En klassereunion arrangeres og det tar en drastisk utvikling.

Mange har sikkert vært på klassereunion, og har kanskje kjent til samme spenningen, nysgjerrigheten og forventningene som de i Velkommen hjem gjør. Se hvordan noen har endret seg og noen alltid forblir den samme. Velkommen hjem er om et klassereunion som samles i en hytte i skogen, og denne klassen består av mange mennesketyper. Noen har store forventninger til festen, andre er der for å bevise noe, vise hva de har oppnådd i livet, mens andre tar det som det kommer. Gamle følelser blusser opp, både på godt og vondt, og denne kvelden tar mange spesielle vendinger. Savner man noen gang tiden da man var ung eller er livet enklere som voksen? Det store temaet for festen er spøkelsesvandring i skogen, og stemningen forandres helt da en av dem blir funnet død ... Ting blir heller ikke lettere da en annen person fra klassen blir funnet død en annen dag på et annet sted. Er det noen som bærer på gammel nag, eller er hva er det som egentlig foregår, og er de andre i fare også?

Noe oppbrukt, men det funker
Ninni Schulman er en forfatter jeg ikke har lest noe av tidligere, men jeg fikk veldig lyst til å lese Velkommen hjem da det virket som en litt annerledes krim. Dette er en krimroman med en grøssende effekt. Man lurer på om det er noen andre eller noe annet i skogen med dem, eller om en av dem har møtt opp med dårlig hensikt. At en slik setting er plassert i en hytte i skogen, er kanskje litt klisjéaktig, men når det gjelder en slik handling, er det nesten unngåelig. Selv om det er noe klisjéaktig, så bidrar det likevel til god, gammeldags mystikk. Man tenker jo alltid det verste når man er langt ute i skogen eller i ødemarken. For da er man sårbare på mange måter, og alt kan skje. Man har da mindre kontroll på stort sett alt.

Spennende persongalleri
Men det var ikke bare handlingen som var selve drivet og som bidro til nysgjerrigheten, men det var også persongalleriet som besto av forskjellige mennesketyper. Vi får et lite innblikk i alle, og de var svært interessante å lese om, på hver deres måte. Man får kjenne på noens popularitet og andres misnøye. Forfatteren gjør gode karakterbeskrivelser. Det er i hvert fall sikkert. Kapitlene er korte og effektive, så det er lett å bli revet med. Det som trekker litt ned er når man har lest mye krim og ikke minst grøss fra før, føler man ikke at forfatteren bidrar til noe nytt. Det er ikke noe som sjokkerer, eller overrasker og man sitter heller ikke igjen med et spesielt inntrykk.

Velkommen hjem er femte bok av Ninni Schulman om journalisten Magdalena Hansson, og selv om det ikke ble noen favoritt, hadde den sine spennende øyeblikk, og den er verdt å sjekke ut. Hadde sansen for at hun skriver veldig realistisk og det gir mersmak på de tidligere bøkene hennes Fikk også sansen for Magdalena Hansson. Så godt å vite at jeg allerede har et leseprosjekt for neste år.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det ble litt platt og klisjèfylt for min smak, men grei underholdning

Lattervekkende kammerspill

Matias Faldbakken (f. 1973) er både forfatter og billedkunstner. Han er sønn av forfatteren Knut Faldbakken.

Matias Faldbakken debuterte som forfatter i 2001 med første bind i det som senere ble trilogien Skandinavisk misantropi. Denne trilogien skrev han under pseudonymet Abo Rasul. Han har dessuten utgitt "Snort Stories" (2005) og "Kaldt produkt. Et dukkehjem på nytt" (2006). Jeg har ikke lest noen av bøkene hans tidligere. Min nysgjerrighet for hans siste bok "The Hills" ble vekket av flere grunner. For det første har jeg registrert at mange bokhandlere har fremhevet denne boka spesielt i sine utstillinger. Det gjorde at jeg kjøpte den. Da det den 1. november ble offentliggjort at boka i tillegg er nominert til Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur, rykket den kraftig oppover på leselisten min.

"Restauranten The Hills er fra en tid da gris var gris og svin var svin, pleier Hovmester å si, med andre ord midten av 1800-tallet. Jeg står her, stramt, i kelnerdrakten, og kunne like gjerne ha stått slik for hundre år siden eller mer. Hver dag foretas ekstreme handlinger av voksne mennesker, men ikke av meg.

Jeg venter. Jeg behager. Jeg beveger meg rundt i lokalet og tar bestillinger, skjenker og rydder. På The Hills kan folk meske seg i tradisjonsrike omgivelser. De skal føle seg velkomne, men ikke så hjemme at de glemmer hvor de er. Med noen unntak, vel og merke - enkelte av de besøkende kan benytte stedet som sin storstue. Grisen, en av stamgjestene, apropos gris, har sin faste plass ved bord 10, ved vinduet, klokken halv to alle hverdager." (side 9)

Vår jeg-person beskriver The Hills som noe som kan minne om en Wienercafé, bare at den ligger i Oslo, ikke i Wien. "Etablissementet, lokaliteten, har blitt kalt The Hills i snart 150 år. Navnet kommer fra familien Hill som drev en konfeksjonsforretning her fra 1846." (side 11) Det hviler med andre ord sterke tradisjoner over stedet, som i dag fremstår noe loslitt og ikke helt slik det en gang var. Blant stamkundene er Grisen og hans venner, og dessuten Sellers og hans hoff. Vår jeg-person, som vi aldri får vite navnet på, legger merke til absolutt alt som skjer. Det være seg gjestenes påkledning, deres bordmanerer, om de har simple uvaner (som å sjekke mobilen i tide og utide), om de har god eller dårlig smak hva gjelder mat og drikke osv. De han ikke kjenner navnet på, får kallenavn. Hvem er så han?

"Jeg er en høyreist mann, flott å se til, har jeg hørt, litt stiv, godt bygd, og så selvbevisst at jeg nesten ikke klarer å stå på bena. Jeg har en stri bart. En mustasje. En gang fikk jeg høre at jeg ligner litt på Daniel Plainview. Det tok jeg tok jeg til meg. Men det er en halv sannhet. Innbittheten kan stemme. Den lite fleksible lutheten kan stemme. Men Plainview er mer slitesterk enn meg. Han ser mer utendørsk ut. Jeg har en mer cafésk fremtoning. Der han er innbitt og hevngjerrig, er jeg mer serviceinnstilt og lettskremt." (side 82)

Det ligger i stillingsbeskrivelsen å ha en "behagelig grad av usynlighet". Han bør ikke presse seg frem i forgrunnen. Når gjestene blir for personlige, kjenner han et sterkt ubehag. Da gjør han det som står i hans makt for å slippe unna. Som da Grisen gjerne vil at han skal koble ham sammen med Sellers. Det vil han nødig blandes inn i.

Der Grisen står for det tradisjonelle, med dresser i gode snitt, der er Sellers en heller rufsete type. En annen av stamgjestene er enkefru Knipschild, som elsker foie gras.

"Hun har i seg foie gras rett som det er. Hun kan til og med finne på å bestille to runder. Først en terrine, og så et par skiver stekt foie gras. Og til den skal det serveres eple, og eplet skal det være stjerneanis på. Av og til kan det stikkes inn noe karamell. Og før du vet ordet av det, skylles gåsens lever ned med sterkvin krystet av druer fra den trange og bratte Duorodalen, og det skal stå "Port" på etiketten. Hvis det ikke står "Port", duger ikke disse dråpene som middel til nedskylling av gåsens lever. Ikke for enkefru Knipschild." (side 85)

Underveis kjenner vi på at vår kelner kan virke en smule avstumpet eller i alle fall svært snobbete. Han er snobbete og kynisk i sine vurderinger av gjestene, men aldri på den egennyttige måten. Han legger vekt på å gli nærmest usynlig og sømløst gjennom lokalet, alltid tilstede for å komme gjestenes behov i møte. Derfor er det som bare pokker når han må ned i kjelleren for å hente en bestemt type vin, og klemmer hånda så infernalsk at det oppstår en verkende blemme som det må stikkes hull på. Han ønsker ikke at noen skal legge merke til at han går rundt med gassbind over den sammensunkne hudfolden som blir tilbake etter at kokken har brukt østerskniven på å perforere blemmen, fordi dette vil rette oppmerksomheten mot ham som person - og det passer dårlig for ham. Jo mer usynlig han er, desto bedre.

Så dukker Barnedamen opp. Hvem er hun egentlig? Grisens nye trofé eller en slektning? Vår jeg-person er nysgjerrig, men det ville ikke ramle ham inn å spørre. Kallenavnet Barnedamen har hun fått fordi han ikke kjenner hennes navn og fordi hun er så ung. Barnedamens tilstedeværelse forrykker noe i restauranten. Ikke bare er hun meget vakker, men hun bestiller firedoble espressoer (!), og hun går ikke når det forventes. Og hva i all verden - en dag setter hun seg ned med Sellers og gjengen. Hvorfor?

Så ringer Edgar, en annen av stamgjestene, og forteller at han må reise til København på grunn av en hastesak, og om ikke datteren Anna kan sitte på restauranten og vente på ham til han kommer tilbake ... Anna er bare ni år, og hun pleier å gjøre leksene sine på The Hills, riktignok med faren til stede ... Samme ettermiddag befinner Sellers og gjengen hans seg på The Hills, og de spiser seg gjennom en flere retters middag. De starter med ostene, kommer deretter til hovedretten og føler seg så klar for forretten - til de ansattes store bestyrtelse.

"The Hills" er en riktig fornøyelig bok, kanskje aller mest på grunn av beskrivelsen av stamgjestene, jeg-personens tanker rundt egen person og ikke minst gjestene, beskrivelsen av mat og drikke og det gamle versus det nye. Det er egentlig ikke mye handling i boka, og sånn sett er den vel egentlig mer en slags stemningsrapport rundt et veletablert etablissement med lange tradisjoner, og hvor de ansatte prøver å få tiden til å stå stille. Her ser man ned på det nye og moderne, som tafsing på mobiltelefonen i tide og utide, og manglende opprettholdelse av formene. Selv fikk jeg medynk med hovedpersonen, som lever et nokså ensformig liv. Det handler om å gå på jobben, ikke gjøre for mye ut av seg, for så å dra hjem til ensomhet og et nokså innholdsløst liv. Samtidig virker det ikke som om jeg-personen lider av den grunn. Det han derimot ikke takler, er smakløshet. Under hans formelle ytre protesterer alt i ham når gjestene bommer. Uten at han leer på så mye som et øyenbryn av den grunn ... Innvendig koker det derimot.

Vår jeg-person er av den oppfatning at livet hans er sånn må det være - inntil han med mye omsorg og ansvarsfølelse tar seg av den lille niåringen Anna, som ikke blir hentet av faren sin likevel. Anna, som hjelper ham med å skifte gasbind på hånden hans, og som gjennom dette grepet gir ham en omsorg han slett ikke er vant til. Dette representerer kanskje en ny retning i livet hans?

Mens jeg leste boka koste jeg meg med elegant formulerte setninger, der ikke et eneste ord er tilfeldig plassert. Jeg kjente også at latteren boblet i meg flere ganger. Samtidig lurte jeg på hva forfatteren egentlig har ønsket med denne boka, der all handling foregår inne i restauranten, med unntak av et par turer ned i kjelleren, slik at det hele får preg av å være et kammerspill. Kanskje ønsker forfatteren bare å fornøye oss? Jeg fikk for øvrig følelsen av noe uforløst over historien, som om den sluttet da den for alvor egentlig burde ha begynt. Jeg var klar for så mye mer, men så var det altså slutt. Like fullt hadde jeg stor glede av å lese boka, som er svært godt skrevet. Anbefales!

Helsingfors på 60-og 70-tallet:
En ung og ensom gutt får plutselig en venn i den jevngamle Alex. Alex er rikmannssønn og har et herskapelig sommersted i nærheten av guttens enkle torp. Hele sommeren er gutten mer hos den velstående Rabellfamilien, enn på torpet med foreldrene.
En stund er alt rosenrødt, men som tiden går, viser det seg at vellykketheten til Alex og familien hans ikke er uten dystre hemmeligheter.
Gutten innleder også et kjæresteforhold til Stella, lillesøsteren til Alex, noe som også blir vanskelig etter en stund.
Historien strekker seg over flere årtier, og det hele går mot et stadig tettere mørke.

Velskrevet fra Westö nok en gang.

Flott bok, med fine tekster (uten pekefinger) og nydelige bilder

Livet med CP i diktform

Dette er ikke Karin Fossum på det beste. Jeg opplevde boka som heller langdryg og noe kjedelig – i hvert fall første halvdelen, der skjer det svært lite. Det meste av boka er bygd opp som en samtale mellom den middelaldrende kvinnen Ragna Riegel og den trauste politimannen Konrad Sejer.

Ragna er en ensom og beskjeden kvinne. Hun jobber på Europris. Her skjørter hun sine oppgaver på en pliktoppfyllende måte. Ragna har problemer med tale. Hun har vært gjennom en feilslått operasjon i halsen og kan nå bare hviske, noe som likevel ikke hemmer henne nevneverdig i arbeidet der hun går rundt og rydder i butikkhyllene. Ragna har en sønn, Richard Josef. Han reiste hjemmefra som syttenåring og bosatte seg i Berlin. Han forteller at han nå er direktør for et stort hotell i byen. Den eneste kontakten mor og sønn har, er gjennom årlige julekort. Ragna har alltid bodd i det samme huset. Først sammen med foreldrene sine, sp da de døde og sønnen reiste, har hun bodd her alene. Ragna kan fortelle om foreldrene sine at faren var en mann hun satte svært høyt. Moren derimot beskriver hun som en mer fargeløs og ubetydelig person.

Samtalene mellom Ragna og Sejer foregår i fengselet. Ragna har begått en alvorlig forbrytelse og venter på en dom. Hva hennes forbrytelse går ut på, får vi lesere ikke vite før mot slutten av boka, men all den tid dette er en krimbok, er det naturlig å trekke den slutning at det dreier seg om et drap. Kan den unnselige og fredelige Ragna være i stand til noe slikt

Ragna kan fortelle at det begynte med en konvolutt i postkassen, adressert til Riegel. Inni lå det en lapp med beskjeden: ”Du skal dø”. Etter en tid kommer en ny konvolutt, denne gangen var meldingen: ”Det er ikke lenge til”. Samtidig dukker det opp en usikkerhet i forhold til Richard Josef. Et brev Ragna uventet har sendt til sønnen, kommer i retur med påskriften ”adresse ukjent”. Og da hun prøver med et nytt brev, skjer det samme en gang til. Under samtalene med Sejer tilbyr politimannen å hjelpe henne med å oppspore sønnen. Og nå får Ragna vite at også Richard Josef sitter i fengsel. Han har begått et stort underslag av penger fra hotellet der har riktignok aldri har vært direktør, men arbeidet i resepsjonen. Det gode ved dette er at det åpner for ny og nærere kontakt mellom mor og sønn. Mange fyldige brev sendes nå mellom de to

Tilbake i fortiden har Ragna blitt skremt av de anonyme beskjedene adressert til Riegel. Hun oppsøker legen sin og får resept på noen beroligende tabletter. Ragna holder seg ikke til den foreskrevne dosen, men tar gjerne to, tre eller fire ganger så mye. Dette begynner å gå ut over arbeidet hennes, og på natten vekkes hun av at noen ringer på dørklokken. Og så en morgen finner hun nok en lapp liggende på nattbordet sitt. Har noen kommet inn i huset gjennom det åpne badevinduet? Mens hun brente de første beskjedene hun fikk, tar hun med seg den siste til politistasjonen, bare for å oppleve at hun her ikke blir tatt særlig alvorlig.

Så en dag står det en mann foran døren hennes og ber om å få komme inn. Det viser seg at han er predikant i Jehovas Vitne og beretter om å få en plass i Tusenårsriket Ragna, ustabil som hun er blitt etter de siste opplevelsene og under påvirkning av sterke tabletter, griper etter en kniv som hun stikker i mannen - ikke bare én, men mange ganger. Så blir Ragna sittende der og vente i timer og dager på at noen skal komme og oppdage hva som har skjedd.

Brevene som i ettertiden skrives av mor og sønn avslører også noe annet. Mens Ragna, overfor Sejer, har rost sin aktverdige far, tegner Richard Josef et helt annet bilde av besteforeldrene. Bestefaren var mentalt syk, vandret hele tiden ut og inn av behandlingsinstitusjoner. I følge Richard Josef var det mormoren som var den sterke, det var hun som holdt familien samlet. Helsevesenet kan bekrefte dette, likeledes at Ragna selv har arvet sin fars sinnsykdom. Hun har lenge klart å holde den i sjakk, men de siste begivenhetene har gjort at hun har mistet kontakten med realitetene. De anonyme brevene i postkassen var bare innbilning, likeledes besøket på politistasjonen. Det eneste som stemmer med virkeligheten, er drapet hun har utført…

Dette er i hovedsak en bok om kvinnen Idun Hov. Men også morfaren hennes, Andreas Sand, og faren hennes, Vemund Hov, har en stor plass i boka. På denne måten spenner handlingen over et lengre tidsrom, mesteparten av 1900-tallet. Hendelsene er ikke framstilt kronologisk. Det hoppes fram og tilbake i tid. Også presentasjonsformen varierer. Mye er skrevet som dagboksnotater, altså i jeg-form. I andre deler er det forfatteren selv som forteller og personene sees utenfra. Man kan undre seg over hvorfor generasjonene før får så stor plass i historien om Idun. Men det motsetningsfylte mellom personene her har nok preget henne sterkt, samtidig som hendelser knyttet direkte til begge sider av familien har påvirket utviklingen hennes.
Da vi først møter Idun Hov er hun blitt en middelaldrende kvinne. Hun lever innesperret på en psykiatrisk institusjon. Det er familien hennes, og da først og fremst hennes tvillingsøster Urd som har fått henne anbrakt der. Etter et mislykket rømningsforsøk er Idun blitt umyndiggjort og plassert på lukket avdeling. Idun er forfatter og har fra før av fått utgitt noen bøker. For å fordrive tiden på institusjonen går hun i gang med å skrive sin livshistorie. Hun går tilbake til morfaren, Andreas Sand, en foretaksom, men ikke alltid så hederlig person. Han startet som matros, mønstret av. Innyndet seg hos rederen, giftet seg med dennes funksjonshemmede datter og overtok hele rederiet. Andreas gjorde seg bemerket som driftig forretningsmann og streng menighetsforstander. Maria er datteren hans. Hun er like egoistisk og utspekulert som sin far. Det blir tilsatt en ny prest i byen. Vemund Hov som han heter, virker annerledes og spennende på Maria og fordi faren hennes gjør det han kan for å holde datteren borte fra presten, blir Vemund desto mer attraktiv for Maria. Hun synger i kirkekoret, og fordi stemmen hennes harmonerer så utrolig bra med prestens, oppdager han henne fort, og dermed er det gjort……
Vemund Hov kommer fra landsbygda. Etter umenneskelig slit oppnådde faren å bli eier over gården sin. Vemund var odelsgutt, men stakk av fra gården og det praktiske arbeidet. Prestefamilien i nabobygda, Quislingfamilien, forbarmet seg over unggutten og hjalp ham slik at han fikk studenteksamen. Så dro Vemund til Tyskland og studerte der. Vemund Hov er av en helt annen natur enn sin svigerfamilie. Han er grublende og innesluttet. Ekteskapet med den heller overflatiske Maria blir mer stormfylt enn lykkelig. De får tre barn, en sønn og to tvillingdøtre, Idun og Urd. Mens broren og søsteren er vellykkede barn i morens øyne og får all hennes oppmerksomhet, vokser det fram et nært forhold mellom Idun og faren.
Vermund har to yngre brødre som etter hvert også bosetter seg i byen. Den ene, Balder, har utdannet seg til adjunkt. På overflaten er han svært sjarmerende, men det tar ikke lang tid før folk gjennomskuer sjarlatanen. Andre verdenskrig bryter ut. De tre brødrene møter tiden på helt forskjellig vis. Balder ender som erklært nazist, mens den yngste broren blir en aktiv motstandsmann. Vemund er verken det ene eller det andre. Riktignok føler han en dyp takknemlighet overfor Vidkun Quisling og hans familie, men han stiller seg helt uforstående til dennes politiske ideer. En av de tyske soldatene som er utstasjonert i byen, er en studiekamerat av Vemund. De treffes av og til og da diskuterer de gjerne musikk. Dette skal bli brukt mot Vemund da krigen er over og landsvikeroppgjøret starter. Det ender med at Vemund blir dømt for landssvik og havner i fengsel. Her får han hjerneslag, blir sluppet fri og blir liggende hjemme som hjelpeløs pleiepasient. Maria vender seg nå helt bort fra mannen og overlater pleieoppgavene til Idun, 13 år. Flere år før dette kom en annen tildragelse til å berøre Idun sterkt. Ved en tilfeldighet blir hun klar over at morfaren Andreas i all hemmelighet huser to jøder, en mor og hennes sønn, på loftet sitt. Den jødiske gutten heter Aron og har vært en av lekekameratene hennes. Da de nå møtes oppe i lofttrappen innprenter Aron at nåde henne om hun forteller til noen at de holder seg skjult her. Lille Idun føler seg skremt. I tiden etterpå formelig skyr hun bestefarens hus. Flere ganger er den lille jenta på nippet til å fortelle det til faren, og da hun til slutt, som en glipp, kommer til å nevne det, er det til den verste av dem alle, nemlig til onkel Balder. Heldigvis får ikke dette noen alvorlige konsekvenser for den lille jødefamilien. Nå skulle man kanskje tro at det var en medmenneskelig og heltemodig handling fra morfarens side å hjelpe Aron og hans mor, Rut. Men i virkeligheten lå det også her egoistiske motiver bak. Det kommer fram da Andreas Sand mange år senere på dødsleiet sitt bekjenner at han utnyttet kvinnens Ruts takknemlighet for å tillate seg adgang til hennes sengekammer når det måtte passe ham.
Etter at krigen er slutt blir Rut og sønnen boende i det store huset til Andreas Sand. Der bor nå også Idun med sin mor og sine søsken. Etter hvert oppstår det et fortrolig fortrolig vennskap mellom Arin og den litt yngre Idun. Arons store drøm er å få være med på å bygge opp den nye staten Israel. En dag reiser han. Da er er han og Idun allerede blitt kjærester, og avtalen er at hun skal reise etter så snart hun er blitt gammel nok til å ta en slik avgjørelse. I tiden etterpå går Idun og venter på brev fra Aron, men det kommer ingen. Idun føler seg forrådt, samtidig oppdager hun at hun er blitt gravid. Morfaren ønsker å gifte henne med en av sine forretningsforbindelser, Idun motsetter seg av alle krefter. Løsningen blir at morfaren sender henne til Danmark. Hun føder en sønn som umiddelbart blir tatt fra henne. Senere kommer det fram at Aron verken har sveket eller glemt henne. Det var morfaren som beslagla alle brevene som kom fra Israel.
I årene som følger er Idun stadig på fart rundt om i Europa. Hun fører et noe utsvevende liv, knytter seg til ulike menn, men opplever å bli sveket. Til slutt blir hun en slik belastning for familien at hennes ”prektige” tvillingsøster som selv er psykiater, sørger for å få henne innlagt på institusjon. Mange, mange år senere klarer Arin å oppspore Idun. Nå er han selv en anerkjent psykiater. Han kommer til klinikken i Norge, og i kraft av sin fagkompetanse får han opphevet tvangsinnleggelsen av Idun. Nå kan de begge reise til Israel der en det ligger en felles framtid åpen foran dem…..

God helg☺️ Koser meg veldig med Historien. Leser sakte og litt om gangen, men merker at boken er med meg hele tiden. Gleder meg til å komme hjem å lese når jeg er på jobb. Ønsker alle en strålende helg!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Forfatteren får fortalt mye godt om mellommenneskelige forhold, her ligger bokas absolutte styrke. Og på de siste sidene er det særdeles mye klokt om hvordan et lite bygdemiljø påvirkes av slike opprivende hendelser.
En hederlig debut, men jeg håper på noe mer temperament og tettere dramaturgi i neste møte med Amalie og Haider.

Boka viser hvordan det kan gå når maktmennesker( her; dommere, statsadvokater og lignende.) rotter seg sammen for å fremme egne interesser og skjule sannheten. Her er det de svakeste blant oss, nemlig barna som blir rammet.

Boka starter med at Vaka (8 år) står utenfor den nye skolen og venter på at faren skal komme og hente henne. Men han kommer ikke Kan han ha glemt? Skolen er sterngt nå, så derfra kan hun ikke få noen hjelp. En jente i klassen (Sigrunn) kommer forbi. Kanskje Vaka kan bli med henne hjem og låne telefonen? Sigrunn nøler. Hjemme ligger faren og sover. Men hvis de er veldig stille, så kanskje…. Da Vaka endelig blir funnet, ligger hun død i Sigrunns seng. Klærne nedentil er revet av. Hun har blitt voldtatt. En vettskremt Sigrunn har gjemt seg i skapet på rommet.

Faren (Jòn Jònsson) blir dømt for drapet og voldtekten. Da bokas hovedhandling begynner (mange år senere), har han sonet sin straff og slippes ut av fengselet. Men dette er ikke første gangen det blir reist rettssak mot denne mannen. Forrige gang var det på grunnlag av hva den lille sønnen hans, Trøstur. Kunne fortelle. Trøstur selv var gjennom mange år blitt misbrukt av faren, og nå ser det ut til at det samme kommer til å skje med søsteren, Sigrunn. De to barna prøver å rømme, men blir innhentet av øvrighetspersoner som ikke tar alvorlig det de kan fortelle..

Politiet (her i form av Huldar pluss hans fryktinngytende sjef, Erla)i tillegg til barnepsykologen Freya kommer inn i historien mange år senere da de blir kontaktet av skolens rektor. For flere år tilbake hadde barna lagt inn små tegninger i en tidskapsel der de ga uttrykk for hvordan de trodde verden ville utvikle seg. Et av bidragene viser seg å være påfallende. Det ser ut som en dødsliste. Det inneholder en del navn, men de er bare angitt gjennom forbokstaver.

Samtidig blir det gjort en del merkelige funn rundt om i Reykjavik. Ett sted blir to avsagde hender funnet, ett annet sted to føtter. Noen personer forsvinner også, alt ser ut til å ha sammenheng med den nevnte dødslisten. Mistanken rettes tidlig mot den noe aparte unggutten Tørris. Både han og søsteren avhøres, men i begynnelsen har de svært lite å fortelle.

Orri og Dagrunn er foreldrene til Vaka som døde for mange år siden. Etter barnets død klarte de ikke å holde sammen lenger. Nå har Orri kontaktet psykologen Freya. Han hevder at han er alvorlig bekymret for ex-kona si.

To små barn forsvinner. Leteaksjoner bringer politiet til et øde hus. Her er også den pedofile Jòn Jònsson og den svært forvirred Dagrunn. Det ser ut som om det er hun som står for regien.

Da politiet klarer å få nøstet opp årsakene til det som har hendt, viser det seg at både Orri og Dagrunn har stått i bresjen for mye av det inntrufne. De er drevet av hevntanker. Også Trøsturs ønsker om hevn ligger bak. Personene som nå i ettertiden er blitt drepr eller pint, var mennesker som ikke festet lit til det gutten fortalte den gangen han og søsteren anmeldte farens overgrep.

Men på slutten av boka kommer det fram at Jon Jònsson egentlig ikke er noen morder, utelukkende pedofil. Den gang han forgrep seg på Vaka, var han snydens full. Da han forlot henne i senga, ble hun liggende å hyle. For å få henne til å tie stille hentet Trøstur en pute som han presset ned over hodet henne. Deretter passet han på at farens fingeravtrykk ble merket av på puten.

Det jeg liker best ved boka, er at den har et klart budskap. Når mennesker som har lidd stor overlast, ikke blir tatt alvorlig, kan mye ondt utvikle seg.

På side 98 er det jo en kryptisk kommentar fra forfatteren: ....at jeg selv ville hatt vanskelig for å tro det, hvis jeg ikke på sett og vis hadde delt hans skjebne.

Koselitteratur med i sjangeren herskap og tjenere

Tett opptil advent får forfatteren en telefon som skal forandre mye. Vedkommende i andre enden, påstår at hun er kusinen hans, og at onkelen hans er død. Forfatteren er helt ukjent med deres eksistens. Det har aldri blitt snakket om morens familie, bortsett fra bestemoren.
I telefonen denne dagen får han vite at kusinens far hadde samme muskelsykdom som han selv har. Alt dette prøver han så å konfrontere moren med, men hun er stum som en østers.
Kommer han noen gang til å få svar på hvorfor moren kuttet all kontakt med broren og hans familie? Og hvorfor er det så skambelagt å snakke om muskelsykdommen, som tydeligvis er arvelig?

Sårt og personlig om skam og familiehemmeligheter.

Nå er jeg godt i gang, snart 100 sider lest. Merker at dette er en bok som jeg gleder meg til å komme hjem og sette meg ned med. Den eneste utfordringen er, som alltid med Verdensbiblioteket, at boka er fryktelig tung å holde og derfor vanskelig å ha med seg og litt vrien å lese på senga.

Den første tanken som slo meg da jeg begynte på denne boka var: Nå er jeg blitt altfor gammel til å bli opphengt i 20-åringer og deres problemer. Den tanken holdt seg gjennom hele lesingen, men underveis fikk jeg da en god porsjon grøss.

Hovedpersonen her er den unge kvinnen Leonora (kalt Lee, Lea, Nora). Hun er i ferd med å etablere seg som forfatter. En dag mottar hun invitasjon til et utdrikknngslag. Den som skal gifte seg er Clare, en gammel skolevenninne av Nora. Det er en stor overraskelse fordi de to kvinnene ikke har hatt kontakt med hverandre på over ti år. Nora er svært i tvil, men fordi hennes legevenninne Nina også er blant de inviterte, blir det til at hun takker ja. Utdrikningslaget skal finne sted i et øde ”glasshus”, beliggende langt inne i skogen og er ment å vare i flere dager. Det er Flo som har lånt huset av tanten sin. I tillegg til den vordende bruden er de fem gjester. En ting som slår dem da de ankommer, er at det henger en stor rifle på veggen. Den er bare ladd med løspatroner, forsikrer Flo.

Først da Clare selv ankommer, får Nora vite at den vordende brudgommen er James. Han og Nora var kjærester som 16-åringer. Nora ble da gravid, men fordi James sendte henne en avvisende melding, brøt hun forbindelsen, reiste bort og tok abort. Senere har hun ikke hatt noen kontakt med James. Men allerede den gang var Clare (vakker og vellykket) en som hadde satt seg i hodet at James skulle bli hennes.

Selve festen forløper seg litt underlig, med aktiviteter som åndebrett og leirdueskyting. Det er forloveren Flo som har regien. En slags nifs stemning bygger seg opp mellom deltakerne og i atmosfæren både inne i huset og utenfor i den mørke skogen.

Den siste natten oppdager de at en inntrenger er kommet inn i huset _ en mann med en hette over hodet. Festdeltakerne griper da ril geværet. Det skytes. Mannen blir truffet og faller om. Nå viser det seg at dette er James. Han blør mye. Han må fraktes til sykehus. Clare kjører fram bilen og starter straks de andre har lagt inn den sårede. Nora tar en snarvei gjennom skogen og når igjen bilen.

Det neste hun husker er at hun befinner seg på sykehus, med politivakt. James døde på turen fordi bilen kolliderte med et tre. Nora anklages for mord. Fingeravtrykket hennes er på geværet. Noen må ha byttet løspatronen ut med en virkelig. Politiet finner også en merkelig melding på Noras telefon. Hun skal ha sendt den til James. Nora nekter.

Nora rømmer fra sykehuset og tilbake til ”glasshuset”.Det er nødvendig å komme tilbake for å huske alt som skjedde. Så dukker også Clare opp. Det kommer til et privat oppgjør mellom de to unge kvinnene. Det viser seg at drapet på James var iscenesatt av Clare. Det skulle se ut som om Nora var den skyldige.

Undertittelen forteller i grunnen alt: «en innføring i menneskehetens historie».
Forfatteren tar oss med til den spede begynnelse da det fantes 6 forskjellige menneskearter. Nå er det kun oss igjen - homo sapiens. Hvorfor har vi klart oss så bra i forhold til de andre artene?
Tankevekkende og engasjerende om forvandlingen fra ubetydelige aper til verdens «herskere».

Meget interessant, selv om noen deler er litt «tørre».

Utdrag fra omtale på bloggen min:
«Høstmørke» er en godt komponert og velskrevet krim. Persongalleriet står til troende, ikke minst vår journalisthelt Thomas. At forfatteren har et langt yrkesliv innen avis skinner tydelig igjennom. Han vet definitivt hva han skriver om.
Den unge Sara er også solid portrettert, der forfatteren får fram ungdommelig sjarme og pågangsmot. At hun også er en liten Lisbeth Salander-kloning gjør ingen verdens ting der hun gir Thomas, og oss lesere, grundige innblikk i de mørkere delene av den digitale (under)verdenen.

Nå flere år etter at hans kone Irene ble drept, har Camille fått en ny kjæreste. Det er Anne Forrestier. En morgen går hun for å kjøpe gave til ham, et ur der navnet hans skal bli inngravert. Men i gullsmedbutikken, Gallerie Morier, skjer det et ran. Anne er vitne til det som foregår. Hun får se ranerne før de har rukket å maskere seg. Så får hun virkelig gjennomgå. Ribbeina blir knust, ansiktet blir oppskåret på kryss og tvers og tenner blir slått ut. Ingen av skadene er dødelige. Anne havner på sykehus der hun blir lappet sammen så godt det lar seg gjøre. Men på sykehuset rurer også en av ranerne…..

Camille insisterer på å få ansvaret for denne saken. Det skal han ikke ha når en nær forestående er involvert, og derfor er det mye som tyder på at at dette kan bety slutten på ”den lille mannens” politikarriere. På grunnlag av bilder hun får forelagt, peker Anne ut ham som må ha vært hovedmannen ved ranet, en mann ved navn Afné. Som hjelpere har han hatt bosniere. Nå blir en av bosnierne oppsøkt av sjefen der han har søkt dekning hos en elskerinne. Her blir han (og dama hans) drept på mest bestialsk vis.

Anne sier at hun ikke føler seg trygg på sykehuset, til tross for at politiet har installert en vakt utenfor rommet hennes. Til slutt tar Camille henne med seg til et hus på landet som har tilhørt hans mor og som han nå har pusset opp. Mens Camille er i Paris for å skjøtte jobben sin, blir Anne oppsøkt av mannen som jakter på henne. Sannheten går opp for Camille. Dette er broren til Anne, og hele saken er ikke noe annet enn avtalt spill. Dette er ledd i en mye større plan. Saken må ha sammenheng med det tidligere drapet på hans kone, Irène. Den gangen var det en som tystet for å ramme Camille. Det var Maleval, en tidligere politimann i Camilles team. Han var dyktig, men sprengte ofte grenser. Da det begynte å gå utfor med mannen, ble han oppsagt i politiet. Etterpå var det forbryternes rekker han sluttet seg til.

Det Maleval nå er på jakt etter, er hans tidligere sammensvorne, Afné. Sistnevnte har stukket av med hele ransutbyttet. Det må bli Malevals søster Anne som kan få de nødvendige opplysningene ut av Camille. Ganske riktig politiet vet hvor Afné oppholder seg, nemlig hos sin kjæreste. Da Maleval kommer dit, finner han Afné alene. Han skyter ham. Rett etterpå kjenner han en pistol i ryggen. Der står Camille. Han kan fortelle at Afnés søster har reist sin vei med ransutbyttet. Like etter høres politisirener. Louis kommer inn for å arrestere Maleval. Camille tar avskjed med Louis. Selv må han hjem for å skrive oppsigelsen fra politiet.

Det store ved denne boka er at handlinga flere ganger snur seg til leserens store overraskelse. Men samtidig kan det til tider være vanskelig å henge med i svingene. En jeg-person dukker opp ved flere anledninger. Hvem er dette? Først på slutten ble jeg helt sikker på at denne personen var Maleval.

Fantastisk flott bok, lærerik til tusen på en lekende lett måte :)