Jeg leste boken uten forventninger (er «allergisk» mot bestselgere) og ble gledelig overrasket! Valérie Perrin tegner et varmt og troverdig bilde av jeg-personen Violette, og av flere andre av romanens personer, til med den tilsynelatende drittsekken Philippe Toussaint. Jeg liker at forfatteren har valgt kirkegården som ramme rundt historiene hun forteller. Jeg synes hun utnytter dette grepet godt. Lar det gi originalitet og perspektiv. Språket er poetisk og flyter lett, til tider overraskende og humoristisk. La gå at det skjemmes av enkelte klisjeer.
Men hvorfor et så intetsigende bokomslag? Spesielt med tanke Violettes egen refleksjon: «Hvorfor tiltrekkes vi av bokomslag slik vi tiltrekkes av et blikk, en stemme som virker kjent, en stemme som får oss til å velge en annen vei, som får oss til å heve blikket, som tiltrekker seg oppmerksomheten vår og kanskje endrer livet vårt?» Og hvorfor skjemme ut forsiden med terningkast og reklame?
Jeg fant boken i «Telefonkiosken» og ga den en sjanse. Et glitrende påfunn for enkelt å kunne prøve ut bøker. Og jeg holder fast ved mitt forsett om aldri å lese baksidetekster. De er noe markedsavdelingen har pønsket ut. Og jeg synes det er rart at en dreven anmelder som Dagbladets Cathrine Krøger går i fella og kaller en bok «verdens vakreste».
En rørende, velskrevet og underholdende bok med driv, vel verdt å lese. Det burde holde!
Orlando lever mange liv i løpet av denne historien. Han skifter til og med kjønn underveis. Det er noe jeg liker mest med boken, faktisk. Hans forundring over forskjellen på kjønnene. Hvor fritt for ansvar det er å være kvinne, men uten friheten til å bevege seg å gjøre som han var vant til som mann. Det blir etterhvert litt vel svevende for min del. Kan tenke meg at filmatiseringen er bedre sånn sett.
Jeg leser nok som vanlig om sommeren, ikke noen spesiell sjanger.
I dag startet jeg med den prisbelønte finske boken «Din, Margot» av debutanten Meri Valkama.
Jeg har så langt lest 40 sider og liker den veldig godt! Det har blitt mye tyskrelatert på meg i det siste, denne har mye av handlingen fra Berlin.
Jeg har dessuten lånt Margaret Atwoods siste utgitte noveller «Ryper i solnedgang» fra 2023, helt fersk denne også. Er spent på denne.
Kos dere med en smak av sommer, det føles rart å bare kunne gå ut uten ytterjakke på synes jeg!
Da lærte jeg noe i dag, også! Hjertelig takk.
Så artig at det fortsatt er liv i denne listen! Tusen takk, Monica, forslaget ditt er ført opp. Jeg tok også med "Boksen" av Günter Grass, en bok jeg ikke har lest, men som høres interessant. Det er i det hele tatt mange gode bøker her, tror jeg må se nærmere på denne listen selv, jeg :-)
Men noe er veldig rart. Tre bøker av Erich Maria Remarque kommer opp med forfatter Erich Paul Kramer. Hjelp - André vil du være så snill og se på dette.
Kanskje den mest burleske og voldelige diktsamlingen jeg har lest på veldig lenge.
Omtalen kan leses her.
Jeg ser tydeligvis ikke det "alle andre" gjør når det gjelder denne romanen. Vanligvis liker jeg denne type bøker, og den blir sammenlignet med både "Tollak til Ingeborg" av Tore Renberg og Fyrstene av Finntjern" av Lars Elling,noe jeg kan være enig i, de likte jeg derimot veldig godt. Men dette opplevde jeg bare som søvndyssende og kjedelig,mulig det hadde vært noe bedre å lest selv og ikke lyttet.
Bok nummer 2 om Thea er noe mer langtekkelig enn den første boken. Samtidig er det interessant å høre om den gryende kamplysten til kvinnene der borte som vil kjempe for kvinners rettigheter. Flere interessante tema.
Gir denne boken 4 pluss.
Hun er gift med en polygamist. Han besøker henne kun på torsdager. De lever et perfekt liv, helt til hun finner den andre kona. Hannah, som er gravid. Hun har blåmerker. Etter deres felles ektemann. Kjenner hun overhode mannen hun er gift med?
Hovedpersonen er virkelig ute å kjøre, og som leser vet man ikke hva man skal tro.
Utrolig irriterende at oversetteren ikke kan da/når regelen. Synes språket er noe platt, men om det er oversettelsen vites ikke.
Å koke suppe på en spiker?
Jeg er blitt fortalt historien om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen av en venn fra Førre, ikke langt fra kvinnenes hjemby, Haugesund. Om hvordan disse to manufakturhandlerne og angivelig verdens første kvinnelige skipsredere måtte bruke en møbelhandler som mellommann da de kjøpte sitt første er skip, D/S Goval i 1906. Med innlevelse, humør og samfunnsforståelse. Skuffelsen ble derfor stor da jeg gikk løs på Arne Vestbøs bok om de to kvinnene.
Det er et dilemma knyttet til denne typen bøker. Hvordan skape levende mennesker av reelle personer som man ikke vet så mye om? Cecilie Enger valgte romanformen i sin Det hvite kartet, og sto dermed friere til å dikte. (Den har jeg ikke lest.) Arne Vestbø valgte sakprosa som sin sjanger. Han holder seg til kalde fakta og egne antakelser.
Jeg savner spenning og driv over det dristige arbeidet disse to kvinnene ga seg i kast med. At rederinnene, deres liv og virke, er det bærende i teksten, og at Haugesunds og skipsfartens historie danner en bakgrunn for deres innsats. Slik boken fremstår for meg, er det nærmest omvendt. Her er lange avsnitt om «Sildabyens» fremstående skipsredere, pengebeløp, skip og dødvekttonn. Så kommer Hanna Brummenæs og rederiet hun er en del av, inn innimellom. Bertha Torgersen er så godt som fraværende som en selvsteding person frem til Hannas død i 1942. Satt på spissen fremstår de to kvinnene nærmest som bipersoner i sin egen historie. Dette tar seg riktignok noe opp mot slutten, og vi får et bedre innblikk i deres liv. Hadde boken enda båret tittelen «Haugesunds historie» eller liknende hadde Vestbø hatt sine ord i behold.
.
Brummenæs og Torgersen førte åpenbart et tilbaketrukket og stillferdig privatliv. Men det går fort galt når forfatteren prøver å bøte på manglende innsikt med egne antakelser. Vestbø skriver for eksempel: «Døden lot ikke familien Torgersen slippe unna. Den 27. juni 1867 fødte moren Karen Marie sitt tredje barn. Fødselen var sannsynligvis tøff og dramatisk både for mor og barn, for 2. desember samme år avgikk Karen Marie ved døden, og drøyt et halvår senere, bare fire dager før sin ettårsdag, fulgte Ingeborg sin mor i graven.» At en kvinne dør et halvt år etter en fødsel, og hennes et 1-årgamle barn dør (i en tid med høy barnedødelighet) sier ingenting om fødselens karakter. Et tilsvarende eksempel: «I én kilde oppgis det at Hanna hadde fått åreforkalkning, noe som kan tyde på at hun etter hvert utviklet demens.» Siste del av setningen er spekulasjon; det er flere andre og vanligere årsaker til demens.
Det blir også tynt når Vestbø stadig skriver setninger som: «Antakeligvis var Hanna og Bertha blant de flere hundre av byens kvinner som møtte opp (…) for å høre hva fru Lothe hadde å si (…)», og «Det kan godt tenkes at dette var første gangen de to kompanjongene var i hovedstaden.» Jeg ønsker noe mer håndfast. Et siste eksempel, Vestbø skriver at Hanna allerede som barn drømte om å bli reder. «Kanskje skapte tapet av faren et behov for å få kontroll over havet?» En sjømannsdatter vet at havet ikke lar seg kontrollere. Vet ikke Vestbø det? Har han ikke sitt stoff under huden?
I Kystkvinner i Norge av Åsa Elstad har jeg nylig lest om mange kvinner, som mange år før Brummenæs & Torgersen, arbeidet som skipsredere. Madame Stenersen på Møglestue drev fra 1828 og frem mot 1850 Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». I kildene finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip, skriver Elstad. De hadde arvet skipene etter sine menn, eller drev virksomheten mens mannen seilte ute. Brummenæs og Torgersen bygget opp sitt rederi fra bunnen av og drev som kapitalister. Sånn sett kan de kalles verdens første. Men deres innsats hadde ikke blitt mindre om Vestbø hadde trukket frem at rederivirksomhet ikke var en ukjent verden for kvinner.
Dette er en bok med mye interessant stoff om Haugesund og sjøfarten, spesielt under de to verdenskrigene. Men som den dobbeltbiografien Arne Vestbø lover leseren i sitt forord, lykkes han etter mitt syn dårlig. Det blir rett og slett for lite kjøtt på beinet til å å gi liv til to ekstraordinære kvinner i et mannsdominert miljø.
Denne helgen leser jeg Jeanette Winterson: «Fyrvakt» For noen uker siden leste jeg hennes selvbiografi: «Hvorfor være lykkelig når du kan være normal» og ble veldig nysgjerrig på å lese noe av henne, halvveis i Fyrvakt er jeg veldig fornøyd, liker den godt!
Ellers har jeg lånt John Steinbeck: «Of mice and men». Tenk, jeg som har lest mye av denne flotte forfatteren har aldri lest denne, ikke har jeg lest vredens druer heller…om jeg må tilstå noe! Det må selvfølgelig også bli gjort noe med…
God pinse til alle bokelskere fra meg i Fredrikstad.
Stephen og datteren er på sin vanlige handletur, da hun plutselig forsvinner. Ingen har sett om hun har gått ut av butikken selv, eller om noen har kidnappet henne. Stephen leter etter henne konstant, men forgjeves. Ekteskapet rakner og Stephen lever som en zombie.
Utrolig bra skrevet, som vanlig, og uten at det blir hjerteskjærende.
Boka er også filmatisert med Benedict Cumberbatch i hovedrollen, og den må selvsagt ses ved anledning.
TanteMamie som svar til svein :
18:59, 22. mai 2023 Diskusjon: svein om Hjemsøkelse roman av Jenny Erpenbeck av Jenny Erpenbeck
Veldig fin sammenligning, det er akkurat slik det føles å lese denne boken...nå fikk jeg en ny berikelse :)
Takk for svaret.
Hei igjen André,
Litt tilfeldig var jeg innom Norlis nettsider, og for meg så det ut som de ikke lenger lenker direkte til Bokelskere.no. Stemmer det? Hva har skjedd, er avtalen mellom Bokelskere og Norli avsluttet? Det ville i så fall glede meg.
Eller har dere inngått en tilsvarende avtale med en annen kommersiell aktør?
Hilsen Lillevi
På en måte er dette en typisk Levi Henriksen bok hvor vi får møte folk fra Skogli-universet, og det er ingen tvil om at han skriver godt. Samtidig opplever jeg flesteparten av disse tekstene som kjedelige og for urealistiske.
Hele omtalen min kan leses her.
TanteMamie siterer Hvorfor være lykkelig når du kan være normal? av Jeanette Winterson (side 108)
23:01, 9. mai 2023 Ingen har det som favoritt.
Fru Winterson var ingen gjestfri kvinne.
Når noen banket på døra, sprang hun ut i gangen og kjørte ildraken gjennom brevsprekken.
Sist sett
