Bokelskere.no

Så gjenstår det bare å finne ut hvordan man kan få tak i denne boka. Den finnes (så vidt jeg vet) ikke i salg i bokhandel (i hvert fall ikke norsk utgave). Jeg har undersøkt ved flere bibliotek. De har den heller ikke og har også problem med ¨finne ut hvor de skal få tak i den.

Meget sterk diktsamling om jenter, og dere kamp/tap mot likestilling. Den er både morsom og rasende, og treffer som en knyttneve i solar plexus. Sliter du med dikt, men er opptatt av temaet? Prøv denne!

For en innholdsrik og medrivende roman, denne gikk rett i hjertet på meg

Tyskertøs, også kalt tyskerjente, er nok kjente begrep for de fleste. I Ingen anger blir man kjent med fem finske tyskertøser, som på uventet vis blir dumpet på veien, og står fritt til å gå hvor som helst. Gjør sjåføren det av medlidenhet og en sjanse for dem til å overleve? Andre verdenskrig nærmer seg slutten, og er hjemme ofte det beste?

I begynnelsen var de en større gjeng. Men når de kommer til et telt, velger noen av dem å bli værende der av ulike grunner, mens fem kvinner Katri, Irene, Siiri, Veera, og Aili velger å vandre videre, uvitende hvor lang veien hjemover kommer til å bli, og uvitende OM hvor lang tid det vil ta. Med sine kofferter legger de i vei til tross for matmangel, søvnmangel, helseutofrdringer, frost, og vanskelig naturterreng, bestemmer de seg for å gå uansett hvor lang tid det vil ta. For de har ikke så mange andre valg. Ikke alle veier er trygge på grunn av miner. De er alle skallet for de har blitt markerte mot sin vilje. Derfor gjemmer de hodene sine i skaut, i håp om å minske hat på veien. De møter ikke altfor mange under vandringen, men de de møter på, blir de møtt av både medlidenhet og avsky.

Vanskelige veivalg
Det er ikke bare den lange vandringen som tærer på kropp og sjel, og ukjent terreng som utfordrer kvinnene. Noen gruer seg til å komme hjem, spesielt Irene. Hun vet ikke hva som venter henne og hun vet ikke om hun vil tilbake til det A4 livet hun levde før. Da alt var stillestående og forutsigbart. Ikke vet hun om hun vil diskutere det hun har gjort de siste årene, heller. Hun er ikke en gang sikker på hvorfor hun har lagt ut på denne reisen med de kvinnene hun går sammen med, dag ut og dag inn.

Vil alle fem overleve denne tøffe, utfordrende og umenneskelige lange ferden hjem, eller blir antallet mindre?

Kinnunen skriver godt, spesielt om sulten de føler og kulda som setter seg inn i kroppen. Han er også god på å male frem terreng og naturbeskrivelser med få ord. Det føltes nesten som man vandrer sammen med dem, og ikke makter å tenke på hvor langt det er igjen å gå. Han har et enkelt språk, og det gjorde også romanen mer ekte og levende.

Spennende og mystiske karakterer
Eneste problemet var at jeg ikke likte alle karakterene, ikke bare på grunn av det de hadde gjort, men også på grunn av diverse personlighetstrekk. Man vil like dem, men samtidig ikke. Følte meg litt splittet angående den saken, og det tror jeg kanskje er meningen med boka, også? I romaner skal man føle litt splittelse og ubehag om det man leser. Mener dog ikke at de fortjente offentlig ydmykelse for det de gjorde. Det forandrer ikke på noe.

En viktig og medrivende roman av Kinnunen om skam, utholdenhet og redsel for uviss fremtid.

Fra min blogg: I Bokhylla

En tankevekkende og humoristisk bok om hvordan kvinners kropp blir framstilt og seksualisert i media kontra mannens kropp.
Morsomme tegninger i tillegg til klipp fra sosiale medier og aviser. Anbefales!

Langt nord i Sverige ligger Stenträsk. Et lite sted i Norrbotten, der alle kjenner alle. Fem av dem møtes på biblioteket hver måned.
Susanne, Agneta, Carina, Birgitta og Sofia utgjør lesesirkelen, kalt Polarsirkelen. Da de startet lesesirkelen, var alt fryd og gammen. På vårparten i 1980, har de vokst fra hverandre, og møtene ender stort sett i krangling.
Den sommeren forsvinner Sofia sporløst. Ingen forstår hvorfor eller hvor.

Bare dager før jul i 2019, blir Sofias levninger funnet i brofundamentet til den berømte broen som ble ferdigstilt det året Sofia forsvant. Det viser seg raskt at det er et mord politiet må etterforske.
Gamle hemmeligheter kommer til overflaten, og spørsmålet alle stiller seg er; ble Sofia drept av utenforstående eller av en de alle kjenner.

Spennende og interessant krim fra den svenske landsbygda. Handlingen hopper mellom fortid og nåtid, noe som får sidene til å fly.

Hysterisk morsom og veldig veldig bergensk

Norma har hatt to Edither i livet sitt; først moren, så datteren. Nå er det kun datteren igjen. Mor Edith er død. Faren, Torsten og moren, skilte seg da Norma var i tjueårene. Selv har Norma vært lenge sammen med Ediths far, Jonathan. Nå er de ikke sammen lenger. Norma vet ikke om det er bra eller dårlig.
En ukes ferie venter Norma. Hun har bestemt seg for å besøke faren, som har bosatt seg på en øy. Da Norma var liten, var huset sommerhuset deres. Nå er det bygd om for helårsbruk. Torsten og Norma har ikke et nært forhold, og Norma føler at han og moren har hatt hemmeligheter for henne. Nå er det kun Torsten hun kan spørre om dette.

Språket er både blomstrende og godt, men handlingen og Normas tankesprang er forvirrende. Det flyter ikke, og det er lett å fase ut.

Som ungjente får Hazel se seg selv på et fotografi. Til både forbauselse og sjokk, skjønner hun at hun er stygg. Hun blir besatt av skjønnhet, og med målbevisst jobbing, blir håret, huden, og holdningen som hun vil. Floyd tar henne bort fra det tunge gårdsarbeidet, og til småbyen Delphi. De bosetter seg først i et tidligere slavehus, men etterhvert som Floyd gjør det bedre som selger, flytter de til et av de store husene. Hazel er kun vant til utendørs arbeid, og kan hverken lage mat eller ta seg av barn. Heldigvis for Hazel er Floyd både optimistisk og løsningsorientert. Uheldigvis for Floyd skjønner han ikke hvor ulykkelig og utilpass Hazel føler seg blant de fine fruene i området. Alkoholen blir Hazels beste venn, og eldstesønnen overtar ansvaret for lillebroren. Da tragedien blir et faktum, entrer Vida scenen.
Vida har selv opplevd en personlig tragedie, men Hazel oppfatter henne som en kvinne uten følelser. Hun har det daglige ansvaret for at Hazel tar medisinene sine, og Vida vasker hus, og prøver å komme overens med Hazels sønn. Vida kan ikke fordra den hvite kvinnen hun jobber for, og følelsen er gjensidig.
Med tiden endrer forholdet seg. De to kvinnene blir venner, og setter i gang ting som endrer den lille byen for alltid.

God og spennende historie med det segregerte USA som bakteppe, men synes den manglet noe mot slutten.

De siste årene har jeg lest en del barnebøker, for synes det er morsomt å se hvordan barnebøker var da jeg selv var liten, og hvordan de er i dag. Samtidig er det intressant å følge med på hva som blir utgitt for tiden, i all målgrupper.

Det er ikke ofte jeg leser ut bøker på en eller to dager. Det er bare når jeg kommer over barnebøker og ungdomsromaner som er på rundt 120 - 150 sider, eller mindre. Så noen ganger er det både underholdende og befriende å komme over slike bøker. Spesielt når man føler i perioder at lesingen stagger litt.

Frittstående serie for barn
Hvor er kosebamsen? er en utgave som tilhører serien Mysteriene i Kråkeslottet Barnehage, men man trenger ikke å lese hele serien, eller lese bøkene i riktig rekkefølge. For regner med at nye episoder skjer i hver bok. Selv har jeg ikke lest noen av de andre bøkene fra serien, men ville lese denne fordi den så noe Halloweenaktig ut og så ut som fin høstlesing.

Leon og Live skal denne gang på overnattingfest i barnehagen sammen med de andre de kjenner fra barnehagen. Noe som blir kjekt og annerledes. Alle sammen har hvert sitt kosedyr som de liker best, men Mario blir fortvilet da han ikke finner hans egen. Hvor har det blitt av? Med stor innsats, bidrar alle til letingen, og han må fortvilet legge seg med en annens kosedyr. Da en skygge ankommer barnehagen, og tar tak i døra, kan det være snakk om et spøkelse som de nevnte for litt siden?

Enkel tekst med lekende illustrasjoner
Boka er svært kort bok med lite tekst og masse illustrasjoner. Teksten er skrevet av Lars Mæhle og illustrasjonene er laget av Odd Henning Skyllingstad. Man rekker ikke å bli godt nok kjent med karakterene og ta del i deres personlighet, hvis man ikke har lest de tidligere bøkene i serien. Siden handlingen er svært kort og det er lagt stor vekt på selve mysteriet, men man får et godt inntrykk av karakterene som er samarbeidsvillige og som prøver å støtte hverandre, til tross for deres unge alder. Overnatting var også noe spennende i den alderen, da ting blir litt ukjent om natta. Omgivelsene har jo lett for å bli litt annerledes når det er natt og mørkt. Noe som beskrives godt i boka.

Rask og effektiv lesing for oss voksne, trivelig også, Likte også at illustrasjonene ikke var på bare helsider, men også spredt rundt omkring på sidene. Det minner meg litt på de gammeldags barnebøkene. Lett løsning på mysteriet, men det er lov når det gjelder barnehagekrim, og også en bok som er fin å bruke som høytlesning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mye spennende her, har lest 12, men har flere av de andre stående klare i bokhylla, så blir nok flere etterhvert.

Det handler om misbruk og makt.
Amund er same og kunstner. Mediet hans er videoinstallasjoner. Nå har han ankommet Kautokeino for å ha en utstilling. Den skal sparke skikkelig.

Samtidig får vi fortalt Amunds familiehistorie. Her aner man at det har skjedd vonde ting. Å være same i et norsk samfunn, er ikke alltid enkelt.
Amund er heller ingen enkel sjel. Han er mystisk, og oppfører seg ikke akkurat etter boka. Og stadig nevnes overgrepene fra fortida som herjet Kautokeino.

Det er en uhygge over teksten. Hele tiden er man på alerten, for at noe grusomt venter bak neste sving, er garantert.

Månedens bok i En slags bokklubb. Veldig glad for at jeg ble gjort oppmerksom på denne boka.

Det er i Georgia det skjer. Et helt team blir sendt dit etter at benrester blir funnet av fjellgåere. Det viser seg at benrestene tilhørte Lilah Abenito, som skal ha forsvunnet for femten år siden.

Lisa Gardner slår sammen FBI - agent Kimberly Quincy, kriminaletterforsker D.D. Warren, og sivile Flora Dane sammen i en og samme bok. Med seg på laget har de også med Keith Edgar som er dataanalytiker og true crime fan. Han og Flora er i starten av et forhold og Flora er en overlever. For åtte år siden ble hun kidnappet av Jacob Ness. Jacob Ness er ikke lenger i live, men de undersøker nå om han som seriekidnapper jobbet alene, eller hadde medhjelpere. Da de leter etter flere benrester i samme område hvor fjellgåerne hadde funnet benrestene, kommer de over flere gjemte grav, og groteske funn.

Mange hemmeligheter i et lite sted
Det er også andre ting som skurrer i småbyen de oppholder seg i mens de jobber med saken, og det er at ordføreren og hans kone ikke har helt rent mel i posen. De driver Mountan Laurel B&B sammen, og en av tjenestepikene har et stygt arr i ansiktet, er stum og er for ung til å jobbe som tjenestepike. De sier at at det er niesen deres som de tar seg av. Men noen i teamet blir nysgjerrig på denne jenta, og skjønner at fasaden ikke stemmer helt med det de sier, og prøver å kommunisere med jenta gjennom nikking, tegninger og svar med fingre. En finger for ja og to for nei. Gjennom kommunikasjon bak ordførerens og hans kones rygg, får de i teamet et annet syn på B&b huset. Det skjules mange hemmeligheter. Hvem er denne jenta egentlig og hvorfor har hun ikke navn?

Hvorfor virker det som om hele småbyener på vakt? Hvem er det som har taket på dem? Er det en eller flere? Bør etterforskerne føle seg trygge?

Urealistiske sammenligninger?
Gardner sammenlignes ofte med forfattere som Harlan Coben og Karin Slaughter, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Hun skriver ikke dårlig, men synes ofte bøkene til Coben og Slaughter har mer trøkk og dybde i karakterene. Det er mer liv i det hele, mens i Gardners karakterer, i hvert fall i denne boka, blir de noe stive og livløse.

Likte å lese om den stumme jenta og tankene hennes. Hun gjorde historien mer interessant og det var spennende å lese om denne "demonen" hun beskriver gjennom tegningene sine. Skjønner ikke helt hvorfor Flora Dane er med etterforskerne, siden hun er en overlever. Vet hun er der som en slags informant, men ofte føles hun noe overflatisk og mer til overs. Synes ikke hun tilføyer så mye som de andre, og det lille hun gjør består av som regel tilfeldigheter.

Kan fint leses som frittstående
Liker godt krim og thrillere som tar for seg gamle saker som kommer inn i søkelys igjen, som denne. Såkalte cold case saker. I fiksjonens verden, altså. Enkelte scener og handlinger er mørke, men stort sett er store deler av boka veldig tam og forutsigbar. Man skjønner sammenheng i diverse ting tidlig, og man skjønner helheten lenge før etterforsknngsteamet gjør det. Noe som er litt synd, siden denne boka er beregnet på å være en storslagen sammenslåing av Gardners mest kjente karakterer fra forskjellige serier hun har skrevet. Selv om dette er bok elleve i D.D. Warren serien, behøver man ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge uten å falle av lasset, men det er jo opp til hver enkelt hvor nøye man er. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så nøye, så lenge man får en liten tråd i bakgrunnshistorien.

Boka hadde mange gode utgangspunkt og spennende tema, men det var noe med språket som gjorde at jeg ikke helt klarte å ta det helt alvorlig, til tross for tema. Liker også godt når det er ofte skifting av perspektiv. Synes bare at deler av språket var noe barnslig og det ble noe pludring mellom noen av karakterene som var typisk amerikansk og noe malplassert i det hele. Det er også kleint å lese om en sexscene som varer på over to sider ... Det er ikke det jeg er ute etter i en krim.

Ikke en dårlig bok, og Når du ser meg hadde noen lovende partier, men det virket som om Gardner rotet seg bort noen ganger og kom med noen nødløsninger, som gjorde at handlingen føltes noe stakkato og uengasjerende. Det ble litt som å se en avhgengighetsskapende film som ikke holder helt mål, men så må man få med seg det hele, likevel.

Fra min blogg: I Bokhylla

Joyce Carol Oates er en mester i å skildre det amerikanske samfunnet. Som så mange ganger før er det også denne gangen, en sårbar kvinne som har hovedrollen.

Teksten er til tider ganske så morsom, med slagferdige kommentarer og betraktninger litt utenom det vanlige. Karakteroppbyggingen er fantastisk, jeg ser denne fule mormoren for meg, og moren til Maria som reiser seg ut av sorgen og får livslysten tilbake.

Vel, for min del ble det litt mye drama/hysteri. Enkelte deler var noe langdryge, men dette er jo bare min mening. Er uansett glad for at jeg har lest den.

Hun nærmer seg 60. Foreldrene bor like ved, men de lever adskilte liv i samme hus. Hjemme er det bare henne og tenåringsdøtrene. Ektemannen har vært ute av bildet i et knapt halvår. Det burde vært lenger. Hun går til psykiater, og har alltid med seg en formue av gullsmykker i veska.
En sommerdag møter hun igjen barndomskjæresten. Det sier pang. Forelskelsen er et faktum.
Sommeren inneholder også kampen for morens verdighet. Hun er 85, og skjør i kroppen. Det trengs hjelpemidler og personale, men ferien skal avvikles. Alt er vanskelig å få orden på før høsten.

Godt språk med rike skildringer av både miljøer og personer. Man blir umiddelbart sugd inn i handlingen. Dabber av noe midtveis, og den tar seg bare sporadisk opp.

Stephen Graham Jones har vært et kjent navn for min del de siste fire årene, men som vanlig er jeg alltid skeptisk til nye fortellerstemmer. Er han virkelig horrorsjangerens nye stjerne?

Både ja og nei. Synes ikke han er en noen stjerne, ennå. Det er for tidlig å si, men synes abolutt at han bidrar med noe nytt i sjangeren, og er noe forfriskende. Han både skriver litt annereldes og bruker noen elementer man vanligvis ikke knytter til horror genrerelt. Han leker seg litt med sjangeren og jeg sier ikke nei til det.

En vrien og seig start
Det er ikke den letteste boka å lese. Det gjelder både begynnelsen som kan være noe rotete og det tar noe tid å venne seg til fortellerstemmen, og det er et hardt tema å lese om, spesielt for oss som er dyrevenner. Det dreier seg en god del om jakting. I hvert fall den lørdagen historien stadig vender tilbake til, og som setter sine spor hos dem, spesielt for Lewis. For ti år siden, lørdagen før Thanksgiving, dro de på Wapitijakt (hjortedyr som beskrives som Elk i boka), og det var deres siste jaktdag for sesongen sammen som en vennegjeng. Men noe skjer den dagen, som setter sine spor som preger dem ti år senere. En Elkflokk på ni blir angrepet av disse, og den ene nekter å dø. Selv om hun blir angrepet og skadet, reiser hun seg opp igjen og nekter å dø med det første. Men etter en seig kamp, dør hun, og Lewis finner senere ut at hun var drektig, til tross for at hun virket så ung. Ti år senere, når han er hjemme for å fikse noe, innbiller han seg ting.

Han bor i et hus med kona Peta og hunden Harley. Han merker at hunden har oppført seg merkelig, og lurer på om det har noe med den lørdagen å gjøre for ti år siden. Merker de andre også hallusinasjoner, eller er han den eneste i vennegjengen som opplever ting? Skjer det groteske rundt ham bare i hodet, eller eller skjer det i virkeligheten? Synes at Stephen Graham Jones er veldig god på å markere denne hårfine grensen.

Dette er ingen typisk horror, men heller eksperimentell horror som leker seg både med karakterene, omgivelsene og leseren. Heller ikke forvent altfor seriøs horror. The Only Good Indians er mer som en mørk musikkvideo der ting ofte flimrer i bakgrunnen, og man vet ikke hva som er virkelighet og hva som er et puss. Det gjør handlingen mer interessant. Liker også at horrorsjangeren kan være både seriøst og av og til bare for underholdning. Spørsmålet er også interessant. Er det minnet etter dyret som mistet livet i en kamp som er kommet tilbake i en eller annen form for å hjemsøke dem, eller er det ekte skyldfølelse og hevn som er grunnen til at rare ting skjer med Lewis ti år senere?

Konseptet er bedre enn førsteinntrykket
Selv om konseptet kan virke latterlig, er det ikke det. Fortellerstemmen består av en realistisk og voksen tone, og boka er aktuell med tanke på at han beskriver hvordan de fleste Blackfeet Native Americans muligens har det i dag, gjennom hovedkarakterene. Det er fremdeles noen skiller som gjør at de føler seg utstøtt i samfunnet, noe Stephen Graham Jones gir noen få eksempler på. Han skriver det med en viss selvironi. Stephen Graham Jones har nemlig samme bakgrunn som hovedkarakterene og er selv Blackfeet Native American.

The Only Good Indians er et friskt pust i horrorsjangeren. Gi den gjerne litt tid, og den løfter seg opp etter en seig start. Ikke forvent noe uhyggelig eller nifs horror, men en god historie som leker seg med virkelighet og hallusinasjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Vi er i Paris rett etter 2. verdenskrig. Tiden alle har ventet på er her, men hvordan forholde seg til friheten?
Anne Dubreuilh, psykolog, ektemannen Robert, forfatter, Henri, også forfatter, Paula hans kone som en gang var sanger, er hovedpersonene.
Henri er lei av Paula, men tør ikke helt å si det rett ut. Paula er manisk opptatt av Henri og hans karriere. Anne dynges ned av nye pasienter fra leirene, mens Robert er opptatt med politikk og journalistikk.

Det er interessante tanker de fire vennene, og bipersonene baler med. Godt språk og fine skildringer.
Boka vant Goncourt-prisen i 1954.

Romanen er handlingsdrevet og glidende skift av synsvinkel gjør dette til lettlest og interessant lesning. Igjen mesterlig fortellerkunst fra Benedicte Meyer Kroneberg, romanen anbefales på det varmeste ☺