Bokelskere.no

Godt oppsummert. Jeg tenker også at dette er absurditeter satt på spissen og slik oppstår humoren. Han setter ord på det mange av oss tenker, både hva angår forbruk og mangelen på mental velferd i velferdssamfunnet. Takk for påminnelsen om tema i del 2, det suser litt forbi når jeg lytter og konsentrasjonen ikke er på topp. Vi har nok kost oss gjennom mange bomberegn siden 2004, da Loe skrev dette. Mange av utfordringene vi står ovenfor blir å anse som overfladiske og luksuriøse i sammenligning. Jeg er spent på fortsettelsen.
God helg!

Det er flott å se at det finnes noen i Norge som har et klart preteristisk endetidssyn, noe denne boken og mange flere av Finn-Arne Lauvaas bøker har. Såvidt meg bekjent er det kun han som skriver preteristiske bøker i Norge og forhåpentligvis blir budskapet spredt rundt, for denne serien virker lovende, selvom dette kun var en introduksjonsbok til emnet. Finn-Arne skriver lett forståelig og fengende og jeg ser fram til å lese flere bøker skrevet av ham.

Lauvaas klare Jesus fokus begeistrer og korsmodellen han legger fram i boken er en fin pekepinn hvor den troende har sitt fokus her i livet, er det på Jesus og det himmelske eller holder den troende seg enda i et gammeltestamentlig mønster som vedkommende trenger å bryte ut av? Boken kan gi lys på dette!

En helt grei artig norsk klassiker som allikevel kan bli noe laber for en voksen leser, men for barn kan denne fenge, men kanskje ikke så mye i dag som den gjorde før? Jeg leste boken for elever i første klasse og det virket som de synes den var helt grei.

Hvordan syns du det går Torill?
Leser du dette og tenker at det er rom for tolkning, eller mer som et eventyr eller en scene fra et stand-up show?

Dette var godt oppsummert syns jeg.
Hvilke tanker, om noen gjør du deg om Erlend sitt valg av dyr - elgen? Og hvorfor tror du han har valgt å ta med sekvensen om det store kjønnsorganet - hva tilfører det historien, som ikke hadde vært der uten dette?

Nei, ikke snill, men flink.

Jeg likte hvordan han setter på spissen, nåtidens «sykdom» - flinkhet.

Da har jeg også lyttet meg igjennom de neste episodene av Doppler. Inntrykket er (som det var tidligere) at dette er en rar bok. Jeg syntes den var morsommere første gangen, mens jeg nå fortsatt opplever at boka har mye å si. Loe bruker Doppler til å beskrive hvordan samfunnet er oppbygd og fungerer, og tar tak i meningsløsheten med det at livet for de fleste av oss er forutbestemt. Vi bygger opp livene våre og går i en bestemt retning. Det er ikke så stort rom for annerledeshet. Doppler har brutt med dette.

Det er to bøker utenom de du nevner jeg har lest. Bug-Jargal og En dødsdømts siste dag.
Dette var det jeg skrev om dem:

Bug-Jargal: Denne historien finner sted i den franske kolonien St. Domingo, dagens Haiti, på slutten av 1700-tallet, under opprøret til svarte slaver mot europeiske kolonister. Victor Hugo fremhever egenskaper som lojalitet, brorskap, selvoppofrelse osv. og han fordømmer kolonistyranni, hykleriet til lederne av begge leirene, både kolonister og opprørsslaver. Jeg blir ikke helt klok på hvem han egentlig støtter i boka, slavene eller kolonistene. Dette har Victor Hugo blitt kritisert for flere ganger, enkelte går så langt som å kalle ham rasist. Noen ganger er kolonistene ofre, andre ganger slavene. Boka er lettlest, og jeg googlet meg frem til at han var 16 år da han skrev den, men er denne romanen virkelig en roman mot slaveri?

Omtale fra Storytel:
Historien omhandler det dramatiske opprøret blant svarte i St. Domingo i 1791. Perriot er slave ved en plantasje. Han er hemmelig forelsket i datteren til plantasjeeieren, men de åpenbare sosiale skillene gjør at han ikke kan leve ut forelskelsen. Det starter dog en snøball-effekt av hendelser som utspiller seg i startfasen av den haitiske revolusjonen. Bug-Jargal er en av 1800-tallets viktigste verk med fiksjon fra kolonitiden. Det er også argumentert at verket er den mest gjennomførte gjenfortellingen av det haitiske revolusjonen skrevet av en europeisk forfatter.

En dødsdømts siste dag. En langnovelle: Jeg brukte 2 timer og 34 minutter av livet mitt på å høre denne boka av Victor Hugo. Det var vel anvendt tid. Victor Hugo skriver godt, og lykkes i å skildre menneskesjelen svært godt.
Omtale fra Storytel:
Lydboka forteller om en ikke-navngitt dødsdømt manns siste timer. Vi kan med gru følge protagonistens redsler og tanker før han henrettes ved giljotinen i Paris. Gjennom tilbakeblikk nøstes historien opp, om domfellelsen, livet i fengsel, og medfangene som venter på å bli sendt i døden. Dette er en av Victor Hugos tidligste romaner, utgitt for første gang i Frankrike i 1829.

POP-up lesesirkel:
Da har jeg lyttet meg gjennom neste del av Doppler (i Nrk leseklubben) og det begynte å ringe et par bjeller, bjellene fortalte meg at jeg nok har lest noe av Erlend Loe tidligere. Ganske riktig, for 5 år siden leste jeg denne, og da som nå er jeg egentlig lite imponert.

Det virker som om han sitter og skriver ned tilfeldige tanker han kommer på underveis, noe han gjerne har betraktet eller tenkt, uten å ha en plan for innholdet. Det hopper fra det ene til det andre. Joda, jeg ler innimellom, pga en viss gjenkjennelighet, og fordi han har den samme monotone og litt trege måten å lese på uansett innhold. Det blir komisk.

Akkurat nå tenker jeg at innholdet ikke har noen dypere mening enn det som står skrevet?

Det kan også hende at kontrasten ble for stor etter at brødrene Karamazov ble fortært i romjulen.
Jeg må nok justere forventningene i den kommende lesingen, for jeg gir ham ikke opp. Kan også håpe på at jeg blir positivt overrasket over det som gjenstår av boken.

Ønsker andres synspunkter velkommen!

Grei krim fra Trondheim med Odd Singsaker i spissen. Kun en siste sak før han trer inn i pensjonisttilværelsen.

Jeg har notert i en Moleskine fra 90-tallet at boken ble lagt igjen på Fornebu. Uansett, du har inspirert meg til å lese boken på nytt, og den er nå lastet ned på Kindle. Så takk til deg, Lillevi. :)

Fortellingen følger en navnløs ung mann, en drømmer, som lever i sin egen fantasiverden. Hans monotone liv endrer seg da han møter Nastenka, en ung kvinne som vekker både kjærlighet og lengsel i ham. Gjennom fire netter åpner de seg for hverandre og deler sine innerste tanker og følelser. Samtalenes intimitet er både romantisk og melankolsk, og de to karakterene knyttes sammen av en felles sårbarhet.
Selv om novellen er kort, gir Dostojevskij oss et tydelig bilde av hovedpersonene og deres indre liv, men jeg er ikke enig i at dette er en av verdens vakreste kjærlighetshistorier. Til det er novellen for kort. Passer spesielt for de som har opplevd ensomhet eller den bitre-søte smaken av kortvarig kjærlighet kanskje.

Hva kan jeg si?
Med en sånn åpning tenker jeg at forfatteren forteller meg noe om hovedpersonens sinnstilstand i dette øyeblikket.
Det er to skjellsettende hendelser som setter ham litt ut av balanse.
Kanskje de to hendelsene henger veldig godt sammen med hverandre. Han kjenner gjerne på sorg, fortvilelse og sinne etter farens død, noe som gjør ham istand til å gjennomføre den andre handlingen, nemlig å drepe et så stort dyr.
Han kunne drept no mindre, dette virker noe overdimensjonert og desperat. Kanskje størrelsen på dyret illustrerer størrelsen på følelsene inni ham?
Hva tenker du/andre?

Zora Neale Hurston var med i Harlem Renaissance og var en forfatterne som satte African American kvinners liv i fokus, Harlemrenessansen refererer til oppblomstringen av afrikansk- amerikansk kultur i tiden mellom første og andre verdenskrig. I disse årene skrev flere forfattere om rasisme, levekår og livet til afrikansk-amerikanske kvinner. Kjent fra denne perioden er også Nella Larsens bok Passing. (forøvrig en av mine favoritter)
At en bok alene - skulle ha forandret hele litteraturfeltet finner jeg usannsynlig. Men at boken var med og bidro til forandring - er jeg med på.
Their Eyes Were Watching God, er en av de bøkene jeg av en eller annen grunn har lagt fra meg og ikke fullført.

Jeg har også lyttet meg igjennom de første 22 sidene, og den introduserende podcasten med Leseklubben. Det var annerledes å lytte til Erlend Loe enn det jeg hadde trodd, han leste veldig treigt og litt kjedelig. Mulig det er for å illustrere hvordan han ønsker Doppler skal framstå? Samtidig er gir det lyttingen en ekstra dimensjon når det er forfatteren selv som leser. Jeg har lest Doppler før, og jeg har lest mange av Erlend Loe sine andre bøker også. Så jeg føler at jeg kjenner han som forfatter.

Doppler bor i et telt i skogen i Oslo-området. Det er november, og han har bodd der siden våren, nesten et halvt år. Bokas åpning slår i mot en:

Min far er død.
Og i går tok jeg en elg av dage.
Hva kan jeg si.

Ja, hva kan man si om en slik åpning?

POP-UP lesesirkel:
Det gikk raskt å lytte til de første 22 sidene, og jeg liker veldig godt at det er Erlend Loe selv som leser.
Jeg fikk svar på spørsmålet mitt: Doppler er en kar som bare må ha melk, så det er linken til bokomslaget, som forøvrig er designet av Alice Lima de Faria og illustrert av Stein Harreschou Løken.
Ingenting tyder foreløpig på en Dopplereffekt, men noe sier meg at det kan være en metafor for Doppler sitt liv i skogen, som jeg per nå, antar går fra tilfeldig, via intenst til kortvarig.

Jeg skjønner fort at fornuften må legges til side i møte med denne teksten, for dette er en eventyrhistorie der alt går an.
Så selv om jeg blir nysgjerrig og føler meg som et undrende barn igjen, med spørsmål som: Kossen klarte han å få kniven inn i hodeskallen til elgen så lett? Blir han ikke veldig tilgriset av flåingen? Hvor vasker han klær? Hvor oppbevarer han 200 kilo kjøtt? Hvordan får han tak i elgkalven og tjora den? osv.. Skjønner jeg at dette er uviktige detaljer som jeg ikke vil få svar på.

Har lest at Loe ofte skjuler alvorlige tema i komedie og ironi. Så hva, om noe, finner vi her?

En fin novellesamling av Lahiri,men den når ikke helt opp mot de andre hun har skrevet før. Temaene er de samme som tidligere for det handler om utenforskap, hvordan tilpasse seg en ny kultur i et fremmed land, samtidig som du skal ta vare på den du har med deg. Ujevn samling men særlig en lang novelle hvor en trapp i Roma omtrent opptrer som hovedperson, gjør samlingen verd å lese. Terningkast 4 +

Stutt omtale av eit lite hjørne av motstandskampen.
Boka gir eit særs kort, men livfullt bilete av arbeidet for å spreie informasjon i USA om Noreg under Den andre verdskrigen. Det hjalp sjølvsagt stort at landet hadde eit mottakeleg publikum bland norskamerikanare.