Hovedpersonen møter en tidligere bekjent på en flyplass. Hun har vært i Peru, og forteller om et mystisk manuskript. Både regjeringen og kirken motarbeider forskningen på dette manuskriptet, og det kan være farlig å diskutere det åpent, noe hovedpersonen får føle på kroppen da han reiser til Peru.
Manuskriptet sies å inneholde 9 innsikter som menneskeheten skal erfare en etter en. Det er denne visdommen, som flere instanser føler seg truet av.
Det skal etterhvert vise seg vanskelig å finne den siste innsikten, for den lar seg ikke avsløre uten videre, men vår helt lar seg ikke stoppe.

Tankevekkende om livet og hvorfor vi lever.

I Sibirs mørke ligger en hemmelig, russisk forskningsstasjon. Den er så hemmelig at den egentlig ikke eksisterer. Forskerne som jobber her, kan aldri dra tilbake til sivilisasjonen, men en forsker prøver desperat å kontakte omverdenen. Det foregår nemlig et skjebnesvangert forskningsprosjekt på stasjonen. Kun en mann er kapabel til å komme seg inn til forskerne, men kommer budskapet fram til denne mystiske mannen, hvor er han, og vil han ta oppdraget?

Til tider meget teknisk, noe som kan virke kjedelig, men absolutt en spennende bok.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Politivold utover alle proporsjoner, korrupte dommere, korrupte advokater, korrupte borgermestre, korrupte politisjefer. Og vår godeste Sebastian Rudd er ikke noe unntak han heller. Han kan alle triksene, og benytter seg av av dem totalt uten blygsel. Men Grisham hadde ikke skrevet om ham, hvis han ikke også har et snev av anstendighet og samvittighet. En rufsete helt, sånn en lonesome cowboy som de elsker der på den andre siden av dammen. Og med et kvinnesyn som ville fått en middels norsk kvinnegruppe til å organisere tog i protest.

En bok som gir et ørlite innblikk i en folkekjær og legendarisk skrekkfilmregissør.

Horrorsjangeren er ikke helt det samme som før
Wes Craven er en av mine favorittregissører, og jeg vokste opp med mange av hans skrekkfilmer. Jeg har ikke sett alle filmene hans, men de fleste, og de er svært underholdende, og noen svært provoserende. Wes Craven døde for litt over to år siden, 30. august 2015. I år døde to andre skrekkfilmregissører: George A. Romero og Tobe Hooper. Det er snart ingen skrekkfilmregissører igjen. Det er jo noen som fører sjangeren videre, men fleste av dagens skrekkfilmregissører får ikke frem den samme snerten, underholdningen, fryden og ekkelheten horrofilmer skal ha, som skrekkfilmregissører fikk frem før i tiden. Mange av dagens horrorfilmer oppleves ofte som tungtrødde og småtrøttende. Det er jo noen av dagens horrorfilmer som er bra, men det tar lang tid mellom perlene nå enn før. Mange av dagens skrekkfilmer klarer ikke å sjokkere og skremme i samme grad som før, men jeg liker sjangeren veldig godt ennå. Det er og blir min favorittsjanger. Det er en sjanger jeg aldri kommer til å vokse fra. Horror er min guilty pleasure.

De fleste har sett minst en eller to filmer av Wes Craven, for han har lagt igjen mange kjente titler som Scream, The Last House on the Left, The Hills Have Eyes, The People Under the Stairs, og hans merkevare A Niightmare on Elm Street. Han var tross alt skaperen av den kjente skrekkfiguren Freddy Krueger. Hans signatur.

I Wes Craven (The Man and His Nightmares),avsløres det hvordan Wes Craven ble inspirert til å skape Freddy Krueger. Hvordan forskjellige faktorer fra livet hans inspirerte til filmene hans generelt, og hans vei til å bli filmregissør. Det mange kanskje ikke vet er at Wes Craven ble oppdratt i et svært reiligiøs hjem hvor det ikke var lov til å danse, spille kort og heller ikke se film, i hvert fall ikke filmer som inneholdt sex og vold. Han var en ivrig leser, jobbet en periode på bibliotek og drømte om å bli forfatter. Han var også den første i familien som gikk på college. Faren hans forlot dem da han var liten, og døde kort tid senere. Wes Craven hadde interesse for drømmer, og ble en ekspert til å notere drømmene når han våknet neste dag mens han husket på dem. I en periode var han såpass god til dette at neste morgen kunne han huske opptil flere drømmer han hadde hatt i løpet av en natt.

Ikke den mest innsiktsfulle biografien jeg har lest
Dette er en biografi som baserer seg rundt et intervju mellom Wooley og Craven. Mellom tekstene plotter Wooley inn forskjellige sitater av Craven fra intervjuet. Det er kanskje ikke den beste måten å skrive en biografi på da det virker upersonlig og for oppsummerende. Noen ting visste jeg om Craven fra før, men lærte noe nytt også. Jeg likte ikke helt konseptet hvordan denne biografien ble oppsatt på for av og til føltes det ut som om man leste pensum med alle disse bitene fra intervjuet. Det skulle ha vært løst på en annen måte for å gjøre det litt mer engasjerende. Kanskje det ikke var rett forfatter for boka? Følte skrivemåten hans var til tider stivt formulerende, og veldig overflatisk. Det mangler innsikt, og jeg følte jeg ikke ble godt nok kjent med Wes Craven. Han tar med noe fra oppveksten hans og hva han gjorde før han satset på å jobbe med film på fulltid, men det var mest om filmene hans. Det var kjempeinteressant. En god biografi for all del, men det manglet en form for nærhet, og et bånd til Craven. Hadde dette blitt utført som en vanlig biografi og ikke en biografi som stammer fra et intervju, ville nok Wes Craven (The Man and His Nightmares) ha vært varmere og lesere ville ha fått en større nærhet som var noe fraværende.

Selv om denne biografien ikke traff meg helt, synes jeg at Wes Craven var en spennende og fascinerende mann, og håper at jeg jeg kommer over en bedre biografi om ham senere. For Wes Craven er fremdeles en av mine favorittregissører.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende å reflektert fra 2 x Rivertonvinner Torkil Damhaug - anbefales!

Ina er 12 år, og har ansvaret for å passe på lillebroren Anders, som er 6.
Etter enda en av farens elleville fester, står Ina tidlig opp for å rydde. Da hun legger seg igjen, får Anders lov til å ligge sammen med henne. Han er redd når faren er full.
Ina forsover seg, og Anders er borte. Sannsynligvis hos nabokona som han pleier.
På sin tidlige sykkeltur møter lensmann Bengt Alvsaker Anders. Han går i veikanten i pysj og crocs. Anders skal til nabokona, og Bengt sykler videre. Dagen etter melder Ina broren savnet.
Leteaksjonen setter den lille vestlandsbygda på hodet, og det er ikke alle hemmeligheter som tåler dagens lys...

Nok en knallgod thriller fra forfatteren. I tillegg belyser den viktigheten av å bry seg og å tørre å si fra til de rette instanser.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Nesten uten å merke hvordan, suges jeg inn i et mørkt univers. Forfatteren har et språk, en unik litterær kraft som man sjelden finner i kriminalromaner, suggererende, dragende, lokkende.
Vakkert.

Utrolig bra, virkelighetsroman for oss som ikke er spesielt fan av "sjangeren"

Rose har vært syk så lenge datteren, Sofia, kan huske. Nå har det blitt så ille at har reist til Spania for å få hjelp. Bena til Rose virker bare av og til, og ingen engelske leger kan hjelpe.
Den eksentriske doktor Gómez og datteren hans driver alternativ behandling på klinikken i Almeria, og Rose har betalt i dyre dommer for å få hjelp der. Metodene doktoren bruker er merkelige og symptomene til Rose utvikler seg på uventet vis.
Mens morens behandlinger pågår, stifter Sofia nye bekjentskaper, som krever at hun begynner å leve livet skikkelig.

Til tider småinteressant, men det ble for mye babbel og snodige hendelser for min del. Mulig jeg ikke skjønte den helt.

Boka er original både i oppbygging og i temavalg. I utgangspunktet handler den slett ikke om noen forbrytelse, men om en flyulykke. Et fly fra Istanbul til Paris styrter på grensen mellom Sveits og Frankrike. Flyet går opp i flammer, og alle passasjerene ser ut til å ha brent opp, men mirakuløst nok finner man et uskadd spedbarn liggende utenfor flyet. Det er ei lita jente på 2-3 måneder. Men hvem er hun? Passasjerlisten kan fortelle at to franske babyer var med dette flyet. I tida som følger er det to forskjellige familier som gjør krav på dette barnet.

Selve handlingen i boka utspiller seg 18 år senere. En ung mann, Marc, som ikke vet om han er bror eller kjæreste til ”mirakeljenta” som nå er blitt 18 år, er på leting etter henne mens han leser opptegnelsene til privatdetektiven Crédule Grand-Duc. Denne hari alle disse årene etterforsket saken. De to familiene som har kappes om barnet, er svært forskjellige. Den ene familien, Carville, er søkkrik, mens den andre, Vitral, er heller hardarbeidende og lavtlønnet. I begge tilfellene omkim de som var foreldrene til barnet, mens det blir to sett besteforeldre som hevder at det er deres barnebarn.

Dette skjedde før DNA-analyse ble det sikre redskapet til å bestemme slektstilhørighet. Man måtte altså holde seg til andre metoder. Spebarnets klær ga ingen holde punkter, men utseendemessig liknet det mest på Vitral-familien. Det blir derfor her lille Emilie får sitt hjem, oppdratt av besteforeldrene sammen med sin to år eldre bror (som ved et tilfelle ikke var blitt med på den katastrofale flyreisen). Men besteforeldrene Carville slo seg ikke til ro med dette. Léonce Carville prøvde å tilby Vitral-familien en større pengesum for å få overta Lyse-Rosa (som hadde vært navnet på deres barnebarn.). Men dette kommer Carville ingen vei med. Derimot engasjerer Mme Carville en privatdetektiv – Crédule Grand Duc – til å arbeide videre med saken. Mme Carville sier seg villig til å betale alle utgifter privatdetektivene måtte ha. Cr,\edule Grand Duc arbeider meget møysommelig. Han undersøker alle tenkelige spor, men kommer likevel ingen vei. Oppe i Jura-fjellene, nær stedet flyet styrtet, kommer han over en bortgjemt hytte med noe som kan minne om en grav utenfor. Men noe sikkert spor er dette ikke. Han gjør seg kjent med de to familiene. Den rike Carvillefamilien har han lite til overs for, særlig det andre barnebarnet, Lyse-Roses eldre søster, virker frastøtende. Derimot liker han seg godt hos Vitralfamilien. Fysisk tiltrekkes han sterkt av Nicole Vitral. En natt skjer det at varebilen som Vitralfamilien arbeider fra, tar fyr og Pierre brenner inne. Mye tyder på at brannen er påsatt.

Årene går. De to unge i Vitralfamilien tiltrekkes mer og mer av hverandre. Men så rett før Emilies 18-årsdag forsvinner hun plutselig. Hun har nettopp lest resultatene av Credule Grand Ducs etterforskning. Disse opptegnelsene gir hun videre til Marc, med en kryptisk melding som kan bety at hun skal legge ut på en reise og aldri komme tilbake.

Det er på dette tidspunktet i handlingen at boka starter. Marc på sin side legger ut på en reise for å finne sin elskede, parallelt med at han leser det privatdetektiven har skrevet. Det rare er at det siste Crédule skriver er at han nå vil ta livet av seg fordi han ikke klarte å komme til bunns i saken i løpet av de 18 årene han har holdt på. Men i det han skal skyte seg, faller blikket han på en avisside der flyulykken for første gang er blitt omtalt, og da faller plutselig alle brikkene på plass.

Marcs søken fører ham hjem til privatdetektiven. Han finner denne død, sterkt forbrent, med hodet inne i peisen. På sin videre ferd blir Marc innhentet av Malvina som både truer og angriper ham. Nå eksistert det to blå konvolutter, levert til hver av bestemødrene. Der står resultatene av hver av DNA-undersøkelsene som i ettertid er blitt gjort. Begge bestemødrene har fått samme beskjed: Det er intet slektskap mellom Emilie/Lyse-Rose og medlemmene av verken Vitral- eller Carvillefamilien. Hvordan kan dette ha seg?

Nøkkelen ligger hos en annen kvinne som på ulykkesdagen var avbildet i samme avis. Det dreide seg om en savnetmelding, og kvinnen på bildet var utrolig lik Emolie/Lyse-Rose. I ung alder hadde hun r.mt hjemmefra, ført et utsvevende liv, blitt gravid og født et jentebarn. Hun søkte tilflukt i hytta oppe i Jurafjellene. Der forsøkte hun fortvilet å livberge seg selv og barnet. Da flystyrten skjedde like i nærheten, var hun den første framme på åstedet. Hun fant et dødt spebarn liggende utenfor flyet, byttet om de to barna og tok det døde med seg for å gravlegge det. Senere har hun sørget for å slette alle spor. Hver for seg er nå Crédule og Marc på jakt etter denne kvinnen. De finner fram omtrent samtidig. Utenfor huset hennes utspiller den siste kampen seg mellom de to. Nå kommer det fram at det var Crédule som sto bak brannen som drepte Marcs bestefar – på befaling fra Carville. Den døde personen hjemme hos Crédule var hans gode venn og hjelper – en tyrker.

Men til slutt, hva skjedde med Emilie/Lyse-Rose? Hun har oppdaget at hun er blitt gravid, og det er Marcs barn hun bærer på. Hun frykter at dette barnet er blitt unnfanget gjennom incest. Derfor befinner hun seg på en abortklinikk. Nå kan Marc sende henne en melding om at det ikke lenger er noe å frykte.

Det ganske så spesielle ved denne boka er at her er det detektiven selv som ender opp med å bli morder. Etter oppdrag dreper han ett menneske , og så av frykt for å bli avslørt dreper han flere.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Jørgen Jæger er utvilsomt en glitrende plot-snekker. Han kjenner samtlige knep som trengs for å få meg hekta. Han er udiskutabelt effektiv og har et formidabelt driv i fortellingen. Og som den durkdrevne fortelleren han er, dras stadig nye personer inn i handlingen, for at jeg skal tenke at her var det noe, ja, kanskje dette er den skyldige. Men det blir så tett befolket at de står i veien for hverandre. Og alle har de en eller annen forbindelse; foreldre, barn, stebarn, adoptivbarn, adoptivforeldre, samboer, eks-samboer, fetter, kusine, nabo, kollega. Så mange er båndene at politiet ser seg nødt til å lage et familietre for å holde orden på alle. Å, som jeg misunner dem det treet.

I framtidens USA er det krise. Samfunnet trues av sykdommer, strålingskatastrofer, og ufruktbarhet.
Dette leder til ekstreme tiltak. Et statskupp av fanatisk religiøse, som innfører et diktatur. Her har kvinner ingen rettigheter, og de er delt opp i forskjellige kategorier.
Øverst troner de blå Hustruer, nederst de grønne Martaer, hushjelper. De viktigste er dog de rødkledde Tjenerinnene; kvinner som fremdeles er fruktbare. Deres eneste oppgave er å produsere barn. De utplasseres hos forskjellige menn i den øvre sosiale klassen.
Gjennom historien til Tjenerinnen Offred, får man innblikk i dette samfunnet. Hun har gjennomgått en omskolering for å glemme sitt tidligere liv, men det er ikke så enkelt å gi slipp på fortiden.

Da boken ble utgitt på 80-tallet, var nok scenarioet i boken en utopi. I dagens samfunn, er den dessverre skremmende aktuell...

Boka kom fra Galleri Gallera i dag☺️

Jeg anbefaler "Surdeig" av hele mitt hjerte for alle som elsker å bake og som ønsker å bringe sine bakekunnskaper opp til nye høyder!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Plottet er glimrende oppbygd, og oppleves både tidsriktig og troverdig. Forfatteren bruker tid på å etablere den nødvendige bakgrunnen. Når det er gjort eskalerer historien til en forrykende siste tredjedel som er full av nakkehårreisende spenning, et virvlende kappløp mellom den norske spionen og hans tyske forfølgere. Vil han slippe unna, eller vil forfølgerne klare å innhente ham der han flykter med sekken fylt med opplysninger som kan forandre krigen?

Utrolig spennende og absolutt velskrevet krim - anbefales sterkt!

Et humoristisk skråblikk på livet - anbefales!

Vemodig og rørende.

Jeg har aldri grått av en bok før, og det gjorde jeg ikke nå heller, men må innrømme at jeg ble rørt, og det er av mange grunner. For det første er dette siste boka i den offisielle serien, og det var mange scener i denne boka som var rørende. Både denne boka og diverse scener fra serien vil alltid være hos meg. Det er i alle fall sikkert.

Siste etappe
Dette er en utrolig serie om Roland som startet sin reise mot det mørke tårn alene og etter hvert med sin ka - tet (hans følgesvenner). Fra bok til bok har de opplevd mange farer og vanvittige utfordringer. Nå har Roland kommet til siste etappe. Vil han endelig nå det mørke tårn, eller vil alt være forgjeves?

I denne sjuende og siste boka i The Dark Tower er det mye som skjer, og er kanskje den mest kompliserte boka av dem alle? Jeg foretrekker å skrive en kort handling om hva en bok dreier seg om i anmeldelsene mine, men denne gang, velger jeg ikke å gjøre det for det er altfor mye som skjer og den minste ting blir for avslørende med tanke på at dette er aller siste bok. Det eneste jeg vil i det hele tatt nevne om handlingen er at Stephen King dukker opp igjen i en gjesterolle hvor han er i ferd med å bli truffet av en van, og Roland og en annen (jeg sier ikke hvem), prøver å hindre det. Stephen King fra det virkelige liv ble alvorlig skadet da han ble påkjørt av en van for mange år siden. Som den kreative forfatteren han er brukte han denne episoden som inspirasjon i den siste Dark Tower boka.

Å fullføre store bøker som denne er ingen sak da jeg foretrekker store bøker og er vant til å lese bøker som er tykke, men det var noe annet å lese en stor bok med verdens minste font, men det gikk. Så fort man finner flyten, går det av seg selv og det føltes ikke anstrengende i det hele tatt.

Mange godbiter i denne serien
The Dark Tower serien har hatt sine oppturer og nedturer, men mst oppturer. Boka i serien jeg kanskje likte minst var Song of Susannah, og de bøkene i serien jeg likte best var The Gunslinger, Wolves of the Calla og denne siste. Jeg vet at de fleste liker bok nummer to; The Drawing of the Three bedre enn den første,The Gunslinger, men for meg var det omvendt.The Gunslinger var den boka jeg likte best av dem alle. Dette er også en av de sterkeste seriene jeg har lest på lenge. Jeg kommer til å like grøsserbøkene av Stephen King bedre fordi de har jeg et sterkere forhold til enn The Dark Tower, men jeg likte The Dark Tower bedre enn forventet, og jeg kommer aldri til å glemme denne serien.

Åtte år senere etter siste bok i The Dark Tower serien kom Stephen King med en ny The Dark Tower bok som heter The Wind Through the Keyhole. Erfarne The Dark Tower lesere som leser denne serien opptil flere ganger, leser den mellom bok fire og fem, altså mellom bøkene Wizard and Glass og Wolves of the Calla, men den kan også fint leses som enkelststående. Så jeg skal selvfølgelig lese den også.

Inntil videre, tusen takk for reisen Roland.

Til slutt, som sagt, jeg velger bevisst å gjøre denne anmeldelsen diffus for de som ikke har lest serien for noen har sikkert lyst til å lese den, og man vil jo ikke ødelegge moroa for andre. Dette er en serie som må leses og oppleves selv for å forstå hvor unik den er. Jeg sier ikke den er noe for alle da de som kanskje ikke liker fantasy og "oppspinn", men man kan bli overrasket.

Fra min blogg: I Bokhylla

En mann, Leonard Vermin, og hans kone, Maud, ankommer Paddington jernbanestasjon i london. Leonard lider av kreft og har kort tid igjen å leve. Om noen dager skal han feire sin 70-årsdag. Hvordan den skal feires, har han planlagt nøye. Han har bestilt bord på restaurant for 6 personer. De voksne barna til Maud (fra tidligere ekteskap) har mottatt invitasjon samt betalt hotellrom og billetter til London. Disse er døgenikten og rundbrenneren Gregorius og den nevrotiske Irina som er sterkt plaget av tvangstanker. I tillegg har en ung mann fra New York mottatt en for ham uforklarlig invitasjon fra ”en velgjører”. Dette er Milos hvis mor nylig er død (uten å ha rukket å gi ham en siste, viktig beskjed). Milos har en dobbel grunn til å reise til London. Han håper å få gjense sin tidligere venninne Leya som for noen år tilbake flyttet hit. I tillegg skal også Leonards advokat være til stede under festmåltidt. Hans oppgave skal være å kunngjøre testamentet til Leonard ( som har oppnådd å bli mangemillionær gjennom sitt engasjement i mediebransjen.) På 60-tallet bodde Leonard i London. Da ble han kjent med den tsjekkiske kvinnen Carla. Hun var i London som spion – en virksomhet som Leonard også ble trukket inn i. Ofte mottar han beskjed om møte med Carla i form av et kodet brev som er stukket inn i en bestemt bok som står i hyllen i et antikvariat. Carla er ofte i Tsjekkoslovakia, og under disse langvarige fraværene er lengselen etter henne stor hos Leonard. De fabulerer om å starte et liv sammen i Praha. Carla tør ikke rømme fra landet. Hun frykter at det vil medføre represalier for søsteren og den lille nevøen. Men Leonard kan jo flytte til Tsjekkoslovakia, men først må de få myndighetene til å godta dette Han kommer til landet på turistvisum, men etter noen uker innser han at han ikke vil trives i disse ”fargeløse” omgivelsene” og reiser tilbake til Vesten. I en annen del av boka får vi høre om livet til Lars Gustav Selén som vokser opp i byen Kumla i Sverige. Han er som smågutt svært knyttet til sin far ”skrønemakeren”. Moren forlater tidlig familie, og da faren dør, blir Lars Gustav og hans litt eldre bror overlatt til farens søster. I gymnastiden blir Lars Gustav venn med jenta ”Carla”, men denne forsvinner for ham, sammen med en annen klassekamerat, i London der de etter en tid omkommer på undergrunnsbanen. Dette skal komme til å prege Lars Gustav gjennom resten av livet hans. Han får ingen videre utdannelse, og han knytter seg heller ikke til noen annen kvinne. Derimot leser han mye og drømmer om å bli forfatter. I årevis skriver han på en bok som skal vise seg å være den samme som vi allerede har fått presentert: om Leonard, arvingene hans og den planlagte 70-års festen. Lars Gustav reiser selv til London for å gjøre research. Men så oppstår det et brudd mellom fisjonen o g virkeligheten. Fiksjonen ”løper løpsk”. Leonard avbestiller festlokalet som forfatteren har bestemt for ham, og finner i stedet et annet. Under måltidet kunngjøres det at Leonard testamenterer halvparten av pengene sine til sin ukjent sønn Milos (som har Carla som mor). Den andre halvdelen skal deles mellom de tre andre Maud, Gregoriøs og Irina. Men clouet er at pengene kan ikke utdeles nå. Leonard har investert (og bundet dem opp for en periode på ti år) i oppkjøpet av et middelmådig baseball-lag. Mens dette leses opp av advokaten, holder Leonard på å dø (Han har tømt gift i vinen sin). Det samme skjebnen rammer forfatteren på sin vei mot restauranten. I dødsøyeblikket gjenser han Carla.

Avskrekkende om utroskap

Nina Lykke (f. 1965) debuterte med ungdoms-novellesamlingen "Orgien, og andre fortellinger" i 2010. "Nei og atter nei" er hennes andre roman. I følge Wikipedia er dette en satire over middelklassen og "de store forventningers misnøye", og boka kom ut i flere opplag.

Egentlig var dette en roman jeg hadde tenkt å la passere uten nevneverdig oppmerksomhet fra min side. Da den kjente samlivseksperten/ psykologen og Aftenpost-spaltisten Frode Thuen trakk frem nettopp denne boka i et svar til en mann eller kvinne som vurderte mulige konsekvenser av utroskap, våknet imidlertid min interesse. Det er som regel alltid interessant å få med seg samlivsdramatikk innenfor litteraturen - særlig den norske.

Jan og Ingrid har vært gift i nesten 25 år, og de har to voksne, hjemmeboende sønner. De bor i et hus på Nordstrand, og det oser vellykkethet over dem. Det er i grunnen "bare" én hake ved deres liv: ekteskapet er nærmest lidenskapsløst og sexlivet bærer mer preg av plikt enn lyst.

Da Jan blir forfremmet til avdelingsdirektør, kommer energien tilbake og han blomstrer mer enn han har gjort på flere år. Dette går ikke upåaktet hen blant kvinnene, og den atskillig yngre Hanne (hun er 15 år yngre enn Jan) fatter interesse for ham. Jan gjenoppdager sin egen seksualitet og brunst, og han klarer ikke å stå imot. I flere måneder har de et forhold bak Ingrids rygg, og endelig føler Jan at han lever. Samtidig slites han i stykker av samvittighetskvaler, og han tenker mye over hva det skal bli av Ingrid dersom han svikter henne. Hun som tross alt er over 50 år ... Men ikke mer enn at han synes at han fortjener sin nyvunnede lykke, og "må" leve dette ut ...

Lite aner Jan om hvem Hanne egentlig er. Vi får innblikk i hennes tankeverden, desperat som hun er etter et utall elskere og skadeskutte forhold. Alltid fordi hun av diverse grunner ikke orker kjærestene sine ... Vi aner også et alkoholproblem. Det er et patetisk bilde som tegnes av henne, den andre kvinnen. Såpass patetisk og klisjéfylt at jeg kjente på at dette utgjorde det svakeste leddet i denne romanen, som inneholder mange tankevekkende lag. Kunne hun ikke fått i alle fall ett formildende trekk?

Historien er tankevekkende på den måten at romanen får en til å tenke på om dette med forelskelse egentlig bare handler om biologi ute av balanse, og som lokker mennesker utpå glattisen, slik at de blir fullstendig ute av stand til å treffe fornuftige valg i livene sine. En periode opplever Jan å finne roen i Hannes ustrukturerte tilværelse, der rot og kaos dominerer, mens han føler seg kvalt i den ordnede tilværelsen med Ingrid. Men kan det vare?

Ingrid blir på sin side gjenstand for seksuell oppmerksomhet fra sin bestevenninnes mann, den notorisk utro mannen som har ligget med halve lærerværelset på skolen der de begge er lærere. I en periode havner hun midt mellom dem og må tåle å høre ektefellenes klagesang i det uendelige. Ingen levner den andre noen stor ære, og det hun får høre er til sammen egnet til å ta bort enhver respekt for noen av dem.

Dette er en klassisk utroskapshistorie der en eldre mann med makt forlater sin jevnaldrende kone til fordel for en yngre kvinne. I trekantdramaet som oppstår får vi både høre den utro mannens historie, den bedrattes historie og den andre kvinnens historie. At noen hver kan miste fotfeste i større eller mindre grad når grunnen så til de grader rykkes vekk under dem, er forståelig. Her synes jeg imidlertid at det kanskje gikk litt vel langt. Var det nødvendig å gjøre den andre kvinnen så til de grader usympatisk og kynisk? Jeg greide nesten ikke å tro på denne delen av historien. Jeg synes også at forfatteren dro det vel langt i forhold til Ingrid på slutten. Midt i dramaet står Jan, som til slutt nesten ikke vet hva han vil. Kaos og enda mer kaos er hva som venter ham. Sånn sett kan man si at denne romanen har en tydelig moral. Den viser utro menn hva de kan regne med dersom de er så "dumme" at de gir seg driftene i vold når de er godt over middagshøyden. De risikerer å gå fra asken til ilden, og selv om det er deilig og varmt til å begynne med, vil de før eller siden brenne fullstendig opp ... Ikke til å undres over at samlivsekspert Frode Thuen ber den utro tenke seg godt om før han/hun forlater ekteskapet, og anbefaler lesning av denne boka.

Et annet tankevekkende poeng ved historien, som egentlig bare er et lite sidespor, er hva det gjør med lykken til et middelaldrende ektepar å ha voksne barn boende for lenge hjemme, der de kommer og går som om de bor på hotell, og at på til behandler "betjeningen" dårlig ... Ingrid som føler at hun fremdeles skifter bleier på sine voksne sønner, fordi hun vasker trusene deres med bremsespor. De greier ikke engang å tørke seg skikkelig når de går på do ... Kjøkkenet som er nedgriset hver gang de har tatt seg mat ... Ikke en gang TV´n har hun og ektemannen kontroll på, med den følge at Ingrid som regel trekker ut på kjøkkenet mens pistolskudd og skrik gjaller gjennom huset på fredagskveldene, der guttene sitter og ser på B-filmer med C-skuespillere ... Ingen av dem har maktet å be sønnene flytte. Det hele føles som å bo i kollektiv med fire voksne - bare at det er du som betaler hele gildet for alle .. Var det dette som var lykken ved å få barn? Lurer Ingrid på ...

Nina Lykke treffer godt på det satiriske i romanen, og mange ganger ble jeg sittende og humre og le. Samtidig opplevde jeg ikke boka som stor litteratur. Til det er nok persongalleriet for karrikert og det på en slik måte at jeg ikke helt klarte å tro på alt. Jeg irriterte meg også over beskrivelsen av Hanne, som godt kunne ha blitt tildelt noen flere sympatiske trekk. Hun ble for endimensjonal. Det er noe med at de fleste - også den andre kvinnen - har både gode og dårlige sider.

Det var fint å høre denne boka som lydbok, og Anne Rygs oppleserstemme passet fint til historien!

Boka vil garantert egne seg godt for gode diskusjoner med høy temperatur i en boksirkel.