Bokelskere.no

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Bare for å slå det fast med det samme – dette er proft!
Persongalleriet er strålende, med en middelaldrende Hanna Wester i spissen. Bedårende ujålete og rett fram som hun er. Resten av politistaben er vanlige, troverdige mennesker. Det er også resten av de blir kjent med i Haparanda, vel – nesten da.
Nordøstlige Sverige er et område som passer glimrende til en krimhistorie, litt sånn for nedadgående med en barsk natur som preger menneskene. Noe Rosenfeldt utnytter til fulle.
Spennende er det også, hele veien, selv om haugen av lik blir vel høy etter hvert.

Tusen takk for langt og grundig svar. Men eg er ikkje heilt samd i alt. Når det gjeld Marie: Det verkar som om det er tenestejenter nok på prestegarden, Marie går jo mest og keiar seg. Med utdanning tenkte eg ikkje spesielt på examen artium. For kvinner frå den kondisjonerte klassa fanst det andre vanlege utdanningsveger, t.d. kunne dei bli lærarinner, sjukesøster osb. Særleg rart er det at presten tillet dottera si å kome til Feite. Presten var jo kjent med det dårlege ryktet til mannen. Dessutan skulle altså Marie overnatte på garden hos Feite.
Ein annan ting: Kva synest du om sitatet eg gjenga om Feite? Då eg las det, ooplevde eg skildringa berre som ekkel. Men ved nærare ettertanke: Kanskje er det noko erotisk ved måten forfattaren uttrykkjer seg på her....

Tollak er en stri, sur, og sær gubbe. Den eneste som klarte å stagge ham noe, var kona, Ingeborg. Nå er det bare Tollak og Oddo igjen på gården. Barna, Hillevi og Jan Vidar, har flyttet ut, og Ingeborg er borte. Tollak minnes tiden med kona, og barndommen til ungene. I små drypp kommer leseren tettere på, og man aner en underliggende uhygge.

Nydelig språk, men synes første del var litt sprikende og treg. Mot slutten av første del tar den seg voldsomt opp, og derfra og inn går det på skinner. Medrivende, sår, og leseverdig.

Nå er det lenge siden jeg har lest noe av Unni Lindell. Tror sist gang jeg leste noe av henne var i 2014 med Brudekisten. Ikke fordi jeg ikke liker bøkene hennes, men av og til trenger man pause fra de man leser mye av.

Det hadde også noe med Marian Dahle å gjøre, som fikk mer plass i bøkene hennes. Ble ikke helt fan av henne, og for min del så er forandring noe man ikke liker i det hele tatt, eller det tar tid før man liker en forandring. Så følte det litt med Nabovarsel også, nå som Cato Isaksen er borte, at det var et stort savn. Det blir ikke helt det samme.

Fin tråd i bakgrunnshistoriene
Selv om det er en god stund siden jeg har lest noe av Lindell, gjør det ikke noe at man har hoppet over noen bøker siden sist, for man får med seg en del bakgrunnshistorie, og denne gang møter vi en ny karakter. Så man føler seg ikke helt lost, selv om man har tatt seg en pause fra Lindells sine bøker.

Snø er Lindells nye karakter som dukker opp i Nabovarsel. Hun heter Lydia Winther, er bare 23 år, og nyutdannet politi. Kollegene hennes tar henne ikke spesielt seriøst, og hun gjør for det meste papirarbeid, og jobber med noen forsvinningssaker. Hun er den eneste som tar en jente seriøst, da hun ringer dem for å fortelle at hun tror hun så noen inne i nabohuset. Hun har ansvaret for hagen deres mens de er i Australia, og er nesten sikker på at de ikke er kommet tilbake. Hun har ikke nøkkel til huset, og de drar for å undersøke. Snøs makker tar ikke oppdraget spesielt alvorlig, men Snø er sikker på at jenta snakker sant, men det er ikke mye mer de kan gjøre med det. Men forsvinningssaker begynner plutselig å øke. Snø er god til å se en sammenheng i ting. Vil hun finne noen sammenheng i forsvinningssakene som dukker opp?

En god stemningsskaper
Stemningen er veldig intens og noe uhyggelig, i hvert fall begynnelsen, som blir fortalt i korte avsnitt. Det fungerer, for man leser fortere og blir lettere dratt inn i handlingen. Marian Dahle er fremdeles med i Nabovarsel, men er mer i bakgrunnen, og lar kollegene vise hvordan de jobber, og vise sine sterke og svake sider. Det er ikke sikkert hennes hensikt, men det virker i hvert fall sånn. Snø er ivrig etter å vise sin plass, og hun får god erfaring av å jobbe med forskjellige mennesker, men vil hun bli sett på som en av dem til slutt?

Det var godt å lese noe av Lindell igjen etter noen års pause. Hun er like god på å skape stemning, samme om det er dystert, følelsesmessig og menneskebånd. Kan ikke si at jeg fikk særlig sansen for Snø, for hun kan til tider virke noe selvgod og respektløs. Men likte godt å lese om bakgrunnen hennes, som er svært trist og mørk. Så kunne godt tenke meg at den delen fikk litt større plass.

Nabovarsel er ikke Lindells beste, men det er en lettlest, underholdende og byr på en uhyggelig sak.

Fra min blogg: I Bokhylla

Usentimentalt og gjenkjennelig om relasjoner og følelser

Kor relevant er det å sidestille kvinnene hos Maren Uthaug med dei hos Amalie Skram? Trass alt var det ei ikkje så lita utvikling frå 1880-talet til 1930-talet. Er det meininga at vi skal synast synd på kvinner som Maria og Darling? Det klarar iallfall ikkje eg. Rett nok hadde dei fått mangelfull seksualopplæring, prevensjon høyrer vi her lite om og sjølvbestemt abort skal ikkje kome før lenge, lenge etterpå. Det finst ei meir frigjort kvinne i boka, Gudrun, men ho kjem altså frå eit anna land.

Ein annan ting som undrar meg er kvifor prestedottera ikkje fikk tilgang på noko meir utdanning etter den obligatoriske skulegangen. Ho var jo ei skuleflink elev. Ho keiar seg heime, men noko anna enn arbeid hos Feite kjem tydelegvis aldri på tale for ungjenta Maria.

Eg skjønar heller ikkje kvifor kvinnfolka var så gale etter Feite. Rett nok spelar han lokkande musikk og er tydelegvis den rikaste i bygda, men slik han blir skildra ein plass (s.270) er det ikkje noko sjarmerande ved mannen.
«Feite sette seg andpusten ned på ein av fôrsekkane med spreidde bein, så magen hang ned mellom dei. Han tok fram eit lommetørkle og tørka ansiktet. Maria betrakta ei sveittedrope som trua med å sleppe haka og drype ned på magen. I staden fekk den selskap av enno ein liten straum sveitte , og saman glei dei nedover dobbelthaka og forsvann inn bakopninga i skjorta.»

Eg er heilt samd med deg. Lesaren får ingen sympati med personane i boka. Det verkar som om dei alle berre er opphengde i å mele si eiga kake. (Eit unnatak er kanskje tenestejenta på prestegarden, Karen. Ho verkar vere eit normalt triveleg menneskje.) Denne staden kan ikkje vere/ha vore nokon god plass å bu på. Sjølv blant ungane er det utbreidd mobbing og utstøyting. Ein kan jo spørje kvifor forfattaren har framstilt dei alle slik. Kvifor får vi i så liten grad innblikk i tankane til dei involverte personane ? Kvifor er dei for det meste berre sett utanfrå? Er det av di vi sterkare skal oppleve skamløysa i dette miljøet?

Historien foregår i det nordøstlige Australia på midten av 1800-tallet. I det lille nybyggersamfunnet skjer det ikke stort, men en dag settes samfunnet på prøve. En ung mann dukker opp, kun med et lendeklede på seg. Han påstår at han er britisk borger, men ligner mer på de innfødte, bortsett fra hudtonen. Raringen heter Gemmy, og hadde visstnok falt av et skip, og blitt skylt i land. Det var de innfødte som fant ham, og han bodde lenge hos dem før han oppsøkte sitt eget folk. Problemet er at han har glemt det engelske språket, så kommunikasjonen går tregt. En av familiene tar ham til seg, og han prøver å gjøre nytte for seg så godt det går. Gemmy blir hverken godt likt eller integrert, for mange mistror ham. Han er bildet på det ukjente, og ugjestmilde landet de har flyttet til. Dessuten er han godt kjent med de innfødtes "magiske" krefter, og nybyggerne ser ikke med blide øyne på aboriginerne. Så forsvinner Gemmy brått.

Annerledes og interessant om en kultur jeg vet lite om. Leses i Elidas 1001lesesirkel der vi leser fra Oseania denne måneden.

Eg kan ikkje sjå at nokon har nemnt namnebruken i boka. Dei fleste personane i boka har jo heilt vanlege namn, men det er to som klart skil seg ut. Namnet deira passar vel best som kallenamn. Er det for å understreika deira personlegdom, deira rolle i handlinga? Darling blir jo framfor alt elskerinna til fleire menn (men frå starten av då ho var ein vanskeleg og uhandterleg unge, verka namnet heller malplassert.) Feite er han som har flust med pengar og flust med damer. Er det andre av dykk som har tankar rundt dette?

Vi blir presentert for et knippe levende karakterer, i miljøskildringer som lager et solid fundament for handlingen. Romanen har flere vendepunkt, noen brutale men de fleste smyger seg innpå deg. Med Tabita får du oppleve historiefortelling på sitt aller beste, gled deg til denne!

Nye sprell fra familien Vanderbeeker. Denne gangen lager de en hemmelig hage for å glede andre.

Nytt prosjekt på gang
Familien på syv og tre kjæledyr er tilbake. Foreldrene, de fem barna, hunden, katten og kaninen bor i en bygård med få andre i Harlem, New York. Familien Vanderbeeker bor i den nederste delen, Herr Jeet og frøken Joise, i den midterste delen, og i øverste del bor det en gammel mann. Da Herr Jeet blir alvorlig syk og må tilbringe en tid på sykehuset, planlegger de å gjøre noe fint for ham og frøken Josie, til de kommer tilbake igjen. Barnas superhemmelige plan er å forandre et gjengrodd sted i nabolaget deres, og gjøre det om til en vakker hage. En hage som de og andre kan slappe av i.

Underveis i prosjektet støter de på mange utfordringer. Hvordan skal de utføre prosjektet uten at noen legger merke til det? Hvordan skal de få tak i ustyr, og har de penger nok til å skape den hemmelige hagen? Har de lov til å gjøre noe på den tomten i det hele tatt?

En veldig stødig og bedre oppfølger
Dette er bok to i Familien Vanderbeeker serien som er for barn, men som også fint kan leses av ungdom og kanskje som høytlesning for hele familien. Til sammen er det i skrivende stund fire bøker i denne serien. Den fjerde heter Lost and Found, og er ikke utgitt på norsk ennå. Bok nummer en heter: Den fantastiske familien Vanderbeeker, og bok nummer tre kom ut tidligere i år og heter: Kjæledyrmysteriet, som jeg skal lese om en liten stund. Jeg hadde bok en lenge ulest, men synes av og til det er greit å vente med å lese en serie til de fleste bøkene i en serie er utgitt, slik at ventetiden ikke blir for lang. Man kan jo risikere å miste interessen for neste bok, hvis gapet til neste utgivelse blir stor. Så ventet med å lese denne serien til tredje bok kom ut i år. Selv om dette er en serie, kan jeg påpeke at bøkene kan fint leses frittstående, for man blir godt kjent med karakterene, og det er med mye bakgrunnshistorie.

Jeg likte bok en overraskende godt, selv om jeg ikke er i målgruppa. Jeg liker å lese fra forskjellige målgrupper, for å se hva som blir utgitt og holde meg oppdatert. Jeg er ikke så nøye med målgrupper når jeg leser. Det er også godt å se at Karina Yan Glaser sin fortellerstemme har vokst siden sist, og at hun har blitt bedre til å konstruere handling, og gi mer liv i karakterene sine. I denne boka får de litt mer dybde og personlighet. De kommer tydeligere frem. Jeg liker også måten hun setter opp historien på, med fine og enkle illustrasjoner. Man blir litt sjarmert.

Det som er litt morsomt med denne serien, før jeg begynte å lese bok en, var jeg nesten sikker på at denne serien ville bli vel barnslig for meg, men istedet føles det ut som man blir en del av serien. Synes også at bok nummer to er hakket bedre enn forrige bok, for konseptet i seg selv var mer interessant å lese om. Det minner om da man var barn selv og var sosial, og alltid hadde noe prosjekt på gang. Så sånn sett opplevdes denne boka som mer troverdig enn bok nummer en.

Den veldig hemmelige hagen er en herlig, vond og god frittstående oppfølger, som minner oss om å ta vare på hverandre, og prøve å være kreativ i enhver situasjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tre timer nord for Oslo, ligger Råset. Der har Tormod og Siv vokst opp. Tormod var alltid en rolig og arbeidssom gutt og ungdom, men da han fikk smaken på alkohol og stoff, skeiet han totalt ut. Siv reddet ham, og Tormod fikk livet på rett kjøl. Han og Siv giftet seg. Tormod bygget hus, og etterhvert kom to barn til verden. Tormod og barna ville gjerne at det skulle komme et barn til, men Siv nektet. Det ble hund i stedet, til stor glede for hele familien. Samtidig eksprimenterer Tormod med rødleire og kunstgjødsel i verkstedet, og uante krefter settes i gang...

En bygdefortelling med snert og snev av science fiction. Herlig annerledes, og veldig underholdende, men noe snål.

Bygget på en sann historie, en roman som gir oss et perspektiv på det kjipe koronalivet vi har om dagen.

Var usikker på om jeg ville like denne siste boka om Sejer, for de første hundre sidene var en kamp å komme seg gjennom ...

Interessant forfatterskap
Karin Fossum er et forfatterskap jeg har hatt et nært forhold til, helt fra videregående. Bortsett fra mye horror, leste jeg også da litt krim ved siden av. Jeg liker måten hun bygger opp en krimsak på og gjør det hele på en hverdagslig måte. For ondskapsfulle ting kan jo skje når man minst venter det. Det er det som jeg liker best med Fossums sine bøker. Alt er svært så hverdagslig.

Sejer står i stampe i sin siste opptreden. En jente som de fleste kjenner til på grunn av hennes skjønnhet, blir funnet død ved en tursti av noen barn. Mange mistenkte dukker opp underveis mens Sejer og hans gode makker Skarre prøver å finne den skyldige, noe som er alt annet enn enkelt. Utviklingen i saken går tregt, og de begynner å bli opprådd. Samtidig følger vi hverdagen til en mann som mistrives i sin egen kropp, for han føler seg for stor og tung. Han føler det er vanskelig å passe inn i sine omgivelser. Vil han finne en måte å akseptere seg selv på, og vil Sejer klare å nøste opp det grusomme drapet?

Ingenting varer
Dette er bok nummer femten og den aller siste om Konrad Sejer. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men de fleste. De jeg ikke har lest, men som jeg skal lese fra nesten år og utover er; Se deg ikke tilbake!, Drapet på Harriet Krohn, Carmen Zita og døden, og Helvetesilden. Så har ikke så mange igjen. Sejer er en av mine favoritt etterforskere i den norske bokverdenen. Han er menneskelig og han ser andre på som mennesker uansett hva de har gjort. Han prøver å være rettferdig i enhver situasjon, og er streng når det trengs. Liker også båndet mellom ham og Skarre. Skarre som alltid kommer med kvikke kommentarer, som ofte gjør Sejer oppgitt. Bare synd at Skarre fikk en svært liten rolle denne gang i forhold til de andre bøkene.

Var sikker på at dette ikke ville bli en hit for min del denne gang, for de første seksti sidene var innmari trege og tok lang tid å komme seg gjennom, og frem til side hundre var det fremdeles noe seigt over det hele, men så forandret det seg veldig fort, og man ble omtrent avhengig av å lese videre. Det ble en rar overgang med tanke på tempo og interesse. I det jeg var i ferd med å miste interessen for boka, var det noe som gjorde at boka levde sitt eget liv.

Liker at boka er veldig mørk og dyster. Stemningen er nesten til å ta og føle på. Det er neste så man går gjennom sørpe og forventer det verste. Mordsaken i seg selv ble noe forutsgibar, men synes ikke det ødela resten av handlingen. Synes også at Sejer fikk en ærverdig slutt på hans rolle i krimverdenen. Så hverken han eller boka blir glemt med det første, og er lettet over at jeg presset meg gjennom de første hundre sidene. Noen ganger tar det tid før man går overens med en bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eivind Sudmann Larssen har igjen skrevet seg inn i hjertet mitt, med sitt flotte språk, og innsiktsfulle skråblikk på livet, sånn som det arter seg for veldig mange av oss.

Høsten 1987 er en gutt 11 år. Han blir dårlig behandlet av elever og folk rundt. Det er også noe mer alvorlig som skjer, og han gjør alt for å slippe skolen og speideren. Hva skjedde egentlig den høsten?
I 2013 har gutten blitt mann. Han er gift og fått to gutter. En dag reagerer kroppen hans. Noen dager tidligere møtte han igjen en fra skolen, og nå er han i ferd med å gå i oppløsning.

En liten, men uhyre intens bok. Rystende og medrivende, men litt for ullen og uforløst etter min smak.

Jarle Klepp er 17 år, og motstander av det meste. Han og kompisen, Helge, er sære og har meninger om det meste, fra musikk til politikk. Jarles kjæreste, Katrine, er så forelsket i Jarle, og er enig i det meste. Verden blir imidlertid snudd på hodet den dagen Jarle møter Yngve. Han slår ned som en bombe i Jarles hode. Yngve er perfekt, og selv om han er forelsket i kjæresten, innser Jarle at man kan elske flere samtidig. Yngve er veldig forskjellig fra Jarle og alt han står for, men kjærlighet gjør blind, og Jarle endrer seg drastisk over natta. Helge, Katrine og Jarles mor merker at noe er i gjære, men Jarle kan jo ikke fortelle sannheten.

Forfatterens debut fra 2003, og for en debut det var! Dette er både vondt, flaut og ekte, om å vokse opp og å finne sin plass.

Har lest de midterste bøkene om Jarle Klepp, men denne har av en merkelig grunns stått ulest. Må lese meg opp litt før neste bokklubbmøte i Bokklubb med Marte og Malin, da selveste Tore Renberg skal delta!

Forfatteren er journalist, og da avsløringene om Weinstein kom i 2017, begynte å se seg om i Sveriges kulturliv. Kunne noe lignende skje i lille, trygge Sverige? Det viste seg at det så absolutt kunne, og hadde skjedd. Et kjent navn dukket opp i flere sammenhenger, og etterhvert som Matilda fikk diverse kvinner i tale, viste det seg at Jean-Claude Arnaut hadde trakassert mange kvinner både verbalt og fysisk, og mange ganger under tvang med underliggende trusler. Det var tydeligvis en kjent sak i kretsen rundt ham, men ingen tok det seriøst nok. Selv kona hans så en annen vei.
Det hele startet med en reportasje som Matilda fikk Stora Journalistpriset for. Arnault hadde også tette bekjentskaper i Svenska Akademien, og avsløringene gjorde sitt til at han mistet en orden, og måtte sone en fengselsdom Grunnet dette ble ikke Nobelprisen i litteratur delt ut i 2018.

God, viktig og velskrevet sakprosa, som engasjerer og provoserer. Man blir målløs av hvordan enkelte tror det er greit å oppføre seg.

Nå er det jo òg slik at fulgar kan flyge i alle retningar og slå seg ned både her og der. Dette går også i hop med handlinga utover i boka. Kan er tittelen fleirtydig? Eg trur kanskje at når vi har lese boka ferdig, vil vi kunne forstå dette betre.

Utdrag av omtale på bloggen min:
Satiren er til stede gjennom hele boka, bitende besk innimellom, andre steder Nærumsk absurd. Jeg drar ofte på smilebåndet over påfunnene, selv om gapskratten uteblir.
«Sannheten» er en satirisk samfunnskommentar som jeg for all del ikke håper blir virkelighet.
Kanskje noen og hver av oss bør tenke grundig igjennom hvilke spor vi etterlater oss i det digitale virvar.