelsesregisteret får kjørt seg!

For tre år siden forsvant den 17 år gamle datteren til Lelle og Anette. Hver natt siden har Lelle kjørt riksvei 95, kalt Sølvveien, for å lete etter Lina. Han klarer ikke å forsone seg med at hun kanskje er død. Lina skal finnes selv om alle andre har gitt opp søket.

17 år gamle Meja og moren, Silje, flytter til den lille bygda, og inn til en mann Silje har møtt på nettet. Meja har det ikke enkelt, og hun kan nesten ikke tro hvor heldig hun er da hun treffer Carl-Johan. Så kommer høsten og en ny jente forsvinner fra bygda, og skjebnene til Meja og Lelle knyttes sammen for alltid.

Kåret til årets beste krim i Sverige i 2018.

Synes den er litt treg og kjedelig med all kjøringen til Lelle, som ikke fører til noe. Del to er bedre, men ingen høydare for min del.

Takk for responsen, Koriander og takk for at du bringer inn dette viktige momentet. I denne historien er det virkelig mye å gripe fatt i.

Jeg har lyttet til alle bøkene på rappen og har gitt terningkast 4 og 5 på de andre, denne ble litt mer langdryg og lite interessant i forhold til de andre selv om det selvfølgelig var sekvenser som var gode innimellom men ikke nok til å dra opp helhetsinntrykket mitt. Solsøsteren ligger klar i papirform og da tipper jeg det går noe tregere for meg å komme gjennom de 800 sidene.

Dette er femte boken i serien om De syv søstre og den jeg har likt minst til nå. Verken nåtidens fortelling om Tiggy eller historien om danserinnen Lucia klarer å engasjere meg noe særlig selv om noen sekvenser er interessante og noen opplevdes hjerteskjærende.

Har lyttet til de fem bøkene på rappen men jeg tror ikke at det er grunnen for at det ble litt stang ut denne gangen. Denne er langdryg i forhold til de andre bøkene i serien. Likevel ser jeg frem til den nyeste boken som ligger klar.

Jeg er uenig. Du har gjort noen gode observasjoner og stiller viktige spørsmål ved sheriff Hack Tates rolle.

Nå har jeg også gjenlest episoden med hunden. Jeg synes som deg det er pussig at en sheriff overlater til en advokat som ikke har skutt på tredve år (eller er det sheriffen som ikke har avfyrt ett skudd i løpet av alle disse årene??) å skyte en hund som lider av hundegalskap. «Jeg er ikke så god til å skyte og det vet De!» insisterer sheriffen nesten desperat til advokaten. Umiddelbart fant jeg ikke dette helt troverdig. Men så viser det seg at en sheriff er valgt, og ikke ansatt på grunnlag av sine kvalifikasjoner.

Atticus skyver brillene opp i pannen før han sikter. Dette henger sannsynligvis sammen med at det er lettere å se siktet ytterst på geværet, uten briller. At brillene så blir knust spiller i denne sammenhengen ingen rolle.

Det jeg lurer på, er hva Harper Lee vil fortelle oss med denne episoden. Handler den primært om sheriff Hack Tates usikkerhet eller om Atticus’ handlekraft og mot, en mann som gjør det han må? Eller om respekten og vennskapet mellom de to?

Drep ikke en sangfugl er min lektyre for tiden. Jeg leser den moderniserte utgaven fra 2015 og ordet farget, neger og nigger er uforandret. En underlighet er at første utgaven på norsk har 318 sider mens den nye har 414 sider!
Nå skal jeg lage meg en kopp te, sette meg til rette i godstolen og åpne boka...når skal jeg få laget middag?

Foreløpig siste bok om William Wisting.

Levningene av en ung jente blir funnet av en turgåer. Signaturen minner om seriemorderen Tom Kerr. Problemet er bare at Kerr har sittet i fengsel de siste fire årene. Det kan tyde på at gjerningsmannen er Kerrs medhjelper, kalt Den andre.

Kerr har nylig tilstått drapet på en jente, og han hat gått med på å vise politiet hvor hun ligger. Wisting har ansvaret for sikkerheten under rekonstruksjonen. Datteren hans, Line, er også til stede, da hun skal lage en dokumentar om det hele. Rekonstruksjonen ender i blodbad, og Kerr er nok en gang på frifot.

Fengende og interessant start. Grei flyt, men litt mye fram og tilbake.

Et godt og interessant svar, Marit.
En god bok gir rom for flere mulige tolkninger.

Lest ut boken

Takk for din skape observasjon, Tuhamre.
Jeg har lest vitneavhøringen av sheriff Heck Tate på nytt, og for meg henger dette sammen; mennesker kan oppføre seg forskjellig på ulike arenaer, forandre syn og utvikle seg.

Sheriffen kledd i sivil, uten sin beskyttende uniform, som vitne i en rettsak og underlagt dommerens myndighet, er bokstavelig talt på bortebane. Har vet at han har utført en tynn etterforskning, men dog en etterforsking i tråd med datidens normer. Som Kay sier: "Tate gjorde bare det som tiden og samfunnet forlangte av han". I vitneboksen føler han seg ubekvem og usikker, kanskje til og med skamfull.

Den sheriffen vi møter i slutten av boken har åpenbart fått øynene opp for sine egne fordommer. Vi vet ikke hva som har ført til dette. Er det rettsaken som har gjort han oppmerksom på den urimelige behandlingen av Tom Robinson, kun på grunn av hans hudfarge? Hans egen lemfeldige etterforskning? Drapet på den dømte? Eller våkner han for fullt når han ser hvordan Atticus’ logiske forsvar rammer de fullstendig uskyldige barna. Som sheriff, med den myndigheten som hører stillingen til, føler han seg trygg i situasjonen og handler slik han nå mener er riktig. Tate er en mann med integritet.

Harper Lee skrev romanen mens kampen for like borgerrettigheter pågikk for fullt i USA på 1950- og 60-tallet. Er det ikke sheriff Tate som bringer et håp inn historien. Alt det grusomme som har skjedd, har ikke vært forgjeves. Når selv sheriffen har fått åpnet øynene for samfunnets rasediskriminering er det lov til å tro at det vil gjelde flere. Jeg tror Harper Lee visst nøyaktig hva hun gjorde da hun skapte Heck Tate.

Fjerde bok om Martin Servaz, og jakten på seriemorderen, Julian Hirtmann.

Kriposetterforsker, Kirsten Nygaard, blir sendt fra Oslo til Bergen. En kvinne er funnet myrdet i Mariakirken. På en lapp i lommen hennes, står Kirstens navn. Kvinnen jobbet på en oljeplattform i Nordsjøen, og i en av lugarene finner Kirsten noe interessant. Flere bilder, tatt i skjul, av den franske politimannen, Martin Servaz. Et bilde av en liten gutt med navnet Gustav, får Kirsten til å reagere. Julian Hirtmann er tilbake etter fem års taushet.

I Toulouse starter hun etterforskning sammen med Servaz, og det blir en dramatisk katt-og-mus-lek med uant utfall.

Nok en spennende og underholdende krim fra Minier. Den har fått strålende kritikker, og jeg henger meg på.

Moren i familien, forteller alle at de er en lys familie, men sannheten er at den er på randen av katastrofe. Faren er uberegnelig, broren har spikret igjen døren til rommet sitt, og tisser på flaske. Jenta, som er bokens forteller, har sluttet å prate. Moren prøver å få alt til å virke normalt, men da faren i familien dør, vet jenta at det er hennes skyld.

Mørk, underfundig, og fascinerende, med godt språk.

Språket endrer seg hele tiden. Slik jeg ser det har vi her med to problemstillinger å gjøre:

1) Er det riktig å bruke betegnelsen neger i dag? Språkrådet gir en god innføring i bruken av ordet. I min oppvekst var neger et alminnelig og nøytralt ord. Selv om det var mange fordommer mot folk som skilte seg ut, var ikke neger et rasistisk uttrykk. Som Språkrådet påpeker, har ordet blitt krekende og rasistisk ladet gjennom måten det senere har blitt brukt på.

2) Skal ord som neger rettes i bøker som er skrevet i en annen tid? I originalutgaven av «Drep ikke en sangfugl» er neger et nøytralt ord. (Ordet nigger derimot, er et skjellsord). Rasismen kommer til uttrykk først og fremst gjennom prosessen mot Tom Robinson, i hvordan både rettsapparatet og samfunnet behandler han og familien hans.

Spørsmålene er mange. Hvordan vil dagens (spesielt yngre) lesere oppfatte bruken av ordet neger i eldre litteratur? Vil de kunne skille mellom den nøytrale bruken da boken ble skrevet, eller vil de legge dagens (diskriminerende) betydning til grunn? Ødelegger man det tidsbildet originalteksten gir, ved å endre den? Blir det en form for historieforfalskning, som Marit er inne på? Skal barne- og ungdomsbøker og voksenbøker behandles ulikt?

Når sant skal sies, vet jeg ennå ikke hvilke endringer som er gjort i 2015-utgaven av Sangfuglen. Men intuitivt kjennes det nesten som helligbrøde å tukle med denne klassikeren fra 1960.