Bokelskere.no

Da Gud var en kanin begynner som en skjønn oppvekstroman fra England. I del to er hovedpersonen Elly voksen, og vi følger henne videre i livet. Dette er ikke en historie om en dysfunksjonell familie eller om mishandling, det er en flott historie om en litt spesiell jente, som har sine utfordringer. Hun har kjærlige foreldre og en storebror som er glad i henne men før hun møter Jenny Penny har hun ingen venner.
Det er i siste del at hjertet begynner å dunke merkbart, og klumpen i halsen begynner å knyte seg. Etter å ha mistet kontakten med den eneste venninnen sin for mange år siden, får plutselig Elly et brev fra Jenny. Brevene fra Jenny gir en nerve i handlingen som gir en berg-og-dalbane følelse til denne leseren. En genial måte å tilføre spenning uten å "forstyrre" det ideelle bildet av familien som vi følger.

Jeg har lagt ut to signerte bøker til i NY konkurranse på ritaleser.com - det var så mange som ønsket å vinne signert utgave av Marit Reiersgårds Jenta uten hjerte, at jeg fikk legger ut enda flere premier. Du kan delta i konkurransen på bloggen min.

Wilma Lind er nyansatt leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser. Hun får en tøff start når hun kastet ut i etterforskningen av en serieovergriper som herjer i Oslos gater. Flere kvinner har blitt brutalt overfalt og voldtatt. Og når det dukker opp et kvinnelik bak en container på vestkanten, begynner det virkelig å haste.
Samtidig som Wilma febrilsk forsøker å ta serieovergriperen, utsettes hun for hersketeknikker, krav om innsparinger og steinalderledelse innad i politiet.

Hanne Kristin Rohde er et kjent ansikt for de fleste av oss. Hun er i permisjon fra stillingen sin som leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo Politidistrikt. Hun har vært ansiktet utad i media i flere kjente saker den siste tiden. Jeg klarer ikke annet enn å se for meg forfatteren selv, når jeg leser om Wilma (selv om Wilma utseendemessig blir beskrevet på en annen måte). Men det hersker ingen tvil om at Rohde skriver om egne erfaringer, spesielt den delen som foregår innenfor politiets fire vegger.

Og det er viktige ting hun setter fingeren på i denne boken; økonomiske innsparinger som går ut over politiets evne til å løse saker, en ledelse som motarbeider snarere enn hjelper sine ansatte og hersketeknikker og ønske om makt som gjør at de mister alt annet av syne.
Men en belysning av disse temaene hadde kanskje gjort seg bedre i en dokumentarbok? For som krim blir dette kjedelig.

For all del, boka er realistisk både når det gjelder det politiinterne og selve forbrytelsene – hvem andre kan vel beskrive dette bedre enn en kvinne som selv har jobbet i dette miljøet i mange år? Ingen kan ta henne for faktafeil – men som kriminallitteratur blir det dessverre litt for tamt. Det er flying fra møter opp og ned i etasjene, hvor Wilmas leder Tone for hver gang klarer å komme med sine forferdelig irriterende hersketeknikker – som provoserer leseren også, spesielt fordi jeg regner med at dette forekommer i virkeligheten også… Men ellers blir resten for lettvint, etterforskningen går sin skjeve og forutsigbare gang – både når det gjelder framdrift og gjerningsmann…

I rettferdigheten navn; boka tok seg litt opp fra ca halvveis og utover en stund – da ble det tildels veldig spennende idet de nærmer seg gjerningsmannen – men det faller litt sammen igjen på slutten – da det liksom bare plutselig er slutt.

Dette er en bok som føyer seg inn i rekken «kjente ansikter selger mange bøker» – det er ikke noen selvfølgelige (snarere tvert imot) at kjente mennesker KAN å skrive gode bøker… men de selger som hakka møkk, likevel…

[Første gang jeg tok opp boken, skulle jeg bare ta en titt i noen minutter. Den gang ei, mens oppmerksomheten min krøp godt inni boken, gikk kroppen og hentet en tekstmarker, og jeg var igang. Vi nordmenn kan nok oppfattes som å være både arrogant og kjepphøy, og vi har nok en kollektiv god samvittighet for at vi er så snill og god som vi tror vi er. Gro lærte oss jo at det er typisk norsk å være god, og dette må da være noe av det dummeste hun har sagt? Er vi virkelig så himla mye bedre enn alle andre?
Det er sagt mye om Janteloven, men nå som "alle" går rundt og tror de er bedre enn alle andre, kunne jeg godt tenke meg å ta "bygdedyret" tilbake. Litt ydmykhet i forhold til vår egen fortreffelighet har aldri skadet noen.

Skammens historie overrasket meg med sin folkelige tilnærming til temaet Norsk offentlig skam 1814-2014. Her får vi en oversikt over ting og forhold som vi nordmenn faktisk bør være flau over. Det hele er fremstilt på en interessant og spennende måte, og det skjedde flere ganger at jeg var så overveldet, at jeg måtte lese høyt for familien.
Selvfølgelig hadde jeg hørt om dårlige forhold i fengsler, på psykiatriske sykehus og på barnehjem, men det som forbauset meg var utstrekningen av omsorgssvikten, og at det var satt i system med loven i hånd. (mer på bloggen)]1

Strevde litt med den kollektive stilen og alle oppramsingene, men en fin historie bak alle teknikalitetene. Se gjerne bloggen :)

15 år gamle Idunn Olsen blir funnet død i nærheten av den store obelisken ved steinbruddet i Lier. Alt tyder på drap. Verner Jacobsen, som dagen etter skal begrave sin egen sønn, er på åstedet. Og mens han er der, får han melding om at bårebilen med sønnens kiste er stjålet og på vidvanke.
Den drepte jenta var på vei hjem fra en ungdomsfest dit politiet var blitt innkalt. Ingen av ungdommene som var der, er interessert i å si noe om hva som skjedde på denne festen.
Samme natt brenner et hus i nærheten ned. Når ruinene kjølner, finner man en eldre dame omkommet.

Dette er Marit Reiersgård andre kriminalroman. Stolpesnø kom i 2012, og denne gangen møter vi igjen etterforskerne Verner Jacobsen og Bitte Røed. Denne gangen blir det veldig personlig da både Bitte og hennes journalistkjæreste Kristian, selv har døtre i det aktuelle ungdomsmiljøet.

Temaet i boken er viktig, og jeg skulle virkelig ønske at Reiersgård hadde gått dypere ned i materien omkring dette med jentemobbing. Det blir bare overfladisk behandlet. Vi skjønner at noe har skjedd men det blir aldri helt klart hva dette er – utover de vanlige jentetingene som forekommer i ethvert miljø. Her hadde jeg sett et enormt potensiale til å fokusere på et viktig og utbredt problem innen jentemiljøene i disse tider hvor sosiale medier er så utbredt.

Ellers synes jeg historien fløt litt ut til tider. Den kunne ha strammet seg inn til tider, for jeg mistet litt fokus og engasjement i historien. Men den tok seg inn igjen… Men når morder og motiv for meg ble klart allerede rundt side 100 – lå spenningen mer i om jeg hadde rett eller ikke.

Konklusjon: Boken er en helt grei krimbok, med et potensiale til historie som skulle ha vært tatt mye mer tak i. Det hadde vært mer interessant å lese om jenteintrigene, enn politiets fokus på å løse saken.

Nei, det er jo sant - men det er boken som fysisk sett blir objektet for mitt sinne i det jeg sitter å leser den :-)

Det er sjelden jeg blir veldig sint når jeg leser bøker, i hvert fall i forhold til innholdet. Selvfølgelig finnes det bøker som river i følelsene mine av forskjellige grunner, men det er "bare en bok". Det jeg faktisk kan bli sint på, er dårlig skrevne bøker! Da kan jeg bli skikkelig provosert over at denne boken har gått gjennom kvalitetssikringer, og da sikkert til fordel for andre, bedre bøker.

Edit: Forresten, nå lyver jeg litt... Jeg blir sint på bøker! Dokumentarer... historien om Christoffer, Vågå-saken og andre lignende bøker....

Ja, signerte bøker er stas - krysser fingrene for deg :-)

Jenta uten hjerte av Marit Reiersgård
Delta i konkurransen og vinn signert bok.

Dette er en bok med et maskulint snitt, hvis en kan si det sånn. Det er ikke en krigsbok og det er ikke en krim, men en spenningsbok om vennskap som tar opp spørsmålet om det går an å "fake" gal i lengre tid, uten å bli gal. Full omtale på bloggen

Et usedvanlig brutalt ran mot en tellesentral i Bergen ender med drap. Edvard Matre og hans kolleger i Kripos blir satt på saken. En stund etter skjer et lignende ran i Oslo, og Edvard innser at de står overfor en ransgjeng av et kaliber de ikke trodde fantes i Norge lenger.
Men når Kripos begynner å sirkle inn gjerningsmennene, blir de effektivt stoppet av PST – de får ikke lenger lov til å etterforske saken, da alt inngår i en større og viktigere sammenheng. Enkeltliv betyr ikke noe når rikets sikkerhet står på spill.
Samtidig må Edvard slite med en gryende mistanke om at en av hans egne folk kan ha liv på samvittigheten.

Dette er den andre boken om Kripos-etterforsker Edvard Matre – og om jeg hadde noen kritiske kommentarer til Av jord er du kommet, så har disse forsvunnet denne gangen. Litt av handlingen fra forrige bok trekkes inn i denne, en sak som forble irriterende hengende i luften forrige gang, men som i denne boken får samlet trådene sine til en løsning.

Men denne boken kan fint leses enkeltstående – historien er sterk og god nok til å stå helt alene! Denne boka er faktisk veldig, veldig bra. Spenningen er på topp hele veien, og jeg drives stadig videre. En bok som har gitt meg senere kvelder enn jeg strengt tatt har godt av.

Der formulerte du det godt, "krimhistorien blir borte i personenes private historier", den må jeg huske. Enig med deg, det irriterer. Jeg kan tåle mange trykkfeil, men når dette skjer biter jeg tennene sammen. Jeg er også glad for at Kallentoft bare har beholdt littegrann av de dødes stemmer, tror dette var noe mange ergret seg over. Takk for flott kommentar, nå sitter jeg og smiler :)

Et overflødighetshorn av en bok!

Siden boken begynner med slutten, så aner en jo hele veien hvordan historien vil ende, men det er en skjønn bok, selv om den har litt for mange klisjèer etter min smak. Når der var 100 sider igjen ble jeg faktisk irritert over å bli forstyrret i lesingen, så boken må ha fengslet meg mer enn jeg trodde.
Lucinda Riley skriver bra, her er flotte beskrivelser av både folk og omgivelser, og hun har leseren i sitt grep, selv om det i mine øyne er litt for forutsigbart. Det er greit at forskjellige historier flettes sammen etterhvert, men at Rebecca skulle spille inn film på dette godset som tilfeldigvis hadde noe med hennes familiehistorie å gjøre, er et litt for stort sammenfall.

Mickey Bolitar bor sammen med sin onken, Myron etter at moren ble lagt inn til avrusing etter at hun forsøkte å mestre tapet av ektemannen med å ruse seg vekk fra sorgen og virkeligheten.
En dag på vei til skolen står Bat Lady utenfor huset sitt og sier til Mickey at faren hans likevel ikke er død… han er høyst levende.
Men Bat Lady er bare en historie man skremmer barna med for at de skal holde seg unna det falleferdige huset hennes, er det ikke?
Når Mickeys kjæreste forsvinner, bestemmer han seg for å finne ut hva som har skjedd. Og mens han driver med dette kommer han samtidig nærmere svar på hva som har skjedd med faren hans. Hadde Bat Lady rett?

Jeg var litt skeptisk når jeg startet med denne boken. Det ser ut til å ha blitt en trend at vel etablerte kriminalforfattere også skal skrive ungdomsbøker. Og Harlan Coben er en av mine absolutt favorittforfattere, så fallhøyden var absolutt veldig stor!
Men etter å ha lest denne boken konkluderer jeg med at Coben fremdeles befinner seg på toppen! Han klarte dette også han – så godt klarte han det at jeg sjelden tenkte over at det faktisk var en ungdomsbok jeg satt å leste, rent bortsett fra at den har ungdom i hovedrollene. Myron kjenner vi jo fra Cobens tidligere krimbøker, og denne gangen er det nevøen hans vi følger.

Spenningen er på topp fra start til mål, og hele tiden presenteres vi for små hint og halvkvedede viser slik at man bare drives videre for å finne ut av sammenhengene. Og det samler seg ikke til noen lettvint løsning dette her, Man sitter ikke igjen med følelsen av å være snytt av en eller annen hastverksløsning som man ikke helt tror på - dette er kriminallitteratur på høyt, høyt nivå!

Slutten er et mareritt! Fordi dette dreier seg om en planlagt trilogi – og jeg rett og slett hater at jeg ikke har neste bok liggende klar. Den foreligger ikke før i begynnelsen av september, sier forlaget! Det er veldig, veldig lenge til…

Wasim Zahid har jobbet som fastlege, legevaktslege og sykehuslege – og i denne boken forteller han om hvordan det egentlig føles å jobbe som lege. Og jeg mener – hvordan det faktisk føles! En ting er hva leger egentlig gjør, hva slags situasjoner de kan komme opp i, og hvordan de håndterer disse – men Wasim går litt videre og forteller om hvordan han føler det, når han må fortelle en ung kvinne og barna hennes at mannen og faren har gått bort, og hvorfor man gjør som man gjør når en gammel mann kommer inn på legekontoret og trygler om å bli innlagt på sykehus i påsken så han slipper å være alene.

"Iblant er vi heldige å får sjansen til å helbrede, andre ganger kan vi ikke gjøre annet enn å lindre. Men å trøste er alltid en sentral del av jobben vår."

Han viser at legen ikke er en allvitende guru, som kan alt og vet alt – at legen også er menneskelig og tenker og føler rundt alle de avgjørelsen han tar. Han setter søkelyset på etiske dilemmaer rundt når et liv skal avsluttes, og ikke minst i forhold til hvordan helsepersonell må jobbe under stadig strengere kostnadseffektivisering.

Selvfølgelig får vi også lese om suksesshistoriene – gleden når en liten gutt gjennomgår en vellykket kreftoperasjon og tilfredsstillelsen legen opplever når han stiller korrekt diagnose og lykkes med behandlingen.

Jeg likte boka veldig, veldig godt – jeg lærte Wasim å kjenne som en veldig sympatisk, reflekterende og «down to earth»-lege som kan å kjenne på sin egen utilstrekkelighet, og ikke opphøyer seg selv til en slags mester over liv og død. Han innrømmer at han er menneskelig, og tross alt (som alle andre) bare gjør så godt han kan. Jeg vil ha denne mannen som fastlege!!

"En god lege er ikke en som aldri gjør feil, men en som tar lærdom av sine feil, og som hele tiden har et kritisk blikk på sin praksis, for å forbedre sine evner, ferdigheter og kunnskap."

Kule Kidz gråter ikke er nok en kreftbok for barn. Og det er viktig å skrive litteratur om dette på en måte som barn kan skjønne. Denne boken fokuserer mest på klassen til Akkie, i motsetning til andre bøker jeg har lest som har fokusert på pasienten og dennes pårørende.

Når du er 12 år og mesteparten av livet ditt sirkulerer rundt skolehverdagen, så har det enormt stor innvirkning på deg hvis en klassekamerat blir alvorlig syk. Barna har mange spørsmål, noen blir redde, andre nysgjerrige og atter andre igjen vil ordne opp. Og alle vender seg til læreren fordi hun alltid har svarene på ting de lurer på. Men denne gangen klarer ikke engang lærer Ina å komme på noen svar.

Boka var lettlest og enkelt skrevet, akkurat på et nivå jeg ser for meg at passer ca 12-åringer. Jeg tror denne boken kan være mer aktuell for barn enn bøker som fokuserer på pasienten, fordi denne som sagt fokuserer mest på klassen – og det er det som interesserer de som ikke er syke. Ikke nødvendigvis hva som skjer på sykehuset med pasienten og behandlinger osv.

Historien er sann, forfatteren har selv vært lærer og hadde en jente i klasse sin som fikk leukemi. Han forsøkte lenge å skrive en bok om henne, men klarte det ikke. Først når han endret navnet på jenta og omgjorde den mannlige læreren til en kvinnelig – klarte han å få såpass avstand til historien at han klarte å skrive den.
Den er nå også filmatisert – både på nederlandsk og norsk.

Det slo meg når jeg leste Djevelanger, at jeg har lest alt for få bøker fra Nord-Norge.
I denne boken gjør flotte skildringer av natur, stemninger og miljø at jeg heretter vil være på utkikk etter bøker fra denne delen av landet vårt. Frode Granhus har igjen skrevet en krimfortelling som ga meg frysebyger. I prologen er det en gammel dame som får gjennomgå, og når selve historien starter er det små barn som må lide. Først tenker jeg, "det er billige knep for å få til en creepy historie", men han holder seg hårfint innenfor grensen, av hva jeg synes er greit. Denne historien inneholder neglisjering og mishandling av barn, men rammene rundt og det at det passer så godt inn i handlingen, gjør at det ikke føles som "for mye".
Rino Carlsen er en gammel ringerev på politihuset i Bodø, mens betjent Guro Hammer er ny for oss lesere. Her ligger en annen fallgruve som kunne blitt fatal. Jeg synes det blir alt for konstruert og uvirkelig, når etterforskere eller deres familie plutselig blir en del av etterforskningen, sånn er det i alt for mange krimhistorier. Granhus balanserer igjen på grensen av denne leserens preferanser, men etter å ha fått ned denne lille kamelen, var jeg så overveldet av kompleksiteten i handlingen, og ikke minst spenningsnivået som etterhvert var skyhøyt, at alt var tilgitt.
Dette er en bok som holder deg fjetret fra første til siste side, med en intens og kompakt handling. Han skværer ikke ut sine beskrivelser av omgivelser og følelser, men lar oss drive fremover av de forskjellige handlingstrådene, som nøstes elegant sammen mot slutten av historien. Når siste side var lest, sank jeg utmattet og fornøyd tilbake i stolen, glad for en slutt uten løse tråder og alle små mysterier oppklart.

En liten gutt blir funnet død på en fjelltopp. En vekter blir skutt under et ran. Liket av en kvinne driver i land på en øy. Alt dette skjer i løpet av kort tid i idylliske Fjellberghavn.
For politibetjent Cecilie Hopen blir etterforskningen et mareritt. Cecilies samboer blir mistenkt og arrestert. Hennes sjef Ole Vik er sykmeldt og hun blir ikke hørt når stadig mer alarmerende spor dukker opp. Spor som peker mot en norsk toppolitiker og som leder til en skjult trussel, rettet mot hele nasjonen.

Jørgen Jæger bringer oss raskt i stemning – som vanlig. Han har skapt et idyllisk og koselig univers i Fjellberghavn, et sted man har lyst til å reise på sommerferie – men på sedvanlig Jægervis kryper uhyggen inn og bryter den idylliske, koselige stemningen.

Dette er bok nummer sju om lensmann Ole Vik og hans kolleger i Fjellberghavn. Jeg imponeres over at det er mulig å holde kvaliteten, spenningen, uhyggen og driven på topp gjennom sju (7) bøker – for det er enda ikke en bok fra Jægers hånd jeg ikke har plassert på min topp-liste av beste leste bøker.

Denne boken er heller ikke noe unntak – snarere tvert imot. Den starter med en snikende uhygge som aldri helt slipper taket. Det ligger hele tiden noe stort og viktig i bakgrunnen som gjør at man tvinges videre i boken for å forsøke å få svar på spørsmålene. De lokale tragediene brettes ut til å få et stadig større omfang – og det hele ender med å true hele vår nasjon.

Jeg elsket boka fra ende til annen – Jæger har sin egen særegne måte å skrive på som gjør at leseren drives fra side til side – og i denne boken likte jeg spesielt godt disse små avsnittene som avsluttet flere av kapitlene, som små glimt av ting som er i ferd med å skje, men som bare pirrer nysgjerrigheten og ikke gir noen svar uten at man blir nødt til å lese videre.

Nok en fantastisk prestasjon fra Jørgen Jæger – jeg ser fram til enda mer kvalitetskrim fra Bergen!