Bokelskere.no

Et interessant innlegg, Randi!

Jeg er enig med deg i at vi i liten grad kommer inn i Barbaras sinn, hun skildres gjennom mennenes sanser, tanker og samtaler. Jeg vil tro dette er et bevisst valg fra forfatterens side. Kanskje ønsket han å rette fokus mot den rollen Barbara spiller i dette isolerte samfunnet, i større grad enn hvem hun er, hennes tanker og sjelsliv? I så fall har Jørgen-Franz Jacobsen lykkes godt! «Hvem er Barbara» er et spørsmål som går igjen i diskusjonene om henne. Ett kjennetegn på god litteratur er nettopp at den ikke slipper sine lesere så lett, men lar oss forbli i spørsmål og refleksjoner.

Du er også innom den færøyske kvinnerollen på 1700-tallet. Boken sier ikke mye om dette. Tradisjonelt har kystkvinnene måttet være sterke, selvstendige og handlekraftige, med mennene på sjøen store deler av året. Dette gjelder høyst sannsynlig også «våre» kvinner, selv med den pietistiske ånden som tres ned over dem. Barbara er en del av denne kulturen, samtidig som hun skiller seg ut.

Når det gjelder det du sier om at Barbara er redusert til et objekt for mennenes begjær, «helt utenfor egen og andres styring», er jeg uenig med deg. Det er nettopp her spennet i boken ligger! Hvor bevisst er Barbara sine egne valg, og hva er hennes motiver. Forfatteren lar spørsmålene stå åpne. Der noen vil se et naivt, driftsstyrt «naturbarn» som lar seg bruke, heller jeg til å se en livsglad, frihetselskende, godhjertet og ikke så lite fandenivoldsk kvinne.

Lenger nede i tråden kommer det frem at Jørgen-Franz Jacobsen bygger Barbara på en reell modell, en kvinne han elsket (og ikke fikk?). Brevvekslingen mellom disse to er utgitt i bokform og hadde vært interessant å lese.

«– Ja, ser De, kviskra herr Severin til her Poul: – når det gjeld kvinnfolk! Det er noe ein sak ein skal ta tenksamt på ! De hadde no slett ikkje vore snytt om De vore i herr Christan sin stad. Og for eit yndefullt lam! – Smak og behag kan ikke diskuteres, sa herr Poul.»

Unektelig mer presteverdig på latin!

Se her og her.

Velkommen tilbake. Denne helga er jeg på Trondheim-tur, så det blir nok en del å foreta seg. Kom akkurat inn på hotellet nå, og har med meg boka Vest i havet av Jon Leirfall. Den er bra og jeg er og blir fortapt i øyer generelt og Vesterhavsøyene spesielt. Så den koser jeg meg med.
Har også lest om kirkefedrene i det siste i ei bok av Peter Haldorf.
God lesehelg til dere alle.

Filmen (Nils Malmros) utgjør et godt supplement til boken!

Spesielt synes jeg den tunge og pietistiske ånden som ligger over samfunnet er levende skildret. Hvordan presteskapet og embetsmennene (med den tolerante og humoristiske sorenskriver Johan Henrik Heyde som et hederlig unntak) holder allmuen i sitt grep. Eller kanskje heller prøver så godt de kan å gjøre det. For når «verda», i form av et fransk flåtebesøk, kommer til isolerte Torshavn, eksploderer varekjelleren av undertrykte følelser.

Anneke von der Lippes tolkning av den livsglade Barbara oppi alt dette er strålende. Det samme gjelder Lars Simonsen som den plagete nypresten Poul Aggersøe.

Dertil landskap og natur som pirrer reiselysten!

Takk til Ellen som anbefalte filmen i en annen tråd, og til biblioteket som skaffet den i løpet av et par dager. Dette er dessverre en film det er vanskelig å få i («utgammel» som den er fra 1997 …) Anbefales!

skriv lenkebeskrivelse her

Du er absolutt ikke «ute av drift», Hilda!

Er ikke nettopp det du påpeker et hovedtema i boken; hvem er Barbara. En flokse, en femme fatale, et naivt barn, en syndebukk eller rett og slett en glad og frilynt kvinne som ikke finner utløp for sin energi og livslyst på andre måter?

Jeg har også lyst til å reise spørsmålet – hvilket ansvar har mennene for hvordan tingene utvikler seg på disse avsidesliggende og isolerte øyene.

Nydelig bok som viser viktigheten av røtter og kjennskap til sitt opphav

Bok to i Dina-trilogien var ikke like medrivende som den første

I denne tråden savner jeg en klarere avgrensing av hva kristelig litteratur er.

Jeg antar at dine lånere, Mariar er ute etter bøker med et visst forkynnende preg, i hvert fall der kristen tro er et hovedtema. Se for eksempel denne artikkelen fra Vårt land. Her defineres kristne bøker som bøker som «(.... ) formidler og aktualiserer kristen tro og kristne verdier».

Du har fått et bredt utvalg av tips. Bra! Men går alle disse under betegnelsen kristen litteratur? For eksempel er Johan Falkberget nevnt. Jeg vet at kirken, i hvert fall i Falkbergets hjemtrakter, streber etter å gjøre han sin til «sin» forfatter. Etter mitt syn er det feil. Falkberget skriver om mennesket, om alle sider ved det å være menneske. Tro og tvil er ett element i dette. Det samme gjelder i varierende grad flere av de forslåtte bøkene.

Hører gjerne andre synspunkter.

Artig at du også har tenkt på Leine, det er vel nokså nærliggende.

Det kan være du har rett i at betegnelse poetisk ikke er helt riktig. Jeg brukte begrepet fordi språket lyder så stemningsskapende og melodiøst i mine ører, som i dette avsnittet:

«Kyrkjeklokkene ute på Reyn kalla til gudsteneste. Det hadde ein linn tone som flagra over hustaka. Men tårnet som dei hang i, var døkt og forfalle av alder. Det dirra når klokkene gjekk. Klokkene heiv og peip i treverket, og denne jammers attåtljoden blanda seg med den fuglelette klangen og høyrdest overalt i byen.» (s. 51)

Kanskje er det mer sang i språket på nynorsk. (Jeg har i hvert fall ingen problemer med Eskeland, Marit og annelingua.)

Og kanskje ble jeg ekstra glad i dette lille avsnittet fordi det minner meg om kirkeklokkene på min lille sommerøy; den litt trå, knirkende lyden av tauverket når klokkene går.

Jacobsen gjør også bruk av det som kalles besjeling, å gi ting menneskelige følelser og egenskaper. For eksempel her: «Skatollet beint frem anka seg under taka hans. Han var byrja halde på det. Det såg særs derangert ut og krenkt i sin ære, med alle dei tomme skuffehola og innhaldet flytande på bord og stolar.» (s. 69). Og her «Han høyrde oboen som fortalde det samme vesle eventyret utan stogg, medan fagotten klukklo jålet og tala med.» (s. 78).

God helg!

Det kan være fristen å trekke noen tråder til Kim Leines Profetene i Evighetsfjorden som vi leste i lesesirkelen i april-mai i år.

Handlingen i begge bøkene er lagt til en dansk koloni (henholdsvis Grønland og Færøyene) på 1700-tallet. Danske embetsmenn og lokalbefolkningen, prester utdannet i København og en kvinne, en enke faktisk, har sentrale roller.

Jeg var blant de få (?) som var kritisk til Leines 555 sider lange bok. Jeg sakser fra min egen oppsummering «Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer.» (…) «Den alvorligste svakheten ligger i personskildringene. Jeg når i altfor liten grad inn til romanens personer. Jeg tror rett og slett ikke helt på dem. De angår meg i liten grad, til tross for alle prøvelsene de gjennomlever.»

Etter å ha lest vel åtti sider av Jacobsens Barbara lever jeg med befolkningen i Torshavn og der omkring! Jeg er grepet av de sterke og klare personskildringene og ikke minst av det sosiale spillet som foregår mellom menneskene, enten det er tre personer rundt et bord (Barbara, handelsmannen Gabriel og ny-presten herr Poul) eller kalaset i saltkjelleren. Språket er presist, levende og poetisk. Romanen bobler over av underfundig humor og spiller med varme på hele følelsesregisteret.

Selv om handlingen er avvikende (og jeg vet ennå ikke hvordan Barbara utvikler seg) fremstår Leines bok i ettertid, i mine øyne, nærmest som en tam etterligning av Jacobsens.

Andre synspunkter?

Dette liker jeg!
Har lest til og med «Enken på kallet» og leser på nynorsk i Ivar Eskelands oversettelse.

Så mye humor og liv. Herlige personer tatt på kornet. Knappe, presise beskrivelser. Et par eksempler «Det vart ein augneduell. Så vart det ein ordduell. Begge hadde dei fått brennevin. Dei var fylte av krenkt sjølvvørnad.» (s. 10) og «Men den blodlause kona hans, fru Mathilde, sat med augo på stilker og kløypte Barbara og all hennar gjerd og ferd med dei villaste nyfikne-demonar i augo.» (s. 35)
Visst er det flust av ord som ikke uten videre er lette å forstå, men betydningen kommer stort sett frem av sammenhengen. De gir fremstillingen sjarm og liv (som Kjell og Ingunn skriver) og originalitet.

Jeg stusset over «grind» (s. 10), men siden grinden svømte i havet går jeg ut fra at det er en grindhval. «Ullklokke», ha, ha, skjønte at det måtte være en form for undertøy siden moren ber datteren om å kle på seg (for øvrig en strålende betegnelse på en poncho).

Enig med deg Ingunn, det skal bli hardt å bruke fire uker på denne.

Spennende å reflektert fra 2 x Rivertonvinner Torkil Damhaug - anbefales!

Tusen takk for at du kom, Randi og også skrev så fint på bloggen din!

Boken kan kanskje virke smal, men vil kunne være til glede for langt flere enn dem som har en tilknytning til bokollektiv. Dette er et lite stykke trondheimshistorie og kulturhistorie fra vår nære fortid. Bergsligata 13s historie avspeiler hvordan samfunnet har endret seg dramatisk i løpet av de siste femti årene. Det gjelder på mange områder – økonomi og velstand, holdninger, sosiale omgangsformer, kvinnens stilling og en generell individualisering, for å nevne noe.

Bofellesskap blir stadig mer aktuelt -- ut fra et miljøperspektiv og med tanke på at folk skal ha et godt sosialt liv. Jeg nøster opp nesten femti års erfaringer på området. Det spesielle med Bergsligata 13 er at om folk flytter ut og nye inn, om folk ikke alltid går like godt overens, så lever fellesskapet videre. Pionerene bygde en solid grunnmur, som riktignok er justert gjennom årene, men som fortsatt holder. For alle som bor i, eller vurderer i delta i, et bofellesskap, er det mye å lære av Norges eldste bokollektiv.

Trondheim folkebibliotek har kjøpt inn boken min, og jeg føler meg rent beæret over at et eksemplar blir plassert i det ærverdige Trondhjemsrommet.

Ny helg, det går så fort.Holder det på sånn,er det snart Jul.
Jeg leser Helvetestransporten av Ragnar Kvam og det er merkelig at jeg ikke har vært borti den før. Det er et sterk innhold og mye jeg ikke visste fra før om behandlingen av jødene etter krigen.Den varer nok til over helga og deretter blir det Barbara på meg også.
Ha ei god helg,alle bokelskere.

Då eg las boka til Vigdis Hjorth: Arv og Miljø, las eg ho som ein roman. Så begynte rykta å svirre: var det ikkje ein roman, var det derimot ein biografi, skjult bak romansjangeren?

Kor går grensene for kva ein kan kalle ein roman, kor går grensene for å dele absolutt alt med alle, - utan at ein skal stillast til ansvar for det ein skriv.

I boka til Vigdis Hjorth blir systrene sine mailar referert i detalj, men då det er ein roman tillegg forfattaren romanfigurane sine (systrene) tankar som ho ikkje har noko belegg for å vite noko om: altså ho diktar, slik ein romanforfattar gjer.

Så kjem Helga Hjorth med eit motsvar i boka Fri vilje der ho imøtegår systera sin roman, med ein ny roman. I sum blir det ein offentleg skittentøyvask, - ei familiefeide, i romanens form.

Er dette greitt? Sjølv har eg nok ikkje tenkt alvorleg over tema før nå, - nå skjer det nettopp fordi Helga Hjorth nektar å sitte roleg å sjå på at Vigdis Hjorth blottlegg familien på denne måten. Offentleggjer alt som har skjedd mellom sysken og foreldre, utan at dei involverte har hatt noko dei skulle sagt.

Me har hatt diskusjonen om Knausgård sine bøker Min Kamp, som og høyrer heime i denne "blandingssjangeren", og eg meiner å sjå at det er blitt meir og meir av slike "biografi-romanar". Er det ei styrke eller svakheit? Er det ei teikn på at desse forfattarane har "for lite" å skrive om, og derfor må bruke eige liv meir detaljert enn det er gjort før, eller er dei derimot geniar som i kunstens namn bør vere unntatt vanlege reglar om å ikkje skrive injurierande om andre...

Alle forfattarar bruker litt av seg sjølve og eige liv, - men igjen: kor går grensene mellom romanen og biografien...