Bokelskere.no

På et fattigslig gårdsbruk i Nordland, vokser Erkki og Hugo opp. Foreldrene er kranglete og voldelige. Faren var på feil side under krigen, og måtte flykte til Finland. Der traff han guttens mor, men idyllen varte ikke lenge. Faren drikker, og begge har et farlig temperament. Erkki utmerker seg tidig ved å være annerledes, noe ingen i familien setter større pris på. Erkki blir hundset av både broren og foreldrene, men iblant finnes det også godhet, og muligens kjærlighet.

Godt og saftig språk om vond oppvekst. Gleder meg til å diskutere den i lesesirkelen til uka.

Du har rett i det.
Et annet sted (kap.VII) står det: "Men en lap han tigger ydmygt, men får han nei så blir han hævngjærrig og truer." En ganske så nedsettende beskrivelse av samer. Jeg vil kalle dette rasediskriminering fra Hamsuns side.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Tradisjonell politikrim dette, med røffe etterforskere, hvor Tracy er den røffeste av dem alle. Der stadig nye scener utspiller seg, og der replikkvekslingene fyker veggimellom som skutt fra en mitraljøse. Effektivt og underholdende, joda, men har vel strengt tatt lest noe lignende en del ganger før. Veldig amerikansk i stilen, og dere som kjenner smaken min, vet at jeg ikke alltid er like begeistret for akkurat det.

En solskinnshistorie rundt et alvorlig tema

Elvira bor i Risør. Hun er revisor, og nesten folkesky. Hva er vitsen med å engasjere seg i dumme og irriterende folk? Den av naboene hun faktisk liker, er stedets gamle jordmor på 90. Men, en dag dør hun, og samtidig forsvinner en annen dame, som leier et av sommerhusene. Elvira blir kontaktet av damens venninne, og ettehvert aner hun ugler i mosen. Noen i den søvnige sørlandsbyen skjuler mørke hemmeligheter, og med en ubrukelig og innpåsliten hund, går Elvira til verks med falkeblikk. Hun må finne den forsvunne kvinnen. Dermed må hun også snakke med folk, noe som skal få uante følger.

Lettlest og humoristisk bok med snert.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det begås en fryktelig forbrytelse. Som etterforskes. Slik sett er det en krim. Men det er ikke der spenningen ligger. Den ligger i menneskene. Den ligger i det tause og usagte. I den golde naturen. I den mørke skogen. Beskrevet med en ekthet, en dybde, en inderlighet som er sjelden vare i en ellers blodig krimflora.

Orket ikke å fullføre. Klarte ikke fortellerstilen. Tok meg flere ganger i å ha lest en side uten å ha fått med meg noe.

Velskrevet men mangler et par knepp på spenningen for å være like heftig som de forrige bøkene i serien

I Helsinki sitter to kvinner på en benk i en hundepark. De observerer en familie på to voksne, to barn, og en hund. Kvinnene er fra Ukraina, og kjente hverandre godt for 10 år siden. Der var de involvert i Ukrainias voksende fertilitetsindustri - en som donor, den andre som organisator. Det hele skulle være veien til rikdom for dem begge, men på veien gikk noe galt. Nå virker det som at den tidligere donoren har kommet for å ramme den andre kvinnen gjennom diverse familier de har hjulpet i hjemlandet.
Boken veksler mellom fortid og nåtid, og vi får et innblikk i hvordan det var i Ukraina etter Sovjetunionens fall. Grådighet i vesten, møter korrupsjonen i øst, og i orkanens øye - kvinnekroppen som brukes som handelsvare.

Veldig interessant i kjent Oksanen-stil, men synes slutten var vel åpen.

Ja, det kunne kanskje like gjerne stått "en og annen elg" som "en og annen lapp".

Jeg har nettopp kommet til episoden der Inger får besøk av samemannen som har en hare med i sekken. Her møter vi rasistiske trekk hos Hamsun. Samen (eller lappen som han her kalles) vet nok hva han gjør da han trekker haren opp av sekken. Den gang hersket det en overtroisk oppfatning om at hvis en gravid kvinne fikk se en hare rett før fødsel, ville det nye barnet bli født med hareskår i ansiktet. Lurer på om Hamsun selv var fanget av denne overtroen? I hvert fall blir samen her framstilt som sleip og beregnende. Det var nok en vanlig oppfatning den gang, men ville bli fullstendig slaktet i dagens rasismedebatt. Her ser vi paralleller til indianerne i Amerika (og til boka Powwow), Urinnvånerne blir sett ned på av innflytterne (eller skal vi si kolonistene).

Du foreslår at Kråkmo (på Hamarøy) kan være plassen der Sellanrå er ment å ligge. Jeg får det ikke til å stemme. Tidlig i boka får vi et hint. Det er da lensmannen kommer og vil måle opp tomta til Isak. Om terrenget østover sier Isak: «Det er bare fjeldet over til Sverige». Da kan det umulig dreie seg om Hamarøy. Jeg vil heller stedfeste Sellanrå til Indre Troms, ikke så langt fra svenskegrensa. Der finner man ikke bare fjell, men også noen store innsjøer som Isak også nevner. Så sant Hamsun har tenkt på et spesielt sred da han skrev boka.

Ja, siden Hamsun skrev Grøde med stor forbokstav, gjør jeg det også.

Tenk å ha et så ondskapsfullt barn. Hva ville du ha gjort?

Barn er skumle, eller?
Ondskapsfulle barn i skrekksjangeren er ikke akkurat nytt, men det er utsepkulert og en interessant kategori. I Galgedans er det også et ondskapsfullt barn. Hun heter Jenny Ness og er ikke som de andre barna hun går på skole med. Hun smiler aldri og foretrekker å være for seg selv, med en bok som selskap. Hun leser ofte mørke skrekkbøker, og hun skremmer de andre barna med sin passive væremåte. De prøver å utfordre henne med interne opplegg, men Jenny vet bedre. Hjemme er det heller ikke spesielt idyllisk. Hun har ingen søsken. Hun bor sammen foreldrene sine i Viktoriahavn i et lite, hvitt hus.

Andre har en tendens å synes at denne familien er litt rar som ofte holder for seg selv, men virker harmløse. Familien består av Jenny, og foreldrene Theodor og Margareth. Theodor er kjent på stedet siden han er begravelsesagent. Han er trivelig, men virker kanskje litt blyg? Margareth blir fort sint av det meste. Hun irriterer seg over de andre i huset og slår Jenny av og til. Det virker som om de glir mer og mer fra hverandre i det lille huset. Vil de finne tilbake til samholdet? Vil foreldrene noen gang få Jenny til å smile?

På tide med mer norsk skrekk
En dag oppdager faren hennes noe forferdelig, og til tross for tett oppfølging fra profesjonelle, klarer ikke Jenny å forandre seg helt. Faren ser til sin store forskrekkelse at hun liker å torturere dyr, og ting blir verre når det viser seg at hun ikke er redd for å ta livet av mennesker, heller. Det eneste som gjør henne glad, og som gir henne litt energi, er å drepe noe(n). Faren hennes skjønner han ikke har stort valg, og hun er tross alt en datter. Derfor velger han å dekke over hennes grusomheter. Moren hennes har ikke så tett bånd til henne, og uten å si noe til henne, og hver gang Jenny tar livet av noe(n), bestemmer han for å holde Margareth utenfor. Folk forsvinner, og politiet kommer nærmere. Viktoriahavn er ikke et stort sted. Hvor lenge kan de holde på uten å bli mistenkt for drapene?

Endelig er det noen som satser på norsk skrekk. Selv har jeg lest en god del amerikansk horror, og litt norsk skrekk, men ikke de siste årene, for det blir publisert veldig sjeldent. Godt mulig fordi det ikke blir sett på som noe seriøst. Mange mener at skrekk er en barnslig og unødvendig sjanger, kanskje, men for meg er det en favorittsjanger, og det er godt å se norske forfattere som våger å publisere litt skrekk. Det er på tide, og selv om dette ikke er originalt eller nyskapende, var boka noe underholdende og mørk. Det eneste som var noe irriterende, er at den kanskje var noe gjentakende og monoton i lengden. Likte politimannens marerittscener, og de siste førti-femti sidene. Hadde vært moro hvis boka hadde det samme tempoet. Derfor kunne boka godt ha blitt noe forkortet. Synes både familiedynamikken og Jennys mørke side blir noe gjentakende, også. Samtidig blir jeg fascinert og nysgjerrig på denne Jenny, og vil gjerne lese resten av trilogien av den grunn.

En fin og mørk start på en norsk skrekktrilogi, dog noe slapp. Likevel er jeg interessert i fortsettelsen, og se hvordan det hele utvikler seg. Håper det blir mer fres og uhygge i neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mitt eksemplar av Markens Grøde er utgitt av Bokklubben 1972. Språket er litt arkaisk, f.eks. fjældet (for fjellet), uld (for ull), bakkerne (for bakkene) og former som mig, dig, sig. Setningsbygningen og ordtilfanget skiller seg også litt ut fra moderne norsk. Det er bare bra, synes jeg, da blir det mer autentisk. Men er det slik at din utgave har store forbokstaver i substantivene? Det ble jo avskaffet allerede i 1901. Men det likner naturligvis Hamsun å ikke rette seg etter rettskrivingsregler.

Du har helt rett. Jeg tenkte ikke på Ibsen og Folkefiende. (Flaut!) Forurensningen av badevannet i sørlandsbyen har vel en viss likhet med vår tids miljøkamp. Tilsølingen har en ytre årsak, stammer fra fabrikker (garverier i dalen ovenfor). Selv om vår miljøkamp er mye, mye mer omfattende, er det vel den tekniske utviklingen og økonomi som er årsakene til de enorme truslene kloden vår nå står overfor. Men tilbake til Hamsun. Hos Hamsun er vel miljøtanken først og fremst bare en teori. Tror jeg. Jeg sier «tror» fordi jeg skal prøve å være ekstra oppmerksom på dette under lesingen av Markens Grøde. Håper også at flere her vil lese boka med dette for øye.

Selv om rettskrivingen er blitt forandret/modernisert, er jo handlingen den samme. Jeg synes det må være flott å kunne lese Hamsun på "originalspråket" hans.

Helt grei krim :)

Det er nok en vesensforskjell mellom Hamsuns naturevangelium og vår tids miljøbevegelse. Hos Hamsun var naturtanken et ledd i hans øvrige reaksjonære filosofi. I dag kan vi absolutt ikke kalle de grønne for reaksjonære, tvert om. Hamsun var imot all form for tekniske framskritt. I våre dager reagerer man fordi teknifiseringen har gått altfor langt og ført til enorme miljøskader og forurensning. På Hamsuns tid snakket man overhodet ikke om forurensning.

Alex er 7 år. Han er utagerende, og voldsom mot både elever og lærere. Konsentrasjonen i timene er så og si fraværende, og det hender at han sovner ved pulten. Når han snakker, er det stort sett banning det går i. Læreren hans gjør en grusom oppdagelse, og Alex blir tvangsflyttet. Politiet etterforsker saken, og Sophia Weber blir guttens bistandsadvokat. Alex, som hverken kan klokka eller vet hva en advokat er, skal gjøre Sophia berømt.

Psykologisk krim om omsorgssvikt. Lettlest, og viktig, men synes det blir for mye annet pjatt som gjør det litt småkjedelig innimellom. En av "blurbene" har også feil navn på en person i boka, noe som gjør meg irritert.