Bokelskere.no

Selvfølgelig skal det være plass til gode, grundig og gjerne lange bokomtaler på et nettsted for bøker! For mange av oss er det nettopp det vi er ute etter – bokomtaler som kan gi en reell bakgrunn for valg av bøker, eller nye innfallsvinkler til bøker vi allerede har lest. Bokelskere.no vil tape på om vi skulle bli en lenkesamling til diverse bokblogger, for å sette det på spissen. Dette er et selvstendig og fullverdig nettsted der det er rom for alle typer boksnakk.

Jeg setter stor pris på Rosa99’s bokomtaler. Jeg kan ikke på noen måte se noe respektløst i dem. De er velskrevne, går ikke på bekostning av andre og det er frivillig å lese dem.

Gode bokomtaler er alltid velkomne – uavhengig av lengde!

Handlingen utspiller seg på den karibiske øya St. Jan. Året er 1733, og hovedpersonen er slavejenta Tahiry. Moren tar Tahiry med på flukt; vekk fra den brutale plantasjeeieren Gottlieb.
Samtidig ankommer en ny last med slaver fra Guinea. Ombord er kong Gyamma. Han planlegger hevn og opprør. St. Jan skal bli en afrikansk koloni, og alle hvite skal utryddes. Tahiry blandes inn og finner kjærligheten.

Dette er bok nr. 2 av 5 om slavehandelen og den dansk-norske kolonihistorien i Vestindia. Basert på historiske personer og hendelser.
Enda råere enn første bok, noe som nok kommer av at denne er sett fra slavenes ståsted.

Rett på ønskelisten med "Revolusjonens datter"! Takk for nok et interessant tips, Ellen.

Som tenåringer i Nigeria, forelsker Obinze og Ifemelu seg. De planlegger etterhvert giftermål og barn, men
først skal de til utlandet og studere. Ifemelu reiser først - til USA. Da Obinze skal komme etter, har World Trade Center blitt jevnet med jorden, og han får ikke visum. I stedet flytter han til London.
Flere år senere velger Ifemelu å flytte tilbake til Nigeria. Obinze er tilbake i hjemlandet, og har blitt en vellykket og gift forretningsmann.
Kommer de til å finne tilbake til hverandre?

Veldig interessant og god bok om det å vokse opp i Nigeria for så å flytte utenlands, og om det å komme hjem igjen. En god dose trøblete kjærlighet er også involvert.

Absolutt! Her er det ingen uenighet mellom oss.

For å prøve å utdype: Enhver forfattere vil i større eller mindre grad se sine personer i lys av sitt eget og sin samtids kjønnsrollesyn. Så også Falkberget og Jacobsen, for å holde oss til disse to. Men mens Falkberget tar oss med inn i An-Magritts verden, hennes indre liv, lar Jacobsens oss bli kjent med Barbara gjennom andre romanfigurers, primært mennenes, betraktninger. Det er dette jeg oppfatter som ett av dine sentrale ankepunkter, Randi.

Jeg kan følge deg på denne kritikken, selv om jeg ser det på en annen måte. Etter mitt syn skaper Jacobsens tilnærming en spenning, en tørst. Han gir ikke svarene, men lar oss forbli i undring om hvem Barbara egentlig er.

“Naturligvis ser vi Barbara gjennom mannlige øyne, Randi. Det er en mann som har skrevet boka ...”

Er du virkelig enig med deg selv her, Marit! Så mange flotte litterære kvinneportrett skapt av menn. Jeg bare nevner Johan Falkbergets An-Magritt.
(Denne diskusjonen har vi vært gjennom før; kan mannlige forfattere skrive godt om kvinner.)

Den “avskyelige” Barbara ser jeg ikke. Det jeg ser, er et mørkt og dystert samfunn der Barbara er et “lys”. Ja da, hun skaper mye ugreie rundt seg. Men hvem er egentlig den/de “skyldige”? Mennene, og samfunnet for øvrig, som hverken tåler eller takler at noen (attpåtil en kvinne) ikke innordner seg, men følger sine egne impulser og lyster, eller kvinnen? Og bare så det er sagt, jeg mener ikke at det er ett enkelt og riktig svar på spørsmålet.

Et interessant innlegg, Randi!

Jeg er enig med deg i at vi i liten grad kommer inn i Barbaras sinn, hun skildres gjennom mennenes sanser, tanker og samtaler. Jeg vil tro dette er et bevisst valg fra forfatterens side. Kanskje ønsket han å rette fokus mot den rollen Barbara spiller i dette isolerte samfunnet, i større grad enn hvem hun er, hennes tanker og sjelsliv? I så fall har Jørgen-Franz Jacobsen lykkes godt! «Hvem er Barbara» er et spørsmål som går igjen i diskusjonene om henne. Ett kjennetegn på god litteratur er nettopp at den ikke slipper sine lesere så lett, men lar oss forbli i spørsmål og refleksjoner.

Du er også innom den færøyske kvinnerollen på 1700-tallet. Boken sier ikke mye om dette. Tradisjonelt har kystkvinnene måttet være sterke, selvstendige og handlekraftige, med mennene på sjøen store deler av året. Dette gjelder høyst sannsynlig også «våre» kvinner, selv med den pietistiske ånden som tres ned over dem. Barbara er en del av denne kulturen, samtidig som hun skiller seg ut.

Når det gjelder det du sier om at Barbara er redusert til et objekt for mennenes begjær, «helt utenfor egen og andres styring», er jeg uenig med deg. Det er nettopp her spennet i boken ligger! Hvor bevisst er Barbara sine egne valg, og hva er hennes motiver. Forfatteren lar spørsmålene stå åpne. Der noen vil se et naivt, driftsstyrt «naturbarn» som lar seg bruke, heller jeg til å se en livsglad, frihetselskende, godhjertet og ikke så lite fandenivoldsk kvinne.

Lenger nede i tråden kommer det frem at Jørgen-Franz Jacobsen bygger Barbara på en reell modell, en kvinne han elsket (og ikke fikk?). Brevvekslingen mellom disse to er utgitt i bokform og hadde vært interessant å lese.

«– Ja, ser De, kviskra herr Severin til her Poul: – når det gjeld kvinnfolk! Det er noe ein sak ein skal ta tenksamt på ! De hadde no slett ikkje vore snytt om De vore i herr Christan sin stad. Og for eit yndefullt lam! – Smak og behag kan ikke diskuteres, sa herr Poul.»

Unektelig mer presteverdig på latin!

Se her og her.

koselig politikrm med lofotsprøyt

Filmen (Nils Malmros) utgjør et godt supplement til boken!

Spesielt synes jeg den tunge og pietistiske ånden som ligger over samfunnet er levende skildret. Hvordan presteskapet og embetsmennene (med den tolerante og humoristiske sorenskriver Johan Henrik Heyde som et hederlig unntak) holder allmuen i sitt grep. Eller kanskje heller prøver så godt de kan å gjøre det. For når «verda», i form av et fransk flåtebesøk, kommer til isolerte Torshavn, eksploderer varekjelleren av undertrykte følelser.

Anneke von der Lippes tolkning av den livsglade Barbara oppi alt dette er strålende. Det samme gjelder Lars Simonsen som den plagete nypresten Poul Aggersøe.

Dertil landskap og natur som pirrer reiselysten!

Takk til Ellen som anbefalte filmen i en annen tråd, og til biblioteket som skaffet den i løpet av et par dager. Dette er dessverre en film det er vanskelig å få i («utgammel» som den er fra 1997 …) Anbefales!

Julie er alenemor for Ludovic. Hun jobber som kassadame, og har problemer med å få endene til og møtes.
En dag havner Paul i kassakøen til Julie. Paul kunne vært faren hennes, og Julie har blitt skuffet så mange ganger at hun er skeptisk til Pauls sjenerøse væremåte.
På tross av dette, får Paul overbevist Julie om sine ærlige hensikter. Han er bare beveget av hennes vanskelige hverdag, og vil prøve å lette byrdene for henne.
Dermed blir Julie og Ludovic med til Pauls sommerhus i Bretagne. Med på lasset er også Pauls voksne sønn, Jérôme. Han er dypt deprimert etter å en personlig tragedie.
Hverken Julie eller Ludovic har sett havet, og de fascineres begge to. Julie begynner å slappe av på dette fantastiske stedet, men så inntreffer en tragisk ulykke.

Søt, sår og fin bok om å reise seg etter at ulykken har rammet.

Du er absolutt ikke «ute av drift», Hilda!

Er ikke nettopp det du påpeker et hovedtema i boken; hvem er Barbara. En flokse, en femme fatale, et naivt barn, en syndebukk eller rett og slett en glad og frilynt kvinne som ikke finner utløp for sin energi og livslyst på andre måter?

Jeg har også lyst til å reise spørsmålet – hvilket ansvar har mennene for hvordan tingene utvikler seg på disse avsidesliggende og isolerte øyene.

Femtiåringen Alice er gift, har tre voksne barn, og er professor ved Harvard. Hun er en populær foredragsholder og en anerkjent forsker. Nå begynner imidlertid hukommelsen hennes å svikte. Alice har alltid kontroll på alt, så hun blir skremt når hun nå begynner å glemme selv de enkleste ting. Så faller dommen - hun har tidlig Alzheimer.

Nydelig og sår bok om en fryktelig sykdom. Man kan virkelig føle Alices frykt, sinne og desperasjon. Og så blir man selv en smule irritert på ektemannen til Alice da...

I denne tråden savner jeg en klarere avgrensing av hva kristelig litteratur er.

Jeg antar at dine lånere, Mariar er ute etter bøker med et visst forkynnende preg, i hvert fall der kristen tro er et hovedtema. Se for eksempel denne artikkelen fra Vårt land. Her defineres kristne bøker som bøker som «(.... ) formidler og aktualiserer kristen tro og kristne verdier».

Du har fått et bredt utvalg av tips. Bra! Men går alle disse under betegnelsen kristen litteratur? For eksempel er Johan Falkberget nevnt. Jeg vet at kirken, i hvert fall i Falkbergets hjemtrakter, streber etter å gjøre han sin til «sin» forfatter. Etter mitt syn er det feil. Falkberget skriver om mennesket, om alle sider ved det å være menneske. Tro og tvil er ett element i dette. Det samme gjelder i varierende grad flere av de forslåtte bøkene.

Hører gjerne andre synspunkter.

Artig at du også har tenkt på Leine, det er vel nokså nærliggende.

Det kan være du har rett i at betegnelse poetisk ikke er helt riktig. Jeg brukte begrepet fordi språket lyder så stemningsskapende og melodiøst i mine ører, som i dette avsnittet:

«Kyrkjeklokkene ute på Reyn kalla til gudsteneste. Det hadde ein linn tone som flagra over hustaka. Men tårnet som dei hang i, var døkt og forfalle av alder. Det dirra når klokkene gjekk. Klokkene heiv og peip i treverket, og denne jammers attåtljoden blanda seg med den fuglelette klangen og høyrdest overalt i byen.» (s. 51)

Kanskje er det mer sang i språket på nynorsk. (Jeg har i hvert fall ingen problemer med Eskeland, Marit og annelingua.)

Og kanskje ble jeg ekstra glad i dette lille avsnittet fordi det minner meg om kirkeklokkene på min lille sommerøy; den litt trå, knirkende lyden av tauverket når klokkene går.

Jacobsen gjør også bruk av det som kalles besjeling, å gi ting menneskelige følelser og egenskaper. For eksempel her: «Skatollet beint frem anka seg under taka hans. Han var byrja halde på det. Det såg særs derangert ut og krenkt i sin ære, med alle dei tomme skuffehola og innhaldet flytande på bord og stolar.» (s. 69). Og her «Han høyrde oboen som fortalde det samme vesle eventyret utan stogg, medan fagotten klukklo jålet og tala med.» (s. 78).

God helg!

Hovedpersonen møter en tidligere bekjent på en flyplass. Hun har vært i Peru, og forteller om et mystisk manuskript. Både regjeringen og kirken motarbeider forskningen på dette manuskriptet, og det kan være farlig å diskutere det åpent, noe hovedpersonen får føle på kroppen da han reiser til Peru.
Manuskriptet sies å inneholde 9 innsikter som menneskeheten skal erfare en etter en. Det er denne visdommen, som flere instanser føler seg truet av.
Det skal etterhvert vise seg vanskelig å finne den siste innsikten, for den lar seg ikke avsløre uten videre, men vår helt lar seg ikke stoppe.

Tankevekkende om livet og hvorfor vi lever.