Bokelskere.no

Mikami har vært etterforsker i politiet i 20 år. Nå har han blitt overført til pressekontoret på en liten politistasjon, som pressetalsmann. Det er ikke lett å forholde seg til pressen, men Mikami prøver å innføre en ny strategi for å bedre forholdet. Sjefene over Mikami gjør ikke dette til noen enkel oppgave, og i tillegg har han problemer på hjemmebane. Datteren, Ayumi, har forsvunnet. Hun er 16 år og har vært i opposisjon til foreldrene før forsvinningen. Hele politistyrken er på konstant jakt etter henne, men hun er som sunket i jorden.
14 år før ble Japan rammet av en uhyrlig sak. En syv år gammel jente ble kidnappet, løsepenger krevd, men jenta ble funnet drept, og gjerningsmannen forsvant med pengene. Mikami har nå oppdaget snusk i etterforskningen av saken, som kalles 64. Det han avdekker er over fatteevne, og han angrer bittert på at han startet sin egen etterforskning.

Dette sies å være en thriller på høyde med Stieg Larsson. Det er å overdrive - den er rett og slett langdryg. Vil tro at dette har noe med at Japan er et helt annet samfunn enn vi i Vesten er vant til fra krimverdenen. Høfligheten er gjennomgående, for ikke å snakke om hierarkiet. Det blir mye "pjatt" om de indre stridighetene mellom presse og politi, og også innad på stasjonen. Interessant å lese om et såpass sært samfunn, sammenlignet med vårt, men en såpass tjukk bok om et relativt smalt tema, ble for mye av det gode.

Et tøvete innlegg som ikke gir mening.

Nå har jeg lagt inn alle disse i ønskelisten - i riktig rekkefølge. Hjertelig takk for anbefalinger og råd.

Ja visst ble det rabalder! En kvinne som sto opp for det hun trodde på og fant riktig, og ikke lot seg dupere hverken av øvrighet eller konvensjoner.

fortsatt koselig-spennende , men ikke SÅ koselig som første boken- ,mer mainstream nå

Absolutt. Og for å underbygge din tilføyelse siterer jeg fra hennes bok Gruve:

«Høsten -67 arrangerte FNL-gruppene møter over hele landet, og jeg hadde fått meg tildelt noen steder i øvre Norrland. Svappavaara! Det lød nesten som Vladivostok.
(…)
Det var i slutten av oktober og masser av mørk, tung snø, og Folkets Hus i Svappavaara var som når man hadde sprengfyrt i ovnen i Missenträsks bedehus. Opprinnelig hadde jeg villet unngå manuskript og tale fritt ut av hjertet med disse gruvearbeiderfamiliene om deres kamerater i Vietnam. Men jeg bøyde meg for alle fordømmelsene av «følelses-tenkingen i Vietnam-spørsmålet» og holdt meg beinhardt til historikken». (s. 7-8)

Gruve ble utgitt i 1968, like før de store streikene brøt ut i Kiruna, Svappavaara og Malmberget (1969-70). Omkring 4800 arbeidere deltok i det som ble ansett som en ulovlig streik mot selskapet LKAB. Lidmans bok vakte et voldsomt rabalder siden hun talte gruvearbeiderenes sak.

Jeg ser du har mange av hennes bøker. «Vredens barn» er en tittel som umiddelbart appellerer til meg. Har du, eller andre, noen spesielle anbefalinger?

Felleslesing av «Multelandet» våren 2019 – her finner du alle innleggene. Ta gjerne en titt!

Elisabeth vokser opp sammen med moren, som skal vise seg å være noe uansvarlig og fordømmende. De blir etterhvert kjent med naboen, Daniel Gluck. Han er godt over åtti, og Elisabeth bare et barn på 8-9 år. De blir gode venner, da moren bruker han som barnevakt både titt og ofte. For det meste går de tur, og snakker om alt mellom himmel og jord.
Som voksen besøker Elisabeth Daniel, som nå er over hundre, men han er på vei mot dødsriket, og sover for det meste.
Av og til får vi være med ham i drømmene, og tilbake til fortiden, men det er Elisabeths historie vi følger mest.
Det hoppes stadig i tid, men det er lett å følge hendelsene. Mye humor, og lekenhet.

Jeg er med! Dertil er eldre verdenslitteratur en kategori jeg liker godt.

Jeg er kommet halveis i "sin egen herre" av Halldór Laxness. For en fantastisk bok og en utrolig forteller, jeg har fått en ny favorittbok og favorittforfatter!
Ellers driver jeg med litt rydding både inne og ute, det er grovavfallaksjon her til uka og da er det godt å få kvittet seg med rask og rusk...i sterk kontrast til boka jeg holder på med, de eide omtrent ingen ting!
Nyt resten av helgen da dere.

Regjeringen har det travelt. Det skal handles klimakvoter for milliarder for å innfri Kyoto-forpliktelsene. Bruno Grimsrød i Finansdepartementet reiser til både Kina og Sibir for å forhandle, mens motparten fra London og Oslo ikke skyr noen midler for å sko seg på miljøtrusselen.
Journalist, Liv Roaldsen, i Natur og Ungdom, kommer over noe som ikke akkurat tåler dagslys, og det kan være farlig viten.
Brunos bror, Hardy Grimsrød, er forsker på Blindern, og har oppdaget noe som kan gjøre verden uavhengig av fossile brennstoff. Han er livredd for at oljeindustrien skal slå kloa i oppfinnelsen, og vil alliere seg med Hanne Glitra i miljøbevegelsen Energia. Hanne er overbevist om at Hardy er en smågal professor og nøler.

Det er mange aktører å forholde seg til, så det gikk tregt i starten, men boka tar seg opp, og spenningen stiger. Både skremmende og interessant å lese om hvordan forretningsfolk svindler nasjoner, og kommer seg unna med ufattelige beløp.

En del av bibliotekets mai-utfordring, der det skal leses en bok som omhandler klima.

akkurat så spennende at jeg bare koste meg! Engelsk krim av første klasse

Aidan Waits er politietterforsker. Han er også i trøbbel. I stedet for å bli suspendert, inngår han en avtale med sjefen sin. Han skal infiltrere Manchesters dopmiljø, mens han offisielt er stemplet som korrupt purk.
Isabelle, 17 år, har rømt hjemmefra, nok en gang. Faren er parlamentsmedlem, og vil ha henne hjem på en diskret måte. Det fungerer heller dårlig, og Waits skjønner etterhvert at Isabelle gjorde rett i rømme.
Samtidig nager en annen sak etaten. For 10 år siden forsvant en annen jente, og de har ennå ikke funnet noen spor. Hun var også involvert i det samme miljøet som Waits nå frekventerer.

Rotete start, veldig mye dop, alkohol og slåssing. Waits er på en måte i samme gate som Harry Hole, men det er ikke det samme drivet i denne boka. Twisten mot slutten dro opp terningkastet, men det ble ingen fulltreffer for min del.

Et kjærlighetsbrev til Västerbottens fattige

«Under hele oppveksten tenkte jeg ikke på annet enn hvordan jeg skulle beskrive min hjembygds storhet. Jeg ville beskrive min barndoms syner med så presise ord at alle som leste skulle bli grepet av kjærlighet til menneskene og av vrede over deres harde betingelser. Jeg føler meg som en som har skrevet et kjærlighetsbrev.»

Dette utsagnet av Sara Lidman (gjengitt av Marit Håverstad) beskriver presist mitt møte med hennes roman «Multelandet».

Med få, skarpe karaktertrekk tegner Lidman opp menneskene i Västerbotten i Nord-Sverige for oss. Gir oss de lutfattige statsforpakterne, de som får disponere et stykke statlig jord mot å oppfylle visse, nærmest uoverkommelige krav, som å oppfostre en ku. Levende beskrevet i all deres smålighet og raushet, sinne og godhet, dugelighet og udugelighet. Vi ler av deres stivsinn og snarrådighet, og lider med dem i deres bunnløse slit og ensomhet.

Jeg stusset litt over tittelen Multelandet, et multeland – en betegnelse på dette karrige livsgrunnlaget. Svaret kommer på side 141 (av totalt 189): «Men så en sommer, hvert syvende eller tiende år, holdt uværet seg borte den farlige uken. Luften var mild og stille og lot blomstene setter frukt og modnes. Et slikt år var ikke myren til å kjenne igjen. Da så en ikke bakken for gulrøde bær. Da gråt ikke engang de krokete trærne. Sol eller ikke sol – det strålte slik fra myren at alt ble fortryllet.»
I all elendigheten finnes det alltid et håp.

Åpningssetningen fanger med få ord bokens essens: ØEN – en strimmel fast land i en myrlendt ødemark, et skjær av fellesskap i et hav av ensomhet.

Sara Lidman har en mesterlig formuleringsevne. Hun skriver godt og presist, humoristisk og respektfullt. Hun har en dyp innsikt i det hun skriver om - det være seg menneskesinnet, naturen, arbeidet. Og hun har en utpreget evne til å se at ingenting er «rett frem», alt har flere sider.

Som Lidman selv ønsket; det er ikke til å unngå å bli grepet av kjærlighet til disse menneskene og vrede over deres livsbetingelser. Hun ser storheten, som hun sier, i bygden og i mennesker som mange vil kalle samfunnets «små». En bok som har gjort dypt inntrykk på meg.

Sigvaldi holder på å male huset, da stigen sklir, og han havner på asfalten. Der nede kommer han på at han skal fortelle historien om datteren, Ásta. Hun som stadig beveger seg mot katastrofen. Hun som blir forlatt og forlater mennesker hun elsker.

Språket er, som vanlig godt, men synes starten er litt rotete. Det er ikke så lett å henge med på hvem som forteller, men jeg er såpass nysgjerrig på historien til å gi opp. Ikke like bra som «Sommerlys».

Ja, så sannelig har jeg ikke en Lidman til, jeg også. «Gruve» fra 1968, en reportasjebok med fotografier, i forbindelse med streiken i Kirunagruvene i Nord-Sverige. Og disse har stått i hyllene siden to boksamlinger ble én for fem og førti år siden ...

I tillegg avstedkom denne runden at jeg endelig fikk lest «Allis sønn» av Magnhild Haalke (nådde ikke opp i avstemningen). To 6-ere hvorav en kom inn på min eksklusive favorittliste.

Hurra for lesesirkelen og tusen takk til Marit og Hilda som kom med forslagene.

herlig krim fra øyene. med annerledes karakterer og en besk humor

Etter tsarens fall, returnerer grev Alexander Rostov til Russland. Han rydder opp i familiens eiendeler, og blir deretter satt i husarrest på hotell Metropol i Moskva. Som aristokrat, er han nå en fiende av landet. Han må ta et valg på hvilke skatter han skal ta med seg til den rommelig suiten han får utdelt på hotellet. Mye må overlates til bolsjevikene. Fire år senere, i 1922, blir han hentet fra hotellet til Kreml, hvor hans videre skjebne skal avgjøres. Høytstående medlemmer i kommunistpartiet holder sin hånd over greven, så han får beholde livet, men beveger han seg utenfor hotellet, kommer han til å bli skutt.
Vel tilbake på hotellet, venter en overraskelse; suiten hans byttes ut med et lite kott i hotellets øverste etasje. Rommet ble tidligere brukt til hotellgjestenes medbrakte tjenerskap. Nok en gang må greven velge sine skatter med omhu.
Grev Rostov tror at han er lommekjent på hotellet etter sitt lange opphold, men da han møter Nina, en ung jente som også bor der, viser det seg at hotellet skjuler mer enn greven hadde trodd.
Via sitt "fengsel" følger greven med på det som skjer både utenfor og innenfor hotell Metropol, og tankene hans vandrer også tilbake til ungdommen og en annen tid.

Utrolig underholdende bok en fascinerende skikkelse. Les sakte så den varer, for dette er en skikkelig god leseropplevelse!

ØEN -
en strimmel fast land i en myrlendt ødemark, et skjær av fellesskap i et hav av ensomhet.

Multelandet av Sara Lidman