Bokelskere.no

Noen ganger trenger man en god, gammeldags røverhistorie, og her er det en!

En thriller som fortjener mer oppmerksomhet
Risiko er godt mulig en noe ukjent thriller som kom ut tidligere i år, som fortjener mer oppmerksomhet. Ikke på grunn av at den er original eller bidrar til noe nytt, for det gjør den ikke, men dette er en god thriller, med godt driv, og en bok som er lett å bli revet med av. Hele tiden er det noe som skjer. De som er ute etter en hardbarket thriller blir nok en smule skuffet da denne er en mer karakterdrevet thriller. Den inneholder noe vold, stressmomenter og vågale scener, men har ikke den samme brutaliteten som mange hardbarkete thrillere gjerne har. Men det betyr ikke at denne er kjedelig. Jeg kjedet meg ikke et sekund.

Men hva handler den egentlig om? I Risiko møter vi Liv Eriksson som er psykolog og er en selvstendig kvinne, helt til hun mister kjæresten sin Olav. Han døde i en klatreulykke i Thailand og tilbake i Norge, isolerer hun seg og unngår alt og alle. Hvordan skal hun bli sitt gamle jeg igjen? De har ikke vært kjærester lenge, men rukket å knytte et sterkt bånd til hverandre. I dagene de var i Thailand virket han stresset over noe. Med tanke på at han hadde en risikabel jobb, kunne det ha kanskje hatt noe med det å gjøre, og visste noen av andre på arbeidsplassen noe? Er det sorgprosessen hennes som prøver å gi noe annet skylden for Olavs død, eller var det ikke en ulykke som andre hevder?

Konseptet hører kanskje ikke særlig nytt eller spennende ut, men det er måten det hele blir skrevet på som løfter det hele. Dette er kanskje et konsept man har lest mye om før eller sett på film, men det gjør ikke noe. Det hele er skrevet med stor innlevelse, kapitlene er stort sett korte og givende, og selv om noen deler er noe forutsigbart, er det alltid et aspekt eller flere i historien man gjerne vil lese mer om. Fordi det skjer noe hele tiden og handlingen foregår ikke bare her i Norge, men forskjellige steder i verden, siden Liv Eriksson bestemmer seg for å gjøre sin egne undersøkelser. Uansett hva andre forteller henne, bestemmer hun seg for å undersøke Olavs død nærmere for å få mer konkrete svar, hvis det er noen svar. Likte også godt båndet hun har med broren sin. De er ikke bare søsken, men også gode venner som støtter hverandre, til tross for at broren hennes har sin egen familie å ta seg av, også. Liv er en interessant person å lese om fordi hun kan være både svært mild og svært kantete. Man vet ikke helt hvor man har henne. Hun er enten en venn eller fiende, virker det som.

En god forandring
Det var også befriende å lese om en voksen kvinne som ikke har livet helt på stell til tross for at hun er godt voksen. Man blir litt lei av å lese krim og thrillere der hovedpersonen er "lykkelig" gift og har fine barn, og familielivet kommer for mye i fokus istedet for selve saken. Her er det broren til Liv som setter familieliv litt i fokus siden han har små barn, men heldigvis får det ikke for stor plass i boka. Jeg har ikke noe i mot familieliv i krim og thrillere, men det blir ofte kjedelig å lese om i lengden. Ofte vil jeg heller lese om selve sakene, og det får man her.

Risiko er en stødig og fantasifull debut skrevet med krutt. Det eneste som trekker litt ned, er slutten, for så det litt for tidlig hvilken retning det ville ta, og inneholdt litt for mange tilfeldigheter. Men som sagt, er dette en røverhistorie og jeg koste meg. Gjerne gi den et forsøk hvis du har anledning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende fortsettelse av serien om Eddi Stubb

En fortvilet person prøver å rane en bank, men banken er kontantfri. Vedkommende rømmer inn i nærmeste oppgang da det trues med politiet. En dør står åpen, og raneren havner midt i en boligvisning. Der inne finnes en broket forsamling - en høygravid kvinne, to eldre IKEA-misbrukere, en inkompetent megler, en tverr millionær, og en mann med kaninhode. Gislene frigis, men da politiet entrer leiligheten er den tom, men blodig. Det veksles mellom hendelsene i leiligheten og avhør av vitnene hos politiet.

Jeg digger Backman, men synes boka er rotete. Det er så mange digresjoner at man blir svimmel. De dysfunksjonelle avhørene gjør meg irritert. Det blir rett og slett for mye av det gode.
Boka skal diskuteres i Bokklubb med Marte og Malin neste uke, så jeg kommer til å fullføre, men hadde nok ikke gjort det hvis ikke så var tilfelle.

Godt skrevet, men veldig lik det andre jeg har lest av Ferrante

Mørk og spennende bygdekrim

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Nesbø maler fram et befriende fargerikt lokalsamfunn, befolket av alle de arketyper som tenkes kan . Fra frisøren som vet alt om alle, via den ålesleipe bruktbilhandleren, hans yngre kone med hang til enda yngre elskere, lensmannen med sin stetsonhatt og cowboyboots til råneren i Ford Granada. Beskrevet med en inderlig sjarm, med en underfundig humor, slik at de fremstår sprell levende. Litt sånn Twin Peaks møter Lilyhammer, helt på grensen til det parodiske.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
«Så ble det kaldt» er krim helt uten dødpunkter. Det er nakkehårreisende spenning fra første side til siste punktum, helt uten unødig fyllstoff. Alle scenene har sin funksjon, og er med på å drive handlingen framover, hele tiden med trøkk og driv. Og jeg blir rundlurt, gang på gang. Til jeg sitter ør og svimmel når siste side er lest, og tenker; jøss, var det sånn?
Dette er krim i eliteserien!

Mani har tatt master i økonomi ved BI. Han trodde det skulle bli «piece of cake» å få seg jobb. Helst vil han til det private næringsliv. Det er der de store pengene er, men han ender opp i Oppvekstdepartementet. Dårligere betalt og lavere status. Han lyver om lønnen til kjæresten, Meena. De har planer om å gifte seg når Meena har gjort ferdig studiene.
På jobben får Mani føle på de kulturelle forskjellene. Han kommer fra Haugenstua, og tror at det beste stedet å spise i Oslo er Theatercaféen. At å bo på Skillebekk er bedre enn å bo i Gamlebyen. At å dra på ferie til Dubai trumfer Sør-Amerika.
Så kommer juli 2011, og alt snus på hodet.

Litt trå start, og det meste som foregår i departementet er langdrygt. Liker best det som skjer utenom Manis jobb. Boka er godt skrevet, og verdt å få med seg. Mulig andre som er mer interessert i byråkratiet liker den delen bedre enn meg.

Heldigvis ikke mye husarbeid her

Baksideteksten omtaler boka både som psykologisk thriller og som roman, men synes den heller mer mot en psykologisk thriller, og det er en god en også.

Silje O. Ulstein er en av høstens debutanter, og boka hennes er blitt godt synlig allerede, og det med god grunn. Denne psykologiske thrilleren byr på kreativitet og et spennende persongalleri. Det beste er at historien blir fortalt fra forskjellige perspektiver.

Stort og spennende persongalleri
Blant de mange av karakterene man møter på i Krypdyrmemoarer, blir man kjent med Liv. Hun bor sammen med to andre gutter. De tre deler en etasje og huseieren en annen etasje, og samholdet går stort sett fint til tross for guttenes hjemmefester. Liv er ofte for seg selv på rommet sitt, spesielt etter at de tre skaffer seg en slange som husdyr, og slangen får navnet Nero. Liv føler seg veldig knyttet til slangen og får en stor beskyttelsestrang for den. De to oppholder seg ofte på rommet. Hun vil ikke at guttene skal vise den frem på hjemmefester, for at slangen ikke skal bli stresset, og for at det ikke skal skje noen ulykker. Guttene blir litt lei av at hun er mest sammen med slangen til tross for at den "eies" av alle tre. Liv føler seg sammensveiset med Nero, for det føles ut som de forstår hverandre. Andre karakterer man møter på er Mariam. Hun er en voksen dame som noen ganger drømmer om å flykte og prøver å forlate familien, fordi hun savner livet som det en gang var, da hun var yngre. Hun er lei av fasade og alt som hører med. Men så forsvinner datteren deres etter en handletur på kjøpesenteret. Har noen tatt henne eller har hun gått hjem? En annen person man stifter bekjentskap til er, Roe som er politimann og som fyller seksti. Han føler seg utgått i sin egen jobb med tanke på all teknologien man er nødt til å lære, og han er en mann som virker å bære på mange byrder. Hvorfor? Samtidig blir man kjent med mange flere. Noen i større og andre i mindre roller.

Dette er en bok som byr på et stort persongalleri, men blir godt kjent med de fleste og bytting av perspektiv er gjort på en god, oversiktelig og flytende måte. Kapitlene avsluttes på en måte at man blir sittende og lese litt til, og litt til, og enda litt til. Selv om man har på følelse av hvordan dette vil ende og hva som egentlig skjer, drepte det ikke spenningen på noen måte. Man vil bare vite om man har rett eller ikke. Det som gjør denne psykologiske thrilleren ekstra interessant, er at noen av kapitlene blir fortalt fra Neros perspektiv, altså fra et slangeperspektiv som er både morsomt og dystert.

Advarer mot noen mørke scener
Advarer om at Krypdyrmemoarer er veldig mørk og dyster. Det er noen episoder som kanskje er sjokkerende og brutale for noen, hvis man ikke er vant til å lese mørke eller dystre bøker fra før av, bare så det er sagt. Det er kanskje ikke en bok man spiser til, eller en bok å kose seg med. Heldigvis er jeg selv vant til mørke bøker, men ikke alle er det. Det var nettopp derfor jeg likte denne så godt. Boka utfordrer dyreliv i feil miljø, menneskerelasjoner og ensomhet på en spennende og oppsiktsvekkende måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

12 år gamle Edward og familien skal flytte fra New York til Los Angeles. De skal fly, og flyet er fullt. Moren til Edward sitter på business class for å jobbe, mens Edward, broren og faren er henvist til økonomiklasse. Det som ikke skal skje skjer. Flyet styrter. Edward er eneste overlevende, selv om han selvsagt er hardt skadet. Tanten og onkelen adopterer ham, men Edward har det vanskelig. Han sliter med å finne seg til rette sammen med morens søster og onkelen. Følelsene har han stengt av for å overleve, og å spise blir en kamp. Kan han noensinne blir såkalt normal igjen? Hvordan skal han klare å leve, og ikke bare overleve? En dag oppdager han noe som muligens kan lede ham på riktig vei.

En sidevender hvor historien veksler mellom Edwards tanker, og de forskjellige passasjerene på flyet. Veldig engasjerende.

Vakker og poetisk skrevet. En bok som må leses sakte slik at du får tygd på og reflektert over avsnittene.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Dette er den sjette norske krimdebutanten jeg leser i år, og hun føyer seg pent inn i en spennende rekke av nye stemmer.
Ellen G. Simensen skriver som om hun aldri skulle gjort noe annet. I et språk som flyter sømløst avgårde. Om hovedpersoner som du aldri tviler på. I et passe tempo som aldri er overdrevet heseblesende. Med et våkent øye for gode detaljer. Med mange tråder som styres med sikker hånd. Og ikke minst, med en intrikat oppbygging som sørger for spenning hele veien igjennom.

Boken er forfatterens selvbiografi, og ble forbudt noen år i hjemlandet Irland.

Da Brendan er 16 år, har han ankommet Liverpool fra Dublin for å sprenge et kaianlegg for IRA. Han blir arrestert før han rekker å utføre attentatet. I 2 måneder satt han i varetekt i Waltonfengselet. Det var harde bud med lite mat og vold, men også vennskap. Etter at han fikk dommen, 3 år på Borstal, var han et kort opphold på en anstalt, hvor han hadde det ganske bra. Så mye mat han orket, og greie voktere. Heldigvis havnet han sammen med flere av vennene sine på Borstal. Ettehvert viste det seg at det ikke var så stor forskjell på engelske, skotske og irske ungdommer. Det var muligens grunnen til at boka ble forbudt i Irland en periode.

Variert språk med diverse dialekter som guttene bruker. Interessant og fengende.

Leses i Elidas 1001lesesirkel i september der vi skal lese mannlig forfatter.

Grei underholdning, men litt anemisk i forhold til debuten

Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over denne boken. Erdogan er en av de mest spennende internasjonale politikere og Tyrkia spiller en sentral rolle på grensa mellom Vesten og den muslimske verden.
Hvorfor klarer da ikke boka å engasjere. Jeg opplever at det blir for mye oppramsing og gjenfortelling fra andre kilder. Forfatteren klarer aldri å formidle hvem denne mannen er og hva som har gjort han til den han er.
Tyrkia som folk og kultur blir vi heller ikke så god kjent med. Men med kun 3 år i et land så kan man vel ikke forvente noe mer?

Fantastisk avslutning på romansyklusen

Hvert kapittel i boka har en fortellerstemme. Felles for dem er at de her helt eller delvis innfødte - dvs indianere. Det er Edwin som leter etter faren sin, Jacquie Red Feather som er på vannvogna - igjen, Orvil som har lært seg indianerdans i hemmelighet, Opal Viola Victoria Bear Shield - Orviles grandtante og halvsøster til Jacquila, og Blue som arrangerer årets happening - powwow. Powwow er en stor sammenkomst for Amerikas urbefolkning. Der skal det blant annet danses, og noen har også uhederlige hensikter.

Det er i Oakland det hele foregår, og hver stemme er unik. Interessant, annerledes og lærerik. Spenningen steg mot slutten, men synes det hele ble et antiklimaks egentlig.

Boka ble nominert til Pulitzerprisen, og er månedens bok i En slags bokklubb.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Hele historien fortelles gjennom øynene til Toby. En Toby som etter overfallet i leiligheten ikke helt stoler på egne tanker og egen hukommelse. Vi er hele tiden inni hodet hans hvor vi blir med på svingninger mellom håp og tvil etter hvert som stadig flere detaljer fra fortiden langsomt kommer fram i lyset. Men er han helt å stole på? En fortellerteknikk vi kjenner fra siste tiårets utallige psykologiske thrillere.
Tana French kan noen ganger bli ordrik. Så også i denne boka. Noe som gjør at det tar tid før historien setter seg skikkelig. Særlig første del oppleves unødig lang.
Etter at Toby flyttet til onkelens hus løsner det, samtidig som historien mørkner. Det kommer en uhyggestemning snikende, som blir værende boka ut.

Bokas forteller vokser opp med en ganske eksentrisk far, som helst går rundt i hvit laboratoriefrakk. Han påstår at hans psykologiske eksperimenter på sønnen, som er rasistiske, vil redde dem økonomisk. Det hele er selvsagt en gedigen bløff. Da faren blir skutt og drept, setter fortelleren igang med sitt eget eksperiment. En eldre nabo, tilbyr seg å bli slaven hans, og derfra går det kun en vei. Fortelleren er svart, og planen hans er å gjeninnføre slaveriet.

Mørk satire som utfordrer leseren. Skal man le eller gråte? Underholdende og annerledes, men ujevn. En del amerikanske referanser som var vanskelig å henge med på.

Boka vant Man Booker Prize, og National Book Critics Circle Award i 2016.