Bokelskere.no

Du spør, Tuhamre:
«Er det meininga at vi skal synast synd på kvinner som Maria og Darling?»

Nei, jeg tror ikke det. Vi må prøve å forstå dem ut fra deres tid, ut fra de forholdene de levde under og de mulighetene de hadde.
Jeg oppfatter at Marie, Darling og Hannah prøver å gjøre det beste ut av sin livssituasjon. De prøver å skaffe seg litt hardt tiltrengt frihet og kjærlighet, samtidig som de skal leve opp til bygdas strenge moralkodeks. Sett med dagens øyne er det lett å se at dette ikke kan gå bra, at deres valg ikke alltid var de fornuftigste.

Du skriver videre:
«Ein annan ting som undrar meg er kvifor prestedottera ikkje fikk tilgang på noko meir utdanning etter den obligatoriske skulegangen.»

I 1930-årene var det ikke vanlig at jenter fikk anledning til å ta høyere utdannelse, spesielt ikke jenter fra landlige områder. Deres arbeidskraft trengtes i hjemmet. «Vår» prest var enkemann og trengte datteren hjemme. Høyere utdannelse var for jenter fra bedrestilte familier.

Se ellers dette fra Statistisk sentralbyrå:
«Etter at kvinnene hadde fått adgang til å ta examen artium (1882), gikk det likevel mange år før det ble vanlig at kvinner tok denne eksamenen. I skoleåret 1890-1891 var det bare 11 kvinner som kvalifiserte seg til universitetsstudier. Det skulle gå enda lenger før tallet oversteg 1 000. I 1940-1941 var det nesten 1 100 kvinner som tok examen artium. Dette utgjorde da om lag en tredel av alle avlagte eksamener.»

At Feite kunne vekke slik attrå hos kvinnene er et mysterium! Men så var det dette med menn med makt og penger, da.

Tollak er en stri, sur, og sær gubbe. Den eneste som klarte å stagge ham noe, var kona, Ingeborg. Nå er det bare Tollak og Oddo igjen på gården. Barna, Hillevi og Jan Vidar, har flyttet ut, og Ingeborg er borte. Tollak minnes tiden med kona, og barndommen til ungene. I små drypp kommer leseren tettere på, og man aner en underliggende uhygge.

Nydelig språk, men synes første del var litt sprikende og treg. Mot slutten av første del tar den seg voldsomt opp, og derfra og inn går det på skinner. Medrivende, sår, og leseverdig.

Har lest ut boken

Det er en brutal og rystende historie Maren Uthaug forteller. Det er heller ingen grunn til å tro at den ikke kunne ha utspilt seg i et lite, lukket samfunn. Så hvorfor blir jeg ikke mer berørt av disse menneskenes skjebner? Hvorfor blir jeg ikke lei meg, sint, fortvilet over hvordan for eksempel barnet Darling blir behandlet? (Det er nærmest ironisk at et så lite elsket og beskyttet barn bærer dette navnet).

Uthaug forteller sin historie ganske rett frem. Vi får lite innsikt i menneskenes indre liv. Det hjelper ikke at hun bruker sterke ord, når vi likevel ikke når inn til dem. Jeg opplever boken i samme baner som Ingunn: «Historien i seg selv er jo ganske saftig og det er rart at den er skrevet så tørt og kaldt.» Etter mitt syn må årsaken ligge i forfatterens begrensninger; hun har ikke evnet å gjøre mer ut av dette stoffet, å skape levende mennesker som berører.

Maren Uthaug utropes som «et litterært stjerneskudd», og seksere og gode omtaler hagler. Hun sammenliknes endog med Amalie Skram. Det er ikke første gang jeg ikke er på bølgelengde med anmeldere og flertallets syn. Denne boken var for meg en skuffelse.

Likevel – om jeg igjen får anledning til å seile oppover trøndelagskysten, vil jeg nok se på det trønderrøde, dukkehusliknende fyret med et annet blikk enn tidligere.

Dette er en bok jeg er svært glad i. Tar den frem med ujevne mellomrom og finner stadig noe nytt. Jeg har faktisk et sitat fra den som min «Bio» her på Bokelskere.

Takk, da lærte jeg noe nytt i dag også!
Det er mange forunderlige synonymer for kvinne, fra fugleverdenen for eksempel gås, høne, røy, rype, ugle. Men bare fugl/foggel har jeg ikke hørt før.

Så hvis vi skal drodle litt videre på denne boktittelen; Der det finst kvinner ...
Og det gjør det så visst i denne boken. Men gir en slik tolkning mening, ev. hvilke?
Artig innspill!

Historien foregår i det nordøstlige Australia på midten av 1800-tallet. I det lille nybyggersamfunnet skjer det ikke stort, men en dag settes samfunnet på prøve. En ung mann dukker opp, kun med et lendeklede på seg. Han påstår at han er britisk borger, men ligner mer på de innfødte, bortsett fra hudtonen. Raringen heter Gemmy, og hadde visstnok falt av et skip, og blitt skylt i land. Det var de innfødte som fant ham, og han bodde lenge hos dem før han oppsøkte sitt eget folk. Problemet er at han har glemt det engelske språket, så kommunikasjonen går tregt. En av familiene tar ham til seg, og han prøver å gjøre nytte for seg så godt det går. Gemmy blir hverken godt likt eller integrert, for mange mistror ham. Han er bildet på det ukjente, og ugjestmilde landet de har flyttet til. Dessuten er han godt kjent med de innfødtes "magiske" krefter, og nybyggerne ser ikke med blide øyne på aboriginerne. Så forsvinner Gemmy brått.

Annerledes og interessant om en kultur jeg vet lite om. Leses i Elidas 1001lesesirkel der vi leser fra Oseania denne måneden.

Her skjønner jeg ikke helt hva du mener, Kirsten. Vil du utdype.

Gratulerer med dagen som var readinggirl!
Jeg ble ferdig med «En merkelig hendelse med hunden den natten» av Mark Haddon i går kveld. Det var mitt valg år 2000 i bibbens leseutfordring. En rørandes fortelling om en gutt med Asberger. Nå straks skal jeg begynne på mitt 2. valg: «Nokturner» av Kazuo Ishiguro. Det er noveller: « fem fortellinger om musikk og skumring.» Gleder meg til den.
Deilig med en stille, rolig helg... kanskje valget av president blir helt klart også, har en søster med familie over there så håper på fredelige tilstander der nå.
God helg einkvan

Hva mener du er den trønderske måten å benevne foreldre på, Randi?
Den trønderen jeg har i huset, mener mor og far er vanlig i Trøndelag, både nå og tidligere. Mamma og pappa er noe som har kommet i nyere tid (hvis det var det du tenkte på?).

Fine betraktninger om språket!

Tre timer nord for Oslo, ligger Råset. Der har Tormod og Siv vokst opp. Tormod var alltid en rolig og arbeidssom gutt og ungdom, men da han fikk smaken på alkohol og stoff, skeiet han totalt ut. Siv reddet ham, og Tormod fikk livet på rett kjøl. Han og Siv giftet seg. Tormod bygget hus, og etterhvert kom to barn til verden. Tormod og barna ville gjerne at det skulle komme et barn til, men Siv nektet. Det ble hund i stedet, til stor glede for hele familien. Samtidig eksprimenterer Tormod med rødleire og kunstgjødsel i verkstedet, og uante krefter settes i gang...

En bygdefortelling med snert og snev av science fiction. Herlig annerledes, og veldig underholdende, men noe snål.

Jeg reagerer på enkelte talemåter i boken.

Johan bruker utrykket «det forpulte tårnet» (side 108). For meg virker det usannsynlig at en mann brukte dette uttrykket på trøndelagskysten i 1930-årene. Jeg måtte sende et spørsmål til Språkrådet. Språkrådet svarer at det er svært usannsynlig (at ordet ble brukt slik). «Forpult» har neppe opphav i folkemålet. Og videre at mye tyder på at uttrykket har litterært opphav. Det kom inn i norsk litteratur i 1950-årene, trolig først og fremst som oversettelse av «fucking» (se nb.no). Forbildet kan ha vært dansk «forpulet». Vi ser ingen spor av det i norske dialekter før det. Det var nok mye av et «byord» før det spredte seg utover bygdene. Så langt Språkrådet.

Siden forfatteren skriver på dansk, har hun antakelig brukt ordet «forpulet». Burde ikke oversetteren ha fanget opp dette og funnet et annet uttrykk?

Det samme gjelder «Godt jobba» som Gudrun sier til Darling (side 144). Et svært moderne uttrykk.

Nå mener jeg ikke at forfatteren skal legge seg på en språknorm fra 1930, ha, ha, men disse to uttrykkene synes jeg er malplasserte. Andre synspunkter?

Hilsen Hun som ikke kan la være å henge seg opp i detaljer

Høsten 1987 er en gutt 11 år. Han blir dårlig behandlet av elever og folk rundt. Det er også noe mer alvorlig som skjer, og han gjør alt for å slippe skolen og speideren. Hva skjedde egentlig den høsten?
I 2013 har gutten blitt mann. Han er gift og fått to gutter. En dag reagerer kroppen hans. Noen dager tidligere møtte han igjen en fra skolen, og nå er han i ferd med å gå i oppløsning.

En liten, men uhyre intens bok. Rystende og medrivende, men litt for ullen og uforløst etter min smak.

Jeg har lest t.o.m. Johan, side 124

Morsom kommentar, Ingunn!
Jeg har lest like langt som deg – og ja, der det finnes fugler, finnes det fisk. Jeg synes utsagnet bygger opp under det vi har vært inne på tidligere: der det finnes fugler, finnes et livsgrunnlag. Liv og håp.
EDIT: Eller, der det fins fugler finnes det fisk, altså noe under overflaten, noe vi ikke umiddelbart ser ...

Johan synes fuglene er noe dritt, bokstavelig talt. Darling synes de er vakre.
Finnes det en dypere symbolikk i tittelen? Vi får se!

Jarle Klepp er 17 år, og motstander av det meste. Han og kompisen, Helge, er sære og har meninger om det meste, fra musikk til politikk. Jarles kjæreste, Katrine, er så forelsket i Jarle, og er enig i det meste. Verden blir imidlertid snudd på hodet den dagen Jarle møter Yngve. Han slår ned som en bombe i Jarles hode. Yngve er perfekt, og selv om han er forelsket i kjæresten, innser Jarle at man kan elske flere samtidig. Yngve er veldig forskjellig fra Jarle og alt han står for, men kjærlighet gjør blind, og Jarle endrer seg drastisk over natta. Helge, Katrine og Jarles mor merker at noe er i gjære, men Jarle kan jo ikke fortelle sannheten.

Forfatterens debut fra 2003, og for en debut det var! Dette er både vondt, flaut og ekte, om å vokse opp og å finne sin plass.

Har lest de midterste bøkene om Jarle Klepp, men denne har av en merkelig grunns stått ulest. Må lese meg opp litt før neste bokklubbmøte i Bokklubb med Marte og Malin, da selveste Tore Renberg skal delta!

Jeg så Riksteaterets oppsetning av «Lang dags ferd mot natt» i 2010 med Liv Ullmann og Bjørn Sundquist som Mary og James Tyron, og Anders Baasmo Christiansen og Pål Sverre Valheim Hagen som sønnene James og Edmund. Ja, jeg kan garantere, det var en opprivende opplevelse Jeg gråt (det skjer ikke ofte). Følte meg lamslått da teppet gikk ned for siste gang. Så var da også skuespillerne eksepsjonelt gode. Som du sier, den perfekte rollebesetning.

Jeg så premieren på Røros. Det var i seg selv spesielt, siden «trønderjenta» Liv Ullmann hadde ønsket premieren lagt dit, og dette var hennes første opptreden i Norge på tiår. Det ga en egen stemning i salen.

Men til dine refleksjoner over forfatterens strenge og detaljerte anvisninger. Ikke vet jeg hvordan Riksteateret håndterte dette. Men når de reiser rundt, må de spille på de scenene som finnes, i samfunnshus og gymsaler. Tilpasninger er unngåelig. På Røros har de kulturhuset Storstuggu, med en fin scene. Her ble manus fraveket, i hvert fall i en scene, etter hovedrolleinnhaveskens bestemte ønske.

Problemstillingen du tar opp, er velkjent i teaterverdenen. Her til lands har for eksempel Egner-familien passet på som en smed at «Hakkebakkeskogen» og «Folk og røvere i Kardemomme by» spilles nøyaktig etter boken (om jeg kan si det sånn, he, he). Til flere regissørers frustrasjon.

Det kunne ha vært interessant å lese «Lang dags ferd mot natt» som tekst. En god omtale fra deg.

Forfatteren er journalist, og da avsløringene om Weinstein kom i 2017, begynte å se seg om i Sveriges kulturliv. Kunne noe lignende skje i lille, trygge Sverige? Det viste seg at det så absolutt kunne, og hadde skjedd. Et kjent navn dukket opp i flere sammenhenger, og etterhvert som Matilda fikk diverse kvinner i tale, viste det seg at Jean-Claude Arnaut hadde trakassert mange kvinner både verbalt og fysisk, og mange ganger under tvang med underliggende trusler. Det var tydeligvis en kjent sak i kretsen rundt ham, men ingen tok det seriøst nok. Selv kona hans så en annen vei.
Det hele startet med en reportasje som Matilda fikk Stora Journalistpriset for. Arnault hadde også tette bekjentskaper i Svenska Akademien, og avsløringene gjorde sitt til at han mistet en orden, og måtte sone en fengselsdom Grunnet dette ble ikke Nobelprisen i litteratur delt ut i 2018.

God, viktig og velskrevet sakprosa, som engasjerer og provoserer. Man blir målløs av hvordan enkelte tror det er greit å oppføre seg.

Har dere gjort dere noen tanker rundt tittelen
Der det finst fuglar.
Hva vil forfatteren fortelle med denne tittelen?
Er det en symbolikk knyttet til fuglene?
Hvordan oppfatter dere tittelen?

Meg gir den assosiasjoner til nakne holmer og skjær i havgapet, der bare sjøfugl kan overleve. Der livsgrunnlaget er karrig og vilt. Eller kanskje - kan fugler leve her ute, kan også mennesker, noe i retning av «der det er liv (fugler) er det håp».
Dette er bare strøtanker fra meg. Det hadde vært fint å høre hva dere tenker om tittelen.

En annen sak, forfatteren Maren Uthaug bygger romanen på historier fra sin egen slekt. Uthaug er nettopp navnet på tettstedet familien på fyret sogner til. Det er til Uthaug på Ørlandet de ror for å gjøre innkjøp, ta arbeid eller treffe andre mennesker.

Sigrids far Gustav, fikk det første av etterhvert mange slag, da hun var sju år. Fra åtte års alder, måtte hun og storebroren Magnus, klare seg mer eller mindre selv. Moren, Anne, beholdt faren hjemme, og pleiet ham selv. Det var en heltidsjobb, og dermed manglet det til stadighet matpakker, gymtøy, og regnklær når Sigrid og Magnus skulle på skolen.
Nå er Sigrid voksen og er mor til Mia og Viljar. Hun har flyttet fra vestlandsbygda, der både hun og Aslak har vokst opp. De har bosatt seg i Oslo, der Sigrid jobber som lege. Da moren ringer og forteller at hun er alvorlig syk, endres rollene. Gustav er på sykehjem, men Anne må ivaretas. Sigrid og broren bytter på å være i barndomshjemmet, noe de sliter med på hver sin måte.

Som alltid, godt språk, og interessant fortelling. Lettlest med dybde og menneskelig forståelse.

Bokens handling utspiller seg på trøndelagskysten nord for Trondheim, et vakkert område. Jeg har seilt her med Hurtigruten, riktignok bare i godvær. Når skipet nærmer seg Trondheimsfjordens utløp og fjorden åpner seg mot storhavet, er utsynet vidt og overveldende. Skipet dreier så nordover og holder kurs nær fastlandet. Innover det flate Ørlandet ligger jorden rik og fruktbar. Utover i havet vises en perlerad av lave, buete holmer og skjær. Småøyer som ifølge boken «Finn et fyr» (Ellingsve 2007) er sammenlignet med kjeunger (små geitekje). Et landskap preget av myke, milde og harmoniske linjer.

Her ligger Kjeungskjær fyr, et karakteristisk åttekantet, trønderrødt fyr. Så lite er Kjeungskjæret at i fyrvokterens dager kunne ungene bare være ute ved lavvann, og selv da måtte de bindes fast for ikke å bli tatt av havet. Sett høyt oppe fra hurtigruteskipet, ser fyret nesten ut som et dukkehus, der det ligger omtrent på havnivå.

Så får vi se i hvilken grad den ytre idyllen jeg opplevde (i godvær vel og merke; står storhavet rett på) står i kontrast til livet inne i fyret, i fyrvokterens leilighet.

Denne artikkelen inneholder interessant informasjon om Kjeungskjær fyr og området omkring.

Et nytt århundre er fem måneder gammelt, da Cecilia Winther befinner seg i fødelandet England. Datteren, Rose, skal gifte seg i august, og det er mye som må planlegges. Cecilia vil gi datteren drømmebryllupet, men det viser seg at mor og datter har hvert sitt syn på hva det er. Roses kommende svigermor, som er Cecilias tante, er en kunstnersjel, og det passer ikke helt med Cecilias konservative syn på saker og ting. Noe annet som bekymrer Cecilia, er møtet med Rufus Pratt. Han er, i likhet med tanten, kunstner, men han får Cecilia til å rødme, og til å føle ting hun ikke har følt på flere år. Hennes moral og verdier settes på prøve, og ektemannen Karl, er fremdeles i Trondhjem. Er hun villig til å ofre ham og livet sitt i Norge for Rufus?

Sjette bok om Wintherfamilien fra Trondhjem. Lettlest underholdning, som leses mer for nysgjerrigheten enn for kvaliteten.