Bokelskere.no

Lowen blir vitne til en uhyggelig ulykke og møter Jeremy, som redder dagen hennes. At de skal i det samme møtet dagen de møtes, kommer som lyn fra klar himmel. Lowen er forfatter, men ikke spesielt vellykket. Moren har akkurat dødd, og etterlot seg kun gjeld. Møtet med Jeremy blir vendepunktet i Lowens liv. Jeremy er gift med den suksessfulle forfatteren Verity. Hun har blitt invalidisert etter en bilulykke, og nå vil Jeremy at Lowen skal fullføre de tre siste bøkene i serien til Verity.
Blakk som hun er, går Lowen med på det. Pengene hun kommer til å tjene, er mer enn hun kunne håpet på.
Kontoret og hjemmet til Verity er kaotisk, og i Vermont, så Lowen, som er New York basert, flytter inn. Midlertidig.
Blant papirene til Verity, finner Lowen et manuskript som er ukjent for alle, unntatt Verity selv, og nå Lowen. Det er en selvbiografi, og desto mer Lowen leser, jo mer bekymret blir hun. Hvis Jeremy leser dette, kommer hans kjærlighet til Verity dø.

Det er drama, ulykker, og dystre hemmeligheter involvert, og selv om det er en ungdomsbok, blir jeg revet med. Slutten var litt forutsigbar på en måte for min del.

Denne krimromanen fra Australia ble opprinnelig utgitt i 1999, men ble ikke oversatt på norsk før i år. Fy søren, det var jammen meg på tide!

I en del år har jeg fått mer og mer sansen for Australia. Har sett en del gode australske horror filmer de siste femten årene, jeg har lest Dragemannen av Garry Disher og i oktober skal jeg lese min første australske horror bok som er Bone Harvest av James Brodgen. Har også fått med meg at det er en god del fengende band derfra.

Juletid og en seriemorder som leker med politiet
Garry Disher har hittil vært en ukjent forfatter for min del inntil nå, og er glad for at jeg endelig har lest noe av ham, for denne boka var herlig på en dyster måte. Det er også første bok i en krimserie. Den er om førstebetjent Hal Challis som har en del å gjøre og gruble på. En seriemorder er løs. Han kidnapper kvinner på en øde landevei. Senere dukker de opp døde. Det er snakk om en seriemorder som leker seg med politiet. Attpåtil nærmer julen seg med stormskritt, men er det noe tid for ferie?

Mer vil jeg egentlig ikke si om boka, da den heller bør oppleves. Begynnelsen kan være noe rotete, da boka inneholder et stort persongalleri, og det tar litt tid å huske hvem som er hvem, bortsett fra Challis naturligvis. Boka er ikke akkurat creepy eller skummel på noe vis, men heller mørk, svært dyster og det er lett å leve seg inn i handlingen. Mange av karakterene er spennende å lese om og Disher skriver medrivende. Syntes Challis var spennende å bli kjent med både på jobb og privat. Ofte opplever jeg hjemmetilværelsen som temmelig kjedelig til mange av etterforskere og politibetjenter jeg leser om, med mye familiedrama, men Challis har en mer mystisk tilværelse.

Spennende plot og creepy tema
Kanskje ikke alle synes at seriemordere er spennende å lese om, men det synes jeg. De er fascinerende og creepy på mange måter. Man forventer det verste når man får se dem, men så ser de ut som et helt vanlig menneske. Det er det som er mest skremmende med seriemordere generelt. Dragemannen ga meg et godt førsteinntrykk og håper å få med meg oppfølgeren, for jeg liker fortellerstemmen til Disher svært godt. Dette var stas.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Av disse har jeg lest 4: Drep ikke en sangfugl, 1984, Den tause pasienten og Der krepsene synger☺️

Bibliotekets litteraturpris På siden står følgende: 10 bøker er nominert til Bibliotekets litteraturpris – en helt ny pris som fra og
med 2022 vil bli delt ut årlig. Nå utfordrer vi deg som bokelsker og ivrig leser:
Hvem fortjener å bli den aller første prisvinneren? Nå har fristen gått ut, så man kan ikke stemme lenger, men det blir spennende å se hvem som vinner. Jeg har snart lest alle og holder foreløpig en knapp på Kjærlighetens Antarktis eller The Hills. Hvor mange av disse har du lest og hvem tror du kommer til å vinne??

Artig tankeeksperiment og en skikkelig tankevekker - anbefales!

Jeg har også undret meg over denne dobbeltheten. Hvorfor sier han "jeg" og "Oskar" om hverandre? Er det en forskjell i betydningen mellom de to? Man skulle kanskje tro at ved å bruke
navnet fjerner han seg mer fra det som setningen uttrykker. Men jeg kan ikke se at dette stemmer heller. Har noen en forklaring?

Skummel lesning? Absolutt! Ikke minst på grunn av verdenssituasjonen som nå ikke lenger er så rolig som den var for ett år siden. Her ser vi hvor galt det kan gå dersom prestisje og hevntanker blir den viktigste drivkraften for verdens fremste politikere.

Bokas handling kretser rundt en del navngitte personer og miljøer i ulike land og veksler mellom disse fra kapittel til kapittel. Handlingen starter i Afrika, i Tsjad. Her er en av hovedpersonene, den kvinnelige CIA-agenten Tamara. Landet er herjet av terrorister, og det er viktig å finne deres skjulested. Narkotikahandel er en viktig inntektskilde for narkotikaorganisasjonene. Vi hører om en buss som illegalt skal frakte fram til kysten afrikanere som vil prøve seg over til Europa. Med på denne bussen lurer også undecoveragenten Adyl seg. Han er på jakt etter sjefen for en terroristorganisasjon. Men bussreisen ender ikke som forespeilet for flyktningene. De blir satt av ved en gullgruve ute i ørkenen, mens bussen bare forsvinner. Her blir de holdt fanget og satt til slavearbeid i gruven. Takket være Adyl og hans modige taktikk klarer man å få varslet om det som foregår. Soldater kommer og klarer å finne den ettersøkte terroristlederen som har skjult seg i leiren.

Et annet sted i verden med ustabile forhold er Korea. Et opprør i Nord-Korea får stor betydning. Deler av hæren er med på det. De tar kontroll over de største byene der det nordkoreanske atomarsenalet befinner seg. Et svekket Nord-Korea med indre splittelse er en stor fristelse for Sør-Korea som ivrer etter gjenforening. Styrker fra Sør inntar den nordkoreanske hovedstaden. Nå begynner både Kina g USA å røre på seg. Hver av stormaktene ser sine interesser truet. Vi trekkes inn i miljøet rundt statsoverhodene i USA og Kina. I begge statene er det krefter som roper om øyeblikkelig handling og hevn. De moderate kreftene forsøker febrilsk å holde igjen, men prestisjen veier tungt. Faren for en verdensomfattende atomkrig nærmer seg ......

Dette er en omfangsrik bok. Men det oppleves ikke slik for spenningen er der omtrent hele tida. Nå er det ikke bare politikk handlingen dreier seg rundt. Hovedpersonenes privatliv har også fått stor plass. Kanskje for stor? Er det for å tekkes lesere av alle slag at så mange kjærlighetshistorier er blitt med i alt det andre?

Iflg Ibsen selv er dette hans hovedverk, noe omfanget kan tyde på, men det blir for ujevnt og altfor mange karakterer å holde styr på for min del.
Kort fortalt er det keiser Julian vs Jesus, og sistnevnte har vært død lenge.
Sjalusi og galskap griper keiseren, og venner og folkets hyllest går tapt i kampen for verdensherredømme.

Les boken som et lekent eventyr, og kos deg med alt det underlige som skjer på veien.

Tiden er inne for å lese litt mørk litteratur nå som været endelig er høstlig og gufsete. Herlig er nok ordet jeg leter etter.

Ikke la de døde komme hit er en ungdomsbok som ble utgitt veldig nylig. Det er ikke akkurat grøss, men heller psykologisk thriller med noen få grøsserelementer.

Mørk fortid og gammeldags livsstil
Den er om Cecilia som nettopp har vært gjennom en tøff tid, og har hatt en tung oppvekst. Grunnen er moren hennes som var alkoholisert og som tok med forskjellige menn hjem. Cecilia tar seg en lang kjøretur etter å ha gjennomgått noe tungt nylig, og hun kjører mest på måfå. Hun ender opp ved et gammelt småbruk. Hun blir lagt merke til av de som bor der, og de ber henne inn på kveldsmat. I huset er det to voksne og en sønn. Huset er kanskje gammelt, men ikke nok med det, familien som bor der virker nokså gammeldagse. De lever bare av det de dyrker selv. Huset ligger isolert til og de er svært religiøse. Hvis noen gjør noe de ikke liker, blir det straff. Det virke også som de er redde eller nervøse for noe, men hva? De vil at hun gjerne blir en stund, men er det noe for Ceclia?

Dette var en bok jeg ble øyeblikkelig nysgjerrig på da jeg liker slike bøker uansett målgruppe. Coveret virker kaldt, øde og spennende, og i boka er det også med noen kreative illustrasjoner som samsvarer med handlingen. Steinholm er god på å beskrive tryggheten Cecilia føler i begynnelsen, men som sakte føler tvil etter hvert. Samtidig vil hun ikke forlate sønnen i huset som hun har blitt svært glad i. Hun står overfor et dilemma. Illustrasjonene av Furmark er dystre, kreative og beksrivende. De løfter opp stemningen i boka noen hakk. Da mener jeg ikke feststemning, men følelsen i huset, isolasjonen og alt det dystre.

Ikke begeistret over retningen det tok
Dette er en noe kort anmeldelse enn til vanlig da boka er på bare 141 sider, og man vil jo ikke røpe for mye. Likte begynnelsen veldig godt, og karakterene som har en tendens til å skfifte varm og kald personlighet, spesielt foreldrene i huset. De var en smule ekle å lese om. Men ellers var instalove dessverre noe drepende. Karakterer som får følelser for hverandre nesten med en gang. Har opplevd det ofte i bøker for ungdom og voksne de siste årene, og er en smule lei av å lese om det. Synes det er kjedelig. Men skjønner at det er spennende å lese om forelskelse og følelser for ungdom.

Ville nok ha likt boka bedre hvis jeg var yngre, men som voksen likte jeg som sagt begynnelsen og illustrasjonene, men etter hvert ble det noe tamt og slutten noe typisk. Terningkast tre til handlingen og terningkast fire til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

En ærlig bok om både han selv og hans mor.
Denne boka er valgt ut til å være boka «hele Rogaland» leser. Det er lett å forstå. Det er blitt en Stavanger bok med god skildring av deler av Stavangers historie.
Mimir Kristjansson deler mye av seg selv gjennom å fortelle som mors historie. Den er varm, ærlig og et godt tilskudd til Stavanger litteraturen.
Innimellom litt mye politikk sett med «Rødt»- perspektiv, men det tåler vi!

Forfatteren skriver om sin egen familie, som var uendelig stor, men som krympet år for år. Hennes far var en av syv søsken, men kun han fikk barn, og kun ett. Flere av søsknene døde av tuberkulose, i tillegg til at hans far etterlot seg stor gjeld etter sin tidlige død.
Forfatteren har måttet dikte mye, for det er ikke flust med informasjon å finne. Fotoalbum og dødsattester sier jo ikke alt, men et innblikk får vi.
Interessant og godt skrevet.

Hvordan reagere på denne boka? Noen ganger under lesinga ble jeg rett og slett sint. Dette er da reinspikka tøv! Spøkelser, svevende ånder, gjenoppstandelse... Det er nok av bøker som kan lære meg noe viktig om verden vi lever i. Så hvorfor bruke tid på slikt nonsens? Likevel var jeg så fascinert at jeg bare måtte lese videre. Temaet om eneggede tvillinger er noe som pirrer nysgjerrigheten. Ikke lett «å finne seg sjæl» når en hele tida lever tett innpå et annet menneske som r prikk lik en selv. På den annen side skaper det muligheter til å lure omgivelsene.
Og det er dette siste som skjer i denne boka. Her handler det om to generasjoner med eneggede tvillinger. Edie og Elspeth som representanter for foreldregenerasjonen og fra neste generasjon: Julia og Valentina.

Boka starter med at Elspeth dør på sykehus i London, i armene på kjæresten sin, Robert. På forhånd har hun skrevet testament der hun overdrar huset sitt til sine to amerikanske nieser, Julia og Valentina. Betingelsen er at moren deres, Edie, altså Elspeths tvillingsøster aldri må sette beinet sitt i dette huset.

I det samme huset bor, i etasjen under, Robert (Elspeths kjæreste) og i etasjen over, Martin, som er en typisk tvangsnevrotiker. Tvillingene kommer til å knytte bånd til hver sin av disse mennene. Så oppstår det noe rart i leiligheten: Ånden til Elspeth materialiserer seg. Hun svever usynlig omkring i leiligheten. Etter hvert lærer man også å kommuniserer med henne ved hjelp av automatisk skrift. En romanse oppstår mellom Valentina og Robert. Hun vil gjerne flytte ut og etablere seg med sin kjæreste. Julia, som alltid har vært betraktet som den viljesterke av de to, motsetter seg dette. Hun vil at de to søstrene skal leve sammen som før.

Så får Valentina en vill idé. Dersom Elspeth klemmer sjelen ut av henne, slik at hun dør, vil det senere bli mulig å tilbakeføre sjelen hennes inn i den døde kroppen. Et slikt eksperiment har de allerede klart å utføre med em katt. Som sagt, så gjort. Første del av forsøket gjennomføres, men da Elspeth vil bringe Valentinas sjel tilbake i den døde kroppen, skjer det noe uventet......

Fascinerende lesing? I alle fall er hele greia reinspikka tøv!

Rebecca Wexelsen skriver korthugde setninger, som alle er meningsbærende. Hun byr på mange skarpe observasjoner av menneskesinnet, samtidig som intrigen som bygges opp er formidabel.

Boka henter sin handling fra Stalin-tida i 1930-årene med kollektivisering av landbruket og deportering av mennesker til fangeleirer i det øde Sibir. Den starer i en tartarisk landsby. Hovedpersonen er den unge kvinnen Zulejkha. Hun er gift med en langt eldre bonde. I huset deres bor også mannens mor som nå er blitt både blind og døv.

Da boka starter, har Zulejkha allerede født fire pikebarn. Alle døde kort tid etter fødselen. Gårdsarbeidet er et slit fra morgen til kveld. Her er det mannen som er det ubestridte familieoverhodet. Zulejkha må lystre ham i alt og ett og ta sin tørn med det tunge gårdsarbeidet. Aller verst er forholdet til svigermoren. Hun er kravstor og lar hele sin irritasjon gå ut over svigerdattera som hun til stadighet kaller for «hønsehode», samtidig som hun smisker overfor sønnen sin.

Så en dag kommer kommunistene til landsbyen. De jakter på kulakkene, de frie bøndene Ektemannen som prøver å motsette seg befalingene deres, blir skutt på stedet. Zulejkha blir tatt til fange og sammen med mange andre blir hun anbrakt i en krøttervogn på et tog med kurs for Sibir. Det blir en lang reise. Den varer i flere måneder. Stadig stopper toget på en stasjon blir stående og blir stående lenge der, ofte også ført tilbake et stykke i retningen de kom fra. Organiseringen av transporten virker ganske planløs og dårlig forberedt. Siste delen av reisen foregår på en båt nedover en elv. Til slutt slår de leir ved elvebredden. Her prøver de å bygge opp en leir, i første omgang uten høvelige redskaper. Det blir et hardt arbeid for å klare å overleve der ute i ødemarka, i den bitende frosten gjennom de lange vintrene.

Da reisen startet, visste ikke Zulejkha at hun på nytt var blitt gravid. Første natten på det nye stedet føder hun en gutt. Den kompliserte fødselen ender bra takket være legen som er blant de deporterte. I tida før deportasjonen var denne mannen nærmest gått i stå, men her på det nye stedet våkner han igjen og blir en viktig ressurs i leiren. Han kommer også til å spille en viktig rolle under oppveksten til Zulejkhas lille sønn. Hun blir selv etter hvert med i fangeleirens jegertropp, noe som innebærer en ganske respektert og selvstendig stilling. Etter hvert oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Zulejkha og leirens leder For henne går likevel hensynet til sønnen foran alt annet. Først da gutten er i ferd med ¨bli voksen og har fått tillatelse til å forlate leiren for å skaffe se mer utdannelse, kan Zulejkha for alvor hengi seg til sin nye elskede.

Man kan spørre seg om boka er et oppgjør med Stalintida og grusomhetene der. I mine øyne er den ikke det. Man må vel si at Zulejkhas liv tross alt er blitt bedre her i fangeleiren enn hva det var på bondegården. Her er hun større grad sin egen herre. I boka nevnes et foto som Zulejkha har sett av rikets leder, nemlig av Stalin. For henne gir dette bildet positive assosiasjoner.

Sakprosa om vårt uerstattelige organ; hjernen.
En uhyre interessant bok om hvordan hjernen fungerer.
Som kommunikasjon, personlighet, følelser, hukommelse, gjenkjennelse, tolkning, valg, og avhengighet.
Myter blir avlivet, og fakta levert på tydelig og lettfattelig vis.
Nobelprisvinner May-Britt Moser, har også vært involvert, og hun har også skrevet forordet.

Dette er forfatterens tredje roman der handlingen dreier seg om den destruktive natur- og miljøutviklingen her på jorda. Den er delt i tre deler som til sammen strekker seg over nesten to hundre år. En eldste delen har sitt utgangspunkt iSt. Petersburg i 1881. S¨følger hendelser i Mongolia i1992. I den nyeste delen er handlingen lagt til et framtids- Norge i 2064. Det som binder de tre delene sammen, er villhesten, en utdødende hesterase som ble gjenoppdaget på slutten av 1800-tallet. I hver av disse tidsepokene er også ett menneske satt i sentrum. Disse til sammen tre personene har det til felles at de kanskje er mer opptatt av hestene enn av sin egen familie.

Det var en polsk-russisk offiser som gjenoppdaget villhesten. Han het Przewalski og hesterasen fikk sitt navn etter ham. En russisk zoolog satte seg som mål å reise til Mongolia og hente en flokk villhester til Europa. De blir plassert rundt omkring i dyrehager og på sirkus. Mannen det gjaldt hadde hittil bodd sammen med sin mor som stadig maser om giftemål og barn, men mannen selv er ene og alene fordypet i sin lidenskap, villhesten.

Nesten hundre år senere dreier historien seg om den tyske kvinnen Karin. Nå er villhestene nesten helt forsvunnet i Mongolia. Karin ønsker å føre dem tilbake til deres rettmessige miljø, altså til Mongolia. På reisen har hun med seg sin voksne sønn som en tid har vært narkotikamisbruker som derfor har mistet foreldreretten til datteren sin. Nå bebreider Karin seg selv fordi hun i lang tid kanskje har vært mer opptatt av sitt eget arbeid. Fra han var liten ville hun gjøre ham så selvstendig som mulig. Nå håper hun at reisen kan gjøre ham frisk.

Bokas siste tidsbolke er den mest skremmende og urovekkende. Tørke i Sør- og Mellom-Europa har sendt store horder av mennesker på vandring mot nord. Handlingen foregår i en tidligere naturpark i Norge, et sted på Østlandet. Den drives av kvinnen Eva, sammen med hennes datter. De fleste dyrene i parken er nå borte, igjen er bare noen vanlige husdyr og også et par eksemplarer av villhestene. Disse verner Eva spesielt om. Det er stor knapphet på mat, og da en miljøflyktning,en gravid kvinne, dukker opp på gården, blir det enda vanskeligere å klare seg, og til slutt må de gi opp.

                4

Ble ikke helt overbevist. Mange av de samme situasjonene sett fra ulike synspunkt, som ikke ga meg noe. Kjedelig egentlig.
Boka blir jo hyllet verden over, og den står på 1001-lista, så ikke ta mitt ord for god fisk…

Språk og skrivestil i denne boken er helt etter mitt hjerte. Her finnes masse feminin kraft mellom linjene, så til tross for at hovedpersonen strever i store deler av boken, og sørger over sin mor, så er teksten gjennomsyret av håp og kjærlighet til livet og friheten.

Det er ikke fritt for at jeg følte det litt beklemmende å lese om intime opplevelser som en kjent person bretter ut for oss. Beklemmende er det sikkert også for forfatteren selv å blottstille seg slik med opplevelser som i dag uten tvil ville gått under betegnelsen «me too», men som de unge berørte den gang neppe forsto rekkevidden av.

Den nå godt middelaldrende Linn Ullmann, som her kaller seg Karin, forteller om hendelser fra den gang hun var 16 år. Hun bodde da i New York sammen med skuespillermoren sin. Trolig var hun en litt oppsetsig tenåring som ofte skulket skolen. En dag, i en heis, støyer hun på A, en amerikansk modellfotograf. Han inviterer henne til Paris der han vil ta bilder av henne for forskjellige kjente motemagasin. Moren hennes nekter henne å reise, men hun gjør det likevel,

I Paris blir hun geleidet til et hotell. Men etter et arrangement senere på kvelden finner hun ikke veien tilbake til hotellet. Hun har til og med glemt hva det heter. Det eneste holdepunktet er en lapp som hun har i lomma med adressen til A’s leilighet. Hun kommer dit sent på natten og der havner hun i seng med ham. Noe som ser ut til å gjenta seg flere ganger. Dette skjedde altså i 1983.

Mye av handlinga i boka foregår i nåtida. Forfatteren tenker tilbake og forsøker rett og slett å finne fram til den hun var som 16-åring. Hun bor nå på Torshov med mann og datter Ofte går hun turer i Torshovparken med hunden sin og tenker tilbake. Og etter hvert dukker flere intime scener fram i bevisstheten, også scener av svært pinlig art.

Handlinga i boka kan nok virke stillestående, beint fram kjedelig når tankene hennes ser ut til å gå i ring.