Bokelskere.no

Da er jeg kommet i mål - og tusen takk til gode hjelpere. Ved hjelp fra Bokelskere fant vi fram til forfatter og bok, det lokale biblioteket fikk den videre utfordringen med å finne boka, og den var på et bibliotek langt vekk ( Holmestrand). Nå er både boka og filmen her hos meg og jeg skal kose meg med den i nyttårshelga.
Det er slik det skal være, det er godt å ha gode hjelpere.

Bøker er så forskjellige og jeg leser så mye rart fra mange kategorier. Jeg synes det ofte er vanskelig å rangere bøkene som er så forskjellige. Noen ganger er det enkelte bøker som skiller seg ut. I 2012 er det to bøker jeg vil huske ekstra godt, og som er svært så forskjellige.
Den første er David Grossman: En kvinne på flukt fra budskapet. De første sidene her er noe av det mest fantastiske jeg noen sinne har lest, ungdommer alene på et sykehus på nattlige vandringer, bare direkte tale uten noe overflødig bakgrunn. Resten av boka var ikke slik, slet så mye at jeg ga opp, men vil lese den igjen senere.
Den andre boka er en jeg bestandig kommer tilbake til ved juletider: Oddgeir Bruaset, Det lyser i stille grender. Historiene om hvordan enkelte julesanger er blitt til. Her er opplysningene om det som ligger bakenfor. Det er disse kanskje uvesentlige kunnskapene som jeg synes er så viktige, det er krydderet som må til for å gi den gode smaken. Denne boka har det jeg ser etter.

Men kanskje var det andre og flere bøker som burde stå her.

Har lest raskt gjennom en del av innleggene i denne spalten og konstaterer at vi er forskjellige. Mange er jeg enige med andre dypt uenig. Noen nevner mine toppbøker som vanskelige og andre som jeg ikke synes om/ gir opp får god omtale.
Jeg har slitt meg gjennom mange bøker, både fag og skjønn, og mange har jeg også lagt til side eller helt gitt opp. Her og nå vil jeg nevne to bøker jeg har slitt/ sliter med:
Lord Jim av Joseph Conrad, dette er en av de virkelig store romanene i den engelskspråklige verden. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg startet på den, og til slutt kom jeg da til siste side. Boka hadde mange fantastiske sider ved seg og jeg tenkte at denne må jeg lese om igjen ( men det blir det nok neppe noe av!?!).
Den andre boka jeg vil nevne her er Sneskavelen brast av Hans E Kinck. Jeg har vært svært begeistret for forfatteren og ønsket å lese mye av han, har de fleste bøkene hans i bokhylla mi. Har nå lest 160 sider og sliter, boka er lagt på is - men jeg ønsker å fullføre en gang.

Høsten 1838 ga HCA ut et nytt Eventyrhefte med tre eventyr. Det starter med Gaaseurten som begynner med følgende ord: Nu skal du høre! Deretter følger en kort og sentimental historie om en døende blomst og fugl i bur som ikke kan trøste hverandre.
Den standhaftige Tinsoldat er også en kort sentimental historie om en ufullkommen tinsoldat og lidenskapelig forelskelse. Det ender med døden for de begge. Dette eventyret har senere vært til inspirasjon for mange.

Etter min mening skal et eventyr ende godt. Det gjør ikke disse to. Kanskje er det derfor de ikke står så veldig høyt i kurs hos meg.
Men det tredje eventyret i dette hefte, De vilde Svaner, er i mine øyne et av de helt store. Det er så stort at det må ha sin egen kommentar, eller kanskje flere.
Derfor neste eventyr ut: De vilde Svaner. God fornøyelse med lesingen!

Målet var ett eventyr i uka. Det har jeg nesten greid, ligger en to, tre eventyr på etterskudd. I den forbindelse tar jeg to eventyr denne uka. Nemlig: Gaaseurten og Den standhaftige Tinnsoldat. Det ene av disse eventyrene skulle være godt kjent, hva med det andre?
Da er det bare å finne fram eventyrbøkene eller lete på nettet. En liten kommentar burde det være her i løpet av uka.

Det gikk ikke så godt med Lykkens Kalosker. De som ved tilfeldigheter fikk de på, kom fort opp i vanskeligheter. Eventyret slutter med en samtale mellom Sorgen og Glæden:
"Seer Du! sagde Sorgen, hvad Lykke bragte vel dine Kalosker Menneskeheden?
De bragte i det mindste ham, som sover her, et varigt Gode! svarene Glæden.
O nei! sagde Sorgen; ....
Og hun tog Kaloskene af hans Fødder; da var Dødssøvnen endt, den Gjenoplevde reiste sig. Sorgen forsvandt, men ogsaa Kaloskerne; hun har vist betragtet dem som sin Eiendom."

Dette eventyret er ikke det aller mest kjente. Et artig utgangspunkt, men jeg synes det kunne ha blitt noe mere ut av det. Det skinner også gjennom hvilken tidsepoke eventyret er skrevet i, i motsetning til mange av de andre som er tidløse.
Eventyret er vel verdt å lese, så har du ikke gjort det ennå, så finn det fram ( har du ikke det i en bok, så finner du det på nettet).

I denne førjulstiden med julesanger overalt hvor du beveger deg, er dette en bok jeg kommer tilbake til hver jul. Jeg setter veldig pris på boka og måten den behandler sangene på. Etter hvert er det kommet utrolig mange julesanger og en slik bok er derfor nødt til å gjøre et utvalg. Utvalget tilfredsstiller meg.
Det jeg setter mest pris på, er bakgrunnen for sangen. Hvem har skrevet teksten, hva vet vi om forfatteren og hvorfor ble nettopp denne sangen til. Hvordan har melodien kommet til. Og hvordan er sangen blitt mottatt og brukt.
Dette er en bok som gir meg massevis av informasjon, ikke nødvendigvis det som er viktigst, men det som gir en dypere innsikt til å forstå, og det er vel der vi vil være. Jeg vil anbefale boka til lesing nå i juletiden.

Jeg har et helt spesielt forhold til denne julesangen. Den er skrev det samme året jeg ble født. Fram til jeg var ni år gammel bodde vi i øvre Telemark og ny norsk var dagligtale. På juletrefester kan jeg huske denne. Så flyttet vi til Romeriket, og nå var denne sangen helt borte. Det gikk minst 15 år før jeg hørte den igjen, og det var fantastisk å høre den igjen med massevis av minner. Nå ble sangen plutselig allemannseie og brukt over alt, jeg ble nesten lei den.

Men sangen ble skrevet en varm sommerdag i skyggen av noen trær i hagen hjemme i Sunnfjord. Jeg liker fortsatt sangen godt, og da særlig teksten som forbinder norsk jul med julens egentlige innhold.

Lykkens Kalosker begynner med et fint selskap. Ute i gangen sitter blant alt yttertøy og skotøy to feer. En ung som var Lykkens Kammerjomfruers Kammerpige, og en eldre alvorlig som var Sorgen. Den yngste fortalte: "Det er min Geburtsdag idag, og til Ære for denne er mig betroet et Par Kalosker, som jeg skal bringe Meneskeheden. Disse Kalosker have den Egenskab, at Enhver, som faaer dem paa, øyeblikkelig er paa det Sted eller i den Tid, hvor han helst vil være, ethvert Ønske med Hensyn til Tid eller Sted bliver strax opfyldt, og Mennesket saaledes endelig engang lykkelig hernede!
Jo, det kan Du troe! sagde Sorgen."
Vi følger så fem forskjellige personer som ved tilfeldigheter får Kaloskene på beina, og hva de opplever med dem på.
God lesing, og så kommer oppfølgingen om en dag eller to.

Det er ikke alle eventyrene til HCA som jeg har et like godt forhold til. Keiserens nye klær er et av de eventyrene som jeg går fort forbi.
Dette er et eventyr som forteller om hvor lett vi lar oss lure, ingen tør å protestere, er vi redde for å skille oss ut, si sannheten selv om den er definert som usann. Det er bare et barn som tør si sannheten - og da ser vi alle hvordan det hele henger sammen. Dette er kanskje et av de mest kjente eventyrene, et eventyr som er utgitt i utallige barnebøker og vel nesten alle kjenner det.
Så hvorfor står det så langt nede på min liste? Kanskje er det fordi det er så kjent? Og så identifiserer jeg meg med allmuen, som blir lurt, og jeg vil ikke la meg lure!?

Neste eventyr ut er Lykkens Kalosker ( ja, det er riktig skrevet - på dansk). Dette er et forholdsvis langt eventyr ( nesten 30 sider) og kanskje ikke det mest kjente.
God lesing.

Jeg tror jeg er kommet til feil sted. Tidligere var jeg kjempefornøyd med 20 bøker i året, har økt en del nå og er kjempefornøyd og jeg karakteriserer meg som en habil leser. Bare for å oppdage at jeg er en sinke i klassen. Hva gjør jeg galt? Eller rettere sagt, hva gjør dere som leser over hundre bøker i året? Riktignok er jeg innom atskillige bøker for å hente opplysninger, lese korte avsnitt eller på annen måte ta boka i bruk. Men dette teller vel ikke? Velger jeg for smal litteratur, leser jeg for nøye eller leser jeg for mye mellom linjene? Må bare innse at jeg kommer utrolig langt bak mange av dere.
Men hva gjør vel det, bare jeg har glede av min lesing så spiller det ingen rolle om det er 20 eller 200 bøker i året!

Havfruen traff sin elskede prins. Men hun kunne jo ikke fortelle han hva hun ønsket. En ny seiltur til et fremmed land der prinsen skulle treffe sin prinsesse. Den lille Havfrue var med, og hun ville dø hvis hun ikke fikk prinsen. Hennes søstre som fulgte båten, hadde fått en kniv av Heksen, og ved å stikke den i hjerte på prinsen ville hun leve. "...fæstede igjen Øinene paa Prindsen ... Kniven zittredei Havfruens Haand, men da kastede hun den langt ud i Bølgerne..."
Den lille Havfrues høyeste ønske var å oppnå evig liv, og eventyret slutter på følgende måte:
"Om tre hundrede Aar svæve vi saaledesind i Guds Rige! ... Usynligt svæve vi ind i Menneskenes Huse, hvor der er Børn, og for hver Dag vi finde et godt Barn, som gjør sine Forældre Glæde, og fortjener deres Kjærlighet , forkorter Gud vor prøvetid. Barnet veed ikke, naar vi flyve gjennom Stuen, og naar vi da af Glæde smile over det, da taes et Aar fra de tre hundrede, men see vi et uartigt og ondt Barn, da maa vi græde Sorgens Graad, og hver Taare legger en Dag til vor Prøvetid!"

I København er det reist en liten statue til minne om den lille Havfrue, og det er vel byens mest kjente skulptur.

Neste eventyr ut er Keiserens nye Klæder.

Da den Lille Havfrue ble 15 år, fikk hun lov til å komme til havets overflate og beundre den verden som ligger over. Hun får øye på et skip der det er en lystig fest. Det er prinsen som feirer sin fødselsdag. Havfruen får øye på han og blir begeistret. Det trekker opp til uvær og skipet forliser. Havfruen leter etter prinsen, finner han og får brakt han til land. Men hun må forsvinne ut i vannet uten at prinsen ser henne. Havfruen kan ikke glemme prinsen og "selger" seg til en heks: "Men mig maa Du ogsaa betale! Sagde Hexen, og det er ikke Lidet, hvad jeg forlanger. Du har den deiligste Stemme af Alle hernede paa Havets Bund, men den troer Du nok at skulle fortrylle ham, men den Stemme skal Du give mig... Men naar Du tager min Stemme, sagde den lille Havfrue, hvad beholder jeg da tilbake! Din deilige Skikkelse, sagde Hexen."

Så da er spørsmålet om Havfruen gjør et godt valg eller ikke. Uten stemme hvordan skal det da gå med henne? Så er det bare å lese eventyret ferdig. Fortsettelsen kommer i morgen.

Etter å ha hørt om boka på tv ( Skavlan ) og lest omtale i avis ( Vårt Land), måtte jeg bare ha den. Har lest den ferdig nå. Den litterære leseopplevelsen var ikke så stor, men boka hadde mye annet med seg. Den ga meg innsikt i Scientologikirken som jeg ikke hadde fra før. Den var skremmende, noen ganger lurte jeg på om det var en kriminalroman. Går dette virkelig an i våre dager? Er boka autentisk? Jeg velger å tro mest på boka og blir skremt. Finner vi slike systemer andre steder. S kirken opererer med nesten et helt eget språk, og det er viktig i en organisasjon der hemmeligholding, mistenksomhet og pengekrav er det viktigste. Hvor mye av det som kommer fram i boka finner vi andre steder?