Bokelskere.no

Kjøper dere en bok hvis dere er i tvil og får dere glede av barnebøker? Forklar gjerne hvorfor dere får glede av de. Tenker på faglitteratur eller sakprosa med bilder. Også uten bilder hvis de finnes.

På forhånd takk!

Ikke fullt så bra som de tre foregående. Tidvis litt for omstendelig, men for all del absolutt spennende og lesverdig.

I anledning den internasjonale kvinnedagen har jeg lest den nyeste boken til Marta Breen hvor hun har samlet sitater fra gode gamle kvinneforkjempere til dagens politikere og aktivster.

Boken anbefales sterkt!

Omtale og sitater her.

Fin liste. Jeg ville tatt med "Min barndom" av Maxim Gorki. Usedvanlig vakkert om de russiske fattiges verden. Om nådeløshet og det vakre i det. Mesterlig fortalt gjennom et barns øyne. Vakrere tror jeg neppe noen har gjort det verken før eller etter Maxim Gorki.

Felleslesning våren 2024.
Det har alt kommet flere gode innspill, derfor ingen forslag fra min side denne gangen. Derimot vil jeg be om at Torill oppfordrer oss til å stemme på minst to titler ved avstemningen, slik at vi sikrer oss bredest mulig oppslutning om boka vi velger oss.

Nydelig roman fra den islandske landsbygden hvor klimautfordringer,flyskam og et utdøende språk er i fokus! Anbefales på det varmeste!

Hele omtalen kan leses her.

Interessant og lærerik bok om Kina.

Forfatterens biografi om en oppvekst på Færøyene i en Nardus sekt og som incestoffer. Overgrepene er ikke grafisk beskrevet, og er heller ikke hovedfokuset i boken, men heller alle hemmelighetene moren hennes skjuler om Silvias egentlige far.
Boka er ujevn og ved flere anledninger bygges det opp til et spenningspunkt, men ingenting skjer, noe som er ganske frustrerende og det hele blir ganske kjedelig og repetetivt. Føler at mye kunne vært utelatt uten at historien hadde lidd under det.

Jeg foreslår romanen Olive Kitterigde, av Elizabeth Strout, som kom ut i 2008. Hun fikk Pulizerprisen for denne. Jeg har lest flere av hennes bøker tidligere, og liker dem veldig godt.

Boka skal være en skildring av ulike menneskeliv på godt og vondt, og illustrerer gjennom ulike historier hvor komplisert det er å være menneske.

Nrk skriver i sin anmeldelse av boka: "Innsikten i helt alminnelige og sårbare menneskers liv er ubehagelig, men gjør godt. For det er så mye gjenkjennelse her, både i Olive-skikkelsen selv, og i de mange andre småbyborgerne, som pusler rundt med livene sine som best de kan og som må hanskes med sjalusi, svik, utroskap, savn eller sorg."

Boka resulterte også i en serie ved samme navn, som vant 8 Emmys, og den lå på New York Times bestselgerliste.

Elizabeth Strout har senere skrevet flere bøker om Lucy Barton. Hun har etablert seg som en av den amerikanske samtidslitteraturens mest egenartede stemmer.

Hmm. Dette er Rishøis debutsamling fra 2007. Litt senere, i 2014, vant hun Kritikerprisen og Bokbloggerprisen for novellesamlingen "Vinternoveller". Basert på sitatene på innsiden av smussomslaget imponerte hun mange anmeldere allerede med disse debutnovellene her. Interessant. Jeg har kommet over navnet hennes før, men det er først nå jeg har lest noe hun har skrevet. Det er for så vidt ikke så rart, siden jeg foretrekker å lese fabelprosa. Men av og til liker jeg å lese andre ting også, som et litterært mellommåltid før jeg skal innta et hovedmåltid. Og dette trodde jeg skulle være velsmakende kvalitetsnoveller. Men jeg ble ikke like imponert som anmelderne, for dette smakte litt tamt for meg. Av syv noveller ga jeg hele fire av dem terningkast to.

For det første kan jeg si at beskrivelsene av novellene ga meg falske forhåpninger. Det står at en av novellene handler om Katarina, «som er lærer og ser spøkelser», at en av dem handler om Jimmy «som jobber på gravlund», at en av dem handler om en jente «som har vært på baksida av månen». Dessuten skal språket være både rytmisk og lyrisk, og det skal handle om «ungdomstidens kaos og smerten som ikke er til å holde ut». Jeg leste dette igjen etter å ha lest samlingen, og jeg begynte å lure på om jeg hadde lest en annen samling. Hvilken novelle handler om en lærer som ser spøkelser? Hvem jobbet på gravlund igjen? Og hun jenta hadde absolutt ikke vært på baksiden av månen! Dessuten syns jeg det hverken er rytmisk eller lyrisk, med mindre de mener rytmisk som i «gjentakende til det kjedsommelige», ja, da kan jeg være enig i at det er rytmisk. Det var dessuten særdeles lite kaos og smerte å bemerke seg. Jeg er enig i at det er mollstemt og vart og sørgelig, da, men altså, jeg trodde jeg skulle få lese minst én spøkelseshistorie og én science fiction-historie, eller få lese noen flotte lyriske avsnitt, men nei da. Den gang ei.

Her er min vurdering av hver enkelt novelle:

Det regner inn – ★★★★★

En av de to novellene jeg likte ganske godt. Den innledes med «Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse», noe som griper fatt i meg øyeblikkelig. Det er så rått og skaper store følelser og større forventninger – som blir innfridd! Fortelleren og Lila var venner i barndommen, og minnene om den tiden dveles ved og nytes og granskes i små avsnitt med dype kutt i seg. Disse minnene viste meg det jævlige blant det ubetydelige, at frykt og lidelse kan være usynlig eller fragmentarisk, skjult blant de små øyeblikkene, blant de vakre og såre øyeblikkene. For man holder fast ved slike minner fordi man er redd for å glemme, redd for å huske feil, og for å få svar på spørsmålet: Når kunne jeg ha gjort noe annerledes?

Den ene anmelderen innrømmer følgende: «Jeg har sjelden sett en slik harmoni mellom innhold og form som her» (Siri M. Kvamme, Bergens Tidende), og det harmonerer godt med min opplevelse av denne åpningsnovellen.

Hilsen Julie – ★★

Novellen består av utdrag fra blant annet hyttebok, spiralblokk, linjeark på kjøkkenveggen og hyttebok, som til sammen skaper en historie om familieturer til hytta og en som sliter med å få fyr i peisen. Jeg tror poenget er å vise at det er en historie bak alle beskjeder, lister, påminnelser og hilsener. Eller så er poenget at en historie, et helt menneskeliv, kan åpenbare seg på de alminneligste steder, selv om ordene ikke strakk til/avbrutt, ble strøket ut eller skrevet i total åndsfraværelse. Eller noe annet. Det blir uansett som å lese en oppramsing av tilfeldige minner, og siden forrige novelle også handlet om minner, ble det ikke like virkningsfullt denne gangen. Ikke skjønte jeg så veldig mye heller. Det ble nesten bare platt og meningsløst.

Jimmy sa – ★★★★★★

En sterk historie om Jimmy som visstnok jobber på gravlund, og som forteller om sin vanskelige oppvekst til en kollega (?). De to har en samtale seg imellom, men man hører bare Jimmys side av samtalen. Det var uvant i starten, men jeg ble vant til det. Det blir litt gjentakende fordi han ofte starter setningene med «ja» eller «nei», men dette gikk seg også til etter hvert. Jimmy forteller om følelsen av å være adoptert, og hvor vanskelig det var å forholde seg til denne tanken. Han blir rett og slett opphengt i det, og resten må du egentlig lese selv. Det er en troverdig, følelsesladet og engasjerende historie som avslutter meget overraskende.

Kanskje for alltid - ★★★

Jeg tror denne handler om en gutt og en jente som leker gjemsel, og så går tiden fort fremover, og hun lever livet, mens hans står liksom på stedet hvil. Den viser hvordan en menneskelig tilknytning og delte opplevelser kan føles som en boble, en egen verden. Det er en søt og fin novelle, men litt uinteressant også.

Alt som slutter på arie – ★★

Denne novellen handler om en jente som blir syk. Igjen får vi servert en slags oppramsing av tilfeldige minner og tilfeldige ting, som i hvert fall ikke blir noe mer engasjerende den fjerde gangen.

Her er et eksempel:

«Nei, den sommeren var ikke trist, herbarium, ovarium, og vått gress og sjokolademelk, og faren min satt på sengekanten og holdt meg løst i foten.»

Det blir litt rotete, som mumling i novelleform, og det blir egentlig litt som påtatt poesi.

Jeg lurer litt på om det er denne «teknikken» den ene anmelderen mente med «Rishøi er svært god til å konkretisere minner fra barndommen i klare bilder» - Anne Cathrine Straume, NRK.

himler med øynene

Ariel – ★★

Små utdrag igjen. Denne gangen fra ulike perspektiver og personers liv. De er på ferie. Ved et basseng. Én av dem vil lese, en annen vil stupe, en tredje vil drikke. Og så skjer det noe overraskende med en av dem, og så er novellen ferdig.

La stå – ★★

Da var vi i gang med disse minnene igjen, ja. Kroneksempelet fra denne novellen:

«Jeg husker vogginga under føttene og Lila som så på hånda mi, som fikla med drinkglasset sitt, hun rødma, og lissa mi var åpen, og det prikka i kroppen, og den ringen, den var alltid litt for stor, jeg måtte holde fingrene sammen når jeg knøyt på meg skoa.»

Det blir uryddige, stakkato setninger og massevis av og-er og jeg-er og så-er, og det blir litt slitsomt i lengden.

Avslutningsvis kan jeg oppsummere med at jeg likte to av novellene særdeles godt. Det er vel og bra, men når jeg syns fire av syv kun fortjener to stjerner, da blir samlingen totalt sett en real skuffelse. Kanskje jeg prøver meg på «Vinternoveller» en dag. Den har jo tross alt vunnet to priser. Men vi får se. «La stå» var jo bare et digert gjesp.

PS: Her er to vitser fra anmelderne.

«La stå er en sånn bok man blir glad av» - Hilde Stubhaug, Morgenbladet

«Syv noveller som rører og utfordrer deg […] store leseropplevelser.» - Mari Nymoen, Adresseavisa

Hahahaha!

Oh, how I love this book!

Sigh. Ponder. Blush.

I had been wanting to read it for a few years now, but I had sort of forgotten it among all the other books I’ve been so eager to explore. Not only that, but every time I’ve been reminded of it, every time I’ve glimpsed the cover, I’ve thought about my own tragically impossible dream of becoming a vampire myself. The very moment I’m reminded of this secret, I sprout romantic notions of immortality and I feel both anxiety for the consequences of it as well as reverence for the possibilities ahead. This particular book has promised ideas and sentiments so pure and intense that I’ve hesitated to even touch it, lest the story and knowledge kept within might overwhelm me with epiphanies about life and death. In a manner of speaking, I’ve come to look upon this book with sublime reverence and grandeur too terrible to behold.

If you haven’t read it before, I’ll quickly explain that it’s about a man, Louis, who’s turned into a vampire in the 18th century by another vampire, Lestat, and then they develop a special kind of relationship, a bond of some kind, which grows in fascinating ways. The interaction between them (and other vampires) are captivating. Equally captivating is how Louis ultimately comes to terms with vampirism and the concept of immortality. He shares his life story in modern times in an interview with a young man, and through the wisdom of hindsight, paints a marvelous picture of power, regret, tragedy and love.

In essence, Louis tries to find an answer to his own question: “What have I become in becoming a vampire?” (69).

It’s so satisfying when a book lives up to my expectations. I wanted a book filled with deep philosophical conversations about life and death, a narrative imbued with decadence and stained with blood and written in cold, poetic prose – and that’s what I got! Rice delved so brilliantly and intelligently into her character’s psyche that I’m convinced she conducted a similar interview once. These vampires aren’t merely savage monsters, for they are, as Audrey Niffenegger describes in the introduction: “complex beings; made from humans, they are intensified, more wondrous and monstrous than their human selves” (2), and as a consequence, they agonize deeper, they rage harder and brood more intensely than we could ever imagine, for they are also “philosophical: they wish to discovery their true nature – indeed, they wish to understand why they exist, whether they are inherently evil, whether they have a purpose in the grand scheme of things”. Lestat might be right when he sneers vehemently and simply conclude that they are just “brooding vampires that haunt our own lives” (121).

And don’t get me started on how deeply they love too, as love has become so much more in immortality, especially when it’s merged with existential despair and murder.

Aah, it was such a pleasure to read. I became really invested and could read this book again someday. No doubt about it. It a tense read with a succinct sharpness to it, an intellectual thrill, an awe. The conflicts are plentiful and engaging, and the burden of immortality weighs heavily on the heart.

What a blood-curdling beauty of a novel!

It’s like drinking a glass of revolting, but exquisite blood while sitting in a horse-drawn carriage through a withering garden under a full moon, sensing hungry eyes staring at the back of your neck from behind some obscure trees you just passed.

And then you’re turned into a vampire.

Violent, profound and liberating.

Jeg foreslår Flaskehagen av den moldovske forfatteren Tatiana Tibuleac.

Forlaget skriver: Flaskehagen er en fortelling om søken etter språklig og kulturell identitet og koblingene som forener oss med fortiden vår. En roman om en verden på den bevegelige grensen mellom stagnasjon og oppløsning, mellom Russland og Europa, mellom kamp og død. Flaskehagen er på mange måter romanen til en hel generasjon østeuropeiske kvinner og en fortelling like autentisk som den er overraskende.

Mitt forslag denne gangen er Fjellene synger av Nguyễn Phan Quế Mai. Jeg lette i utganspunktet etter en bok fra Australia, men havnet på denne. Jeg leser så alt for lite fra Asia, Australia og Afrika og ønsker å dytte nisselua litt lenger oppover. Vietnam er ganske ukjent for meg, og det er godt å løfte blikket iblant og bli kjent med andre kulturer.
Jeg kjenner ikke til forfatteren fra før, men her står noe om henne og boka.