Til tider spennende, men litt avansert plott. Jeg sliter med å skille de franske navnene fra hverandre, så karakterene satt ikke helt
Det er nedstengning i Lagos på grunn av pandemi. Høres det kjent ut?
En turbulent tid
En mann med det rare navnet Bambi blir kastet ut. Liker ikke å gjøre narr av navn, men man kan vel det når det gjelder karakterer i en bok? Dama hans har funnet noe på telefonen hans som hun ikke liker, og viser ingen nåde. Hun er snill med å hjelpe ham ut av døra. Han ender opp hos tanten sin som bor i en bungalow. Hun bor der med et nyfødt barn. Bambis onkel døde for litt siden, men hans elsker bor der sammen med tanten av en eller annen grunn. Bambi vet ikke hvor ellers han skal gjøre av seg, og selv om han kommer innom litt brått på, får han bli. Han kjenner onkelens elsker fra før, men later som ingenting til tanten. Hvordan kjenner han onkelens elsker tidligere? Etter noen få dager i bungalowen, blir stemningen svært så anspent av mange grunner. Ting blir ikke bedre da begge kvinnene hevder at de er moren til nyfødte gutten. Hvem skal han stole på?
Begrenset tid og lengde
Boka er svært kort på 123 sider og kan også beregnes som en novelle i grunn. I horrorsjangeren har bøker på størrelsen med en novelle blitt svært så populære, og det virker som om flere sjangere satser på det også. Selv foretrekker jeg store bøker, for de er lettere å lese og leve seg inn i. Med korte bøker som fint kan leses på få timer eller dager, opplever jeg ofte som seige, og som aldri kommer ordentlig i gang, før man blir kastet ut av boka igjen. Slik opplevde jeg også med Han er min. Baksideteksten virket fiffig og deler av handlingen er også det, og jeg likte dysterheten i bungalowen, som blir forsterket i takt med dagene.
Bambi føler en beskyttelsestrang på vegne av den lille gutten, for hver dag han tilbringer tid med de to kvinnene, føler han tvil om mye, og vet ikke hvor mye ansvar de egentlig bør få, uansett hvem som er moren til gutten. Han føler et slags bånd til gutten og blir svært ansvarsfull på få dager, mens han prøver å motstå savnet etter kjæresten som foreløpig har kastet ham ut. Og er det trygt å bo der sammen med tanten og den andre kvinnen, eller blir tilstanden verre for hver dag som går?
Mer kan jeg egentlig ikke si så mye om boka med tanke på at den ikke er så stor, og det blir da begrenset hva man kan fortelle. Har sett en god del like boka, men selv er jeg ikke helt der, selv om jeg ville like den. Spesielt siden jeg likte Min søster er seriemorder som jeg leste i fjor. Fikk sansen for både humoren og galskapen. Han er min har et lite snev av begge deler i seg, men manglet den lille snerten. Syntes Han er min ble mye tammere enn hennes forrige bok. Forventer jo ikke at en forfatter skal skrive en lignende bok hele tiden, men savnet mer av særheten i Han er min. Syntes både karakterene og handling ble noe tamme og fraværende. Jeg ble ikke helt engasjert. Syntes heller ikke at slutten var helt troverdig. En fin bok å få med seg hvis man vil lese noe kjapt og med stor font, men rakk ikke helt å leve meg inn i handlingen før det hele var over. Noe som er synd.
Er ikke meningen å virke kald. Likte dysterheten i bungalowen og utviklingen til hovedkarakteren, men brydde meg ikke særlig mye om historien. Det ble litt for slapt og lettvint.
Fra min blogg: I Bokhylla
En liten diktsamling om å bli forlatt av en mor som tar livet sitt. Om naturen, som kan være vanskelig å forstå.
Noen dikt berørte, men for det meste, fattet jeg lite. Dette er ikke min favorittsjanger, men i august er det samlesing av denne i En slags bokklubb. Uansett bra å bli utfordret.
Hulda er politietterforsker, og karrieren synger på siste verset. Ved årets utgang står pensjonisttilværelsen for tur. Dette er noe hun har skøvet foran seg, for Hulda elsker jobben sin. Da Huldas overordnede framskynder det hele, og gir henne kun to ukers varsel, faller verden sammen. Som plaster på såret, får hun velge seg en uløst sak å pusle med de siste dagene.
Hulda trenger ingen betenkningstid. Saken med den kvinnelige, russiske asylsøkeren som druknet for et år siden, har plaget henne. Det var ikke Huldas sak, men hun fulgte med fra sidelinjen. Alexander, etterforskeren som hadde ansvaret, var tydeligvis overbevist om at det hele dreide seg om selvmord. Allerede på Huldas første dag av etterforskningen, finner hun mangelfull informasjon, og store hull. Alexander er merkelig irritert på at Hulda nå gjenopptar saken hans, og flere Hulda snakker med virker å ha ting å skjule.
Ganske snart finner Hulda ut at en annen kvinne forsvant samtidig med den russiske asylsøkeren, og Huldas liv henger plutselig i en tynn tråd.
Mørk, islandsk krim. Lettlest og fengende.
Ble kåret til en av de 100 beste krimbøkene utgitt etter 1945 av The Times.
Veldig spennende, spesielt mot slutten. Boken kunne vært kuttet ned litt, det ble litt omstendelig, men med et godt plott og god karakteroppbygging så ble det en flott leseopplevelse
20 år gamle Mikage er alene i verden. Foreldrene døde for flere år siden, og nylig gikk bestemoren hennes bort. Bestemorens blomsterhandler, Yuichi, overtaler henne til å bo hos ham og moren en stund. Moren til Yuichi, Eriko, er en vakker og spesiell dame. Hun jobber kun om natten.
Mikage får sove på en deilig, stor sofa, og har utsikt til favorittrommet - kjøkkenet. Mikage elsker å lage mat, og en god stund camper hun hos Yuichi og Eriko. Da hun, uventet, får en ettertraktet jobb, flytter hun ut.
Da hun hører fra Yuichi igjen, kommer han med en sjokkerende nyhet.
En liten, og søt bok, full av kjærlighet til mat, og menneskelig varme.
Leses i Elidas 1001-lesesirkel, der vi denne måneden skal lese asiatiske forfattere.
Martin Berg og Gustav Becker treffer hverandre på skolen, og de blir nesten som en enhet å regne. Gustav maler, Martin skriver. Ungdoms-og studentlivet deres preges av fester, fortvilelse over pensum og lærere, og en og annen jente.
Martin finner sin Cecilia, og får 2 barn; Rakel og Elis. Uten forvarsel reiser Cecilia fra familien, og ingen hører fra henne igjen. Hun er, og blir et mysterium, og spesielt for Rakel, som nå studerer psykologi.
I Gøteborg skal det være en retrospekt utstilling av Rakels gudfar, Gustav Beckers, kunst fra 80-tallet og mot nåtid. Plakater henges opp over hele byen, og på dem vises Cecilias ansikt. Rakel får ikke fred for den forsvunne morens åsyn, og Martin går inn i en livskrise av dimensjoner.
En koloss av en debutbok, som har fått stående ovasjoner i pressen. Den fikk også Augustprisen i 2020.
Velskrevet og interessant historie med en god del twister underveis.
Jeg liker å lese bøker som tar for seg saker fra virkeligheten, nonfiction, men har ikke lest så mye av det med hendelser fra Norge, for det blir litt for nære. Men tenkte at det var på høy tid å gjøre noe med det, med tanke på at det er ti år siden terrortragedien i Norge skjedde. Har ikke lest noen bøker av Utøya ofre tidligere med vilje, men tenkte å lese minst en bok i år.
En sårbar historie fortalt av en tøff jente
Cathrine Trønnes Lie forteller sin historie til Mariangela Di Fiore. Trønnes Lie skriver kun etterordet selv. Skjønner jo at ikke alle som har opplevd en tragedie ikke vil skrive selv, fordi det blir en for stor påkjenning, men det er viktig at hennes og de andre som opplvede denne mørke dagen blir fortalt.
Hun opplevde ikke bare det utenkelige den dagen, men hun mistet også sin søster, Elisabeth. I boka beskriver hun tiden med søsteren før reisen, deres dager på Utøya og tiden etterpå. Hun forteller om hvordan hun overtalte søsteren sin til å bli med. Cathrine har vært på Utøya før og hun ville gjerne ha med seg søsteren sin for å vise hvor gøy de har det, og mye overtalelse skal til før hun endelig ble med. Utøya er et sted for AUF ungdommene for å ha det gøy og også drøfte en god del alvor sammen. Bli kjent med hverandre og folk fra hele landet samles. Men idyllen blir noe dempet da de først hører om hva som har hendt i Oslo og undersøker så om det er sant. Ting blir enda mer surrealistisk da de hører skyting. Er det bare en spøk? Er det bare en person som skyter eller er det flere? Trønnes Lie forklarer godt skillet mellom kaos og vantro som herjer i henne mens de prøver å skjønne hva som egentlig skjer. Utøya skal jo være et trygt sted.
Ikke så glad i fortellerstemmen
Kommer ikke til å skrive en lang anmeldelse om boka siden den er på 150 sider. Jeg synes at Trønnes Lie beskriver godt både tiden før og etter hendelsen, spesielt tiden etterpå, for oss utenfor skjønner jo ikke helheten av det disse ungdommene har gjennomgått, og hvordan det har påvirket dem lenge etterpå. Synes hun forklarer det på en god og ekte måte. Det eneste jeg ikke likte spesielt godt i boka var selve fortellerstemmen. De fleste sidene består av en halv side med tekst og noen sider med lengre tekst, men det blir veldig ujevnt og opphakket. Skjønner jo at det er kanskje for å illustrere kaos, sorg og tankegang, men foretrekker en jevnere og mer flytende tekst.
Likevel er jeg glad for å ha lest boka, for Cathrine Trønnes Lie beskriver tanker og følelser på en god måte, og det er lett å få medfølelse for henne og de andre overlevende. Hun har opplevd noe sterkt og mistet sin søster i det hele, men likevel prøver hun å finne en egen sti videre etter tragedien. Det er beundringsverdig, og det er også sterkt av henne å ha en slags galgenhumor i alt det triste sammen med faren sin. Liker også at hun skriver noe selv, altså etterordet. Det beviser også at hun er en god skribent.
En fin og sårbar liten bok med sterk handling. Synes den fint kan leses av både ungdom og voksne. For vi har fortsatt mye å lære av den dagen.
Fra min blogg: I Bokhylla
Det er 20 år siden brødene sist var på torpet, der de tilbrakte somrene i barndommen. Nå er de tilbake for å spre morens aske i innsjøen. De har glidd fra hverandre på disse årene, men nå har de muligheten til å nærme seg igjen.
Det som skjedde den gangen, skal de nå prøve å prosessere, for alt endret seg for alltid under den skjebnesvangre leken. Men selv som voksne, blir de som barn igjen, og gammelt agg kommer til overflaten.
Schulman skriver utrolig godt om relasjoner, og man aner et mørke guttenes fortid.
The Queen of The Cicadas, også kjent som La Reina de Las Chicharras terroriserer dem som fortjener det, for å ta igjen for noe de har gjort galt.
Det høres kanskje ut som en historie å himle med øynene til, men det er det ikke. Dette er en av de bedre bøkene om vandrehistorier jeg har lest i det siste, og er veldig fascinerende. Det er også sjeldent at jeg liker begge tidslinjene, de gangen det er med forskjellige tidslinjer. Ofte liker jeg bare den ene eller ingen av dem. Men syntes det var svært interessant å bli kjent med både Milagros og Belinda.
Utrygg arbeidsplass
Den ene tidslinjen er fra 1952 og er om Milagros fra Mexico. Hun drar til Alice, Texas for å jobbe på en farm. Pengene hun tjener inn sender hun til sine nærmeste hjemme. Hun har lyst til å dra fra dette stedet til California, fordi hun mistrives av flere grunner. Det er folk der som er glad i henne og hun trives med, men det er noen menn som er direkte ekle, og en del kvinner fryser henne ut, mobber henne. Vil få henne til å tro at hun er ute etter mennene deres. Hun planlegger å reise sammen med noen andre, og ikke lenge før hun skal forlate stedet hvor hun mistrives, blir hun myrdet på en svært brutal måte som blir husket lenge etterpå. Det er da legenden om The Queen of the Cicadas oppstår.
I 2019 blir Belinda invitert på samme sted som Milagros ble drept. Hun er der for at en av hennes nærmeste venninner skal gifte seg. Hun er ikke i humør for hun har gjort mange dårlige valg i livet, blant annet tatt mange dårlig valg av menn, hater å være alene, og møter likevl opp alene. Hun har en sønn, men opplever en slags avstand mellom dem. Hun møter likevel opp for å være der for venninnen. Hun har også en fantastisk form for selvironi. Hun møter Hector, som er farmens nye eier og som leier ut lokalet til bryllupet. Hun tilbringer mer tid med ham enn å være gjest i bryllupet, fordi hun blir så fascinert av å høre ham fortelle om Milagros - The Queen of the Cicadas. Hun synes synd på kvinnen. Det urettferdige hun ble utsatt for på grunn av klasseskille og rase. Siden det som skjedde henne ble stort sett hysjet ned, vil Belinda gjøre sine egne undersøkelser om henne. Det blir mer spennende enn det hun først har tenkt.
En uhyggelig skikkelse
Tenkte først at dette ble en standardaktig horrorbok om en vandrehistorie, men det ble det heldigvis ikke. Den er heller ikke nyskapende, og heller ikke skremmende, men bød på en god historie med mye atmosfære og mørke vendinger. Karakterene var også karakterer som man likte, i hvert fall de fleste og som man fikk medfølelse for. Det er ikke ofte det skjer i horrorsjangeren. Må også skryte av Castros fortellerstemme som er både tøff, rett på sak og nesten poetisk. Noen scener er både grufulle og uhyggelige. Milagros død er kanskje et av de fæleste drapene jeg har lest på en stund. At hun blir drep, er ingen avsløring fra min side for det står på baksiden. Likte også at en horrorbok tar for seg viktige saker som rase, klasseskille og mobbing. Castro beskriver dette på en troverdig måte.
Vil også gi Castro skryt for at hun skriver på en svært levende måte. Det var nesten som å bli sugd inn i boka, men bare nesten. Når jeg leser, føler jeg ofte at jeg leser istedet for å føle at man er inne i boka mens man leser. Så det var ikke langt unna fra å føle at man nesten var med i handlingen selv.
The Queen of the Cicadas var ikke skremmende og det er heller ikke derfor jeg leser horror. Når jeg ser en horrorfilm eller leser horror, har jeg gitt opp håpet om å bli skremt. Sånn er det når man er oppvokst med sjangeren fra man er liten. Nå er jeg mer ute etter en god historie og kanskje glimt av uhyggelige hendelser, og det fikk jeg i denne. Det eneste jeg ikke likte med denne var at skriften var svært liten, og ble ikke helt begeistret over slutten. Men avslutninger er ofte vanskelige.
Det er fremdeles håp for horrorsjangeren, heldigvis og denne boka endte opp som min anbefaling i juli.
Fra min blogg: I Bokhylla
Elise er fra Uranienborg i Oslo. Både hun og moren er musikalske. Elise er solist i koret. Hun er blond, pen, og spesiell. Hun vil være best. Det vil moren hennes også. Med tiden tar det på å alltid være i toppsjiktet. Elise ser seg selv oftere og oftere utenfra. Hun vil bort, samtidig som hun er likegyldig til hva som skjer med henne. Det hjelper å minske kaloriinntaket. Elise sulter seg, og da hun får smaken på rus, er det gjort. Stoffet får henne til å føle seg nummen; verdens beste følelse.
God og rå historie om et sosialt fall, som virker grunnløst. Samlesing med Bokbloggerprisen.
I en liten by på Norges vestkyst, bor doktor Wangel med døtrene og hustruen, Ellida. Ellida er mye yngre enn sin mann, og er ikke mor til Bolette og Hilde. Døtrene, og da spesielt Hilde, er ikke videre vennlig innstilt til stemoren. Ellidas mor sies å ha vært gal, og det er klart at «fruen fra havet», som de kaller henne, sliter psykisk. Hun er oppvokst med en fyrmester til far, og trives ikke inneklemt av fjellene. I tillegg er fortiden hennes full av hemmeligheter.
Det er nok en gang duket for drama, og diskusjonen i The Ibsen Book Club i kveld, blir nok interessant.
Japan har kolonisert Korea, og det er harde kår. Hoonie gjør alt han kan for kona og datteren, Sunja. De driver et pensjonat, og har det bedre enn de fleste, men livet er langt fra enkelt.
Da Sunja blir gravid med en gift mann, vet ikke moren sine arme råd. Løsningen blir etterhvert å flytte til Osaka i Japan. Det er vanskelig å være koreaner i keiserens rike, men Sunja er en stayer.
Dette blir starten på en slektshistorie gjennom fem generasjoner, som er fascinerende å lese om.
Boka leses i Bokklubb med Marte og Malin, og som vanlig gleder jeg meg til diskusjon i august.
Sist sett
