West Hall, Vermont er landsbyen folk forsvinner fra på mystisk vis. Dette har skapt legender og historier blant befolkningen, og spesielt en historie går igjen. Den handler om Sara som mister datteren Gertie på tragisk vis på begynnelsen av 1900-tallet. Få måneder etter blir Sara funnet drept bak huset sitt.
Hundre år senere bor det en mor og to døtre i Saras gamle hus. Moren, Alice, forsvinner sporløst, og det blir opp til eldstedatteren, Ruthie, å hindre historien fra å gjenta seg. I jakten på moren finner Ruthie Saras dagbok...

En skikkelig grøssende spøkelseshistorie, som passer perfekt i høstmørket.

Jeg har muligens "kompliserte organiserte" bokhyller. Jeg har sortert etter målgruppe, sjanger, og engelske bøker og norske/oversatte bøker for seg. Synes det er mer "oversiktelig" istedet for alfabetisk orden:) Og sorterer samtidig etter fargene på bokomslagene ...

Utdrag av omtale på bloggen min:
Så, her overtar Marian som hovedperson for Cato. Cato begynner å dra på årene, og er en ganske så streit og traust kar. Marian er mer eller mindre ei tikkende bombe. Lindell foretar her et grep som får denne boka til å nærme seg andre nordiske krimbøker de siste årene, med aparte politifolk og sadistiske massemordere. Er den «normale» politietterforskeren i ferd med å bli pensjonist? Blir «vanlige» drap for kjedelig?
Jeg håper ikke det – og vi har jo fortsatt William Wisting….

Man kan ikke like alt, heller ikke når det gjelder bøker av forfattere man liker.

Etter noen års stillhet og endelig kom John Hart tilbake med ny bok, men det ble dessverre ikke et gledelig gjensyn, i hvert fall ikke for min del. Noe som er kjipt siden jeg er glad i forfatteren ellers, men dette ble bare et gigantisk mageplask. Det er som om man har gledet seg til noe, også blir det ikke helt som man har forestilt seg det. Det er en skikkelig nedtur. Og så prøver jo man å ikke ha forventninger for da er det lettere å ta sorgene på forskudd. Ikke lett å finne den balansen hele tiden.

Mange problemer på en gang
Elizabeth Black er i hardt vær om dagen etter en avgjørelse fra hennes side, så hun er ikke spesielt populær for tiden av den grunn. Hun tok livet av to kidnappere for å redde en jente, men ikke alle er enig i dømmekraften hennes og hvordan hun håndterte den saken generelt, så hun må forsvare seg til tross for at hun reddet et liv i tragedien. Samtidig blir et spøkelse fra fortiden sluppet ut etter mange år i fengsel som skaper mer bryderi for henne. Kommer hun til å vinne tilliten til sjefen og medarbeiderne sine igjen eller vil de alltid tro at hun skjuler noe for dem? Som om dette ikke er nok, blir et lik funnet i et gudsforlatt sted, bokstavelig talt i en nedslitt kirke langt ute i huttuheita.

Så det er mye som skjer fra alle kanter og det er småspennende partier her og der, men det er ikke nok. Selv om Elizabeth ikke er særlig godt likt av de andre i boka, får jeg sansen for henne for hun står på sitt og gjør det som kreves av henne. Hun gjør det som føles er rett for henne. Hart skriver fremdeles godt. Han er fremdeles meget god på karakterbeskrivelser og atmosfære, men her var han ikke like god som før når det gjelder spenningsnivå og thrillerfaktorer, som er hans sterke kort ellers. Syntes ikke Syndenes forlatelse var like interessant som de andre bøkene jeg har lest av ham; Ved elven og Brødrene fra Iron House som er sterke bøker på hver sin måte og som virkelig er spenningsbøker. Dette bleknet i forhold til det han tidligere har skrevet og det er synd siden man er glad i forfatteren ellers, men forfattere har tross alt sine oppturer og nedturer de også.

God skikkelse i hardt vær
Det er vanskelig å påpeke nøyaktig hva som er "galt" med boka, men den fenget rett og slett ikke, og temaet var heller ikke medrivende. Det føltes ikke som en John Hart bok på noen måte. Opplevde de andre bøkene hans som mer strammet opp enn denne. Liker at flere ting skjedde på en gang, men likevel var det litt dvask og flere partier var uinteressante. Er ikke spesielt glad i kvinnelige autoriteter eller autoriteter generelt, men fikk sansen for Elizabeth Black som er omtrent det eneste positive med denne boka. Hun står på sitt og viser sin menneskelige side til tross for at ikke alle er like fornøyde med det hun gjør og hvordan hun er. Hun prøver å stå gjennom det hele i denne vanskelige tiden hun gjennomgår. Man får sympati for henne.

Vet ikke helt hva mer jeg skal si om boka for jeg ble så utrolig skuffet. Endelig en bok av John Hart og så tenker man etter at den er ferdiglest; "Var det alt?" Det er den følelsen man sitter igjen med. Det er leit. Har sett at den har fått en del firere og femmere som er svært positive terningkast i mine øyne, men føler virkelig ikke at Syndenes forlatelse var på det nivået. Jeg dømmer ikke noen som likte boka, bare så det er sagt, slik at det ikke blir noen misforståelser. Alle har rett til å like de bøkene de liker og omvendt, og det er noe jeg alltid respekterer. Denne boka hadde bare ikke den samme kraften som de tidligere bøkene hans og ga ikke den samme lesegleden. Plottet var bare ikke interessant nok og ikke mange karakterer fascinerete like mye som i hans tidligere bøker, og følte at en del av suspensen var fullstendig borte.

Jaja ... uansett, jeg gir ikke opp John Hart på grunn av denne boka. Jeg vet han kan bedre og jeg har fremdeles lyst til å lese hans andre bøker jeg ennå ikke har lest: Det siste barnet og Løgnenes konge. Og så håper jeg at han kommer sterkere tilbake neste gang,

Fra min blogg: I Bokhylla

Jack og Ingrid er gift, og har to gutter sammen, Kristian og Jens. En dag kommer Kaj inn i livet deres. Hun blir levert på døren som baby. Kaj er Jacks datter, men Ingrid tar henne inn i varmen.
Det hele skal vise seg å bli svært vanskelig for dem alle, for Kaj er annerledes. Hun legger sin elsk på Kristian, mens Jens helst vil ha henne ut av huset. Tilstanden blir ikke bedre opp gjennom årene, og familien faller fra hverandre.

Igjen - god idé, men det blir for ullent og ujevnt dessverre.

Handlingen foregår fra Jesu fødsel og fram til etter hans død.
Leseren møter røvere, profeter, soldater, spedalske, små barn og disipler.
Alle historiene bindes sammen om en verden vi kjenner godt, men historiene har ingen kjent til.
Det handler om håp, kjærlighet, vennskap og tro.

God idé, men det hele var litt for svevende og ujevnt for min del.

En krim noir fra Helsinki som jeg likte veldig godt

Vi følger en tropp danske soldater i Afghanistan. Forholdene er ekstreme - det er krig.
Soldatene er de beste; de er meget godt trent og drillet, men utfordringene de stilles ovenfor, er de aldeles ikke forberedt på. Nå handler det om å overleve.

En stor, viktig og rystende bok. Leseren kommer tett på både lokalbefolkning, soldater og glimtvis Taliban. Man får et innblikk i uskrevne regler og politikk som er uhyre interessant. Denne MÅ leses!

Man forventer mer av science fiction enn dette ...

"John" og "Henri" er ofte på flyttefot. Så fort de hører noe merkelig eller mistenktsomt, må de dra et annet sted og bytte identitet fordi de ligner på helt vanlige mennesker, men det er de ikke. De kan ikke avsløre deres virkelige identitet da livene deres står i fare. Det som er greia er at en krig oppsto på planeten Lorien og noen av dem var så heldige at de klarte å flykte fra Lorien og til vår planet. Her må de holde seg skjulte fra "Mogadorians" som da gikk til angrep og er nå på jakt etter de få gjenlevende som flyktet fra planeten Lorien og søkte tilfukt hos oss.

Interessant konsept, men slapt gjennomført
Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor boka ikke falt i smak eller, helt ærlig så var det ganske mye som gjorde at en god del trakk ned. For det første var det fortellerstemmen fortalt fra hovedpersonens perspektiv. Perspektivet i seg selv var ikke problemet, men hans "stemme". Til tenåring å være virket han noe barnslig og lite selvstendig. Skjønner jo at det er mye som skjer med ham som er nytt og uforståelig, men likevel. Han virker lite rasjonell og ikke spesielt løsningsorientert. Han "lener" seg for mye på "Henri". Dessuten har "John" også veldig lite personlighet. Man blir ikke så godt kjent med ham til tross for at han er hovedpersonen i boka. Han forsvinner litt i seg selv og handlingen, selv om det er mye med, og i ham og rundt ham som skjer. Han og "Henri" må late som de er helt vanlige mennesker, til tross for at "John" samtidig må bli kjent med hans nye evner. De oppholder seg i Paradise i Ohio lenger enn andre steder de har vært hittil, så "John" har aldri hatt venner eller følt seg hjemme noe sted tidligere. Han forelsker seg i en jente ganske fort (den peneste jenta på skolen, selvfølgelig), og får for første gang venner, men selv om alt ser bra ut foreløpig, må han alltid være på vakt og hvor lenge varer denne "lykken"? For han vet at noen er ute etter ham og de kan slå til når som helst og hvor som helst.

En god åpningsscene er ikke nok når resten av boka ikke holder mål
Både baksideteksten og konseptet hadde noe mystisk og vekket oppsikt med en gang. Selv om jeg ikke leser altfor mye science fiction, så er det en sjanger jeg er noe nysgjerrig på, og sier heller ikke nei til en "utfordring". Men denne boka var hverken en utfordring eller som holdt på nysgjerrigheten, dessverre. Dette var virkelig tamt til en science fiction å være. Det starter bra med en spesiell åpning, men så blir det bare monotont og platt underveis. Man føler at hele handlingen plutselig står stille. Jeg krever ikke action hele tiden, og har heller ikke noe i mot saktegående bøker, men dette var rett og slett platt gjennomført på mange måter, både når det gjelder persongalleri og handling. Og noe jeg alltid irriterer meg over ungdomsbøker generelt er at noen forelsker seg i noen med spesielle evner og de blir sammen i løpet av kort tid. Hvor oppbrukt er ikke det? Det er på tide med noe nytt!

Pittacus Lore er selvfølgelig ikke et ekte navn. Det er James Frey og Jobie Hughes som står bak og hvordan to forfattere kan skrive en så platt og innholdsløs science fiction bok er for meg en gåte. I Am Number Four hadde en lovende start, men falt rett gjennom. Dette er første bok i Lorien Legacies serien og jeg har ikke tenkt å lese resten. Det frister ikke i det hele tatt. Beklager.

Fra min blogg: I Bokhylla

Flott fortsettelse av trilogien

Dyster og godt skrevet krim, satt i et Hesinki i oppløsning

FOR en lytteropplevelse!

Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien".

"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake", og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!

Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens.

Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det?

Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!

Her er linken til resten av min bokomtale.

Når man har 11 minutter på tog til og fra jobb er det å finne en bok som både kan leses i så små biter og samtidig gi en leseglede ikke alltid lett. Bodil Malmstens små logger som denne boken er en del av, er en slik bok. Som det står på baksiden av boken: poetiske, lakoniske og morsomme betraktninger. Syrlig og lett pessimistisk blotter Malmsten livets absurditeter.
Jeg har gledet meg til disse togturene med denne boken i vesken.

Dette er en kriminalbok med tydelige innslag av samfunnskritikk. Den tar utgangspunkt i hendelser helt på slutten av 2. verdenskrig. Rupert Baptist Weber var direktør for en stor våpenfabrikk. Han var en overbevist nasjonalsosialist og en som virkelig hadde profitert på krigen. Da han skjønte at Det tredje rikets undergang var nær, startet han en brann som sendte både våpenlageret med alle sine giftstoffer og ham selv i lufta. På grunn av en misforståelse oppsto det senere en misforståelse rundt denne mannen. Ettertiden fremstilte ham som en sabotør av den tyske våpenindustrien. Området der våpenfabrikken en gang hadde ligget, ble oppkalt etter ham, og her ble det anlagt et stort boligfelt med både høyhus og privatboliger.

En av dem som flytter inn her, er politimannen Martin Kühn. Han er gift med Susanne, og de har tre barn, sønnen Niko (16 år) og datteren Alina (7 år) Familien sliter med økonomien. Det er vanskelig å få betalt avdragene på huset, og bil har de ikke råd til. Martin har en velstående nabo, en bankmann, Dirk Neubauer. Han låner Martin bilen sin når det trengs, dessuten er han en fin samtalepartner for politimannen. Samtalene med Dirk hjelper på tankevirksomheten til Martin.

Alina har snart bursdag. Hun ønsker seg inderlig en ponni. Hvordan skal faren få råd til dette? Men de største problemene har Martin vis à vis sønnen Nico. Martin som er riktig god når det gjelder å snakke med forbrytere, kommer ingen vei når han skal prøve å få sønnen i tale. En borgerforening er blitt dannet blant noen av beboerne på boligfeltet. De ser stygt på alle utlendinger og gir dem umiddelbart skylden for alt galt. Til Martins store fortvilelse er Nico også blitt med i borgerforeningen.

En jente i klassen til Alina, Emily, forsvinner plutselig. Hva har skjedd? Så oppdages det et lik i boligfeltet, 30 meter bak Kühns hage. Det er en åttiårig mann som er blitt knivstukket mangfoldige ganger. Den hvite skjorten hans er oversmurt med blod. Etter noen dager kommer Emily uskadd hjem. Hun forteller at hun har blitt holdt innesperret i et høyhus. I begynnelsen hadde hun ikke ordentlig sett mannen som hadde tatt henne, ikke før den siste dagen da mannen uventet kom ut fra baderommet. Hun kan fortelle at han hadde hvitt skjegg. Måten kidnappingen skjedde på, var at hun ble dratt inn i en bil etter at hun uforvarende ble vitne til at en mannen sto over og holdt en annen mann. Kühn skjønner straks at dette var scenen da den gamle mannen ble drept. Er det en mann med hvitt skjegg som er drapsmannen? På stedet er det en greker som har hvitt skjegg Han har en butikk som er i ferd med å gå konkurs. Nå har borgerforeningen samlet seg utenfor denne butikken med truende paroler. Niko, Martins sønn, er blant dem. Lederen for gruppen er en mann ved navn Norbert Leitz. Martin vil snakke sønnen sin til rette, men Leitz nekter ham tilgang. Det oppstår håndgemeng mellom de to mennene da borgerrettsmannen spytter Kühn i ansiktet med den følge at den sistnevnte stanger hodet sitt i den andres nese. Noen filmer scenen og Kühn beslaglegger mobilen. Etterpå er det strid hos politiet om Kühn her opptrådte som privatperson eller i kraft av sin stilling som politimann. Det er like før han faller i unåde hos politisjefen.

To tilsynelatende harmløse detaljer skal til før Kühn ser sammenhenger som løser hele saken. Det ene er at datteren hans forteller at Emily har fått nye blå briller. Det viser seg at hun ble fratatt brillene sine da hun satt fanget. Hun var altså ikke i stand til å se ordentlig kidnapperen. Da han kom ut fra baderommet kunne ansiktet hans være fullt av barberskum. Dette tolket Emily som skjegg. Det er altså ikke en mann med skjegg de er ute etter.

Politiet har tatt for seg alle beboerne på feltet, gransket alibiet og bakgrunnen deres. Så finner de ut at Dirk som har vært bortreist i det siste, slett ikke er den han gir seg ut for å være, verken navn eller stilling stemmer. I virkeligheten heter han Sven Schuster. Martin husker at han en gang hadde en venn som het Sven. Han selv var 12 år og på ferie med foreldrene på øya Norderney. I begynnelsen kjedet han seg, men så dukket en to år eldre gutt, Sven, opp, og dagene ble helt annerledes Resten av tiden var de to guttene uadskillelige. Men så kom avskjedens time, og noe uhyggelig skjedde. Plutselig trekker Sven fram en foldekniv og snitter Martin i ansiktet over brynene. Blod renner nedover og griser til den hvite skjorta hans. Den dag i dag har Martin arr etter tildragelsen.

Nå går det opp for Kühn hvor naboen hans har dratt hen. På motorsykkelen sin drar han den lange veien fram til Norderey utenfor Nordsjøkysten. Og riktig tenkt, på stranda finner han virkelig den gamle naboen sin. I samtalen som følger tilstår ugjerningsmannen at han står bak elleve mord. Felles for dem alle var at ofrene hadde på seg hvit skjorte. Sven Schuster er nemlig fascinert av blodige hvite skjorter.. Også nå trekker han fram foldekniven og skal til å gi Martin Kühn den samme behandlingen. Men til alt hell har Martins kolleger klart å oppspore ham og kommer ham til unnsetning i siste liten.

Også andre problemer har dukket opp underveis for huseierne i boligfeltet. En familie har oppdaget store oransje flekker som brer seg utover kjellerveggene. Tilkalte fagfolk forstår ikke hva som er årsaken. Kan det være giften fra den tidligere våpenfabrikken som har vært lagret i bakken og som nå kommer fram? Kühn tar en titt i egen kjeller, også der synes han å ane noen små oransje flekker. Til tross for dette ender boka i en optimistisk tone. Om giften i bakken representerer en kommende fare, har Martin Kühn bestemt seg for å fortrenge den. Aline feirer sin 7 års dag og hun får nettopp den ponnien hun har ønsket seg. Og Nico på sin side har kuttet kontakten med borgerforeningen. Nå henvender han seg til faren på en respektfull måte og i en vanlig tone.

Dette er en kriminalroman etter min smak, med en relativt rolig handling og med lite innslag av vold. Miljøskildringer står i forgrunnen. Dominerende er likeså Kühn sin tankevirksomhet. Det skal bare noen avgjørende hlnt til for den riktige løsningen faller på plass.

Skjønn historie om kvinner i sin beste alder som ønsker en ny start

Not my cup of tea - mer på bloggen

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er en utrolig sterk historie Yanagihara gir oss, vakkert om vennskap, kjærlighet og ondskap. Intenst og medrivende. Jeg blir sterkt berørt, og enkelte partier sitter i lenge etter at de er lest.

Jeg kommer sikkert til å lese Hjerteknuser når den kommer ut.

For mye av det gode.

Gir meg likevel lyst til å utforske mer av Fjells forfatterskap.

En spesiell sak
I en eldgammel Cadillac blir bein fra en menneskehånd tilfeldigvis funnet, og det betyr en ny sak for Anton Brekke. Han blir nødt til å reise til Las Vegas av alle steder for å løse saken og det blir alt annet enn enkelt. Kommer han til å klare å løse saken eller er det allerede for sent? Og kriposetterforskeren får mye å streve med. For er det så lurt å sende nettopp ham til Las Vegas siden han har slitt med gambling før? Ikke bare bærer han press på å finne løsningen på en gammel mordsak, men han må også hamle med sine indre demoner ...

Lykkejegeren er en bok som allerede har fått mye ros fra alle kanter (og så kommer jeg, gledesdreperen ...), og jeg skjønner godt hvorfor. Dette er en hardbarket krim med fullpakket action, inneholder stor thrillerfaktor, og har flust av interessante karakterer. Så det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne boka har blitt så populær, men det kan også bli vel mye av alt. Det blir litt "over the top". Det er ikke noe galt i det, men det kan faktisk hende at for mye action også kan føles noe drepende. Det kan bli for mye av det gode. Da blir det fort for mye av alt. Det er ikke noe galt med mye action, men mangelen av undertoner blir da stor, og det merkes godt.

Persongalleriet er sterkere enn selve plottet. Det er mange spennende karakterer man vil bli bedre kjent med. Liker den interne beskrivelsen forfatteren har på enkelte og dem seg imellom. Her er det både humor, action og interessante relasjoner. Det er lett å se karakterene for seg. De blir nærmest levende.

Godt bakgrunnsarbeid
Jeg har bare lest en bok av Fjell tidligere og det var Rovdyret som jeg leste i 2014. Husker at jeg ikke likte den altfor godt. Selv om jeg ikke har lest andre bøker i denne serien og ikke lest serien fra start i kronologisk rekkefølge, så føler jeg at det ikke gjør noe. Så lenge det følger en rød tråd gjennom bøkene og man får god bakgrunnshistorie av hovedkarakterene, så synes jeg det går helt fint. Man blir ikke forvirret og det dukker opp en ny sak i hver bok, så føler ikke at jeg misser noe ved å ikke lese bøkene i Anton Brekke serien i kronologisk rekkefølge. Jeg blir godt kjent med både Anton og medarbeiderne hans og Antons private liv. Man får et godt inntrykk av hva slags type han er og dem han tilbringer tiden med. Jeg liker også krimbøker med parallelle historier, også der fortid møter nåtid og det gjør også Fjell på en fin måte. Det er oversiktelig og overgangene gir en fin flyt. Man blir ikke lost underveis.

Det er så mangt man kan si om Lykkejegeren, men det er vanskelig å skrive om oppfølgere uten å røpe noe, noe jeg helst vil unngå. Dermed ønsker jeg å holde oppfølgere så vage som mulig. Man vil jo ikke ta gleden fra andre som ennå ikke har lest boka, men det jeg vil si er at til tross for at jeg ikke ble helt forelsket i Lykkejegeren så er det en god og verdig oppfølger i Anton Brekke serien, og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av Fjell. Han er god på karakterbeskrivelser og intern humor.

Lykkejegeren er femte bok i Anton Brekke serien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg er litt over halvveis (lydbok), og har akkurat samme opplevelsen. Har faktisk lurt på å avbryte hele greia, men kommer til å høre ferdig.