Bokelskere.no

På papiret omformet Casement seg til en speilvendt judasskikkelse. Han måtte aksle den tunge byrden med å gjøre noe forferdelig for å oppnå noe godt. Ikke desto mindre mislikte han å omtale seg selv som forræder, og understreket at England bar det egentlige ansvaret for alt han gjorde... Den religiøse retorikken fikk følge av svimlende visjoner om hva han ønsket å oppnå. "Tiden er kommet for å bryte opp det britiske imperiet."

Christensen ga pussig nok ingen forklaring på hvorfor han bød frem informasjonen. Han ba ikke engang om penger fra Lindley. Men nervøsiteten avslørte at han visste hva han gjorde. Christensen var i ferd med å forråde ett av de få menneskene som elsket ham. Hvorfor i all verden gjorde han det? Den gjengse forklaringen blant historikere har vært at han var ute etter penger og håpet at britiske myndigheter ville belønne ham for opplysninger om at Casement var på vei til Tyskland . Men han fremsatte ingen slike krav overfor Lindley.

Hans tilfelle er vanskelig fordi man i alminnelighet ikke kan trekke en skarp grense mellom galskap og begavelse.

Berlin har aldri øvet noen tiltrekning på meg som by, og denne vinteren var den tyske hovedstad ganske enkelt uhyggelig. Det var krisetid i mange land, men ikke noe sted så synlig som her. Fattigdom, arbeidsløshet, ufliddhet, misnøye, sult og uvennlighet preget byen. Og i all denne elendigheten trivdes politiske agenter som mikrober i råttent vann.

Mussolini og Hitler er eksponenter for de land som har fostret dem - men de var aldri kommet fram til de imponerende maktstillinger de hadde om ikke alle land, alle folk og alle politiske partier hadde hjulpet dem. Uten skyld er ingen av oss. Det er vi selv som skaper tiden - ikke tiden som skaper oss.

"Det er sant," tenkte Joacim, " jeg plukket blomster til henne helt til den dagen jeg klatret opp på gjerdet og fikk se avgrunnene ansikt. Da så jeg min barndoms have ikke var noen have med blomster og gress, den var en steinrøys av små og store løgner. Kunne jeg plukke steiner til henne? Jeg var krenket og skuffet, men ikke redd. Ikke så redd som Artur, for han løp skrikende inn i kjelleren og gjemte seg."

"Gå tilbake, Robert. Gå tilbake til menneskene, til lykken og ditt harde leie i fjellet. Det er jo det du lengter efter."
"Men jeg kan ikke, forstår du ikke at jeg ikke kan."
"Hvorfor kan du ikke?"
"Da måtte jeg innrømme at jeg tok feil."
"Da du klatret, var du aldri redd for å innrømme en feil."
"Det var noe annet, da skulle vi jo opp."

Den irskfødte Casement syntes å være selve personifiseringen av en keltisk type. Ytre skjønnhet og indre mystikk var en uslåelig kombinasjon som gjorde svært mange kvinner hodestups forelsket i ham.

They say 'tis harder to find a good landlord than it is to find a white blackbird".

A child is a gift from God - as we all are, she measured out, with not a tinge of irony.

Lykke og lykke, hvem kan vite hva lykke egentlig er? Lykke for en, ulykke for en annen.

Og den lille kvinnen sang, stemmen hennes hadde alle farger og nyanser, fra snøklokkenes første hvite til det svarte i stormens orgeltone over havet. Alt var i den, tvilen og troen, angsten og håpet og seieren.
Det var årets helningstime, lyktene lyste mellom trærne som veldige fabelfrukter.
Lenge sang hun, og da hunn gikk ned av trappen igjen, var det ingen som applauderte. En slik støy ville være å krenke freden i det templet hun hadde reist omkring dem. De ble sittende tause lenge, det var godt å være sammen i templet.

Nå bestemte jeg meg:"Jo..." sa jeg langsomt, "jeg reiser. Jeg vet det er vanvidd. Jeg vet alt du tenker ... Og jeg er helt enig. Du tror kanskje det er eventyrlyst som driver meg? Kanskje. Kanskje, men det er vel mest fordi jeg vil hjemmefra nå. Det er noe jeg helst vil glemme. Jeg lengter, skal jeg si deg, lengter etter det som engang var...".

Jeg frøs og tente på ovnen, satte meg tett opp til den og varmet meg. Ganske langsomt begynte jeg å rive brevet i bittesmå stykker. Jeg lukket opp ovnsdøren og lot den stå åpen mens jeg bit for bit kastet brevet på varmen. Det var for sent. Hun hadde sin italiener - jeg min russerinne....

Han sa:" jeg er redd det ikke var noen spøk, men jeg tenker på at vi har arbeidet i mange år uten en hel dags hvile. Vi tar oss en hviledag imorgen."

For selv om man verken kan eller skal tvinge noen til tro, skal man likevel ta allmuen skikkelig i skole, så folk får vite hva som er rett og urett hos dem som vil bo og livnære seg sammen med. Den som vil bo i en by, må kjenne og overholde de rettsreglene som gjelder der, og som han vil nyte godt av, likegyldig om han tror eller i sitt hjerte er en slyngen eller kjeltring.

Å komme videre består i å begynne forfra.