Hei Toroto! Dersom/når jeg skal lese Helles bøker på ny, ser jeg for meg at jeg begynner med "Rødby-Puttgarten", fyller på med "Hus og hjem", leser humrende "Forestillingen om et...." og avslutter med "Ned til hundene". Les mer om Helle God bok!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hei Kirsten. Absolutt verdt å lese denne boka - selv om du ikke skulle like den. Det er en historie om en kvinne med så mange fasetter at vi alle kan kjenne oss igjen i noe av det hun erfarer og erkjenner.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Guro liker også traktorer! "En kort historie om traktoren i Ukraina" er også en av mine favoritter. Denne fargeklatten en av bok er både morsom og rørende. To kontrastfulle søstre prøver å forenes i en felles aksjon for å redde deres 84-årige far fra å gifte seg med en mye yngre vil-ha-britisk-pass-blondine. I tillegg til å nyte denne yppige kvinnen har han ambisjoner om å skrive historien om traktoren i Ukraina. Det er med andre ord faktisk en historie om traktorer, men også familiebånd, generasjonsskiller, ulike kulturer og kryssende ambisjoner. Som Per Haddal i Aftenposten skrev: "Ta en tur med denne traktoren, da vel. Den pløyer faktisk ganske dypt, midt i løyene."

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bra initiativ, Brit! Jeg liker veldig godt titlene: "Pinnsvinets eleganse" og "Ut og stjæle hester".

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg er en av de mange som fikk "Min kamp 1" av Knausgård. Har ikke begynt på den, men skummet gjennom av mannens julegvare; en artig bok om kreativitet.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Noen som har sett filmen?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Syntes også at boka var en page turner. Det var godt å være i historien, og jeg lengtet hele tiden etter å få vite mer. Vennskapet mellom de to jentene/kvinnene er rørende. Selv om mye av handlingen er knyttet til Cuba har fortellingen noe allmennmenneskelig over seg som gjør den appellerende.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg synes også at den fenget. Ble raskt interessert i begge hovedkarakterene, og ikke minst i relasjonen dem i mellom. Det er virkelig noe tiltrekkende med å følge med på hvilken fødselshjelp folk kan ha på hverandre. Slik er det gjerne utenfor bøkene også, at to sjeler, to historier krysses og at møtet/møtene setter spor.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hos meg dukket Doris Lessing opp, og det var ingen dårlig julegjest. "Alfred og Emily". Den ser kanonbra ut. Jeg fikk også "Menneskemerket" av Philip Roth.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hvilken film er det du sikter til? Ny? Gammel? Hvem? Hva? Jeg har ikke sett den

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Noe sier meg at den er 380 sider

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dette er en gammel kjærlighet, jeg tror ikke jeg vil finne ut om den har rustet, men jeg elsket den virkelig da jeg leste den i 89/90 eller noe sånt.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Fikk akkurat øynene opp for denne fantastiske forfatteren. Knallhard politisk, kompromissløs på rase og en av USAs fremste fortellere. Denne boka er en slags readers guide to baldwin, med utdrag av essays, noen noveller og litt annet

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Vilt bra roman. En av de beste. Selma Lagerlöf var en dronning, og i hennes rike blomstret alt. Og da mener jeg alt. Det er utrolig oppløftende at en så drøy roman, allerede så gammel, har fått et så langt liv. Hurra. Nå kom jeg i en lett ekstatisk stemning, kjente jeg, og fikk, som jeg noen ganger får, lyst til å gå i et slags tog.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Man kan antagelig betrakte Thomas Manns iver etter å spekke flere av romanene sine med omfattende filosofiske ekskursjoner på minst et par måter, dette er jo noe han bedriver jevnt og trutt, og kanskje med størst overlegg i Trolldomsfjellet hvor det er lange diskusjoner mellom enkelte av karakterene (Naphta, var det ikke det, og Settembrini), diskusjoner som krever ganske mye forkunnskaper for å kunne henge med, selv om så å si alle de store romanene hans - med unntak av Buddenbrooks - har dette trekket ved seg.

Jeg tenker at enten er det som du sier, en invitasjon til leseren (Mann var jo humanist, er det ikke i Trolldomsfjellet at humanismen defineres som kjærlighet til mennesket?), men samtidig synes jeg det er litt optimistisk sagt, eller hva man skal kalle det, og tenker like gjerne at Mann ved å dynge flere av tekstene sine med såpass mye innforstått kunnskap (Lotte I Weimar har også betydelige anslag av dette), så markerer han et slags revir. Han sier på en og samme tid at alle er velkomne til hans romaner, dette sier han ved sin høflige og humanistiske generøsitet, det er vanskelig å ikke betrakte Thomas Mann som en vert, eller hva, han har så mye av vertens vesen ved seg, synes jeg; men samtidig sier han gjennom den romanhandlemåten det er å være så raus med info som krever så voksne kunnskap fra leserne, at ikke alle - likevel - har adgang til denne romanen. Det er blant annet i dette, tenker jeg, at Trolldomsfjellet skiller seg fra Buddenbrook, hvor han var mer Kiellandsk gestaltende (og jeg kunne også trukket inn Josef og hans brødre her, hvor han også gestalter mer og dermed minimerer avstanden som slike kunnskapsmengder kan skape overfor mindre studerte lesere).

Nå mener selsvagt ikke jeg at det er noe galt med dette, jeg synes det er både naturlig og behagelig at det finnes bøker for oss alle; både de som har sytten år bak seg ved akademia og de som tror at akademia er et land i øst-europa; og i Thomas Manns forfatterskap finnes tekster for de fleste av oss, selvsagt, hadde jeg nær sagt, for jeg føler ofte at han tenkte sånn: I mitt forfatterskap skal alt finnes.

Det er mange år siden jeg leste boken nå, så minnet er falmet. Jeg er ikke en sånn som husker alt jeg leser, ikke i det hele tatt, tvert om, det aller meste glemmes. Jeg ser av noen notater at jeg leste den i 97 og dernest i 03. Hva husker jeg? Hva husker jeg best fra Trolldomsfjellet?

  1. Ganske tidlig i romanen, før Hans Castorp begynner å få smaken for de sykes fyldige liv, så er det en utrolig morsom scene hvor han går tur med fetteren sin der oppe i det helsebringende fjellet. Så passerer noen damer, og Castorp blir forferdet da han opplever at en av dem plystrer på ham! Hva! Hun plystret på meg! Men så får han høre hva det var for noe: Det var en av pasientene som pep med den defekte lungen sin.

  2. Stilen. Den helt vanvittige stilen til Mann, så flottenfeiersk og nedlesset, så ornamentert og samtidig så presis, så ubegripelig velformulert!

  3. Min egen irritasjon over at en så perfekt roman også var så utmattende i enkelte sekvenser, særlig uti del to.

  4. En syk russerinne som slamrer med døren.

  5. Hvor morsom er ikke denne romanen. Hans Castorps forvandling fra skeptiker til fast inventar der oppe på Trolldomsfjellet, å, det er strålende. Lå han ikke på balkongen og sov om natten? Fikk han ikke diagnose av legen der oppe, ble det ikke sagt om Castorp at han hadde "talent for å være syk"?

  6. Det fysiske - eller fysiologiske - trykket i denne romanen, dens sarkastiske og dødsforbundne blikk på kroppen, alle de vanvittige beskrivelsene til Mann av ansiktstrekk og alt menneskelig ytre.

  7. Forelskelsesromanen, den der blyanten og hun Chauchat-dama. Hva var det nå igjen? Jeg husker jeg jublet, høyt, da jeg leste det! Men hva var det nå jeg jublet for igjen?

På tide å lese boka på ny, kan det se ut som!

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Grundig dokumentarisk framstilling av David Toska og ranslaget som slo til mot NOKAS påsken 2004. Forfatterne har gjort en ryddig jobb med et stort materiale, best synes jeg de to første delene fungerer, som skildrer tiden før ranet og selve ranet, mens siste del, som omhandler tiden på flukt, ikke er like tett og spennende.

Det er magne fascinerende, mindre historier inne i den store her, og på tross av at bøker som denne, hvor det mangler en personlig stemme, hvor man kan risikere en opphopning av hendelsesrekker uten analytisk nivå, uten seleksjon av detaljer, lykkes forfatterne i det de har satt seg fore: Å gi en saklig, dokumentarisk framstilling av hendelsene før og etter ranet, samt portrettere noen av de viktigste personene som deltok den dagen på Domkirkeplassen, først og fremst David Toska og KJell Alrich Schumann.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Siden 2009 ble året da jeg oppdaget Doris Lessing, i og med at jeg leste "Det femte barnet" og skjønte at her har vi med en forfatter utenom det vanlige å gjøre, en dame som tenker på tvers av forventede kategorier og gjennomfører med glans, så ønsker jeg meg noe bra av henne til jul.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hehe; herr Renberg! Du all verden, det er det ingen som har titulert meg som siden jeg bodde noen måneder i Tyskland for ganske mange år siden. Jeg har som prinsipp å ikke blande meg i diskusjoner om mine egne verk her på bokelskere, siden jeg synes det er lite kledelig og i tillegg synes det er viktig at folk får diskutere i fred uten at forfatteren skal stirre dem over skulderen, men litt fakta kan jeg bidra med: Det foreligger manus både til "Kompani Orheim" og "Charlotte Isabel Hansen", og det finnes gjennomførinsgdyktige produsenter, regissører, kort sagt, det som trengs. Men de som styrer med de ulike tingene venter ennå på evt. tildeling fra Filmfondet. Jeg håper og tror mye kan hende for disse to prosjektene i 2010, men vi får vente og se. Uansett kommer det ingenting på lerretet før tidligst 2011.

Tore

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hei Lene; jeg misunner deg nå. Du skal lese Dickens. Du skal lese Great Expectations. Du skal møte en rekke fantastiske mennesker, noen grådige og gjerrige, noen rettskafne og hederlige, du skal møte en forfatter som nøt å skrive og som hadde den evnen at hans egen glede smittet over på leserne. Å, jeg fikk lyst til å lese Great Expectations på ny!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg leste The Road på norsk - altså under tittelen "Veien" - og kan anbefale Knut Ofstads nær sagt perfekte oversettelse for de som foretrekker å lese norske tekster. Selvsagt er all litteratur bedre i originaldrakt, men samtidig mener jeg det er en del originalspråkjåleri ute og går; det finnes veldig gode oversettere der ute, som kan gjøre livet herlig for oss som ikke leser alle verdens språk, og Ofstad er en av de som til og med kan utvide vår egen språkforståelse, slik for eksempel Anne-Lisa Amadou gjorde det da hun oversatte Proust.

Selv mestrer jeg kun dansk, svensk og engelsk godt nok til å få skikkelig utbytte på andre språk enn norsk, men foreligger det en god oversettelse av en utenlandsk roman, leser jeg helst på norsk, rett og slett fordi min språkfornemmelse tar leseropplevelsen lenger når jeg oppholder meg innen rammene av det språket som har vært mitt siden 1972, og ikke minst siden det går fortere og jeg har dårlig tid. Jeg er jo 37 og har bare ca førti år igjen av livet, og det er en hel del saker og ting jeg skulle ha lest innen da :)

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Sist sett

AvaFrode Øglænd  MalminJoakimVibekeKirsten LundIreneleserTove Obrestad WøienBeathe SolbergLilleviWenche VargasJulie StensethBjørg L.Anne-Stine Ruud HusevågPiippokattaToveAnneWangFriskusenSigrid Blytt TøsdalStig TEvaNorahDolly DuckKarin  JensenKatrinGKjell F TislevollJan-Olav SelforsChristofferHeidi BG LHarald KHanneRisRosOgKlagingHilde H HelsethEmil ChristiansenTraltemay britt FagertveitMarteLyriaIngunn SEllen E. Martol