Bokelskere.no

Premisset er ikke så verst: Tsukuru Tazaki og fire andre venner (to gutter, to jenter) har et tett forhold i ungdomstiden. Etter endt skolegang flytter Tsukuru til Tokyo for å bli jernbanestasjonplanlegger. Kort tid senere bryter alle de fire andre kontakten med ham, uten et ord til forklaring. Hva skjedde?

Dette er ingen kriminalroman, og trenger derfor ikke forholde seg til sjangerkrav om at alt skal forklares. Men den åpne slutten og de mange halvferdige sidehistoriene irriterer meg mer enn de pirrer. Boken føles i det hele tatt temmelig uforløst og halvferdig. (Hele omtalen på Sølvberget sine nettsider.)

Winning ugly handler ikke om tjuvtriks, slik jeg trodde på forhånd. Brad Gilbert er ingen estetiker, men han er ikke ute etter å bryte eller tøye regler. Han har bare forakt til overs for hvordan Jimmy Connors, John McEnroe og (til dels) Ivan Lendl brukte sine dominerende posisjoner til å manipulere dommere i kamper hvor de spilte dårlig.

Det som skiller tennis fra for eksempel golf, er motstanden. Du trenger bare slå fyren på andre siden av nettet. Du trenger ikke spille perfekt, bare bedre enn motstanderen din. I golf kan du spille en strålende runde, men likevel tape turneringen fordi en annen spiller har sitt livs beste dag. Gilbert skriver mye om dette. I Andre Agassis selvbiografi Open skal du lese side 187, Gilberts monolog da Agassi ba om hjelp i 1994, da karrieren sto i stampe (min oversettelse):

Når du jager etter perfeksjon, når du gjør perfeksjon til det ultimate målet, vet du hva du gjør? Du jager noe som ikke finnes. Du gjør alle rundt deg ulykkelige. Du blir ulykkelig selv. Perfeksjon? Det skjer cirka fem ganger i året at du våkner og føler deg i perfekt slag, når du ikke kan tape mot noen, men det er ikke de fem gangene som gjør deg til tennisspiller. Eller menneske, for den saks skyld.

Gilberts metode er ganske enkel. Det handler kort sagt om å legge en plan for kampen man skal spille. Dessuten må du være klar til å gjøre endringer underveis. Når skal du endre en plan som ikke virker? Når du ligger under med et sett og et servebrudd, ifølge Gilbert. Passelig sta, men ikke ubøyelig. Noe av det vanskelige med alle former for sport er å observere seg selv utenfra mens man er midt i spillet. Innen tennis teller den evnen mer enn i andre idretter. Du har ingen trener som kommer ned og forteller deg at du må slutte å slå til motstanderens backhand, du må selv legge merke til at mønsteret er skadelig for deg. «Hvem gjør hva mot hvem?» er det grunnleggende spørsmålet du må stille deg underveis i kampen for å kunne tilpasse deg.

Tennis er et spill som avgjøres av feil. Du kan drive det langt ved bare å ha et solid grunnlinjespill, brukbar serve og god kondis. Brad Gilbert dyrker det som kalles prosenttennis, altså å velge den smarteste løsningen i hvert tilfelle. Han sammenligner det med en slange som klemmer luften gradvis mer og mer ut av offeret, ved konstant press. Og det er under press at du virkelig får se hvor mye en spillers slag er verdt.

Winning ugly fungerer på mange plan. Gilbert har vært i profftennisen siden tidlig 80-tall, men rådene han gir er myntet på amatører. Alle vil finne mange knep å plukke opp i boka. Mange av dem er selvsagte, men det er godt å bli minnet på dem: Øv på serven. Slå servereturen diagonalt tilbake. Unngå upressede feil. Vær skjerpet i de første gamene, for da er motstanderen gjerne ikke det.

Samtidig krydrer Gilbert boka med historier fra sin egen karriere, og kamper mot McEnroe, Boris Becker og Connors. Han virker såre fornøyd med å ha vært et irritasjonsmoment på ATP-touren. Winning ugly har flere sitater fra spillere som klager på slagene hans, men beundrer den mentale kapasiteten. Jeg måtte også flire av Gilberts åpenlyse glede over å snakke om hvor mye penger han har tjent på tennis («The bank doesn´t think I´m ugly»).

Lett og skarpt om forskjellen mellom klassisk musikk og romanen som kunstformer, med eksempler fra både norske forfattere (Kjærstad, Solstad, Riley og Flink) og symfonikere som Gustav Mahler. Særlig det første essayet, om betingelsene for musikken og teksten når det gjelder hvordan de skapes og oppleves av publikum, var et høydepunkt, (Les hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Vi overtolker og analyserer, trekker slutninger og lager historier i hodene våre - selv om datagrunnlaget kan være spinkelt. Vi forveksler korrelasjon (det at ting samsvarer) og kausalitet (det at en ting skjer på grunn av noe annet). Vi overser hvor stor rolle flaks og tilfeldigheter spiller, både i egne liv og i verdenshistorien. Vi brenner etter å gjøre verden forståelig, og derfor tenker vi ikke særlig godt. Fascinerende om menneskelig tenkning, og definitivt en bok som gjør noe med troen på egen rasjonalitet. Men 551 sider er for langt. Hele omtalen ligger på Sølvberget sine nettsider.

Etter flere kaotiske år bestemmer Cheryl Strayed seg for å gå Pacific Crest Trail fra sør til nord i USA. Hun sliter med små sko (og derfor mister hun stadig tånegler), svake kartferdigheter, klapperslanger, frosker, vannmangel, snø, ørken og ekstremvarme. Dessuten er hun konstant blakk.

Parallelt med dette forteller hun sin egen livshistorie, og skylder ikke på andre enn seg selv for alt som gikk galt. Skildringen av morens dødsleie og Strayeds påfølgende livskrise er sterk lesning. Strayed blir aldri plagsomt sentimental, verken i skildringen av egen fortid eller hindringene hun møter på veien. En smule hollywoodsk (hardt prøvet heltinne overvinner psykiske og fysiske utfordringer og kommer ut på den andre siden som et bedre menneske), men noen ganger gjør ikke det noe. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets netttsider.)

Tynne bøker kan være vel så vanskelige å komme gjennom som tjukke. Falt ut av tiden er 139 sider lang, men tro ikke at du kan blåse gjennom den på en god time. Sjangermessig ligger den et sted mellom fabel, dikt og skuespill. En mann reiser seg fra kjøkkenbordet og forteller kona at han må gå. Han skal gå et sted for å treffe sønnen deres, som døde fem år tidligere. "Falt ut av tiden" krever at du blir med på forfatterens prosjekt, og ikke forlanger at historien skal "gå opp" på tradisjonelt vis. Mellom all symbolbruken og gåtene har Grossman nakne formuleringer som er blant de beste jeg har lest om savn.

Skriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.

Som ansatt på bibliotek skriver jeg som regel en omtale av bøkene jeg leser. Her er titlene fra 2014.

Øystein Morten skriver på sitt beste når han oppsøker stedene som Sigurd Jorsalfare besøkte 900 år tidligere, når han klatrer i fjell og kryper i huler. Han leser kildene kritisk, og er minst like opptatt av hva de ikke forteller om. Han følger Sigurds rute i Middelhavet, og oppsøker stedene hvor de mest kjente slagene sto. Slike bøker står alltid i fare for å dreie seg mest om forfatteren og mindre om den historiske skikkelsen han prøver å skildre, men Morten vipper ikke over i det selvopptatte. (Hele omtalen ligger på Sølvberget sine nettsider.)

Et samlivsbrudd er noe av det verste som kan ramme et menneske. I Oss varsler Connie at hun vil gå fra ektemannen Douglas allerede på første side, noe han besvarer med en resignert, småmorsom kommentar. Noen sider senere ligger de omslynget i senga på hotell i Paris, hvor de kvitrer og koser seg. Men skilles, det skal de visst. Det er noe sitcom-aktig lett over Oss som gjør det vanskelig å bli grepet av den. Når Oss likevel ikke føles bortkastet, skyldes det David Nicholls fine formuleringsevne, og de mange korte kapitlene som gjør den vanskelig å legge fra seg. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)

Spennende om Olav den helliges sønn, som levde et kort, men innholdsrikt liv. Boken viser hvor usikker og omskiftelig vikingenes verden var. Livet var en sammenhengende kamp for å overleve, personlige bånd betydde alt og volden var utbredt. Allianser og maktposisjoner var hele tiden i spill, og de som havnet på feil side ble ryddet av veien av de nye herskerne. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Fordelen med sakprosabøker er at de kan leses fra A til Å, men også fra H til T. Eller O til Z. De kan plukkes fram for å få et lite sniff av historien de forteller, i de fire minuttene det tar å koke et egg eller de to det tar å vente på at datteren din skal få på seg uteklærne.

Noen bøker er umulige å legge fra seg fordi de trykker på alle de rette knappene. Andre er et slit å komme gjennom, men fester seg i minnet og lokker til å leses igjen (men ikke med det første). Larmen og vreden er en slik bok. (Full omtale på Sølvberget sine nettsider.)

Agnes Ravatn skriv dialogar som ein trur på, og diktar fram ein hovudperson som er akkurat passeleg på sida av vanlege sosiale omgangsformer. Det frekke og det ettertenksame vandrar fint saman gjennom boka, og Georg finn til slutt ei slags meining i tilværet. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)

Æ har vitser, tegneserier, intervju med Tysklands forbundskansler Angela Merkel (selvsagt fiktivt) og forslag til filmer som det neppe blir noe av. Æ etterlater samme følelsen som Nærums fredagsprogram Nytt på nytt: Du ler ikke av alt, men angrer sjelden på tidsbruken. (Større omtale på Stavanger biblioteks nettsider.)

Morsom høytlesningsbok for dattera mi på 6 år.

Måtte legge denne fra meg de siste 30 sidene. Grusom bok, og jeg vil si spekulativ: forfatteren begrunner ikke de ekstreme handlingene godt nok i karakterene sine.

Fascinerende bok. Mister litt piffen de siste 50 sidene, men alt fram til dette er så smart og morsomt at helhetsinntrykket ikke svekkes noe særlig.

Mange av setningene og avsnittene her er reint gull. Jeg ble tidlig hekta, men merka at det tyngre mot slutten. Denne boka er blitt sammenligna med "Korrigeringer" av Jonathan Franzen, og jeg synes begge har noe av de samme problemene: Forfatterne er bedre til å lage typer og ironisere lett over dem (og tidsånden), enn de er til å skape drivende historier som gjør at jeg som leser investerer mine følelser i personene. ("Frihet" av Franzen er bedre i så måte, etter min mening.)