Bør man gjenoppta kontakten med spøkelser fra fortiden?
Nora er forfatter og har sine rutiner. Det er det som holder henne i gang. Ellers lever hun et meget ensomt liv og sysler med sitt. Hun blir dermed overrasket da hun en dag får en uventet mail av en kvinne som skal arrangere et udrikninslag for Clare. Clare som en gang var bestevenninen til Nora. Nora er usikker på om hvorfor hun får denne invitasjonenn da hun ikke har sett Clare de siste ti årene, og burde hun takke ja til invitasjonen? Hun bestemmer seg for å dra da det er lenge siden hun har sett Clare. Kanksje de kan ta opp tråden igjen og bli gode venner som før. Utdrikningslaget skal foregå en hel helg og den tilbringes i et hus i skogen der det er dårlig dekning.
Ja til en sjanse til
I fjor leste jeg The Woman in Cabin 10 av samme forfatter og den likte jeg ikke noe særlig. Stort sett alt med den boka irriterte meg. Jeg liker å gi forfattere flere sjanser. Jeg leser som regel to eller tre bøker før jeg avgjør om den og den forfatteren er noe for meg eller ikke. Noen ganger lønner deg seg, andre ganger ikke. Denne gangen lønnet det seg da jeg likte denne noen hakk bedre. In a Dark, Dark Wood har en mye bedre historie, og fascinerende persongalleri. Historien tar stadig nye vendinger og den har en fin flyt slik at man vil hele tiden lese mer. Det er noe i undertonen som pirrer nysgjerrigheten. Man bare venter på hva det er som ulmer.
Dette er selvsagt ingen stor litteratur og det er heller ikke meningen. In a Dark, Dark Wood er heller en thriller med mye underholdning og spenning. Den er også stereotypisk, men i denne sammenhengen fungerer det. Hvor typisk er det ikke i en horrorsjanger at man befinner seg i et hus langt ute i skogen med dårlig dekning? Historien hadde ikke vært det samme om utdrikninslaget hadde funnet sted på et luksuriøst hotell eller i Ibiza. Det ville ikke ha hatt samme effekt, og det ville ha vært på en måte feil setting. Av og til er det lov å være litt stereotypisk. Dette er riktignok ikke horror, men du skjønner hva jeg mener. Thrillere kan av og til bevege seg litt i grenseland med horrorsjangeren, bruke noen av de samme elementene.
Mystisk og fascinerende hovedperson
Det mest interessante var å lese om hovedpersoen Nora. Hun var i et forhold for ti år siden, men har ennå ikke kommet over det. Han er fremdeles i tankene hennes og hun lever ikke et fritt liv av den grunn. Bruddet har hele tiden holdt henne tilbake og "hemmet" henne på et vis. Hun klarer ikke å komme over ham, og man blir veldig nysgjerrig på dette forholdet, og hvorfor hun tar det så tungt etter så mange år. En annen figur som også var svært spennende å lese om er Flo, hun som arrangerer Clares utdrikningslag. Hun virker noe frynsete, ser veldig opp til Clare og prøver å gjøre alt perfekt. Persongalleriet består av så mange forskjellige personligheter at det er nesten vanskelig å forestille seg dem under samme tak. Vi har hun skeptiske, den paranoide, moroklumpen, den sarkastiske, den saklige, så her er litt av en sammenblanding av forskjellige personligheter som er stuet sammen.
Ruth Ware imponerte meg ikke med The Woman in Cabin 10, og imponerte meg heller ikke med In a Dark, Dark Wood. Men det var befriende å lese en thriller som tar for seg nåtiden istedet for å skrape opp en cold case som skjedde for tyve eller tretti år siden. Jeg liker den type thrillere også, men det har vært vel mye av det for tiden, så det var en liten lettelse å lese en thriller som tar for seg en bestemt periode, istedet for å hoppe frem og tilbake i tid. En fiffig og underholdende thriller å få med seg. Det eneste som skuffet meg var avslutningen som var vel forutsigbar. Det er jo godt å ha rett også, det er ikke det, men savner å bli overrasket. For all del; konseptet er fiffig og svært underholdende, så det er langt i fra bortkastet. Likte den mye bedre enn The Woman in Cabin 10.
Fra min blogg: I Bokhylla
Agnes og Laura er søstre. Laura er åtte år yngre enn Agnes, og hun har alltid konkurrert med sin eldre søster.
De dro begge fra Sveits til Paris for å studere.
Akkurat som Agnes, giftet Laura seg, men mislykkedes i å få barn. Som voksne sloss de om den samme mannen; Agnes som fornuftig og reflektert, Laura som impulsiv og lidenskapelig.
I forfatterens refleksjon over kunst, erotikk og udødelighet, blander han inn både Goethe, Napoleon, Hemingway, Jimmy Carter, Beethoven og Tycho Brae.
Glimrende til tider, men blir noen ganger litt vanskelig å følge.
En spennende retning.
Noen barn får for mye ansvar
Lille Anders forsvinner på morgenkvisten i Øystese. Handlingen foregår i 2015 og storesøsteren hans, Ina får skylda, spesielt av faren. Når faren er hjemme fra jobb, bryr han seg mer om flaska enn sine egne barn. Moren deres er ute av bilde og har vært det lenge. Tolvårige Ina er den som sitter hjemme med ansvaret, både for faren og lillebroren, Anders. Hun prøver så godt hun kan å holde familien samlet uansett hvor mye kjeft hun får. Hun og Anders har alltid hatt et godt forhold til Bengt som bor i strøket. Han er lensmann og da det blir for mye for Ina, selv om hun prøver å være den sterkeste, kontakter hun Bengt. Hun vil ha ham på saken angående lillebroren sin, selv om Bengt egentlig har sommerferie. Lensmann Bengt Alvsaker har sine egne problemer da det er planlagt et besøk av hans sønn som han aldri før har møtt. Han må prøve så godt han kan å skape et bånd til sin egen sønn, og samtidig prøve å finne seks år gammel gutt som er sporløst forsvunnet.
Dette er tredje bok av Agnes Lovise Matre. Før har hun skrevet romaner og nå tar hun en kriminell vending, noe som fungerer veldig bra. Dette er en frittstående oppfølger til Kledd naken. Skinnet bedrar kan fint leses som enkeltstående, men hvis du har planer om å lese Kledd naken, råder jeg deg heller å lese Kledd naken først, da Skinnet bedrar inneholder en spoiler.
Idyllisk bygd rammes av en dyster sak
Skinnet bedrar er en svært stødig kriminalroman som består av et troverdig persongalleri, som også er lett å se for seg. Skinnet bedrar inneholder også en spennende historie og gode miljøbeskrivelser. Det er lett å tro at vakre steder, spesielt små tettsteder er trygge steder der det ikke skjer noe forferdelig, men det kan også ramme idylliske steder. Man må ikke la seg lure. Det kan skje noe når som helst og hvor som helst. Man har bare lett for å glemme det, spesielt når man befinner seg i vakre omgivelser.
Selve historien er ikke særlig original. Det er en type krimhistorie man har lest "mange ganger før" og dermed bringer ikke boka noe nytt i sjangeren, og det skal jo godt gjøres. Det boka vinnner på er korte og effektive kapitler som gir leseren en fin og jevn flyt, man vil gjerne lese noen kapitler til før man tar seg en pause fra lesingen, og man får også sympati for mange i persongalleriet. De er veldig menneskeliggjorte, og man blir kjent med deres gode og mindre gode sider. Alle mennesker har sine svakheter, og likevel gjør man så godt man kan.
Skinnet bedrar er ingen minnerik leseopplevelse som hjemsøker en lenge etterpå, men Matre gir et godt førsteinntrykk som fersking innen krimsjangeren. Til tross for at boka ikke fører noe nytt, er det spennende lesing og lesingen går nesten av seg selv. Man vil stadig vite hva som skjer for å se om man har rett eller ikke. Man er nysgherrig fra start til slutt og det får hun et pluss for.
Fra min blogg: I Bokhylla
Stillferdig og sterkt om en oppvekst
Richard Ford (f. 1944) er en prisbelønt amerikansk forfatter, som i årene fra debuten i 1976 har utgitt 13 bøker, stort sett fordelt på romaner og novellesamlinger. "Mellom dem" er en memoarbok, og her skriver han om hvordan det var å vokse opp som enebarn i en familie med to foreldre som elsket hverandre svært høyt.
Det er ikke hvert år det kommer ut bøker fra Richard Fords hånd. Sist gang han ga ut en roman var i 2012. Da utkom "Canada". Den boka har jeg fremdeles stående ulest i mine bokhyller, så det er på høy tid å få lest den. Etter å ha lest den nydelige memoarboken om foreldrene hans og hans egen oppvekst, frister dette veldig! Han utga dessuten novellesamlingen "Let Me Be Frank With You" i 2014 ("Det kunne vært verre" på norsk), og for denne boka fikk han Pulitzer-prisen i 2015. Bøkene hans utkommer i 24 land.
"Mellom dem" består egentlig av to memoarer; en om faren og en om moren. De er skrevet med tredve års mellomrom. Faren var relativt ung da han døde - i femtiårene - mens moren levde til hun var over 70 år. Memoarene om moren ble skrevet umiddelbart etter hennes bortgang, mens memoarene etter faren ble skrevet mer enn 50 år etter hans død. Likevel har den delen som omhandler faren fått plass først i boka - av hensyn til kronologien. Det forhold at minnene etter faren er så vidt vage, har påvirket skrivingen til Ford sterkt. På en positiv måte, vil jeg hevde. For han er varsom i sin tilnærming til hvem faren hans egentlig var, og han konkluderer egentlig aldri, men stiller mer åpne spørsmål rundt hans beveggrunner. Dermed blir faren stående som et selvstendig individ, som behandles med all mulig respekt. Kanskje var dette også en konsekvens av at faren var selger og var på farten hele uka, hvilket gjorde at Richard aldri ble ordentlig kjent med ham. I helgene skulle han skånes for ukas negative hendelser, for da handlet det først og fremst om å la ham få hvile ut og oppleve familielivets gleder. Før han igjen satte seg i bilen og reiste på sine salgsrunder ...
"Under skrivingen av disse to memoarene - med tredve års mellomrom - har jeg tillatt meg å holde fast ved enkelte inkonsekvenser mellom de to, og jeg har tatt meg den frihet å beskrive noen hendelser om igjen. Begge disse valgene, håper jeg, vil la leseren forstå at jeg var én person oppdratt av to svært forskjellige personer. De forsøkte å innprente meg hvert sitt syn på verden, begge bestrebet seg på å handle i overensstemmelse med den andre, og jeg prøvde å se verden gjennom deres øyne, den enes og den andres. For foreldre må det å lose en sønn levende frem til voksen alder fortone seg som en langtrukken øvelse i gjentagelse, og et ofte fåfengt, men kjærlig strev for å opptre konsekvent. Men det å trenge ned i fortiden er uansett en risikabel affære, ettersom fortiden søker å gjøre oss til den vi er, men alltid halvveis feiler." (fra forfatterens forord, side 7)
Da foreldrene hans møttes var moren Edna bare 17 år. Parker var seks år eldre. I begynnelsen fartet de rundt på veiene sammen. Parker var en omreisende selger, og dette fortsatte han med resten av livet. I årene som fulgte kom det ingen barn, og lenge trodde de at de skulle forbli barnløse. Inntil Edna var i begynnelsen av 30-årene og oppdaget at hun var gravid. Da deres eneste barn - Richard - ble født, tvang dette dem til å slå rot et sted. Valget falt på Jackson i Mississippi, fordi dette stedet lå sånn ca. midt i reiseruten til Parker. Dessuten ble ikke Edna særlig godt tatt i mot i ektemannens familie, så det gjaldt å holde familien på en passelig avstand.
"Hva tenkte faren min om sin egen situasjon, i den grad han tenkte på den? Han tenkte utvilsomt, og løselig, at noe mer ville skje senere. Hvis han spurte seg selv om han var flink som far, ville han sannsynligvis ha svart at han var det. Han må ha ment at han var et godt og behagelig atmosfærisk trykk i rommene han og vi oppholdt oss i, en kontinuerlig kjærkommen inntreden i mors liv og mitt. Det kan tenkes at han faktisk mente at han ikke var fraværende i det hele tatt, men til stede - bare ikke i kjøtt og blod, bare ikke der: barnehagen hos Mrs. Nelson, søndagsskolen; senere lærersamtaler, Ulvungene, svømmehallen, biblioteket, skoleforestillingene; enda senere uttaket til baseball-laget og avgangsfesten på high school. Dette ikke-helt-der var det som måtte til for at han skulle beholde den gode jobben sin. ... Han kalte meg "gutten min". Jeg kalte ham "pappa". Folk sa at jeg lignet ham. Lite visste han at jeg nå, sytti år senere, ikke kan huske hvordan stemmen hans lød, men så gjerne vil." (side 33)
Vi aner et sterkt savn fra en sønn som gjerne skulle ha kjent faren sin bedre, som gjerne skulle ha ønsket at han hadde satt et sterkere avtrykk i livet hans.
Siden faren var så mye på farten, oppsto det sterke bånd mellom Richard og moren. Hun som beskrev seg selv som en hønemor da han var liten. Et begrep hun oppfattet som å gi trygghet til sitt barn - et begrep han først og fremst oppfattet som fare. For når hønemorfaktene var som sterkest, var det nettopp forbundet med faretruende situasjoner. Så forskjellig opplevde de en og samme tilstand ...
I ettertid er det først og fremst dette som sitter igjen hos ham:
"Mor og jeg ligner på hverandre. Bred, høy panne. Samme hake, samme nese. Det finnes fotografier som bekreftet det. I meg selv ser jeg henne, jeg hører latteren hennes i min. I livet hennes fantes ingen stråleglans, ingen berømmelse. Ingen heroisme. Ikke en eneste betydelig prestasjon som fikk brystet til å svulme. Det var nok av dårlige opplevelser. En barndom som ikke var stort å samle på; en ektemann som var hennes livslange kjærlighet og som hun mistet; et liv deretter som ikke er videre nevneverdig. Men på et eller annet vis gjorde hun mine sanneste følelser mulige for meg, slik stor litteratur gjør for en hengiven leser. Og jeg har opplevd det øyeblikket med henne som vi alle gjerne vil oppleve, øyeblikket som bekrefter livets endegyldighet og dypeste verdi. Jeg har opplevd det. Jeg har opplevd mange slike øyeblikk sammen med henne, opplevd dem i det sekundet de oppsto, også her og nå. Jeg vil, tror jeg, alltid bære dem med meg." (side 117-118)
Det mest slående med Richard Fords beskrivelse av foreldrene og sin egen oppvekst, er hvordan den lille familien som kun besto av tre medlemmer, fremstår som tre selvstendige individer. Moren er aldri bare "mor", faren er aldri bare "far". Dette gjør ham i stand til å se foreldrene slik de var også før han selv ble født. Deres sterke kjærlighet gjorde dem til en svært sterk enhet, noe som ble brutt først den dagen faren døde. Selv opplevde han dette som en overgang til noe bedre. Kanskje - uten å nevne dette eksplisitt - førte det til at han og moren levde mer her og nå, uten å vente med det beste inntil faren, som på mange måter forble nokså fremmed for ham, kom hjem i helgene ... ? Det han erfarte nokså raskt og som han også var bevisst på, var en annen type frihet - en frihet som kom som en direkte følge av at moren måtte begynne å jobbe. Dermed var hun mindre hjemme og fikk kanskje for første gang i sitt liv noe som bare var hennes eget? Underveis kjente jeg på en tristhet over at hun ga opp å finne en ny kjærlighet i livet sitt. For ikke å snakke om da ektemannens familie bokstavelig talt røvet liket av faren og tok det med hjem til deres hjemtrakter for å begrave ham der ...
Richard Ford skriver fantastisk godt, og måten han beskriver forholdet til foreldrene sine og forholdet dem i mellom, berørte meg sterkt. En liten familie i det store Amerika i en tid der velstanden bredte om seg, litt tidligere her sammenlignet med resten av verden. Det er en historie om å komme seg videre fra røttene sine, skritt for skritt, og om å se seg selv i en større sammenheng. Han skriver tankevekkende og vakkert om å vokse opp i en familie der alle gjør sitt beste, og hvor hver og en har sin viktige rolle i forhold til de andre familiemedlemmene. Er man bra nok? Hvordan kan man vite det, når man ikke helt vet hvordan alle andre levde livene sine på samme tid? Hvilken målestokk er det relevant å bruke? Hva er en lykkelig barndom? Er det fravær av ulykksalige hendelser eller handler det aller mest om hvordan motgang takles? Farens ivaretakelse av moren mot hans slekt, som aldri anerkjente hva hun betydde for ham, er rørende. Likeså forfatterens ivaretakelse av moren da det gikk mot slutten for henne, og hennes ønske om ikke å være en byrde for ham. Så respektfullt, så nydelig, så inderlig ...
Dette er en bok jeg håper at riktig mange får øynene opp for! Jeg anbefaler den sterkt!
Obligatorisk lesning!
Jeg har en stund lurt på hva slags bok dette egentlig er, og har ikke helt få ganger tatt i den og lest bakpå boka, uten å kjøpe den. Men - en dag var jeg bare kjempeklar for akkurat denne boka, og da har jeg det sånn at jeg begynner å lese med en eneste gang. Det var i og for seg fort gjort, for boka er en tynn liten flis. Men tematikken er sannelig krevende nok, så jeg kan ikke hevde at innholdet er like lett fordøyelig som antall sider kanskje skulle tilsi. For meg som har vokst opp med at kvinners rettigheter nærmest er en selvfølge, og som også har vært nødt til å forholde meg til at "rødstrømpe"-begrepet er utrolig negativt ladet, ble dette sommerens wow!-bok. En sånn bok som garantert kommer til å bli årets store slager som "blomster" i forbindelse med middagsinvitasjoner for mitt vedkommende i tiden fremover!
Rebecca Solnit (f. 1961) er en amerikansk forfatter, som skriver om et bredt spekter av temaer innenfor miljø, kunst, politikk m.m. Så vidt jeg har klart å finne ut er det bare "Menn forklarer meg ting" som er utgitt på norsk. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor, men når jeg blar gjennom bibliografien hennes på Wikipedia (en opplisting som ikke er komplett), er det mulig at en del av tematikken blir for typisk amerikansk til at den anses salgbar i et lite land som Norge? Feminismen som blir presentert i "Menn forklarer meg ting" er også skarpere enn det som er vanlig i Norge i dag. Samtidig er noe av problematikken så universell at det er viktig å tilegne seg innsikt i denne.
En hendelse som går igjen som en rød tråd mer eller mindre i samtlige av de ni essayene i samlingen, er den franske toppolitikeren Strauss-Kahns overgrep på en svart stuepike på et hotellrom i New York. På tidspunktet da overgrepet fant sted, i mai 2011, var han leder av Det internasjonale pengefondet. Til tross for at flere lignende saker dukket opp i kjølvannet av denne saken, ble Strauss-Kahn ikke dømt. Årsaken var at stuepiken ble tatt i en løgn, og dermed gikk hele hennes troverdighet ad dundas. Underveis i etterforskningen måtte hun tåle å bli fremstilt som prostituert i media, hvilket er et faktum som faller på sin egen urimelighet. Okke som - saken veltet Strauss-Kahns internasjonale karriere ...
I tittelessayet "Menn forklarer meg ting" er forfatteren i et selskap. Verten røper at han vet at hun har skrevet "et par bøker". "I samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin, spurte han: "Og hva handler så de om?" (side 9)
Forfatteren, som på det tidspunktet hadde gitt ut 6-7 bøker, valgte å snakke om den siste boka si - "River of Shadows: Eadward Muybridge and the Technological Wild West", som handler om tiden og stedets splittelse og industrialiseringen av hverdagslivet. Hun hadde knapt nevnt Muybridge, før verten ivrig avbrøt henne og spurte om hun hadde hørt om den svært viktige boka om Muybridge som kom ut tidligere i år ...
"Jeg var så fanget i den tildelte rollen som uvitende ungpike at jeg var mer enn villig til å vurdere muligheten av at det var kommet ut en annen bok om samme tema mer eller mindre samtidig med min, som jeg på en eller annen måte hadde unngått å få med meg. Han satte straks i gang med å fortelle meg om denne svært viktige boka med den selvbegeistrede minen jeg kjenner så godt til fra belærende menn; blikket stivt rettet mot hans egen autoritets fjernt skimrende horisont." (side 10).
Venninnen hennes gjentok intet mindre enn fire ganger at det faktisk var hun - Rebecca Solnit - som var forfatteren bak aktuelle bok om Muybridge, før verten fikk dette med seg og ble askegrå i ansiktet. Det viste seg at han ikke en gang hadde lest boka ... som hun hadde skrevet ... Ikke en eneste gang hadde det slått ham at hun i det minste kunne vite mer om tematikken enn ham, eller hva hennes bok om Muybridge faktisk handlet om. Før han igjen - helt uanfektet - gjøv løs på temaet igjen og foreleste videre ... Etterpå kunne de le av det, men det var først da de hadde ham utenfor sin hørevidde. Offentliggjøringen av dette essayet har ført til at begrepet mansplaining ble født.
Hvem har ikke opplevd det samme? tenker jeg. Mens mange menn nødig vil bli belært av kvinner og er snar til å påpeke at de blir nettopp dét dersom vi kvinner skulle prøve oss på noe som ligner ... Som om det skulle være noe nedverdigende i det hele - fordi det er en kvinne som snakker, mener jeg.
Tematikken i de øvrige essayene er kvinners stilling, vold i og utenfor ekteskapet, kvinners angst for å bli voldtatt og hvilke tiltak som gjerne blir igangsatt for å gi kvinnene økt sikkerhet. I stedet for å ta fatt i mennene som skaper denne utryggheten, blir kvinnene anmodet om å holde seg hjemme etter mørkets frembrudd, ikke kle seg for utfordrende osv. - som om det sto i deres makt å forhindre det hele. Solnit nevner også at den hyppigste dødsårsak for gravide kvinner i USA er vold utøvd av den vordende far.
I essayet "Woolfs mørke" (side 65 flg.) kommer hun inn på Virginia Woolf-sitatet "Fremtiden er mørk, og det er vel stort sett det beste en fremtid kan være, tror jeg." Folk flest er redd for mørket, selv om det er om natten "at elskoven finner sted, ting smelter sammen, endrer seg, blir fortryllet, vekket til liv, befruktet, besatt, frigitt, fornyet". (side 66)
"Woolf frigjør teksten, fantasien og romanfiguren for siden å kreve samme frihet for oss, og da særlig for kvinner. Her er vi ved kjernen av det hos Woolf som har vært mest inspirerende for meg: Hun feirer alltid en frigjøring som ikke er offisiell, institusjonell eller rasjonell, men som handler om å gå utover det kjente, det trygge og vante, og ut i en større verden. Hennes krav om frigjøring for kvinner var ikke først og fremst at de skulle kunne holde på med de samme institusjonelle tingene som menn gjorde (og som kvinner nå også gjør), men ha full frihet til å streife omkring, både i geografien og i fantasien." (side 78)
Når man snakker om Woolf og frihet, kommer man selvsagt ikke utenom essayet "Et eget rom". (Linken fører til min bloggomtale av dette essayet.)
I essayet "Kassandra-syndromet" (side 83 flg.) kommer Solnit inn på det generelle problemet som kvinner har med å bli trodd. Altfor ofte settes merkelappen "hysterisk" og "subjektiv" på kvinners uttalelser. Begrepet Kassandra-syndromet er hentet fra mytologien. Kassandra var Helena av Trojas vakre søster. Hun ble rammet av en forbannelse som ga henne evnen til å komme med presise forvarsler som ingen lyttet til. Hun ble ansett som gal og løgnaktig ...
"Jeg har tenkt en del på Kassandra under denne seilasen på kjønnskrigenes krappe sjø fordi troverdighet er en så avgjørende faktor i slike kriger og fordi kvinner så ofte beskyldes for å mangle noe grunnleggende på det feltet." (side 83)
Selv om Norge er et land hvor det kjennes relativt trygt å være kvinne, viser det seg at det knapt finnes en kvinne som ikke har opplevd seksuell trakassering fra menn i en eller annen variant. Når dette skjer i yrkesmessig sammenheng, tenker vi at det kanskje er lettere å håndtere, mens sannheten er at det antakelig er omvendt. Ofte er makt en vesentlig faktor, og når det ikke en gang nytter å ta opp en slik problematikk med en mannlig sjef som selv er engstelig for vedkommendes makt, så er det som regel lite man kan gjøre. Sviket blir på et vis dobbelt.
Solnits essaysamling er full av eksempler på kvinners tilkortkommenhet på dette området. Hun "angriper" eller forsøker å ansvarliggjøre menn som har besvart kampanjen #YesAllWomen med det passive #NotAllMen til å komme mer aktivt på banen. Det holder ganske enkelt ikke at menn repliserer "men jeg er ikke sånn". De må ta mer aktiv del i den holdningsendringen som må til for å få bukt med volden som truer kvinner, og som i all hovedsak kommer fra menn. Det første man bør gjøre er å slutte å latterliggjøre kampanjen, der Solnit har sett litt for mange eksempler på at menn blir mer rasende på emneknaggen #YesAllWomen enn det som blir gjort mot kvinner. Solnit vil også til livs at vold mot kvinner fremstilles som hverdagsovergrep gjort av avvikere. Til det er volden for utbredt og for hyppig. Det dreier seg om generelle holdninger mot kvinner, og det er her vi må begynne å jobbe.
"En politimann i Toronto fortalte under et foredrag for kvinnelige studenter om sikkerhet på et universitet at de ikke måtte kle seg som ludder (sluts). Kort tid etter ble Slutwalks et internasjonalt fenomen, blant hovedsakelig unge, ofte lettkledde damer som tok tilbake det offentlige rommet (ganske likt Ta natta tilbake-vandringene på 1980-tallet, bare med langt mer leppestift og mye mindre klær). Unge feminister er en spennende gruppe: smarte, modige og humoristiske når de forsvarer sine rettigheter og krever å få ta plass - og med det endrer samtalen.
Politimannens "ludder"-kommentar var et ledd i universitetets strategi for å fortelle de kvinnelige studentene hvordan de skal forbli trygt i eskene sine - ikke gå der, ikke gjør sånn - fremfor å fortelle de mannlige studentene at de ikke skal voldta. Dette er en av voldtektskulturens bestanddeler. Men det oppsto en landsomspennende bevegelse, som hovedsakelig var organisert av kvinnelige collegestudenter, mange av dem selv offer for campusvoldtekter, som presser frem justeringer i universitetenes prosedyrer for å håndtere slike overgrep. Det samme gjelder en bevegelse rettet inn mot økningen av seksuelle overgrep i militæret, som også har lykkes i å tvinge frem reelle praktiske endringer og rettsforfølgelse." (side 121-122)
Jeg håper at jeg gjennom ovennevnte eksempler og sitater har fått frem at dette er en må-lese-bok - rett og slett obligatorisk, både for kvinner og menn! Solnit skriver presist og saklig, og det er spennende og lærerikt å følge hennes tankerekker i denne essaysamlingen. Boka er høyst aktuell og relevant - også for norske kvinner og menn!
Anbefales!
Tolv år gamle Cosimo, var eldste sønn av baronen av Rondò. Etter en krangel med foreldrene, klatret Cosimo opp i et tre. Etter det satte han ikke sin fot på bakken. Året var 1767, og gjennom Cosimos yngre bror, fortelles den underlige og fantastiske historien om livet i trærne. Cosimo angret aldri på valget sitt, selv som reumatisk olding.
En snodig liten bok om en annerledes gutt/mann.
Marina Singh jobber som forsker i legemiddelfirmaet Vogel i Minnesota. Etter at kollegaen hennes, Anders, har omkommet i jungelen i Amazonas, er det Marinas tur til å reise samme vei. Oppgaven hennes er å oppspore doktor Annick Swenson, som knapt har gitt lyd fra seg de siste årene. Hun holder til hos lakashistammen, hvor kvinnene føder barn langt inn i alderdommen. Der jobber hun med å fremstille et legemiddel for ufruktbare kvinner.
Marinas reise blir både skremmende og eventyrlig, og på veien konfronteres hun med sin egen brokete fortid.
Meget leseverdig!
Kan man stole på det man ser?
Lovende konsept
Familiebedriften Music City Salvage henger i en tynn tråd. Music City Salvage er et byrå som kontaktes når gamle hus skal rives og deres jobb er å finne og ta vare på ting i huset som er av verdi, og som muligens kan selges videre. Det er bare det at de sliter økonomisk, men de blir en smule lettet da en ny kunde kommer. Hun heter Augusta Withrow og hun kan være redningen.
Chuck Dutton sender datteren Dahlia og noen andre til huset som skal rives. Dahila synes huset er for flott og i god stand til å rives, men skjønner at hun ikke har annet valg enn å gjøre jobben både for faren og kunden deres, Augusta. Under jobbingen med å redde verdifulle møbler og annet interiør, opplever både Dahlia og kollegene hennes noe guffent og uforklarlig underveis, men de vil ikke innrømme det overfor hverandre, i tilfelle det bare er innbilning ...
Det finnes mange type horror. Jeg foretrekker horror av den typen man ikke ser hva som bidrar til frykten, som har overnaturlige elementer i seg. At man blir redd av noe man ikke ser eller tror man er i ferd med å se, om dere skjønner hva jeg mener? At man bare frykter det verste. Det er den type horror jeg liker best fremfor monstre og slashere. Det er morsomt en gang i blant både i bokformat og på film, men ikke alltid det jeg søker etter når jeg vil la meg underholde av horror. Dette er en bok som byr på det overnaturlige, som bygger på gammel overtro, nemlig spøkelser og rare ting som skjer. Man vil ikke innrømme det først, men ting skjer på uforklarlig vis og dette er en sånn type bok jeg liker innen horrorsjangeren.
Mer sjarm enn redsel
The Family Plot byr på en god, gammeldags spøkelseshistorie. Om mennesker som sliter med å få endene til å møtes og gjør alt de kan for å berge seg. Hemmeligheter, som de senere oppdager enten de vil det eller ikke. Møte på frykt og bli dratt inn i en ukjent verden enten man vil det eller ikke. Gammelt hjemsøkt hus er kanskje typisk i horrorsjangeren, men det er noe jeg aldri går lei av. Bøker og filmer som handler om hjemsøkte hus eller hjemsteder steder er alltid noe for meg. Det er kanskje oppbrukt og trøttende for de fleste, men hva gjør vel det? Jeg liker det konseptet. Det har en slags sjarm over seg selv om det ikke er hensikten.
Dette er på mange måter en god bok. Den har troverdig persongalleri, hemmeligheter, hjemsøking og nesten alt horrorsjangeren ønsker seg. Det eneste er at den ikke gir denne leseren noen frysninger. Den blir mer koselig og underholdende enn skremmende. For all del, det er en god bok og en av de bedre horrorbøkene jeg har lest på en stund. Som nevnt tidligere ble dette for koselig enn skremmende.
Det er noe som heter kosekrim, men det er ikke noe som heter kosegrøss, vel?
Fra min blogg: I Bokhylla
Bjørn Bakken som svar til Hilde S :
20:58, 10. juli 2017 Diskusjon: Bjørn Bakken om Jeg vet hvor du bor kriminalroman av Unni Lindell av Unni Lindell
Hei Hilde. Det er såpass lenge siden jeg leste boka, så de grammatiske tingene du nevner kan jeg ikke kommentere, husker ikke slike detaljer. Når det gjelder det du synes er i overkant, synes jeg det passet historien. Men så er jeg også over gjennomsnittet glad i det litt makabre og groteske krydderet i slike bøker :-)
I en liten vest-afrikansk by, tærer både klima, sladder, krig og korrupsjon på menneskene som bor der. Midt i alt dette finner vi politimannen, Scobie. Han er en rettskaffen mann, men dras etterhvert ned i gjørma, og det finnes kun en utvei.
Litt tung, men til tider godt driv.
Tenåringsjenter har mye å stri med.
Å være ung er ikke bare fryd og gammen
Det er ikke alltid like lett å være ung. Det vet Lilly alt om. Hun kan ikke fordra måten kroppen hennes utvikler seg på, nå som hun er i ferd med å bli voksen, og hun liker heller ikke leppa som har et synlig arr og hun synes at nesen hennes er skeiv. Blir man noen gang fornøyd med seg selv og er det mulig å akseptere seg selv? Alle har jo noe med seg selv de er misfornøyde med, enten det er utseendemessig eller noe annet. Man må bare lære seg å leve med det.
Ting blir ikke lettere når hun får "forbudte" følelser for bestekompisen sin, Are. Før var han jo bare Are. En kompis. Nå får hun følelser hun ikke har kjent tidligere og det kribler i kroppen bare når hun ser og tenker på ham. Noe skjer som gjør Lilly svært flau og hun prøver å unngå ham til enhver pris. For ingen gutter liker vel jenter som henne, som er "stygge" og annerledes, eller?
Usikkerhet slår til for fullt
Dette er en bok som beskriver en ung jente som er svært usikker på seg selv, som opplever forelskelse for første gang, og som prøver å stenge ukjente følelser ute. Hun føler seg ikke like mye verdt som andre, selv om foreldrene hennes setter henne høyt. Hun er enebarn og prøver å takle ting på egen måte, til tross for at det ikke er lett. Det å oppleve noe flaut er heller ikke lett og man har sine måter å reagere på. Hun prøver å unngå Are så lenge hun kan etter en flause, men man kan ikke unngå noen for alltid heller. Spesielt ikke når man går på samme skole og i samme klasse. Dette er snakk om en jente som har mange utfordringer på en gang, og det er mye å relatere seg til på et eller annet vis. Vi har alle vært unge og usikre.
Det morsomste med denne boka er Lillys forhold til foreldrene sine. Hun er enebarn og det får hun virkelig merke da de er svært overbeskyttende, spesielt moren. Hun vet de vil henne bare vel, men spesielt moren kan bli vel for mye og faren prøver å være en slags megler som jobber i bakgrunnen ved å prøve og rette opp i situasjoner. Det oppstår mange komiske situasjoner. Lillys hobby er løping, og hun løper når hun er stresset, men ingen kan vel løpe fra problemene sine?
Det hjelper ikke å blunke er en fin, småmorsom bok med et fargerikt persongalleri som har mye å by på og mye i seg, og boka vil garantert treffe den rette målgruppen, men for oss voksne blir nok dette veldig forutsigbart. Det er ikke noe som overrasker eller noe som kommer uventet. Det er som det er, intet mer eller mindre, men for ungdom er nok denne boka både underholdende og kanskje til og med en godbit.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
