Bokelskere.no

Måten hun får frem sammenhenger mellom fortid,nåtid og ikke minst fremtid på er veldig fascinerende og ikke minst meget godt utført. Jeg liker godt måten hun har flettet inn dagsaktuelle ting som skjer i verden og at hun har et sterkt fokus på klimaendringene i flere av disse langdiktene. Kanskje for å minne oss på at det i tillegg til pandemien skjer andre elendige ting i verden. Men noen sekvenser vitner også om det finnes et håp likevel, at vi har en fremtid tross alt.
Korona, hverdag, familie, andre kriser i verden og ikke minst et håp. Alt dette klarer Lillegraven på utmerket vis å flette sammen til en helhet i sin nyeste diktsamling.

Les gjerne hele omtalen her.

Zara vokser opp i Oslo med somaliske foreldre. Foreldrene elsker Norge og 17. mai, men vil likevel at Zara skal oppføre seg "somalisk". Hun må ikke bli for norsk. Dermed begynner Zara å lyve for foreldrene om hvem hun treffer, og hvorfor hun av og til kommer sent hjem. Av bestemoren Ayeeyo i London, får hun høre om gamlelandet og alle de gamle historiene og mytene. Hun får også vite om Ayeeyos hemmelighet. Vel hjemme hos foreldrene får Zara et fotoalbum. Det er fylt med bilder av menn i alle aldre som hun kan velge i. Problemet er at Zara drømmer om en mann som ikke er avbildet i albumet.
Godt og ungdommelig språk om å vokse opp som andregenerasjons innvandrer i Norge. Hvordan klarer man å balansere mellom å ha røtter i én kultur, og det å leve livet i en helt annen.
Anbefales!

Bokelsker Päivi hjalp meg å ta beslutningen, takk til deg Päivi!
Et slektsdrama, en stilren fortellestemme og en fascinerende bok med mange lag. Humor i elendigheten lover også godt. Boken har fått mange gode omtaler og høye terningkast.

Mitt forslag er altså Der det finst fuglar av Maren Uthaug.

Jeg tillater meg å sitere hele Päivis omtale:
«Solid stilren fortellerstemme gjennom hele boka. Det er viss humor i stilen som gjør at boka har litt lettere tone i ellers ganske dyster fortelling av menneskeskjebner fra 1920-tallet til over krigen i trøndelagskysten. Flytting til drømmenes Amerika, krigen i bakgrunnen, tydelige klasseskiller i bygdesamfunnet mellom fattige og rike, alt denne samfunnsbeskrivelsen er en realistisk bakteppe til disse karakterer som drives av sterke følelser og naturens instinkter, ved havet og på et ensomt fyr. Treffende beskrives denne romanen som "nordisk noir" i omtalen bak boka. En fascinerende bok med mange lag i fortellingen, men også underholdende.»

Takk for interessant omtale! "Det det finst fuglar" kommer jeg til å foreslå at vi leser i Kjells lesesirkel.

Artig at du leser livets lenker! Jeg leste den i bibliotekets leseutfordring i februar og den ble en klar favoritt. Også hos meg har den stått i bokhylla, først hos mine foreldre så hos meg og bind to var endog uåpnet.

Hei
Jeg leste ferdig " Amsterdam" av Ian McEwan på fredag, det var valget mitt for oktober =1990-tallet i bibbens leseutfordring. Den var bra og jeg har oppdaget at jeg liker hans bøker.
Så tittet jeg på bookbites etter ny bok og vips var jeg i gang med Sharif: "hør her'a", jeg ble så overrasket at det ikke var venteliste på den at jeg trykket les sporenstreks! Artig bok og ler høyt innimellom.
God søndag ettermiddag og kveld.

Cissi vokser opp i Uddevalla, og har alltid følt seg utenfor. Hun ble mobbet på skolen, og var en outsider fra tidlig alder. Medie-interessen fikk hun tidlig, og hun flytter til Stockholm for å leve ut drømmen. Drømmen blir til mareritt, da hun fanger interessen til en kjent mediemann. Cissi føler seg både verdsatt og sett, men det hele ender tragisk nok med at hun blir voldtatt av vedkommende. I tiden etter voldtekten, har hun angst, og hun føler på skam. Derfor forteller hun heller ingen om det, helt til hun møter Maya. Det viser seg at Cissi ikke er den eneste som har blitt utsatt for mannens uønskede tilnærmelser.

11 år etter voldtekten poster Cissi et innlegg på Instagram, hvor hun for første gang navngir mannen, og forteller at han har voldtatt henne. Dette blir starten på meetoo i Sverige, og Cissi får både hyllest og hets for sin åpenhet. Hun blir også dømt for ærekrenkelse 2 år senere. Mediemannen har nemlig slitt veldig psykisk etter Cissis avsløring...

Dette er en bok som berører. Sinne, frustrasjon, og oppgitthet er bare noen av følelsene jeg kjenner på mens jeg leser. Forlag har også fått kritikk fordi de har valgt å publisere den. I den norske utgaven forsvarer forlaget seg med at det er en viktig bok, og mannen er heller ikke navngitt her. Må si meg enig med forlaget. Les den!

Midhat Kamal er eldste sønn av en suksessrik tekstilhandler fra Nablus. I 1914 reiser han til Frankrike for å studere medisin. I Montpellier får han losji hos professor Molineu, og datteren Jeannette. Europa er i krig, men er likevel så annerledes enn Palestina. Kvinner er spesielt mye friere enn hva Midhat er vant til, og det tar tid å venne seg til den nye livsstilen. Midhat forelsker seg hodestups, men flykter likevel til Paris, hvor han studerer historie og filosofi. Tilbake i hjemlandet, synes han alt er så tradisjonelt, og han lengter tilbake til Europa, men faren forbyr ham å reise.
Palestina har nå britisk styre, og hele landet syder av indre spenninger. Det handler om å bli selvstendig, noe som ikke blir særlig enkelt.

Boken er inspirert av forfatterens palestinske familie.
Veldig interessant og lærerik. Ikke direkte lettlest, men verdt å få med seg.

«… men hvordan har "de" regnet ut at konservativ er det motsatte av idealist?»

Godt spørsmål! Motpolen til idealist er vel realist.

Dette er jo litt morsomt, men det er ikke første gang (så vidt jeg husker) Marit og jeg har foreslått samme forfatter! Mitt opprinnelige forslag var Kjell Westös Den svovelgule himmelen, en bok som har fått svært gode omtaler. Westö skriver godt; har god innsikt i sitt stoff og fører en fin penn. En forfatter vel verdt å lese og diskutere. Jeg har med stor begeistring lest hans «Svik» og «Der vi engang gikk». Jeg leser mer enn gjerne mer av ham.

Men siden denne finnen allerede var foreslått, lurte jeg på om vi skulle satse på et ungt, norsk-dansk «litterært stjerneskudd» (som hun omtales), nemlig Maren Uthaug og hennes Der det finst fuglar utgitt i år, også en bok som har fått særdeles gode omtaler.

Litt tilfeldig siterer jeg Steinar Jøsok:
«Maren Uthaug: som etternavnet avslører, fører blodlinja hennar til Ørlandet på Trøndelagskysten. Slekta har tydelige fortellertradisjonar - og takk Herren for det.
Vil du kome deg litt bort fra pandemier og anna, hopp inn i denne boka og ta et opphald på Kjeungkjær fyr. (…) Som i dei fleste romanar fra rurale strøk, er prestefamilien, den største garden, og fattige folk, viktige bærebjelkar for romanens bindingsverk. Kjønnsdrift; som maktfaktor, underkastelse, fristelse, overgrep, incest og spreidning av gener også. Her stemmer nok ikkje alt i kirkeboka - for å seie det sånn. Her er også kjærligheit og hat, lengsel, gevinster og tap, fyll og fiolin. Dette er spenning på høygir. (…) Ei fantastisk bok. Det er lenge sida eg har lest meg natta gjennom.»

Ja, så var det mitt forslag da 😊
Jeg skal bestemme meg før fristen utløper!

Felleslesing og debatt! I september 2020 hadde vi en interessant felleslesing av og diskusjon om Walden - Livet i skogene. Se alle innleggene her.

River Cartwright er en ung og lovende MI5-agent. På King’s Cross stasjon befinner det seg en selvmordbomber. Vedkommende er fra Midtøsten, og er kledd i blå skjorte med hvit t-skjorte under. Den mistenkte blir pågrepet, men det viser seg å være feil mann. Det skulle visst være hvit skjorte med blå t-skjorte i stedet... Dermed havner River i Slough House. Det er stedet hvor mislykkede agenter plasseres for å flytte papirer. Men River har ikke tenkt å gi seg som agent i felten!

Annerledes britisk krim, men den er altfor rotete og uoversiktlig. Engasjerer ikke.

Takk for et godt spørsmål, tankevekkende og relevant, og et godt, utdypende svar. Interessant å gå "gullkorn" etter i sømmene.

He, he, godt forslag. Nå er det ikke sånn at jeg er ute etter å lese filosofer. Men her føler jeg meg snytt; manglende samsvar mellom presentasjonen av forfatteren og hans verk, og det vi får.

Jeg leser krim. Det er noe jeg skjelden gjør men så fikk jeg høre om denne og ble nysgjerrig. "Tjenestepiken som forsvant" av Tarquin Hall. Det er mye spenning, mye humor og fremfor alt mye smak av India...står det på forsiden. Vish Puri løser saker i god gammeldags Poirot-stil...står det på baksiden. Perfekt bok for meg akkurat nå!
God helg til dere.

Keiserens nye klær

Jeg opplever boken nesten som eventyret om keiseren som gikk naken, forledet til å tro at han bar de vakreste og mest florlette gevanter. En liten gutt avslørte sannheten: Keiseren har jo ingen klær på seg!

Forfatteren Henry D. Thoreau (1817-62) presenteres som en filosof som «reflekter rundt natur og kultur, livets veivalg og verdier» og hans verk Walden, Livet i skogene som «en klassiker for livsfilosofer, sivilisasjonskritikere og naturelskere» (begge sitater fra baksideteksten, Pax 2007). Boken er skrevet som en samling essays og kom ut første gang i 1854. Thoreau skildrer sitt opphold i et lite hus han selv har bygd i skogen ved Walden Pond, Massachusetts, New England, på den amerikanske østkysten. Noen egentlig ødemark er dette ikke, huset ligger få kilometer fra byen Concord.

Thoreaus grunnide synes å være en hyllest til det enkle og selvbergete livet. Og i hans kritikk av det moderne samfunnet er det mye vi kan kjenne oss igjen i, nesten to hundre år senere. Men mannen er vanskelig å bli klok på. Han sparker i øst og vest og er full av selvmotsigelser. Han stiller ingen eller få spørsmål, men inntar gjerne en nedlatende jeg-vet-best-holdning.

Thoreaus prediker at det å eie ting, ødelegger for vårt indre liv. «… for jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, jo rikere blir det.» (side 84). Men han aksepterer glatt at hans venn Ralph Waldo Emerson eier jord, der Thoreau vederlagsfritt får sette opp huset sitt. Og det er fint at naboen eier en øks han kan låne, slik at han får bygd huset. Når oppholdet i skogen er over, flytter han inn hos Emerson som en slags vaktmester med vide fullmakter og friheter. Langt mellom liv og lære?

Thoreau har en slags teori (som jeg ikke får taket på) som går ut på at jo mer du arbeider, jo mer penger trenger du. Ergo må du arbeide enda mer osv. i en endeløs spiral. Dette belærer han den fattige og hardtarbeidende landarbeideren John Field om: «Jeg forklarte ham at siden han strevde så hardt ute på myra, trengte han kraftige støvler og solide klær, som likevel snart ble sølete og fillete, mens jeg gikk med lette sko og tynne klær som kostet halvparten så mye, ...» og litt senere: «Hvis han og familien hans ville leve enkelt, kunne alle sammen dra ut om somrene og plukke blåbær bare for fornøyelsens skyld.» (side 189) Og dette etter at John Field har tatt godt imot Thoreau da han kom ut for et plutselig uvær. Livsfjernt og arrogant.

En forakt for såkalt vanlige mennesker kommer til syne i passasjer som denne: «De store dikternes verker er ennå ikke blitt virkelig lest av menneskeheten, for bare store diktere er i stand til å lese og forstå dem. De har bare blitt lest på samme måte som folk leser stjernene, i høyden astrologisk, og ikke astronomisk. De fleste mennesker har lært seg å lese av simple makelighetshensyn, akkurat som de har lært seg å regne for å kunne føre regnskap og ikke bli snytt i handel. Men om lesning som en edel intellektuell øvelse, vet de lite eller ingenting, …» (side 103)

Bokens styrke ligger i naturskildringene, de presise observasjonene og enkelte muntre betraktninger. Et par eksempler:

«En innsjø som denne er aldri så speilblank som i en slik stund, for når det klare luftlaget over den er lavt og formørket av skyer, blir selve vannet, som er fylt av lys og reflekser, lik en slags nærværende himmel av desto større verdi.» (side 87-88). Fulgt opp av en poetisk konklusjon (om sin egen utsikt): «Det var beitemarker nok for fantasien.» (side 88).

«Andre ganger kunne jeg skue et par hønsehauker som kretser omkring høyt oppe. De vekselsvis steg og dalte, nærmet seg og fløy fra hverandre, som om de skulle være inkarnasjonen av mine egne tanker.» (side 130)

«En eneste regndusj gjør gresset flere nyanser grønnere – slik oppkvikkende tanker gjør våre egne utsikter lysere. Tenk å kunne vie seg til å leve mer her og nå, å dra fordel av hver ting som falt i vår vei, slik gresset drar fordel av hver minste duggdråpe.» (side 280)
Vakkert og til ettertanke.

Jeg likte også historiene om skogens dyr og fugler, selv om jeg ikke skjønner hvorfor nøtteskrikene har gjort seg fortjent til benevnelsen «rene tyvepakk», men de røde ekornene bare tok «det som rettmessig tilkom dem.» (av maten Thoreau hadde lagt ut)(side 247)

Tilbake til Keiserens nye klær. Thoreaus verk har fått status som «et evangelium for naturelskere og alle som vil tilbake til et enklere liv”. Av en filosof hadde jeg forventet en mer analytisk, reflekterende og systematisk tilnærming til de temaene han tar opp. Men dessverre, Thoreaus tekst skaper lite undring og ettertanke hos meg. Ved å gå Thoreaus mange innfall og påstander nøyere etter i sømmene, kle av han mytestatusen, er det, etter min mening, ikke mye igjen av det omtalte evangeliet.

Å trille trening over dette klarer jeg ikke.

Jeg gjentar mitt ønske fra forrige runde. Dette går for fort for meg. Lesefristen for nåværende bok er i morgen 4.10., og så skal vi allerede i gang med forslag til ny bok.
Jeg ønsker meg en uke mellom lesefristen for en bok og til vi går i gang med nye forslag.
Hva synes dere andre?

Johan er enebarn, og han prøver å forsørge moren. Faren døde plutselig, og moren har en sliten kropp. På kaia på Uthaug i Trøndelag, jobber Johan som sjauer, og det er der han møter Hannah. Hun blir hans første kjærlighet, men for å redde moren fra fattigdom, gifter han seg med prestens datter, Marie. Johan har alltid hatt et ønske om å bli fyrvokter på Kjeungskjær fyr. Han tar med seg Marie ut dit, og selv om Johan elsker Hannah, gjør han Marie gravid. Når været er på sitt verste, må ungene bindes fast utendørs for å unngå å havne på havet. Ettersom årene går, viser barna seg å være ganske så sære. Datteren er mannfolkgal, og sønnen tror han er kalv og spiser kun gress og rauter. I tårnet på fyret sitter Johan og lengter etter Hannah, helt til han får opp øynene for andre muligheter.

En mørk, dyster, og grusom fortelling, basert på forfatterens egen familiehistorie. Godt språk, og både frastøtende og fascinerende på samme tid.
Boka skapte visstnok en god del furore på Ørlandet da den kom ut, da stedet ikke akkurat ble anonymisert.

Jeg liker oppsummeringen din, Ingunn! To the point, som det heter, og humoristisk. Kan ikke annet enn si – heldige deg som er ferdig. (Jeg har lest t.o.m. kapitlet Sent på høsten).

Hvorfor får jeg ikke taket på denne boken? Det er noe som heter «å skrive med autoritet». Det ligger vel i uttrykket hva det betyr, å skrive slik at leseren overbevises om at forfatteren vet hva han/hun skriver om.

Thoreau er, som du sier, full av selvmotsigelser og spark i øst og vest. Og plutselig kjente jeg at jeg ikke har tillit til Thoreau som forfatter. Det handler ikke om å være enig eller uenig med han, men en respekt for hans synspunkter. Thoreaus mange utfall vekker liten eller ingen undring og ettertanke hos meg. Isteden blir jeg stadig sittende med en litt uggen følelse; kan dette stemme. Satt på spissen, han irriterer meg mer enn jeg respekterer han.

Likevel, det finnes mange gode og overbevisende passasjer og skildringer, men dessverre, for meg overskygges de av det negative. Så langt.

Mange jøder kommer til Norge på starten av 1900-tallet. Sara og Benzel Braude kommer fra Litauen, og de slår seg ned på Grünerløkka i hovedstaden. Etterhvert kommer fire barn til verden, Helene, Isak, Charles og Harry. De regner seg alle som norske, men da sikkerhetspolitiet skal kartlegge alle jøder i Norge, må de ta inn over seg at det ikke holder for tyskerne at de føler seg norske. For nazistene er de undermennesker, og livet blir plutselig farlig for den jødiske familien.
Boka omhandler hvem som hadde ansvaret for å renske Norge for jøder, og hvordan det kunne skje. Michelet har dykket ned i både norsk og tysk arkivmateriale, i tillegg til moderne forskning. Man får også innblikk i dagliglivet til jødene i Norge i mellomkrigstiden og okkupasjonsårene.
Uhyre interessant og lærerik. Boka har skapt bølger, og vant Brageprisen.
Leses i forbindelse med Hele Norge lesers høstkampanje om å lese sakprosa.