Viktig bok om kampen mot æreskulturen!

Det gikk ikke mange timene fra jeg fikk høre om denne boka mandag formiddag denne uka, til jeg hadde sikret meg et eksemplar. Onsdag var boka ferdiglest. Så engasjert ble jeg nemlig av den historien Azra Gilani forteller i "En muslimsk mors kamp".

Azra Gilani (f. 1949) var en ukjent kvinne i norsk offentlighet inntil hun sto frem med kronikken "Muslimske mødre, nå må dere våkne!" i Aftenposten den 28. september 2016. Her tok hun til orde for redselen for "det norske", og hun rådet pakistanske foreldre til ikke å bli sine egne barns fiender. Hun påpekte også at det er nødvendig å eliminere æresbegrepet i Norge. Dessuten oppfordret hun til å slutte med seksualiseringen av jenter. Kronikken vakte sterke reaksjoner. Mens noen syntes Azra Gilani var modig, ønsket andre å kneble henne. Hun måtte til og med tåle drapstrusler fra "sine egne".

Nå har Azra Gilani skrevet bok om livet sitt som pakistansk innvandrer i Norge. Dette har hun gjort i samarbeid med datteren Maria. Her får vi høre om bakgrunnen hennes fra storbyen Lahore, der hun vokste opp med liberale foreldre som ønsket å gi sine døtre høyere utdannelse. Tilfeldighetene førte til at hun giftet seg med en mann - Shah - som tok seg jobb i Vesten, og slik havnet hun til slutt i Norge på begynnelsen av 1970-årene, som en av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne her til lands.

Etter det første sjokket i møte med en kultur Azra ikke forsto og som var fullstendig annerledes enn den hun var vant til, gikk hun med liv og lyst inn for å bli integrert i det norske samfunnet. Lenge var ektemannen med på dette. Det handlet om å se landet, om den norske hyttekulturen og til og med om norske juleskikker. Azra og Shah fikk to døtre, og hun ønsket at de skulle lære å gå på ski, lære å svømme og drive med idrett. Hun ønsket også at de skulle få velge hvilken utdannelse de skulle ta, og senere også hvem de skulle gifte seg med.

Mens hun forteller om sitt nye liv i Norge, kommer hun ofte med formaninger som utvilsomt henvender seg til leserne hun håper boka vil få - nemlig andre innvandrere og spesielt kvinner (tenker jeg). Som når hun sammenligner arbeidsinnvandrere med krigsflyktninger og asylsøkere, som bærer med seg krigstraumer som gjør at integreringen kanskje vil ta lengre tid for dem:

"Vi som kom som arbeidsinnvandrere i 1970- og 80-årene, har derimot ingen unnskyldning for ikke å integrere oss. Vi har slått rot her, vi har oppdratt barna våre i Norge og valgt å bo her fremfor i våre opprinnelsesland. Gjennom våre barns tilhørighet til det som faktisk er deres hjemland, eller gjennom friheten, de demokratiske og transparente systemene i Norge, innser mange at det på mange måter er bedre å leve her enn i det landet hvor vi kommer fra." (side 44)

Likevel velger mange av de opprinnelige arbeidsinnvandrerne å holde sterkt på sin opprinnelige kultur, selv om utviklingen har gått videre i opprinnelseslandet, og det hersker en sterk frykt for å bli "for norske". Hva nå det måtte innebære ... ? Moralsk forfall kanskje?

Som Azra skriver på side 200 i boka:

"Jeg håper at flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringene må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen."

Azras historie handler om et norsk-pakistansk miljø, der flertallet i begynnelsen kom fra landsbygda i Pakistan. Det handlet om en rigid måte å forholde seg til det norsk samfunnet på. Det handlet om ikke å bli "for norsk", å unngå for sterk norsk påvirkning (da kunne det nemlig gå riktig ille med barna deres) og sørge for at gamle tradisjoner ble opprettholdt. Det var synd å danse, synd å gå i norske klær osv. På et tidspunkt ble Azras ektemann så redd for den norske påvirkningen at han etterlot kone og barn i Pakistan etter en ferie, inndro passene deres og reiste hjem til Norge alene. Det var ikke uten videre gitt at de skulle klare å komme tilbake til Norge ... Azras historie rundt dette er sterk lesning.

Da det til slutt ble skilsmisse mellom Azra og hennes ektemann, ble Azra utstøtt fra det pakistanske miljøet. Hun tok sjeen i egne hender og startet dagligvarebutikk. Hun måtte jo ha en inntekt. Uanfektet av utstøtelsen, lærte hun barna opp til å bli gode muslimer. Hun tvilte nemlig aldri på sin religiøse tro. Hennes fire barn - tre døtre og en sønn - har klart seg meget godt i samfunnet, og alle fire har fått seg gode utdannelser. Det Azra likevel er aller mest stolt av er at alle er lykkelig gift med en livsledsager de har valgt selv.

Selv tenker jeg at vi trenger historier som dette, som viser at det faktisk er mulig å velge sin egen vei. Noen må gå foran og bane vei, og for disse er prisen høy. Men uten slike ildsjeler som gjør det de tror på, går ikke utviklingen videre. Om man velger den ene eller andre veien er ikke så viktig, bare det handler om frie valg. Derfor er Azras historie er heltehistorie, som det virkelig står respekt av.

Azra er naturlig nok bekymret for den økende radikaliseringen som skjer blant innvandrerungdom. Når helt alminnelige norske unge med minoritetsbakgrunn føler seg fremmedgjort i sitt eget land, er det stor grunn til bekymring.

"Som muslimsk mor fikk det meg til å tenke. Landet jeg hadde bosatt meg i, og som jeg har stor kjærlighet til, var i endring. Likevel nektet jeg at noen skulle fremmedgjøre meg eller barna mine fordi vi hadde en annen tro. Jeg er ikke født i Norge, men min identitet som norsk, som en person som er en del av det norske samfunnet, er veldig sterkt. Det norske samfunnet er basert på egenskaper som egalitarisme, åpenhet, tillit og sterke demokratiske verdier. Jeg brukte mye tid på å diskutere med barna mine etter 22. juli. Jeg la vekt på at man aldri må føle seg fremmed, men fortsette å være sin identitet som norsk bevisst. Mine barn og deres generasjon er først og fremst norske.

De kampene jeg har kjempet gjennom livet, har definert og formet meg til å bli det mennesket jeg er i dag. Selv om det til tider har vært tungt og tøft, har aldri tanken om å gi opp, streifet meg. Jeg ga meg aldri, jeg lot meg ikke skremme. For oss innvandrere har det vært en dobbel kamp. Det har vært en kamp mot æreskulturen i minoritetsmiljøene i tillegg til kampen mot majoritetsbefolkningens rasisme og fremmedfrykt overfor innvandre. Jeg har stått rakrygget og stolt i det, om det så har vært å ta opp kampen mot sosial kontroll, æreskonseptet eller tale rasisme midt imot. Grunnen til at jeg har gjort det, har vært barna mine. Barna våre er de kjæreste vi har, og vår kjærlighet og tillit til dem bør alltid stå i første rekke." (side 201-202)

Belønningen Azra har fått for sin kamp har vært at hun har gitt Norge fire norske samfunnsborgere, som er mennesker som tar ansvar og som fører stafettpinnen videre. Hun har kjempet sin kamp alene, uten en ektemann ved sin side. At noen av barna har valgt norske ektefeller anser hun som helt naturlig all den tid det er her de bor.

Jeg tenker at tittelen på boka ikke er tilfeldig. For Azra er det viktig å få frem at uansett hva hun har vært gjennom, er hun en muslimsk mor. Troen har aldri lidd på grunn av hennes kamp. Og mange er de barna som ikke har hatt en mor som har stått opp for dem, og som det ikke har gått like bra med. F.eks. når foreldrene nekter å forholde seg til at barna allerede har kjærester når de presser dem til å gifte seg med en fetter eller kusine fra hjemlandet ... Konsekvensen er ulykkelige barn, en enorm avstand mellom barn og foreldre, og konflikter som nærmest er uløselige ...

Det er noen huller i Azras historie. Det er forståelig. Det er ikke alt hun ønsker å fortelle, og det er ikke alt hun kan fortelle. Vi får vite noe om årsaken til skilsmissen med Shah, men ikke alt. Resten tilhører privatlivets fred. Det må vi respektere.

Det er spennende at en bok som dette kommer rett etter at Iram Haq har laget filmen "Hva vil folk si". Jeg håper vi får høre flere opprørske stemmer i tiden som kommer!

Jeg understreker at selv om "En muslimsk mors kamp" ikke er et litterært storverk, er historien som fortelles så viktig og så sterk at dette overskygger alt. (Og så skulle jeg selvsagt ønske at redaktøren hadde brukt litt mer tid på å rette opp noen språklige blødmer.) La likevel ikke dette forhindre deg fra å lese denne boka!

Løp og kjøp! Denne boka vil du ikke gå glipp av!

Brukeranmeldelsene på Amazon og Goodreads er ofte mer nyttige, iallfall i min erfaring, enn "profesjonelle anmeldelser". Er ikke alltid enig altså, men utifra hva disse menneskene liker / misliker ved bøkene danner jeg meg fort et inntrykk om boka er noe jeg vil lese eller ei :-)

Denne begynte bra, så stoppa det opp og blei såpass "rotete" (=vanvittig mange namn å skulle halde styr på, og introdusert veldig hastig) at eg fleire gonger måtte bla fram og tilbake for p dobbel og frippeltsjekke namn og fakta og stadar. Det blei også etter kvart slitsamt og keidsamt med konstante referansar og delvis oppsummeringar av kva som hadde hendt i den forrige boka - som eg har lese og dermed ikkje trengde evige påminningar og oppsummeringa frå. Eg la vekk boka to gonger, så plukka eg ho opp att i dag ig brukte endå ein time på ho før eg deretter beslutta at eg ikkje gadd meir. Houvedsaken er nok herr at sjølve krimsaka ikkje fenga interessen min - eit ran og eit mord, knytta til fleire liknande ran, og mistanke retta mot nokre av bankens eigne ansatte...

I tillegg trekker følgende punkter betydelig ned på mi oppleving av denne boka:
- stadige "overforklaringer" og gjentakningar , som om det å skrive noko to og tre gonger på rad, berre med noko ulik formulering gjer at lesaren skal det forstå kva som står der betre enn om det kun skrives ein gong... la lesaren tenkje litt sjølv...eg vil ikkje ha alt inn med teskje.
- lite nytt, følte ikkje at verken karakterane eller handlinga er noko særleg originalt eller noko eg ikkje har lest likande av tidligare
- til tider for lange "scener": særlig der kor diverse slossing ol action beskrives så blir det litt for mykje detaljar slik at all denne action-en faktisk blir langdryg og keisam . Tenkjer då særleg på skildringa av ulike samanstøt og slosskampar
- saknar å bli kjend med karakterene på ein naturleg måte. Slit med å sette meg inn i houvedet til personene og klarte ikkje bry meg stort om dei...
- eg følte nesten ingen engasjement overfor bokas karakterer. Til tider var dei berre pappfigurer som gjorde ditten og sa datten utan at eg klarte å sjå kven dei var som personar. Saknar kort sagt å sjå meir personligheit . Pg då meiner eg å SJÅ framfor å få det direkte fortalt via teksten og forfattaren sine ord/ direkte beskrivelser. Eg likar å bli kjend med karakterene via handlingane deirar, og tankene. Her blir det ofte heller direkte beskrevet av forfattaren

Det finst sjølvsagt også ein god del positivt med boka. Mellom anna;
- ein god del vittige kommentarer og dialogar mellom karakterene
- velfungerande veksling mellom dei ulika karakterene, vi følgjer ikkje berre houvedpersonen Edvard Matre, men får også innblikk i dei andre karakteranes liv og tanker, noko som definitivt løfter boka fleire hakk, og eg trur nok at nettopp dette er grunnen til at gav boka så mange forsøk, for denne byttinga mellom deinulike personane fungerer godt, og eg blei meir nyfiken på enkelte enn andre

PS
Til du.som ikkje er einig så gjer eg her ei alternativ forklaring til min negativitet
- det er mandag i dag
- påskeferien er over
- eg har vondt i nakken
- eg hatar heile verda bitte litt (meir enn normalt) i dag
- eg har nyleg lese eksepsjonell god krim og då skal det godt gjerast for den neste boka å leve opp til den føre

PS PS volume II
- vanlegvis er eg faktisk ganske snill og grei altså, heilt sant!

Slår eit slag for følgende kvinner: (=i parantes : favorittbøker mine av forfattarinna)
- Anna Gavalda ("Saman er ein mindre aleine")
- Marit Eikemo ("alt inkludert")
- Agnes Ravatn ("fugletribunalet)
- Helga Flatland (" vingebelastning ")
- Karin Fossum (" de gales hus", "elskede Poona")

Og nokre til som fortjener å nevnes:
- Diane Setterfield ("den tretten de fortellingen")
- Jessie Bolton ("Miniatyrmakeren")
- Clare Macintosh ("I let you go")
- Margaret Atwood ("MaddAddam")
- Charlotte Bronte ("Jane Eyre)

Trur kanskje at Sommerboken kan bli litt for treig og handlingsfattig for ein åtteåring
Ikkje misforstå - eg elskar den boka! - turnerte ikkje at dei fleste barn vil sette like stor pris på ho ettersom det hender så lite og det Ikkje finst noko klar spenningsutvikling, iallfall ikkje kan stor nok og tydeleg nok grad til å fenge eit så ungt publikum

Handlingen hopper frem og tilbake mellom 1986 og 2016. Hovedpersonen var 12 år da hebdelsene det hele handler om hendte. Saken dukker opp igjen i 2016 da et mystisk brev ankommer hovedpersonen. Og deretter dukker en gammel barndomskamerat opp igjen i hjembyen og tar kontakt med hovedpersonen for å fortelle st han vet hvem som gjorde det sen gangen og at han nå skal skrive en bok om saken.

Skjønner godt at denne har slått an og blitt en bestselger, men er nok ikke like begeistret over boka som "folk flest" - av flere grunner. Blandt annet er jeg enormt lei av krim og thrillere med en hovedperson som "kanskje - kanskje ikke" er helt til stole på (uten å røpe noe er det vanskelig å skrive mer om saken her). Foruten hovedpersonen slet jeg også en del med å bli kjent med karakterene på en slik måte at jeg klarte å se hvem de er som personer-hva slags holdninger de har, hva slags humør personlighetene preges av. Synes også at boka til tider ble treig og langsom, litt lite oppbygning av spenning, der ble liksom bare fortalt uten at jeg KJENTE på spenning eller ekte engasjement. På pluss siden står derimot originalitet mtp plottet ganske sterkt, og liker på sett og vis også at dette er en krimbok UTEN at det handler om en politimann, journalist eller psykolog slik denne sjangeren ofte gjør.

Må også nevne at jeg hørte denne på lydbok og syntes det var litt forstyrrende at fortids-kapitlene fra 1986 og nåtids-kapitlene fra 2016 ble lest av ulike opplesere selv om det er den samme karakteren/hovedperson som forteller. Synes også at 2016-fortellerstemmen ble litt for monoton og søvdyssende... Tror nok ar jeg ville likt akkurat denne boka litt bedre om jeg leste den selv heller enn å lytte til den (ofte blir "dårlige" bøker bedre av å leses av dyktig oppleser. Dessverre kan også spennende bøker bli kjedelige og tape seg dersom en ikke liker oppleserens stil - noe som nok var tilfellet her. Dette er imidlertid ikke tatt med i terningkast - vurderingen, så boka får 3 solide stjerner)

Så herlig, husker selv at min mor leste mye for meg og det er så gode minner!! Noen favoritter for min del som jeg nå som voksen fremdeles får mye glede av å lese er Det suser i sivet, SVK (Roald Dahl), Dustefjerten - bøkene av Ragnar Hovland og mpvselvsagt også nevne Harry Potter. Dette er, i min mening, bøker som er givende og underholdende for både voksne og barn.

Av de fire bøkene jeg har lest i Hogfors-serien er denne den jeg har likt best hittil. Innså mye av "løsningen" før det ble avslør, men langt i fra hele hele saken klarte jeg p se sammenhengen i før mot slutten. Synes denne boka her var perfekt mtp lengde og oppbygning. Som alltid med disse bøkene om Magdalena liker jeg godt hvordan de ulike karakterenes privatliv blir en naturlig del av boka, og ikke "bare" kriminalsaker. Liker altså kombinasjonen av å følge de ulike karakterene samtidig som det hele kretser rundt et "mysterium" med krim og spenning. Og så er det heller aldri "bare" en sak, aldri bare en eneste skyldig, her er det ulike nivåer av skyld, mange ulike former for svik og lovbrudd og ikke minst - flere ofre /"rammede". Dette var kort sagt en lettlest krim med både dramatikk, kjærlighet og spenning, og som det til tross for et ganske stort persongalleri er lett å henge med i.

Kort om handlingen:
En sosialarbeider forsvinner og leteaksjonen settes i gang uten særlige resultater. Det første sporet etter henne er det ektemannen som finner, en blodtilsølt bil. Mistankene rettes mot ektemannen, for det virker veldig tilfeldig at han skulle finne bilen hennes på det øde stedet hvor den står.
En ung mor mishandles av ektemannen. Han slår ikke bare henne, men viser også truende og voldelige tendenser mot barna.
Magdalena Hansson er nettopp tilbake i arbeid etter mammapermisjonen. Nedbemanningen i avisa har gjort at hun har fått redusert arbeidstid, færre ressurser og stort sett må klare seg selv. Hun er til tider desperat etter å finne saker å skrive om for å bevise for ledelsen at hun og den vesle byen hennes fortjener en egen redaksjon. Likevel beviser hun, helt i slutten av boka, at hun er prinsippfast og ikke lar avisa og jaget etter suksess overgå hennes egen moral. Samtidig som vi følger hennes fortvilte jobbsituasjon vikler også ting seg på hjemmebane hvor hun nå i tillegg til sønnen nils og datteren Liv også er reservemamma for Petters to døtre. Og som alltid i denne serien havner Magdalena midt i sentrum for sakene som skjer i området - heldigvis på en troverdig måte, noe som ikke ofte er tilfellet i slike krimserier
Vi følger også de andre karakterene fra de tidligere bøkene - Christer som omsider har flyttet inn med Torunn og som endelig er i et ordentlig forhold etter lang tid som ungkar. Og Petra og mannen hennes, Lasse, følger vi også.

En meget sterk firer!

Har nøyaktig samme erfaring med hennes bøker. Har forsøkt meg på 4 eller 5 ulike og har kjedet stort sett meg gjennom dem, samt irritert meg over dialoger som virker kunstige og konstruerte, veldig typiske karakterer, vanvittig forutsigbar handling og for mange og lange og unødvendige beskrivelser av menneskers utseende... Litt godt å se det finnes flere skeptikere for når jeg ser hvor nye disse bøkene hennes selger og hvor godt "alle andre" liker dem føler jeg meg nesten litt kald og kynisk

Denne boka har stått ganske lenge på hylla av flerie (dårlege) grunner - eg trudde at dens alder ville gjere den tunglest og vrien, at ho ville vere stappa full av lange setninger og skildringar utan ende, at kjærleiken skulle framstå som killsete og uekte, og ikkje minst skremte dei over 500 sidene meg fordi dei var så kompakte og fylt av tett og lita skrift. Eg hadde med andre ord fått for meg at dette var eit komplisert og langdrygt litterært verk fylt av klisjéar og kliss. Sjeldan har eg tatt meir feil. Om eg skal beskrive denne boka med eit ord må det bli: NYDELEG! Rett og slett!

Kort sagt om handlinga - Unge Jane Eyre veks opp i lag med tanta si og hennar tre barn. Som tiåring sender tanta ho bort på skule, og der blir ho buande i åtte år; seks år som elev og to som lærerinne. Deretter søker ho seg vidare i livet og byrjar å arbeide som guvernante. Og det er her ho treffer Han. Han med stor H som ho faller for. Her skildrast kjærleikens mange nøyansar på ein slik måte at ein berre må kjenne seg igjen i både det gode og vonde.

Språket i boka bærer preg av bokas alder - det merkes på setningenes oppbygning og val av ord. Likevel er den ikkje så veldig tung å lese at det blir slitsomt. Eg likte godt språket i boka så snart eg kom litt inn i det og blei vand med måten fortellinga. Synes verkeleg at forfattaren har lukkast i konseptet med å "vise fremfor å fortelle"(show, don´t tell). Likar også svært godt at boka inneheld ein del mystikk og at handlinga ikkje er forutsigbar. Nei, dette er verkeleg ein skatt av ein bok: Ein klassiker som må oppleves!

Les denne hvis du vil:
- nyte ein vakker beretning
- lese ein klassiker
- ha ein kjærleiksberentning
- ha ein bok kor du verkeleg likar houvedpersonen
- sette deg godt til rette i godstolen og la dagens timar forsvinne av seg sjølv.

Ah ..." I en og samme person" er en av Irvings bedre bøker synes jeg - kos deg med den!
Her i huset nærmer jeg meg slutten av "Jane Eyre" som jeg spontant valgte å lese etter å ha slukt de to første bøkene i Stieg Larssons Millenium-trilogi. Trengte noe helt annet før jeg går løs på den tredje og siste boka hans. Har virkelig storkost meg med Milleniumbøkene så langt og gruer meg nesten litt til å lese den siste for da er det ikke flere bøker igjen etterpå - for meg er dette forresten et solid kvalitetstegn; at en gruer seg til en bok/serie tar slutt.

Og dette gjelder forresten også for den nåværende boka - Jane Eyre. Jeg er utrolig positivt overrasket over hvor veldig fenget jeg er av denne fortellingen. Den er rett og slett helt nydelig! (Noe veldig annerledes enn krimmen jeg ellers er fordypet i om dagen - og nettopp det passet meg ypperlig nå!).

I lydbokverdenen har jeg "prøvet og feilet" mye i det siste. Har startet på flere bøker og avbrutt etter alt fra 1-3 timer; ikke nødvendigvis pga dårlig historie/plott, men like ofte fordi fortellerstemmen blir for monoton og søvndryssende. Forsøke meg blant annet på "Annihiliation", "The Feed", og en rekke andre bøker med god omtale og som virker spennende... men nei. Til slutt ble det den tredje boka i Unni Schulmans krimserie om Journalisten Magdalenda Hansson som fenget meg. Likte godt de første to bøkene og denne tredje - "Svar hvis du hører meg" er ikke noe dårligere. Anser ikke dette som "veldig god litteratur" på noe som helst måte, men som lett underholdning og krim som er enkel å henge med i passer den meg perfekt.

SÅ... denne palmsøndagen kommer til å bli brukt på: morgenyoga (gjort!), rulleskitur med min kjære (ingen snø her gitt), og deretter sofasløving for å lese ut de siste 100 sidene i Jane Eyre.

God helg. Og god påske! (OG god bok!)

Ja, Det angår også deg - bør virkelig leses av alle. En fantastisk bok!

Her var det mange gode som jeg også har kost meg med! Synes at absolutt alt av Murakami er helt fantastisk, og kvaliteten på lydbøkene er strålende så om du likte Kafka on the Shore anbefaler jeg sterkt å høre påf flere Murakamibøker.

For øvrig er "the one" av John Marrs også en av mine desiderte Storytel-favoritter. Også bøkene The Castle of Water, Ready Player One, og Neverwhere av Niel Gaiman står høyt på favorittlista mi

Elena Ferrantes debutbok på norsk!

Litt om forfatterskapet til Elena Ferrante

Ingen vet hvem som skjuler seg bak pseudonymet Elena Ferrante, og dette har ført til at spekulasjonene ingen ende vil ta. Hvem er denne forfatteren som skriver så drivende gode bøker? Det er som anmelderen i Aftenposten skrev i sin anmeldelse av "Kvelande kjærleik" 24. februar i år - at "Elena Ferrantes forfatterskap er uten svake punkter". Hun mener også at forfatterens anonymitet er en sterkt medvirkende grunn til suksessen. Dette siste er jeg ikke helt enig i. Bøkene står nemlig godt på egne bein! Napolikvartetten er et litterært vidunder, og bøkene som forfatteren skrev forut for denne har vist seg å holde like høy kvalitet.

Det som i alle fall er sikkert er at så lenge vi ikke vet hvem forfatteren er - heller ikke om forfatteren er en mann eller kvinne - kommer forfatteren aldri "i veien for" vår tolkning av bøkene. Jeg er nemlig ganske sikker på at forfatteren bak bøkene ville fått hele sitt liv endevendt i media dersom vi hadde visst hvem han eller hun er, og at det fort kunne ha blitt en debatt ala den vi har opplevd i Norge rundt Vigdis Hjorth og om etikkens plass i litteraturen. Det kan bare ikke være mulig å skrive om skilsmisse, utroskap, mors og fars svik, sjalusi etc. på den måten Ferrante gjør, uten å ha opplevd noe av dette selv.

Det som gjør at Ferrantes bøker slår så godt an, i alle fall blant lesere på min alder, er måten Ferrante gjør temaene om til noe universelt, samtidig som vi kjenner på ektheten i historiene og følelsene som beskrives. Dessuten er det Nobelpris-kvalitet over tekstene! (Og det får meg til å lure på om det er mulig å få denne prisen uten å avsløre sin identitet ...)

Suksessen med Napolikvartetten, som opprinnelig kom ut i Italia i årene 2012 - 2014, og som kom på norsk i 2015-2016, har ført til at interessen for bøkene som ble utgitt forut for dette, har økt betydelig. Samlaget har så langt utgitt tre av disse bøkene:
- "Svikne dagar" (kom ut i Italia i 2002 - "I giorni dell´abbandono")
- "Den dunkle dottera" (kom ut i Italia i 2006 - "La figlia oscura")
- "Kvelande kjærleik" (kom ut i Italia i 1992 - L´amore molesto")

Og det er to bøker til - "La frantumaglia" (2003) og "La spagga di notte" (2007) - som vi kan glede oss til de norske oversettelsene av!

"Kvelande kjærleik" er forfatterens debutbok, og den kom ut i Italia i 1992. Denne boka ble første gang utgitt på norsk i 1994, og da med tittelen "Hjemreise". Det tok ti år før den neste boka kom ut.

Om "Kvelande kjærleik"

"Mor mi drukna natt til 23. mai, på fødselsdagen min, i havet rett utanfor ein stad dei kallar Spaccavento, nokre kilometer frå Minturno." (side 7)

Da moren ble funnet hadde hun kun på seg en raffinert brystholder, noe som sto i sterk kontrast til hennes ellers sparsommelige liv. Klærne hun måtte ha lagt fra seg på stranda var borte.

Moren pleide å besøke datteren sin Delia, bokas jeg-person, i alle fall en gang i måneden. Delia bodde i Roma, mens moren bodde i Napoli. Moren pleide å bli i noen dager, og brukte tiden til å vaske leiligheten fra gulv til tak, og rydde. Dette fikk Delias irritasjon til å stige, og da pleide moren å pakke sammen og dra. Det var særlig det at moren var så sosial som irriterte henne ...

I begravelsen møter mange opp, men ikke faren deres, som moren hadde vært skilt fra i mer enn tyve år. En som derimot dukker opp er Caserta, en mann som på mange måter var skyld i skilsmissen. Han forsvinner - i likhet med alle de andre i begravelsen - like plutselig som han kom. Tilbake står Delia med nøklene til morens leilighet, moren som hun konsekvent omtaler som Amalia, og med et oppdrag som går ut på å tømme leiligheten for ting som betyr noe, si opp leieforholdet og slå av strømmen. Her hadde moren bodd helt siden hun og døtrene ble kastet ut av faren fordi moren ønsket å separere seg. Hvem var hun egentlig, Amalia? Og hva slags liv levde hun? Hva skjedde den dagen hun døde? Tok hun livet av seg, eller druknet hun? Hadde hun en elsker? Hvem var han i så fall? Caserta?

Delia følger gamle spor for å finne noen svar. Moren som mens hun var gift med faren hennes aldri kunne forskjønne sitt utseende, fordi dette ble sett på som et ønske om å vekke begjær i andre, en slags forberedelse til utroskap (side 31) ... Moren som aldri kunne le høyt, fordi faren ble avsindig rasende over at hun på den måten oppnådde oppmerksomhet fra andre ... Moren som aldri kunne gjøre noen ting uten at faren slo ... Selv ikke etter at hun gikk fra ektemannen som hun hadde tre døtre med, lot han henne være i fred. Han spionerte på henne og Caserta når de gikk ut for å spise, for å gå på kino og annet. Og hele familien, særlig onkel Filippo, så ned på henne fordi hun hadde valgt skilsmisse fremfor å bli hos sin voldelige og sykelig sjalu ektemann. Hvilket liv hadde hun egentlig? Fikk hun oppleve noe som var vakkert?

Vi får innsikt i et meget vanskelig mor-datter-forhold, der det viser seg at det meste er snudd på hodet. Her var det nemlig ikke moren som svek datteren, men datteren som svek moren. Eller var det det? Hvor mye ansvar kan man legge på skuldrene til et lite barn, som på naivt vis røper morens elsker eller beundrer? Det som er sikkert er at moren lengter etter datterens kjærlighet, og at datteren lengter etter morens kjærlighet - uten at noen av dem er i stand til å gi hverandre dette. Symbolet på dette er på et vis gaven som moren har kjøpt til datteren, men aldri rakk å gi henne. Det handler om en vakker kjole og nydelig undertøy, som moren antakelig brukte før hun døde. Hvor slutter moren og hvor begynner datteren, og vise versa? Oppi det hele dukker faren opp. Han som forbitret ble igjen etter at kona og barna forlot ham, og som i alle år har malt sigøynerkvinner i forførende situasjoner. Han som aldri tålte at hans egen kone skulle fremstå som et seksuelt vesen, men som til gangs lar det erotiske komme til uttrykk i sin egen form for kunst ...

Mens Delia prøver å løse gåten rundt moren Amalia, løser hun kanskje først og fremst gåten Delia og kommer litt nærmere seg selv ... i en familie der de alle - voksne som barn - ble ødelagt i kjærligheten. Moren som ønsket å være nær datteren sin, klarer aldri å oppnå dette. Ikke en gang da Delia innviet henne i hvor hun hadde sitt hemmelige sted i ungdomstiden, klarer moren å møte henne.

"Kanskje ville eg etablere ein nærleik mellom oss som aldri hadde vore der, kanskje ville eg på min forvirra måte la henne få vite at eg alltid hadde vore ulykkeleg. Men ho lot ikkje til å bry seg om anna enn det komiske ved at eg hadde hange der over tomrommet, i ein skranglete heis." (side 23)

Det er med et irritert blikk Delia betrakter de nyrike i sin hjemby Napoli.

"Kvinner sperra inne i ein by der dei før var blitt forderva av armod og no av pengar. Eg kjende irritasjonen stige i meg berre ved å sjå og høyre dei. Dei oppførte seg overfor denne mannen slik far min alltid hadde innbilt seg at kvinner oppførte seg, slik han hadde innbilt seg at kona hans oppførte seg med det same han snudde ryggen til, slik kanskje Amalia sjølv hadde fantasert om å oppføre seg heile sitt liv: ei verdsvand kvinne som bøyer seg utan å vere nødt til å sette to fingrar mot utringinga i blusen, som legg det eine beinet over det andre utan å bry seg om skjørtet, som ler rått, overlesser seg med kostbare saker, fløymer over med heile kroppen i ein vedvarende straum av seksuelle invitter og går rett i ein kappestrid med menn på den obskøne arenaen." (side 67)

Gradvis går det opp for oss hvorfor det har blitt slik at Delia i en alder av rundt 40 år aldri har stiftet familie, og kanskje aldri har opplevd kjærlighet i sitt liv. I en verden der alt som er naturlig må fortrenges fordi det er farlig og kan få uante konsekvenser, der er det vanskelig å riste dette av seg selv når man faktisk er fri. I jakten på Caserta for å finne svaret på gåten Amalia, finner hun i grunnen ikke annet enn det skitne. Fordi mannen er i ferd med å bli dement og har mistet flere av sine naturlige grenser ...

"Kvelande kjærleik" er en bemerkelsesverdig roman som får meg til å tenke på kjærlighetens pris. Det å gjøre seg sårbar, å være beredt på å tape selv når man har satset alt, på å våge å leve før det er for sent ... Romanen handler også om å måtte innse at man kanskje ikke har falt så langt fra stammen som man ønsker å tenke. Jeg så f.eks. flere likhetstrekk mellom Delia og hennes far, enn mellom Delia og hennes mor. Begge er kunstnere, begge lever alene og begge har - dog i ulik grad - forakt for å eksponere seksualitet offentlig. Vi merker det på måten Delia betrakter omgivelsene. Eller kanskje har hun "bare" dette doble i seg - skamfølelsen ved å skulle være ved det typisk kvinnelige, det å delta i livets "letthet" - tynget som hun er av livets alvor. Mer enn dette har hun ikke klart å rive seg løs, og derfor klarte hun aldri å nærme seg moren sin i voksen alder, og opplevde at moren var "obskøn" bare hun lo frivolt. Det hele kan sammenlignes med å komme løs fra en sekt eller en streng religion. Man blir aldri virkelig fri, selv om man bryter ut ... Å gjøre noe som bryter med det man har lært, vil alltid være forbundet med skam og tvil.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Vanvittig god krim fra Ytre Hebridene!

Endelig er den tredje boka i Peter Mays sterkt avhengighetsskapende krimtrilogi fra Ytre Hebridene ute på norsk! Jeg har ventet med lengsel og spenning, og jeg er ikke alene. De fleste lesere av disse bøkene har det nemlig på samme måte som meg. "Lewisbrikkene" er den tredje boka i serien om etterforskeren Fin Macleod, som vi ble kjent med i "Svarthuset" og "Lewismannen". Jeg har slukt bøkene på rekordtid!

Peter May (f. 1951) er en skotsk forfatter som er født og oppvokst i Glasgow. May er i dag bosatt i Frankrike. Han utga trilogien i årene 2009-2012, og de kom først ut på fransk. Peter May har skrevet flere bøker, og dersom de holder samme kvalitet som denne trilogien, har vi mye godt i vente i årene som kommer! Goliat forlag har nemlig bebudet at det kommer mer.

Dersom du ikke har lest de to foregående bøkene, bør du kanskje ikke lese denne anmeldelsen, da den et stykke på vei spoiler noe av bakgrunnshistorien for de to foregående bøkene (men ikke selve krimgåtene - her røper jeg ingenting).

Fin Macleod vokste opp på Lewis, som ligger i de ytre Hebridene, men forlot øya da han begynte å studere. Siden har han bodd i Edinburgh, der han levde sammen med kona Mona. Da deres åtteårige sønn ble påkjørt og drept av en ukjent gjerningsmann som flyktet fra stedet, var ekteskapet deres over. Etterforskningen av et mord på en tidligere klassekamerat førte Fin tilbake til hjemstedet Lewis. Her traff han også igjen ungdomskjæresten Marsaili og sønnen hennes. I den andre boka har Fin flyttet tilbake til Lewis, og han og Marsaili prøver å finne tråden fra deres ungdomsforhold. Fin har sagt opp jobben som etterforsker i Edinburgh, og har planer om å sette i stand sitt barndomshjem.

I "Lewisbrikkene" har Fin og Marsaili flyttet sammen. Hennes sønn fra ekteskapet med Artair - Fionnlagh - er Fins sønn. Fionnlagh og kjæresten Donna har fått et barn, og Marsaili bestemmer seg for at hun vil ta seg av barnet deres mens de unge studerer ved universitetet på fastlandet. Fin har fått seg jobb som etterforsker av tjuvfiskere. Det er bare en hake ved oppdraget. Godseierens sønn Jamie ønsker at han skal få noe på Whistler, en tidligere skolekamerat av Fin, som lever som villmann i et svarthus og som tjuvfisker til eget bruk. Målet er å få ham kastet ut av sitt hjem. Det synes Fin lite om. Det er nemlig et slags hemmelig bånd mellom de to, som stammer fra ungdommen - den gangen de fikk kjennskap til Iolaire-katastrofen i 1919, der John Macleod reddet 40 mann, blant annet Whistlers bestefar. Whistler har etter dette reddet Fins liv en gang.

I innledningen av "Lewisbrikkene" dukker det opp et gammelt flyvrak i det som en gang var Loch nan Learga, innsjøen som en dag bare forsvant - antakelig på grunn av et jordfallshull (eller synkehull). Whistler og Fin finner dette flyet. Da de åpner opp døra til cockpiten, finner de et lik som bærer preg av store hodeskader. Begge rykker sjokkert tilbake, og funnet meldes til politiet. Alt tyder på at det har funnet sted et mord, men den gamle forsvinningssaken rundt Roddy - også dette en barndomsvenn av Fin - anses som oppklart.

Mens dramaet i boka skrider frem, får vi innblikk i mye lokalhistorie fra Lewis. Blant annet at øya har et destilleri.

"Et par enorme røde sjakkbrikker utskåret i tre sto vakt ved inngangen til øyas første og eneste destilleri på nesten hundre og sytti år. Abhainn Dearg var gælisk for Red River, samme navn som eiendommen, og destilleriet hadde fått det navnet fordi det lå like ved stedet der Red River rant ut i Atlanterhavet. Ifølge legenden hadde elven fått sitt navn etter at en blodig kamp mellom to klaner hadde farget vannet rødt.

Det siste destilleriet på Isle of Lewis ble stengt i 1844, da avholdsmannen og forbudsmannen Sir James Matheson kjøpte øya. Ironien, som kanskje ikke var åpenbar for befolkningen på det tidspunktet, var at Matheson hadde tjent formuen som satte ham i stand til å kjøpe øya, på opiumsalg til kinesere. Men det var en ironi Fin ikke overså, og det brakte en liten skygge av et smil i fram i ansiktet hans da han passerte de røde og grønne lave takene på den uensartede samlingen bygninger i blikk og betong, som utgjorde Abhainn Dearg, på veien nedenfor seg." (side 169)

Whistler står midt oppe i sitt livs drama, der han kjemper om foreldreretten til datteren Anna, som har vokst opp sammen med moren og hennes nye ektemann Kenny. Nå er moren død, og Whistler føler at han som barnets far bør stille opp. Samtidig har han skåret ut noen Lewisbrikker, som godseieren skulle kjøpe av ham. I og med at det ikke foreligger noen skriftlig avtale og godseieren selv er blitt dement, nekter Jamie å forholde seg til denne avtalen. Brikkene skal få en helt spesiell betydning i mordgåten i boka. Brikkene og et gælisk band, ledet av Roddy ...

"Han hadde helt glemt at det var festivaldag, dagen da alle de syttiåtte Lewisbrikkene skulle komme tilbake til sitt siste hvilested for bare én dag. Sekstisju av brikkene hadde fast tilholdssted i British Museum i London, dette oppbevaringsstedet for stjålne gjenstander fra hele verden. De siste elleve befant seg i Edinburgh, men fortsatt et langt stykke hjemmefra. Han husket Whistlers utblåsning den dagen de møttes hjemme hos ham for første gang siden de var tenåringer. De burde være i Uig hele året. En spesiell utstilling. Ikke bortgjemt i museer i Edinburgh og London. Da ville kanskje folk komme hit for å se dem, og de kunne bringe noen inntekter til øya." (side 277)

Da Roddys levninger skal begraves, kommer tidligere bandmedlemmer av Sòlas til Lewis. Blant annet Mairead, vokalisten i bandet, som Fin hadde et heftig forhold med i en intensiv periode av sin ungdom ...

Som de to foregående bøkene er også "Lewisbrikkene" forrykende godt skrevet. Vi får innblikk i et samfunn der kirken har holdt sitt klamme grep over befolkningen i århundrer, og definert hva som er rett og galt. Kanskje er det nettopp i samfunn med mange tabuer at det likevel skjer ting som ikke tåler dagens lys. Akkurat dette spiller forfatteren på for alt det er verdt. Det handler om barn født utenfor ekteskap, ungdommelige eskapader med konsekvenser inn i neste generasjon, om heltehistorier tilbake i tid, om gammel skyld som må gjøres opp og om uskyld som forsvant. Hvorfor velger vi slik vi gjør, og hvilken plass har kjærligheten i våre liv? Hva skal til for å finne tilbake til det som en gang var? Samtidig som vi får vite mye om hovedpersonenes fortid, oppklares noen mord ... Og jeg satt igjen med en opplevelse av at det jo bare må komme enda en bok - slik at vi får vite hvordan det går med Fin, Marsaili, sønnen deres og alle de andre på Lewis ...

Lurer du kanskje på om du bør lese alle disse tre bøkene i sammenheng? Mitt klare råd er at det bør du. Hver bok har riktignok sine avsluttede mordgåter, men vel så viktig er bakgrunnshistorien der fortid knyttes sammen med nåtid. Denne bakgrunnshistorien var grunnen til at jeg leste bøkene. Mordgåtene var sånn sett "bare" et krydder som kom i tillegg - for mitt vedkommende. Dersom du derimot kun er ute etter mordgåtene, må du gjerne lese hver av bøkene separat.

Jeg anbefaler "Lewisbrikkene" på det sterkeste!

Ja, den boka er fin! Et ekte "eventyr for voksne". Dersom du likte denne vil du nok også like Stardust av samme forfatter, som forresten også er filmatisert på en veldig bra måte! =)

Det er heilt greit ikkje å like ei bok, men då kan du kanskje skrive litt om kvifor heller enn å kommentere på ein så respektløs og lite konstruktiv måte

Frykta å bli skuffa fordi eg ofte blir det over bøker som "alle andre" elsker, men denne gang ei. Blei fenga heilt frå starten av og sleit enormt med å legge bort boka. Les denne om du vil ha spenning, underholdning, herlige karakterar og eit originalt plott! Svensk krim av ytterste kvalitet. Nei, styrk "svensk" - dette er i det heile tatt krim av høgste kvalitet.

Sterkt om en oppvekst med en alkoholisert og psykisk syk mor!

1. mars i år mottok Anne Bitsch (f. 1978) Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2017. Dette fikk meg til å finne frem hennes bok "Går du nå, er du ikke lenger min datter", som jeg kjøpte for en del måneder siden. Bokas tittel er av en slik art at man enten ikke orker å nærme seg den, eller den vekker nysgjerrighet, grusom som den jo er.

Forfatteren er dansk-norsk, forsker og feminist. Hun har jobbet med menneskerettigheter, kjønn og seksuell vold i en årrekke. Hun debuterte med boka "Bak lukkede dører. En bok om voldtekt", i samarbeid med Anja Kruse. (Kilde: forlaget)

Anne Bitsch har skrevet en selvbiografisk bok, og hun er smertelig klar over at det er vanskelig å skrive en bok som på alle vis er "rettferdig" - særlig for hennes avdøde mor, som ikke lenger kan forsvare seg. "Hvordan kan man fortelle en rettferdig fortelling om et menneske man har skammet seg over så store deler av livet og som har gjort en så mye vondt?" spør hun på side 18 i boka. Like fullt er det dette hun har forsøkt - nemlig å lage et portrett av morens og hennes egen felles fortid. Hun har oppsøkt menneskene som befolket den, slik at deres lille fortelling kan settes i en større fortelling om samfunnets syn på alkoholisme, psykisk sykdom og overgrep. "Fortellingen jeg legger frem, er sann, men ikke objektiv. Jeg er nesten helt sikker på at enkelte vil ha en helt annen oppfatning av det som skjedde, og ikke vil stille seg bak mine analyser. Noen vil kanskje bli støtt, såret og forbanna av bokas utlegninger, andre vil mene at det er "upassende" å brette sin families historie ut på denne måten. Offentlig." (side 22)

Forfatterens mor var alkoholiker, og hadde - viste det seg senere - en bipolar lidelse. Senere skulle også hennes biologiske far, som hun faktisk kom nokså godt overens med og som representerte noe relativt trygt i tilværelsen (selv om også han drakk, men på en annen og mindre kaotisk måte enn moren), forgripe seg på henne. Dermed satt hun igjen med sin håpløse mor, som ikke evnet å gi henne den trygge barndommen som alle barn burde ha krav på. Et forsøk på å be det offentlige om hjelp, endte med et realt mageplask. Kommunens saksbehandler ringte moren, som hentet henne, og så vanket det juling. Ingen fulgte henne opp og spurte hvordan det gikk ... Hvorfor reagerte ingen? Hvorfor sendte verken skolen, naboer, venner og bekjente bekymringsmelding til barnevernet? Dette ønsket Anne Bitsch svar på da hun etter å ha studert innholdet i "problemkassen", der hun hadde samlet alle papirene hun fant i huset etter morens død, oppsøkte dem de hadde hatt kontakt med.

Oppveksten var fylt av alkohol, fyll, morens kjærester som kom og gikk (den neste verre enn den forrige), kaos, skitt og manglende rutiner og struktur i livet. Likevel klarte moren å holde opp en fasade, fordi hun hadde utdannelse og talegaver. En av morens menn som var alfa og omega i Annes første leveår - Peter - brukte uttrykket "distanseblender" om moren hennes. Dette betegner en person som på avstand virker tiltalende og vellykket, men som ved nærmere øyesyn har mange dårlige sider som vedkommende holder skjult. (side 52) Det tar tid å bli kjent med et menneske og vite til fulle hva som bor i dette mennesket.

Annes mor skammet seg over sine foreldre, og drømte om å gjøre en klassereise. Her spilte vekttall på høyskole og universitet en sterk rolle, for slik nullet man på et vis ut mangelen på sølvtøy og damaskduker i barndomshjemmet. I perioder var moren deprimert, og dette hang nok sammen med hennes udiagnostiserte bipolare lidelse, som hun selvmedisinerte med alkohol. Dermed klarte hun å skjule at hun slet psykisk, og fremsto både morsom og sprudlende.

"Historiene vi forteller, har en enorm kraft. De speiler ikke bare virkeligheten, de skaper også virkeligheten, legitimerer visse type handlinger og sanksjonerer andre. Mange av mammas historier begynte etter hvert å slå sprekker." (side 78)

Selv ble Anne hele tiden betegnet som flink. Hun fikk høyeste karakter i alle fag (bortsett fra i matte og gym), men egentlig var hun nærmest usynlig. Etter hvert begynte likevel pliktene hun opplevde hjemme å skyve bort fokuset fra lekselesingen. Det var alltid så skittent hjemme, og hun vasket og vasket. Det varte likevel aldri lenge før det var like skittent igjen. Overfylte askebegere og tomflasker, manglende rydding og en kaotisk tilværelse var årsaken til dette. Hun merket at det å holde huset ryddig og rent holdt konfliktnivået nede i hjemmet. Fremdeles har hun det slik at duften av Ajax og Klorin har en beroligende virkning på henne ... Det at hun var så flink holdt moren frem som et "bevis" på at hun hadde lykkes i livet.

"En fasade signaliserer nemlig at man er normal, at man hører til." (side 140) Det var et selvbedrag som gikk rett hjem hos alle de kom i berøring med. Dette gjør det dobbelt vanskelig for barn av middelklassen og overklassen å få hjelp, og det har voldsomme konsekvenser for dem. De voksne identifiserer seg ikke med hjelpetilbudet som i det alt vesentlige er rettet mot underklassen, og fasaden gir et skinn av struktur og vellykkethet.

En annen side ved moren var at hun var så grenseløs og brydde seg lite om det som var privat for datteren. Moren respektere ikke hennes grenser, og praktiserte en "form for åpenhet som ofte var blottet for sosial intelligens". (side 122) Dessuten inviterte hun til fortrolige samtaler dem i mellom, og behandlet datteren som en liten voksen. Dette innebar blant annet å få vite om foreldrenes manglende sexliv.

"Etter alt å dømme er jeg den eneste som har tatt høyere akademisk utdanning. Det var det der med eplet og stammen og så videre. Akkurat som for mamma har klassereisen, det å bli til noe, vært en sterk drivkraft i livet mitt. Som om det å "bli til noe" kan gjøres opp i vekttall og fine jobber. Men det ble jeg tidlig innprentet. Sammenlignet med andre barn i sosialt utsatte familier har jeg etter så og si enhver sosial standard klart meg bra. Vi kalles "supermønsterbrytere" eller "jegersoldater", vi barna som ikke bare blir topptrente i å overleve omsorgssvikt og vold, men som også bryter den negative sosiale arven. Mange av oss sikter etter å bli best og overprestere. Likevel blir jeg aldri riktig fornøyd. De tingene jeg har oppnådd, har slett ikke gitt meg tiltro til eget talent, tvert imot er jeg sår for kritikk og frykter å bli avslørt som udugelig, som en som pynter seg med lånte fjær, men ikke har det i seg å få det til. Sånn som mamma." (side 131-132)

Morens omsorgssvikt kom for alvor frem i all sin grellhet da Anne kom hjem fra faren etter å ha opplevd hans seksuelle overgrep mot henne. Hun tenkte hele tiden at hun skulle fortelle moren om dette, men været fort at moren ikke var "koblet på henne" og hadde mer enn nok med sine egne greier. Da det hele likevel kom for en dag, ble hun ikke tatt alvorlig. Faren hennes var da intet monster! Han var den mannen moren elsket og hadde fått sitt kjærlighetsbarn med. Overgrepsbeskyldningene gjorde det fryktelig vanskelig for moren, og kunne de ikke bare forsones og bli ferdig med det? Fra Anne var tolv år begynte hun å telle årene hun hadde igjen å bo i barndomshjemmet, før hun kunne flytte for seg selv. Da hun endelig valgte å flytte - for ikke å si å flykte - brant morens ord seg i henne: "Går du nå, er du ikke lenger min datter!"

Moren utøvde fysisk vold, men den verbale volden var likevel verst. Anne betegner dette som en psykisk mishandling som "traff sine mål med stor presisjon" (side 177). Selv ikke når hun lå nede og gråt, sluttet moren å håne henne. Likevel tenker hun at moren må ha hatt det helt forferdelig da hun gjorde dette mot henne ... Like fullt - hun tror ikke at foreldre alltid vil sine barn det beste og at de gjør sitt beste. I hennes tilfelle ble mor-datter-rollen snudd, slik at hun som datter var omsorgsperson for moren, mens det burde ha vært omvendt.

"Når jeg forsøkte å snakke med mamma om at jeg ikke likte at hun drakk så mye, parerte hun med at jeg var utakknemlig. "Du betrakter bare familien din som noe som skal være "en perfekt kulisse til ditt egoistiske liv", sa hun. Hån og latterliggjøring var det mye av. Hun og Jens begynte for eksempel å omtale meg som "baronessen", også i andres påhør. Kallenavnet refererte til at de syntes jeg trodde at jeg var så mye bedre enn dem. "Vi er kanskje ikke fine nok for deg!" Dermed ble min avstandstaking til mammas drikking gjort om til et spørsmål om snobberi og småborgerlighet, om internalisert klasseforakt." (side 211)

I og med at moren var intelligent og verbalt sterk, ble læreren henne engstelig for å ta affære. Men hvor var skoleledelsen? De som kunne ha tatt støyten for en ung og nyutdannet lærer? Anne Bitsch kaller dette institusjonalisering av frykt - det at enkeltindividets frykt forplanter seg til makronivå og ikke håndheves av kompetente ledere.

Ingen kjente til Annes sosiale arv, og det var viktig for henne at ingen skulle se hennes indre kamp eller svakhet. Det eneste som telte var gode karakterer og avsluttede prosjektarbeid. (side 260) Etter hvert levde hun et seksuelt nokså utsvevende liv, og dette har hun i ettertid satt i sammenheng med overgrepet hun opplevde i oppveksten. Hun mener dette ikke ville ha skjedd dersom hun hadde hatt høyere tanker om seg selv, og ikke minst dersom hun hadde omgåttes menn som også hadde det.

Etter bruddet med moren slet Anne Bitsch med skyldfølelse. Moren klarte seg så skrekkelig dårlig på egen hånd, og hun syntes synd på henne. Når hun møtte moren igjen, så hun en kvinne som lignet en fyllik. Gang på gang brøt moren løftene hun hadde gitt om å holde seg unna alkohol. I en alder av 26 år kom Anne til den erkjennelse at det bare var hun selv som kunne gjøre noe med situasjonen. Inni seg hørte hun en stemme som sa: "Nå går du, og hun er ikke lenger din mor". (side 277) Det skulle likevel vise seg ikke å være enkelt, for inni seg var hun fremdeles myk for moren. Etter noen mailutvekslinger, der moren var så sviende ekkel at grensene for lengst var overskredet, satte hun seg ned og skrev et avskjedsbrev til moren.

Før bruddet kom moren ofte med karakteristikker av datteren. Som at hun var så fin og rettskaffen før ... Hun mener at dersom man blir behandlet som et dyr, begynner man til slutt å oppføre seg som et. "Blir du fortalt mange nok ganger at det du ser, det er ikke sant, det er du som er forstyrret, begynner du dessuten å tvile på deg selv. En person du er glad i, ville vel ikke si sånt uten grunn? Det var ikke før jeg kom meg unna, flyttet hjemmefra og fikk alt på avstand at jeg klarte å høre min egen stemme tydelig. Det skulle ta mange år før jeg begynte å forstå hva jeg hadde vært med på, alle de krigene jeg hadde kjempet hver eneste dag, med mitt eget hjem som slagmark." (side 297-298)

Underveis i skrivingen av boka har forfatteren hatt sine egne dagbøker tilgjengelig. Der fant hun noe hun skrev som 14-åring. Hun avga et løfte om at hun ikke ville behandle sine barn slik moren hadde behandlet henne. Fasiten i dag er at hun ikke har fått noen barn ... Hun tenker at hun har vært forelder nok i livet allerede. Dessuten stoler hun ikke helt på seg selv. Kanskje ville hun ha ført den sosiale arven videre? Hun tenker at man bør ha et avklart forhold til sine egne foreldre før man kan makte å være en god voksen for et barn. Det er hun ikke. Foreldrene hadde liten plass til hennes svakhet, og dette kjenner hun igjen i seg selv.

Det at hun hele tiden har vært "så forbanna flink" var antakelig medvirkende til at verken hun eller moren fikk hjelp. Moren solte seg i glansen av hennes prestasjoner, for en så dyktig datter kunne jo ikke lide noen nød. (side 312). Selv klarer hun ikke å tilgi moren, siden hun aldri ble møtt med forståelse eller fikk noe "unnskyld". Menneskene hun traff mens hun gjorde research til boka, tenkte heller ikke at de var medansvarlig i at det aldri ble tatt affære. Antakelig ville de gjort akkurat det samme i dag - uansett hvor annerledes det var før og hvor mye tidene måtte ha endret seg i favør av barnet og dets perspektiv.

Jeg tar av meg hatten for Anne Bitsch´ selvbiografiske bok, der hun forteller historien om sin egen oppvekst med en alkoholisert, bipolar mor. Dette er en bok som virkelig berører! Forfatteren legger ikke to fingre imellom, og dette gjør at man nærmest blir hudløs under lesningen av boka. Av og til tok hun på seg forsker- og samfunnskritikerbrillene, og løftet tematikken opp på et høyere nivå, der det handler om barns rettigheter i vårt samfunn. Hun minnet om den plikten vi alle har til å si fra når vi oppdager barn som ikke har det bra. Vi trenger ikke å være sikker på at det er så ille som vi tror. Kanskje skyldes vår redsel for å si fra at vi jevnlig leser om påståtte overgrep fra barnevernets side i avisene?

Dersom noen hadde sendt en bekymringsmelding til barnevernet mens Anne var barn, hadde hun og moren mest sannsynlig fått hjelp - før det var for sent. I stedet endte det med at hun selv måtte flykte fra moren for ikke å følge med i dragsuget, og at moren til slutt drakk seg ihjel. Som hun skrev i sitt avskjedsbrev til moren:

"Du skuffer og sårer meg, dypt, gang på gang. Det vil jeg ikke utsette meg for lenger. Jeg er ikke enig i din oppfatning av at vi har lyktes med å gjenoppbygd forholdet vårt. Det er fremdeles en grunnkonflikt der som jeg ikke vil analysere eller dele følelsene mine rundt. Jeg vil heller ikke invitere til en felles løsning på den. Jeg kan klare meg uten deg, og det er jeg nødt til. Ellers kan jeg ikke leve et godt liv. ... Jeg vil ikke være i en destruktiv relasjon, for jeg blir selvdestruktiv av det. Det er ikke bra for meg å ha deg i livet mitt. Jeg vil ikke se deg. ..." (side 279)

"Går du nå, er du ikke lenger min datter" er en slik bok som utvider perspektivene våre og gjør oss mer empatiske og forståelsesfulle. Anne Bitsch skriver drivende godt! Hun setter fingeren på så mange sider ved det å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem at jeg vil tro historien har noe universelt ved seg som kan ha gyldighet for mange. Det trenger ikke en gang å handle om overgrep. Mekanismene i dysfunksjonelle hjem er ofte de samme, særlig når det er rus og psykisk sykdom inne i bildet, enten hver for seg eller samlet. Det fine med hele boka er for øvrig at forfatteren viser at eplet kan falle riktig langt fra stammen!

Dette er en viktig bok, som du bør få med deg! Jeg anbefaler den sterkt!