Bokelskere.no

Her er lista: https://bokelskere.no/tekst/324274/
og her er min liste

Jeg satser på å lese så mange som mulig så fort som mulig, har lest 7 punkter allerede. og begynner på bok 8 i helgen.

Siden "Slåttekar i himmelen" tok meg med storm og begeistring i fjor, var det helt naturlig å gyve løs på fortsettelsen. Det var helt klart at jeg ønsket å få vite hva som videre skjedde med Gjertine, Ole, Eilert og gammelfolket som ble igjen i Norge.
Hardt arbeid og ensomhet gjør Gjertine deprimert. Det ble ikke på den måten hun trodde i det nye landet. En gryende romanse åpenbarer seg mellom datteren Olava og Eilert. Et kjærlighetseventyr som gjør at Eilert må ta brutale valg for framtida. Troen og tvilen om både den åndelige og materielle framtiden sliter i ham, ønsker å han å bli i Roslyn, eller er Canada svaret på drømmene hans? Gjertine på sin side kommer ut av depresjonen ved å snu opp ned på kvinne og mannsroller der ute på prærien.
Hjemme i gamlelandet Norge sliter Nesje og Serianna som før, men får uante tilleggsutfordringer når det gjelder de andre sønnene. I bunnen ligger savnet etter Eilert, og at de har svært liten hjelp i gårdens slit og strev. Vil slitet deres noen gang føre til penger i kassen, og vil de noen gang ta til vettet og selge over Kringsjå til yngre og sterkere krefter?
Edvard Hoem er lett gjenkjennelig sin sin formidling også i denne boka om sine slektninger. Språket er så inderlig trygt og vakkert, og man får følelsen av å være flue på veggen i alt som beskrives.
Likevel er det noe med denne boka som fikk meg til å bruke lang tid på å fullføre. Kanskje ble jeg grepet av den samme ensformigheten de nye settlerne opplevde i det nybygde landet? Boka er slett ikke dårlig, men jeg synes den mangler litt av den samme driven og nerven jeg fant i "Slåttekar i himmelen".
Kjære Edvard Hoem,- tusen takk for nok en nydelig leseopplevelse, selv om det denne gangen tok meg ganske lang tid å pløye gjennom historien du så vakkert har sydd sammen. Kanskje er det slik det skal være, - det tar tid å ta innover seg god skrivekunst. Den må godgjøre seg, som en eksklusiv vin, og deretter nytes i små slurker, slik at atmosfære, smak, lukt og opplevelse skal få satt seg, og vare lenge. Du er uansett en gudbenådet forteller, jeg ikke nøler med å anbefale videre. Det er klart jeg skal lese neste bok i serien din, - etter en liten pause. Januarsola har grepet fatt i himmelen, og nekter å slippe med det første, så terningen ligger der og godgjør seg i solstrimene iført fire gylne prikker.

Lars Kepler imponerte stort for noen år tilbake med boka "Hypnotisøren". Etter den har jeg forsøkt meg på "Stalker" og nå "Kaninjegeren". Skuffende blodig møl, der det synes som om det er viktigere å beskrive hengende tarmer og persongalleriets erotiske utflukter enn å løse en sak som tværers ut over flere hundre sider. Nei takk! Med mindre noe endrer seg drastisk, så ble dette min siste Lars Kepler bok.

Siden Tom skuffet meg med en annen Beltø bok, har vi naturlig nok holdt litt avstand. En stund var jeg mektig lei av kodekrim, kan man si. Men så går tiden, og jeg hadde virkelig lyst til å få vite mer om Bjørn Beltø igjen. Han imponerte stort i den første boka, Sirkelens ende. (Sistnevnte er mye bedre enn Da Vinci koden, mye bedre!)
Denne gangen blir Beltø kalt inn som sakkynding til bygda Juvdal når en journalist blir funnet drept. Journalisten søkte å få svar på om kapellanen Pontius Fjeldberg tok sitt eget liv eller ble drept i 1963. Kapellanen og bygda hadde sett en rekke overnaturlige fenomener, som ble satt i sammenheng med en djevelmaske predikanten Conrad Kramer tok med seg til Juvdal i 1708.
Bjørn Beltø begynner å snoke rundt i bygda, og stiller seg spørsmål om sakene fra 2015,1963 og 1708 kan ha sammenheng på noe vis? Og denne djevelmasken, hvilken rolle spiller den, og hvor i all verden har den blitt av? Finnes det demoner, djevelskap og andre uhumskheter, siden så mange så slike fremtoninger i 1963? Når selv Bjørn Beltø får overnaturlige opplevelser i jakten på en løsning, ja da er det alvor!
Tom Egeland har et herlig, lett slentrende og humørfylt språk jeg liker veldig godt. Boka er også bygget opp i oversiktlige og lett forståelige deler og kapitler som veksler mellom nåtid og fortid. Historien er sydd sammen over lesten på en lett gjenkjennelig kodekrimoppskrift. Fakta og fiksjon danser sammen over sidene på en underholdende og til tider lærerik måte. Dialogene flyter også naturlig og glidende fremover. Så langt er alt bare velstand og pur leseglede. Men, så kommer et gedigent MEN, etter min mening. Plottet er imidlertid altfor enkelt. Her er det mulig å gjette seg til årsakssammenhenger skammelig tidlig i boka. Årsaken til at jeg fortsatte lesingen var på en måte å få bekreftet at jeg tok feil, det kunne ikke være så forutsigbart og enkelt med disse synene presten hadde på 1960 tallet, eller persongalleriets relasjoner. Men det var det altså.
Kjære Tom Egeland, jeg tok deg inn i varmen igjen, rett og slett fordi jeg savnet deg og Bjørn Beltø. Gjensynet var gledelig på mange måter. Du skriver jo så steike bra, hvorfor måtte du gjøre plottet så enkelt??? Som ungdomsbok står boka til en sekser på terningen, men for et voksent publikum som har noen bøker på baken i samme genre, så blir dette litt for gjennomskinnelig. Beklager altså, men terningen er lettere molefonken i dag, selv om sola skinner så blidt og lett på en lyseblå januarhimmel. Den svinger seg inn til fire blinkende øyne, som kunne blitt til fem om plottet var hakket mer intrikat.

Siden jeg allerede er klar for å se på sport med PC'en på for å følge med på resultatene, tenkte jeg at jeg starter posten denne helgen, siden når jeg slår på PC'en sjekker jeg alltid bokelskere for å se om den er der. I.o.m. at jeg er uføretrygdet er jeg nesten alltid hjemme på morgenen, hvis jeg ikke en sjelden gang jobber (og butikken der jeg jobber er stengt på fredager) Gjør jeg den en sjelden gang.

Her i Sarpsborg kom snøen igår, med unntak av en dag eller to i julehelgen er det først nå vi har skikkelig vinter men bare med et par kuldegrader, og det er meldt plussgrader neste uke.

Akkurat nå ser jeg på kombinert utfor på svt1, Hadde ikke tittet gjennom hele På Tv og hadde ikke fått med meg at det var alpint idag før 10 min før sendningsstart, hadde ellers tenk å se på NM på ski, men liker alpint bedre enn langrenn, også er det skiskyting 14.30.

Har kun valgt meg først bok for helgen så langt, Det tabte land i vest - Sagn og beretninger om kystboernes kamp mod hav og stormflod. La den til 'leser nå' mens jeg leste 'Farlige bølger' og 'Full storm'. Har tenkt å lese et par tegneseriebøker denne helgen/neste uke siden de forfaller på Strömstad bibliotek neste uke når trygda kommer og de er handletur igjen, Theos ockulta kuriositeter 1 - Mumiens blod. Så denne første boka i serien gjennom vinduet når jeg gikk til Str bib sist jeg var der. Gikk gjennom hyllene med tegneserier for voksne og fant 4 til i serien og reserverte B2 som var på en av filialene.

Imorgen skal jeg jobbe, men har PC på jobb så jeg kan følge med på sporten innimellom kundene, så som utebok tar jeg enten med meg The Good, The Bad, And The Mad - (Some Weird People In American History), neste bok (8) på leseutfordringen for punktet 'A book about mental health' eller Ingrid Bergman siden jeg for det meste har brukt disse bøkene som utebøker, og jeg har en kjøper til den.

Likte boka og synes den var spennende.

Jippi! var min umiddelbare reaksjon da jeg ble klar over at Maja Lunde hadde satt seg ved tastaturet og klimpret ned nok en bok som tar for seg globale utfordringer, denne gangen om tilgang på ferskvann. Den godeste Lunde har i tillegg funnet en genial tittel på historien om en fornybar ressurs som kanskje skal vise seg å bli ganske så ufornybar i årenes løp, i hvertfall for de mest utsatte områdene på kloden.
Romanen blir båret fram av to jeg- fortellere. Signe og David. Signe er en fargeklatt på Vestlandet, som ser seg nødt til å aksjonere da eksmannen blant annet selger bygda, bit for bit i form av eksklusive isbiter fra en isbre, som "krydder" til utenlandske rikingers drinker. Signe kidnapper islasten, og setter kurs mot Frankrike. En farefull seilas, der hun martres både av egen tankevirksomhet og dødelige stormkast.
David og datteren skildres i en fremtidens Frankrike som er herjet av skogbranner. Deres bestrebelser for overlevelse, og letingen etter den andre halvparten av familien, i form av mor og sønn, belyses på en spennende, om enn litt forutsigbar måte. Spenningen ligger i om de finner mor og sønn, og hva som egentlig skjedde den dagen de forsvant. Forutsigbarheten ligger i det de finner på en tur i skogen en dag. Mer ønsker jeg ikke å røpe om funnet, - de som leser boka vil skjønne hva jeg sikter til her. Livet i flyktningeleiren de søker trygghet i beskrives på en troverdig måte som maner til ettertanke langt over bokens fortelling. Fremtidens Frankrike flettes sammen med fortidens Norge og Signe, den andre jeg-fortelleren, på en overraskende måte helt til slutt i boka. Det er her styrken til "Blå" ligger. Alle løse tråder veves sammen og danner et tankevekkende hele.
Kjære Maja Lunde, - hvor du kan skrive! Du har nok en gang rettet søkelyset mot et tema som burde bekymre og få større politiske konsekvenser. For en nydelig slutt du har kreert, - en avslutning som ganske enkelt er genial! Mitt eneste ankepunkt er at Signes strabaser på havet blir litt for mye utbrodert og at forholdet mellom fortid og nåtid ganske fort avslørt. Dette funnet i skogen kunne med fordel kommet litt senere i boka.
Uansett har du sjarmert meg nok til at terningen ganske så bastant lander på en litt svak femmer. Gleder meg til neste bok!

Finnes det bare en sannhet når man vet det er minst to sider av samme sak? Dette spørsmålet kjørte berg- og dalbane i pannebrasken da jeg omsider kunne holde i et eksemplar av boka til Helga Hjorth. Jada, det er lillesøsteren til Vigdis som har kommet på banen for å få ytre sin del av historien rundt deres felles, avdøde far.
Boka har et lett språk, - og Helga har prøvd seg på noen overtydelige metaforer inniblant sidene. Noen ganger fungerer dette sånn halvveis, men de fleste gangene blir dette bare et oppkonstruert virkemiddel hun har lært på skrivekurs.
Lillesøster Hjorth tar for seg barndom og oppvekst, - sin sannhet og erfaringer med mor og far. Det er tydelig at hun på en måte har opplevd å leve i skyggen, eller komme til kort i forhold til sin storesøster. Sistnevnte beskrives indirekte som dramatisk, impulsiv og kalkulerende, og veldig forskjellig fra henne selv.
Det er helt klart at boka er skrevet for å få en slags "hevn" over søsteren, som etter hennes mening har framstilt familien, og da spesielt far, - på en helt feil måte. I boka får man følelsen av at han er en helt og hedersmann det ikke kan herske noen som helst tvil om. Det hintes også flere ganger i boka til at det slett ikke er så vanskelig å forfatte et litterært verk, - et stikk til storesøster om at det hun driver med ikke er så imponerende eller beundringsverdig likevel. Boka har en sint, skarp stemme, som etter hvert skjærer meg litt i ørene.
Denne skittvaskingen for åpen scene er litt makaber og pinlig, selv om det skal sies at den setter spørsmålstegn ved både temaet falske minner, og det faktum at mange ufrivillig blir romankarakterer fra virkeligheten.
Jeg er usikker på hva jeg mener om boka. På den ene siden mener jeg at alle skal få mulighet til å ytre seg, også om et tabubelagt tema som incest. Er helt sikker på at mange fedre er ofre for falske beskyldninger om overgrep, og at de sitter i norske fengsler og soner dommer for gjerninger som ikke er begått. På den andre siden; I hvor stor grad skal man mistro dem som hevder seg misbrukt, enten det gjelder incest eller overgrep generelt? At falske minner eksisterer er vel ganske utvilsomt, men hvordan forholde seg til dette på en slik måte at virkelige incestofre ikke blir skremt tause? Og sist men ikke minst; hvordan skille mellom falske og virkelige ofre?
Selv om lillesøster Hjorth ikke blir stående på noen seierspall for genuint spektakulær skriving, rører hun likevel i den grøten som belyser forholdet mellom sannhet og fiksjon. Er det riktig å utlevere andre med merkelappen "roman" som skalkeskjul? Og hvor vondt er det vel ikke å bli mistrodd av dem som skal stå deg nærmest, når din egen far har begått alvorlige lovbrudd mot deg?
Kjære Helga Hjorth. Du har fått skrevet ned din versjon, det du mener er sannhet, og satt fingeren på viktige spørsmål omkring et delikat tema. Jeg er ikke i tvil om at skrivingen antakeligvis både har vært befriende og terapeutisk underveis. Likevel ønsker jeg at du stiller deg spørsmålet: sannheten, - hvem eier egentlig den? Vi mennesker er ulike, oppfatter forskjellig og kan ha svært ulike erfaringer med de samme personene.
I det nye året håper jeg for din egen del og hele familien at dere på et eller annet vis kan forenes, og snakke sammen. Ikke i boks form, men med en kaffekopp ved et kjøkkenbord, der klimaet omfavner alles opplevelser og erfaringer.
På en overskyet januardag titter terningen ille berørt fram fra sitt skjulested bak sofaputene. Hastig viser den fire øyne før den litt beskjemmet finner gjemmeplassen sin igjen.

Takk! Ja, denne burde skape overskrifter her i Norge også, men til min store overraskelse er den nærmest usynlig. Veldig synd, for dette var i sannhet en lesefest!

Her leser jeg mye mellom linjene dine :-) En fornøyelig kommentar!

Så sant! Forventningene stod ikke i stil med det jeg opplevde under lesingen i det hele tatt. En skuffelse, var det...

Veldig enig med deg i dette. Beklager sent svar ;-)

Ble ferdig med Full storm mens jeg så reprisen av Norges Idrettsgala på morran (orket ikke å sitte oppe igår etter å ha sett på sport i 9 timer) da jeg la meg etter Lotto trekningen (ingen gevinst, kun 2 rett), så idag leser jeg nå først innimellom sporten Frank Lloyd Wright's Glass Designs . Siden det er en liten bok på kun 57 sider og halvparten bilder, starter jeg senere idag på bok 6 på leseutfordringen,; Nordisk kriminalkrönika : - historiska fall for punktet 'True crime'.