Bokelskere.no

Novellesamling. Enda en litt glemt perle i forfatterskapet, og mye bedre enn debuten Fangeliv. Menneskene befinner seg ofte på samfunnets ytterkant, ikke minst geografisk; på isen med traktor eller på folkefattige øyer hvor de sakte mister grepet om tilværelsen. Den beste novellen er litt utypisk, og handler om en forfatters livskrise, med betraktninger om forholdet mellom kunsten og virkeligheten.

Roy Jacobsens andre roman (1985), etter Hjertetrøbbel året før. Fint tidsbilde av det moderne Norge; nyrikdom, narkotika, byvekst og generasjonsmotsetninger i Oslo midt på 80-tallet. Det beste med boka er sekvensene hvor hovedpersonen Tommy treffer gamle kompiser og de spør seg hvorfor det ikke gikk bedre med dem - det er en røff og sår tone som jeg mener å huske igjen fra Seierherrene (1991).

Boka drives fram av en kriminalsak som Tommy prøver å finne ut av på egen hånd, og jeg ble bare passelig engasjert av den.

Knirkete debut av Roy Jacobsen. Ikke lett å se av denne boka at han skulle bli en av våre mest markante forfattere.

Tuller du, Solstad? Skuffende på alle vis.

Mann ser på fugler og beskriver det de gjør. En av de seigeste bøkene jeg har lest. Setning for setning er den imponerende, men den dirrende prosaen blir slitsom i lengden. Som å spise konfekt: En bit er herlig, to er vidunderlig, tre er fortsatt fint, men fra og med den fjerde er det nok for ei stund.

Mange leser denne inn i et øko-perspektiv, men selv om forfatteren er kritisk til menneskenes framferd, handler det mest om forfatterens evige kikking på vandrefalkers dreping. Det blir ganske fort ensformig, en slags utmattende adjektivlek/metaformølle.

Men den fikk meg i det minste til å lete opp vandrefalker på YouTube. Imponerende dyr!

Enig, veldig god bok!

Noe av det interessante med Ap i årene etter krigen er motsetningen mellom arbeiderbevegelsens idealer om samhold og likhet, og måten partiet ble styrt på av et fåmannsvelde med uklare prosesser, med Gerhardsens klassiske "noen har oss har snakket sammen og blitt enige om at" som gjenganger...

Roy Jacobsen jobber hardt for å lage et bål av glohaugen Trygve Bratteli. Jeg kom til å huske denne boka da jeg så NRKs serie om Einar Gerhardsen, en bok jeg aldri fikk lest da den kom ut i 1995.

Stilen og tonen i denne boka kan nok stryke mange mothårs. Forfatteren er sterkt til stede i boka, nærmest for å understreke at dette ikke skal være en tradisjonell biografi. Det er som om Jacobsen øser seg opp på Trygves vegne når han skildrer Arbeiderpartiets historie. Bratteli gjorde nemlig sjelden det. Forfatteren tramper rundt i teksten med formuleringer som "som vi husker", "herr Gerhardsen", "herr Steen", "men først må vi"... og så videre. Du må godta denne påtrengende fortellerstemmen for å kunne like boka. Og jo mer jeg leser om Bratteli, desto mindre naturlig virker det at Jacobsen stort sett kaller ham "Trygve".

Trygve Bratteli var gått ut av soga før jeg ble stor nok til å vite hvem som var statsminister i Norge. Denne boka gir inntrykk av en mann som var gåtefull, perspektivrik, hardtarbeidende og prinsippfast. Politiske biografier skal gjerne inneholde noen skandaler. Det er ingen sånne i denne boka. Bratteli var en del av landets politiske ledelse fra 1945 til 1981, men etter dette portrettet å dømme har han få overtramp på samvittigheten. Dårlige (og noen ganger fraværende) avgjørelser, ja visst. Men det er lite dyneløfting og skittentøyvask i denne boka. Mest medrivende er perioden til og med andre verdenskrig. Dagens politiske ledere har aldri vært annet, og stort sett aldri hatt en sivil jobb. Bratteli vokste opp i fattigdom, med sju års skolegang, påfølgende arbeidsledighet, jobbet på hvalslakteriet i Syd-Georgia før han ble bud og taktekker, deretter engasjert i arbeiderbevegelsen og satt tre år som konsentrasjonsleirfange under andre verdenskrig.

Selv etter 607 sider om Trygve Bratteli sitter jeg igjen med noen spørsmål. Hvordan Bratteli tenkte i de ulike situasjonene, blir spekulasjoner. Så vidt jeg vet, skrev ikke Bratteli noen selvbiografi. Så hvordan en så konfliktsky og innadvendt mann både søkte og beholdt makt i tiår etter tiår, blir noe av en gåte.

En ting er sikkert: Trygve Bratteli var en politiker for sin tid. Det finnes ingen slike typer blant dagens partiledere.

Jeg skal gjøre noen intervjuer under Kapittelfestivalen i Stavanger i september 2019. Her er bøker jeg leser som forberedelse.

Leste denne igjen etter 20 år. Hadde glemt hvor nedpå og trist/livstrøtt den er i tonen, selv om handlingen svinger seg oppover etter hvert. Nostalgisk. Fra en tid hvor folk laget kassetter, identifiserte seg ut fra musikksmak og ikke klarte å få tak i hverandre. Fikk lyst å bo i en sjaber leilighet i London anno 1996 og jobbe i platebutikk.

Irriterende, belærende, skarp, morsom, kompromissløs og mer til. Min mest nærliggende sammenligning er en krevende fjelltur - ikke alltid lettgått, og selv om ikke hver meter er en fest, er det sekvenser her som blir sittende i for livet.

Mye sinne og plotvendinger jeg ikke hang med på.

David Foster Wallace (1962-2008) var en av sin generasjons tydelige stemmer i amerikansk litteratur, selv om produksjonen hans ikke er så stor. Jeg har prøvd med på Glemsel, som står og erter meg i bokhylla fortsatt. Det ble en av de mange bøkene jeg har begynt på, uten å komme i mål. Det var noe med den utbroderende, manende stilen som jeg ikke klarte å finne ut av. Wallace nevnes ofte i samme åndedrett som Thomas Pynchon og Don DeLillo, med god grunn. Ingen av dem gir ved dørene.

Wallace´ hovedverk er mursteinen Infinite jest, som ikke er oversatt til norsk. (Hva er det med amerikanerne og behovet for å skrive enormt tjukke bøker?) Hvis den blir oversatt, skal jeg prøve meg på den, jeg lover.

Det første jeg leste av ham var Wallace´ profil av Roger Federer for New York Times i 2006. Wallace var selv en habil tennisspiller i ungdommen i Midtvesten, og Federer-artikkelen og noen til er samlet i samlingen String theory. Sommeren 2019 sitter jeg med avrevet korsbånd i sofaen, og unnet meg selv denne korte essaysamlingen mens jeg ventet på bedre dager.

Det svakeste essayet i String theory er det om forfatterens egen tenniskarriere midt på 1970-tallet. Det beste med selvbiografiske tekster er at stoffet er lett tilgjengelig for dem, og det engasjerer dem. Svakheten med selvbiografisk litteratur er ofte svak redigering, fordi det er vanskeligere å vite hva som er interessant for omverden og ikke. Side opp og side ned om juniortennis på halvbra nivå på 1970-tallet blir, selv ikke i David Foster Wallace´hender, mer enn koselig mimring med begrensa nedslagsfelt.

Bakgrunnen hans som tennisspiller kommer bedre til sin rett når den brukes som klangbunn for hovedmelodien. Essayet om Tracy Austin (US Open-vinner 1979 og 1981) sin selvbiografi er en totalslakt, men Wallace bruker boka som utgangspunkt for en diskusjon om forskjellen mellom mikropromillen som blir toppidrettsutøvere og oss andre. Austin-boka er en uendelighet av tilsynelatende plattheter om livet på toppen, men et såpass avklart forhold til elementene er kanskje en forutsetning for å lykkes som toppidrettsutøver? Jeg har tenkt det samme hver gang jeg har lest en sportsbiografi; hovedpersonene er i liten grad i stand til å beskrive sin spisskompetanse. Eller som David Foster Wallace oppsummerer:

It may well be that we spectators, who are not divinely giftes as
athletes, are the only ones truly able to see, articulate and animate
the experience of the gift we are denied.

Det andre høydepunktet i boka er reportasjen fra Canadian Open 1995. Gjennomgangsfiguren er Michael Joyce, den gang en solid, svakt oppadstigende spiller fra USA. Igjen er Wallace´ egen tennisbakgrunn nyttig som kontrast, for bare fordi han har spilt selv, klarer han å fullt ut innse hvor fantastisk gode disse folkene er. Det er som han skriver i essayet: Å se tennis på tv yter dem ikke rettferdighet. (Hvor ble det av Michael Joyce? Han var på sitt beste nummer 64 i verden, og har senere gjort det skarpt som trener for blant annet Maria Sharapova.)

Reportasjen fra Canadian Open viser Wallace´ styrker og svakheter som essayist. Han lykkes i å gjøre mange ting på en gang. Teksten funker som en innføring til tennisturneringers grunnleggende bestanddeler for folk som ikke vet hva en turnering er. Alle Wallace´ beskrivelser av hvordan folk ser ut, blir anmasende etter hvert. Beskrivelsen av hvordan verdens beste spillere slår ballen, er fantastisk, han sammenligner det med «veldig kraftige maskiner på lavt gir». Om Jacob Hlasek på trening:

Watching him practice is like watching a great artist casually sketch something.

Det nest siste essayet i samlingen er fra US Open 1996. Det er handler om kommersialiseringen av turneringen, og er ikke like skarpt som betraktningene fra Canada året før. Igjen er det blikket for spillet som hever det over det jevne. Få har skildret Pete Sampras sin serve bedre enn Wallace gjør i denne teksten. Og i en fotnote, hvordan Sampras beveget seg:

Sampras has a way of making it look like he hits a shot and
dematerializes and then rematerializes someplace else in perfect
position for the next shot. I have no theories about how he does this.

Tidvis interessant, men stort sett slapt skrevet om interessant emne.