Det som har gjort det tvingende nødvendig for meg å utgi denne lille katekismen - en grunnbok i kristendomskunnskap - i en enkel og lettfattelig form, er den bedrøvelige og håpløse nøden jeg nylig fikk erfare da også jeg reiste rundt som visitator. Gud hjelpe, så mye elendighet jeg så! Folk flest - særlig utover bygdene - har jo så godt som ingen kristen kunnskap, og mange prester er nærmest uskikket og udugelige til å forkynne. Likevel vil alle kalles kristne, regnes som døpte og ta del i de hellige sakramentene, enda de verken kan Fader vår, trosbekjennelsen eller de ti bud, ...
"Allting skifter, John; skulle det hende deg noe, så tenk på gamle George -." Så hvalpete jeg hadde vært den gangen. Nå visste jeg at han hadde rett. Allting skifter uavbrutt. Ingenting blir som før.
"Se din tunge i sjelens speil, og er den svart av løgnen, så riv den ut."
Hans hjord satt fjetret, besynderlig fjetret. Pastoren ble urolig av denne fjetrende stillhet, da han avsluttet sin tale, krøp svetten som en ormeyngel nedover ryggen hans. Avslutningssangen sang han alene. ...
"Vil du vi skal hjelpe deg, pastor?" "Hjelpe meg?" stammet pastoren. "Med å rive din tunge ut". Hårene reiste seg på pastorene hode. "M-m-min t-tunge?"
"Den er svart av løgn," skrek en hysterisk kvinnestemme.
"Men den som tviler, kan jeg ikke hjelpe. Han bør snarest mulig kjøpe seg en fallskjerm for sine gjemte penger. For tvilen kan jeg ikke bære noe ansvar. Kun den som ikke tviler, vil i tidens fylde kjenne det gro..."
"Han løper ikke lenger. Hvorfor skulle han komme løpende til meg som er blitt så gammel og stygg. Men hvis jeg kjøper oss litt trygghet, lille venn, så blir jeg kanskje pen igjen. Ingen behøver å få vite det, ingen..."
Fra den dag av begynte hun å legge til side litt av husholdningspengene...
"Du som vet så meget, du vet ikke det viktigste. Om kjærligheten".
"Kjærligheten?" det ble med ett så vanskelig å puste.
"Ja, Joa. Kjærligheten lar seg ikke avskrive, og vi kan heller ikke sette den i banken og ta av den i trengende stund". ... "Kjærligheten er til for å brukes, Joa" ... "Jeg er her nå", sa hun ... "Nå", gjentok hun med armene om halsen hans. Og hun vedble å hviske det til stemmen hennes døde bort som dagens siste vind i gresset.
Jeg skulle ut på en lengere togreise og trengte en liten bok som var "leseverdig". I et bortgjemt hjørne i en av mine bokhyller fant jeg en liten "Lanternebok". Det var boka Torso av Solveig Christov, en bok på bare 137 sider ( jeg hater mursteiner). Solveig Christov var en norsk forfatter født i 1918 og død i 1984. Torso er hennes gjennombruddsroman og kom ut i 1952.
Boka er en visjonær allegori der leserne blir ledet inn i en symbolsk verden der undergangen er nær. Menneskene lever på en hylle med en avgrunn og et uoverstigelig fjell, et fjell som mange prøver å klatre over og finne en vei til de åpne slettene, men ikke klarer det, mange faller i avgrunnen. Angsten for utslettelse binder ikke menneskene sammen, men splitter dem i leirer som hater og bekjemper hverandre.
Boken kom ut få år etter andre verdenskrig og skyld og skam fremdeles var et tema og med den kalde krigen som truet med en total utslettelse.
Boken er kanskje litt fremmed for oss i dag, men den ga meg innsikt i samfunn som er delt inn i leirer som bekjemper hverandre. Det er svikere og overløpere, familier som blir splittet, de som ikke har noe håp og de som ser mulighetene.
Jeg legger ut en del sitater fra boken som sier en god del.
Det er ikke bare dagens bøker som har mye å gi, det er mange eldre bøker det er verdt å tørke støvet av og som har noe å gi oss i dag. Torso er en slik bok som kanskje blir mer og mer aktuell.
Det burde ikke være vanskelig å få tak i boka ( min utgave utgitt i 1970). Les selv.
"Men husker du den gangen vi veddet et kyss. Jeg vant, men fikk det aldri. Det var lumpent," og hun skjøv underleppen fornærmet frem.
"Du kan få det nå," sa Joacim med tykk stemme.
Og det var denne Joacim som aldri ble svimmel og aldri falt. Nå falt og falt han, mellom svimle, skinnende kloder, gjennom varme og kalde sfærer og luft-tomme rom. Til han sto der med tomme armer og svaiet.
"Det var bare ett," sa en myk, ertende stemme, "godnatt Joa."
Ved hjelp av de umålelige krefter i den menneskelige vilje skal vi engang nå opp.
Livet er i grunnen et risikabelt prosjekt. Oddsen for å overleve er ganske lav. Det er visst noen som har forsket på det, og funnet ut at overlevelsesprosenten holder seg konstant på null. Jeg blir stadig minnet på dette. Det skjer omtrent ukentlig at jeg leder en seremoni hvor det sies mye fint om ett enkelt menneske, og om livet til dette mennesket. Men hovedpersonen selv kan ikke høre de fine ordene eller ha noe som helst glede av alle de vakre blomstene. Derfor skal vi si de gode ordene til hverandre mens vi ennå kan høre dem, og gi blomster til hverandre mens vi ennå kan ha glede av dem.
Jeg har nettopp lest ferdig boka. Innimellom må jeg lese en av de "populære" bøkene som jeg ser står utstilt i alle bokhandlere og som jeg blir anbefalt av andre. Ingen terningkast fra meg, kanskje det hadde blitt en firer. Jeg er veldig enig med deg i alt det du skriver om boka. Selv om jeg flere ganger vurderte å legge den vekk, måtte jeg se hvordan det gikk til slutt, jeg hadde et håp om at slutten ville bli annerledes enn det jeg leste mellom linjene, men dessverre. Temaet som ble tatt opp er sikkert viktig for mange, men for meg er det å se det positive og gleden med livet, kjempe for bevaring og gi mening - uansett utgangspunkt.
Boka hadde sine positive sider også, bl a hvordan vi møter funksjonshemmede og setter søkelyset på dette og hindringer som møtes underveis.
Etterhånden ble lusene en av våre viktigste kilder til underholdning. Tiden ble lang for oss som var kommet over det verste. Magasiner og bøker hadde vi ikke, og etter som alle hadde en ødelagt fortid bak seg og ingenting å se fram til, unngikk vi helst personlige samtaler.
"En bit, kamerat, en eneste bit...når jeg blir rik skal du få igjen...bare en liten smak."
Mannen lo hånlig. "Du rik, nei nå må jeg le...tigger er du...tigger..." Han stappet den siste biten i munnen og hoppet ned. Så spyttet han like forbi meg og gikk...
De som ennå var friske, ble avvæpnet og internert, så for så vidt kunne vi like godt ha overgitt oss til rumenerne. Men oss som var syke tok polakkene seg så godt av som det bare var mulig, omstendighetene tatt i betraktning.
Ansiktsuttrykket ditt da du kom tilbake etter å ha dykket den gangen, fortalte meg alt; du har en sult i deg, Clark. En fryktløshet. Du har bare begravd den, akkurat som de fleste andre.
Hei! Hvordan går det? Har du fått tak i boka om landene som forsvant? Hittil har jeg bare lest sporadisk i boka. Den ligger i stabelen med bøker som skal leses med høy prioritet ( det er bare det at denne stabelen er i ferd med å bli stor- og tid til lesing er mangelvare). Jeg gleder meg til å ta fatt.
God lesehelg!
...storparten av tekstmassen i Luthers enorme forfatterskap ikke stammer fra hans egen penn, men er nedtegnet av ivrige tilhørere som hadde satt seg fore å samle hvert ord fra fra mesterens munn for å hjelpe boktrykkerne til å sikre dem for ettertiden
...Luther lever og ånder i språket og utnytter dets muligheter til det ytterste, både når han skriver latin og når han skriver tysk.
Vi gjorde holdt og tok ham ut av vognen. Marken var stivfrosne, og vi hadde hverken hakke eller spade. Og selv om vi hadde hatt det, ville ingen av oss orket å grave en grav. Vi la han så pent vi kunne på veikanten, la armene hans over kors, dekket han til med granbar og ba en bønn. Uten å se oss tilbake dro vi videre.
Jeg skal aldri glemme den lykkefølelse som grep oss - mine tre soldater og meg - da vi i en landsby fant en krukke med kirsebærlikør. Vi tok oss en mektig slurk hver og bar krukken forsiktig ut i kjerren vår. Det var ikke mer enn så vidt vi greide å holde gråten tilbake da krukken sprakk mens vi skrumpet av gårde. Vi forsøkte å skuffe opp sneen som likøren hadde rent ut i, det smakte litt søtt, men varmet ikke lenger, og tung til sinns måtte vi dra videre.