Ville bare dele denne linken. Interessant forsking og konklusjon om romaner og plott. Kjekt om dere eventuelt vil dele tanker eller bøker dere me er faller utenfor disse

Forventer ikkje spenning og action av ei slik bok basert på ei sann historie, men eg forventa meir kjensler, forventa ein følelseslada historie... Forventa heller ikkje eit litterært meisterverk, men forventa ein viss språkleg kvalitet. Desse to forventningane blei ikkje innfridd...

Her følger andre tankar eg gjorde meg undervegs:

• god idé / utgangspunkt
• TIDVIS rørande og emosjonelt
• eon god del interessante fakta om kattar som eg ikkje kjente til frå før. Og desse faktane blir formidla på ein god måte - ikkje-belærende og heller ikkje keisamt. Blandt anna synes eg det var lærerikt å lese om kvifor kattar vasker seg sjølv så grundig - nemlig for å fjerne si eiga lukt og dermed bli meir "usynlege" for andre jaktende dyr
• langdrygt: dei hundre + første sidene består av gjentakande kvardag kor katt og mann drar på jobb og drar heim igjen og drar på jobb igjen...
• overforklarende/unødvendige utlegg om ting som er sjølvforklarande (kanskje typisk for ein "ikkje-forfatter"?) Burde blitt fanga opp og korta ned av forlaget. Forklarer og utdyper dei mest selvfølgelige tankerekker. Her er det ikkje snakk om å fore leseren med teskje - her er det snakk om fem te-skjer... Som å spise grøt med sugerøyr... Det går såååå treigt
• gjentakande
• lite skjer
• sliter med å bli "kjent" med hovedperosnen til tross for at alt fortelles via ham som houvedperson
• ein personlig bok basert på en sann historie, likevel er den samtidig upersonlig. Savner å KJENNE det i kroppen, einsemda, korleis det er å være heimlaus. Skam? Skuld? Foruten at han konkret påpeiker enkelte ting - som å bli oversett og ignorert - er det svært lite som uttrykker følelser og tanker rundt tilværelsen hans.
• likar heller ikkje korleis han gjer uttrykk for å mislike at "alle" dømmer han, for så å dømme folk minst like kjapt sjølv. Fleire gonger i boka omtalar han folk som arseholes og idiots...

** sjølvrefleksjonen tek seg opp mot slutten men eg savner like fullt å KJENNE på det han skriver om. For det er kanskje nettopp der problemet ligger for min del - at han skriver det direkte, svart på kvitt, heller enn å BESKRIVE og skildre via fysiske kjensler

Altså er tanken bak boka god. Gjennomføringen.... Not so much. Hadde eg vore eit kattemenneske ville eg muligens likt boka litt betre... Er for så vidt ikkje noe kaldt menneske altså, har faktisk sjølv arbeida på ulike sheltere for heimlaise i London ei jul og sett og høyrt mykje fra fleire ulike heimlause sjeler. Trudde dermed at eg ville føle meir med houvedpersonen... Men han fremstår som veldig flat og utilnærmelig. Kor er kjenslene?! sårbarhet? Sinnet? Gleden? Noko... Kva som helst av følelser som skiller ham ut fra en hvilken som helst anna person sim finner ei katt... All den personligheten han har gitt katta i boka... Han skulle gjerne ha hatt eim dose av den sjølv.

Ble visst en god del mer lesing enn jeg hadde håpt! Fikk utrolig nok lest ut Pride and Prejudice, og enda en bok etterpå - A street cat named Bob. Og begynt så vidt nå på Peter May The Lewis Man, nr to i trilogien. I lydbokuniverset er jeg kommet rett over timen inn i "Større enn Alt "som jeg er veldig begeistra for så langt, mye sannsynlig pga veldig dyktig oppleser! Hurra for lange lesehelger!! Har, for ordens skyld også vært sosial... rukket å gå turer, grille, og til og med fått tatt årets første bad!

Sjølve hemga blir lang, men lesehelga bøir nok ikkje det, heller tvert om. Det skjer så mykje sosialt desse dagene at lesinga ikkje kan prioriterast. Det er ikkje så populært å velgje bøker over menneske ....dessverre, kan ein vel nokon gonger tillate seg å seie .

Leser Jane Austens Pride and Predjudice i desse dagar og likar ho godt, sjølv om eg slit litt med språket til tider. Både fordi det finst ein god del ukjente engelske ord der, men også pga den gammeldagse skrivempten. Det er del av sjarmen med boka synes eg såmdetbgjer meg ingenting, men det betyr at eg les mykje saktare enn elles så dei fire hundre sidene kjem nok til p ta meg litt tid.

I lydbok-verda er eg straks ferdig med "The Readers of Broken Wheel Recommend" og skal begynne på noko nytt, menhar ikkje heilt bestemt meg. Vuederer ei lita lydbokpause då eg merker eg begynner å gå litt lei!

Vurderte flere ganger å legge denne bort. Tenkte den var for skarp, for politisk, for dyp, for intellektuell... For noe... For komplisert eller noe annet som gjorde st jeg ikke klarte å leve meg inn i boka og ikke ble engasjert... Men så kom del to av boka og Peter Malm fanget interessen ganske kjapt og jeg ble nysgjerrig på hans karakterer. Og derfra gikk det bare en vei og jeg slukte plutselig hele boka på ei helg. Og det sier en del for jeg er ikke den mest politisk engasjerte personen. Jeg følger med på nyhetene og har enkelte hjertesaker jeg brenner for men jeg innrømmer gjerne at jeg ikke alltid er så oppdatert på politiske og samfunnsmessige spørsmål som jeg kanskje burde. Dette til tross klarte jeg (omsider) å bli veldig glad i denne boka!

Et mord, eller fem da...., begås en kveld i august. Ofrene er AP-mannen Storen, hans kjæreste, Storens datter Gry (også hun en sentral skikkelse innenfor AP) Grys kjæreste og kjærestens datter. Dette forferdelige mordet påvirker hele nasjonen og vi følger tre av dem og får se hvordan denne saken berører dem på svært ulike måter. I tillegg til selve saken diskuteres en lang rekke aktuelle og spennende temaet som bla begrepet rettferdighet, skyld, straff, ansvar, skjebnen... Mm...
Boka er delt i tre hvor hver del har fokus på én hovedkarakter

Kort oppsummert
Boka reddes av del 2) Peter malm. Også karakteren Lev løfter boka mange hakk!(Jeg tror vi alle kjenner en slags Lev...?!)
Og del 3) leste jeg i ett jafs. Viktig bok! Og faktisk også veldig engasjerende. En veldig annerledes type krim. Særlig pluss for alle "undertemaene" som tas opp - skyldfølelse av å glede seg over terroren, en kriminal sak og tragedie som blir til underholdning, skyld, straff, rettferdighet,kjærlighet, sjalusi, makt. Temaene er mange og viktige. Jeg likte også de mer og mindre subtile referansene til diverse musikere, litteratur, filosofer og historiske hebdelser. Ofte blir det kjedelig og trått med mange slike referanser men her fungerte det utmerket og bidrog til å gi karakterene farge og karakteristikk
Hadde også sansen for språket - Gode formuleringer, og veldig gjennomført mtp at skrivestilen ble noe annerledes for de ulike delene i boka, altså passet det til den aktuelle karakteren. Jeg liker også å lære nye ord og her kom jeg over et par tre gode ord jeg ikke kunne fra før!

Fordi jeg brukte over hundre sider på å bli engasjert og fordi det til tider ble litt unødig snikksnakk.. Blir det en svak fremmer fra meg.

PS - Alt dette jeg skriver her er rene påstander uten bevis. Synsing og fagløse meninger ytret av en helt gjennomsnittlig Tjueniåring...

----videre tekst kan inneholde små "spoilere" ----
Korte tankar om:
Del 1) ine wang
godter seg over de mulighetene terrorsaken åpner for henne som journalist. Den river henne ut av den mørke avgrunnen hun har sittet fast i. Føler seg viktig igjen.
meeen.... Så ligger hun med intervjuobjektet sitt og oppdager at han sannsynligvis er morderen. Dette stanser ekstasen og rusen hun har kjent på og hun føler seg ganske flat og vet ikke lenger hvordan hun skal forholde seg til denne saken. Etter en del betenkingstid kontakter hun politiet anonymt.
*mot slutten ser vi endringer hos henne - blandt annet føler hun ikke lenger samme behov for å bli sett, til å skrive førstesiderssaker, til å bli anerkjent og rost. Heller ikke samme trang til å nå opp og frem i livet - slippe ut av bolig strøket som hun frem til nå har mislikt og følt seg litt for god for

Del 2) Peter Malm
--ergrer seg over terroren som forstyrrer n
Norges anonyme status og gjør landet synlig for verden. Setter ham ut av balansen han liker, eller som kanskje heller kan beskrive som faste rutiner og vaner som nesten kan sies å være tvangspreget. Terroren ødelegger også for skriveprosessen (han skriver bok). Terroren ødelegger for ham og for Norge.
--ines motsetning på flere punkt, særlig mtp å vil være usynlig og i fred
interessante tanker og synspunkt om rettferdighet.
--blir til slutt utnevnt som dommer i saken
3) Berge
den antatte drapsmannen og døde Grys ekskjæreste
kler klisjéen om at et menneske er som en løk - han har mange mange lag!
fremstår for andre som envis og sta, som sær og mislykket mtp å leve opp til forventingene han blir født inn i med to foreldre som begge var høyest involvert i AP.
jeg opplever ham som mye mer nyansert enn hva andre anser ham for å være
en mann som er misforstått av de fleste
virker også noe forstyrret - selv om han har sterke og solide meninger om mye finnes det også en del områder hvor han vingler enormt og virker ustabil - særlig de områder som berører andre mennesker og relasjoner.
*interessant slutt hvor han nærmest ser på d som sitt ansvar å påta seg skylden for noe han ikke har gjort

In a Dark, Dark Wood av samme forfatter er, om mulig, enda dårligere... kilsjefull, overfladiske karakterer, og oppbrukte og påtvungede "twister" i hytt og her

Tanker om hva dødsangst gjør med et lesende menneske

Når en av Norges skarpeste kritikere debuterer litterært, går det selvsagt ikke upåaktet hen. Hvor mange av Bernhard Ellefsens bokanmeldelser i Morgenbladet har jeg ikke lest i årenes løp? Noen ganger har jeg blitt både irritert og indignert fordi bøker som jeg har elsket, nærmest er blitt dissekert på "verste" litteraturvitenskapelige vis, for å si det sånn. Andre ganger har jeg revet meg i håret og lurt på hvordan jeg skal klare å forstå hans høyttravende tekster - som f.eks. da jeg leste hans anmeldelse av Kirsten Thorups roman "Erindring om kjærligheten". Men aller mest har Ellefsens tekster fornøyet meg stort! Ikke bare fordi han ofte er svært humoristisk, men også fordi han ser ting som jeg ikke har oppdaget gjennom egen lesning. Dette gir meg mange ganger lyst til å lese aktuelle bøker på nytt, selv om jeg nettopp har lest dem. Andre ganger får jeg ideer til bøker jeg bør lese.

Bernhard Ellefsen (f. 1984) har master i litteraturvitenskap fra 2008, og han skrev masteroppgave om den jødisk-amerikanske forfatteren Philip Roth. Fra 2008 har han skrevet bokanmeldelser i Morgenbadet, og i tillegg har han skrevet artikler for Vinduet, Vagant og Prosopopeia. Han ble kåret til "Årets litteraturkritiker" av Norsk Kritikerlag i 2014, og han vant Arne Hestenes´ journalistpris i 2016. (Kilde: Wikipedia) Ellefsen har for øvrig en egen nettside, der han har samlet linker til avistekster og artikler (flertallet ligger dessverre bak betalingsmur i Morgenbladet).

Da jeg ble oppmerksom på at Bernhard Ellefsen var i ferd med å utgi et essay med tittelen "Imot døden", gikk tankene naturligvis i retning av Tomas Espedals bøker "Imot naturen" (2011) og "Imot kunsten" (2009). Likheten er imidlertid tilfeldig, og disse bøkenes innhold har absolutt intet med hverandre å gjøre. Så har da også Ellefsens essay undertittelen "Om fortvilelsens litterære fellesskap", noe som forteller oss at dette er en bok om døden og litteraturen.

"Jeg er ikke midtveis i livet ennå, ikke engang etter det nokså pessimistiske anslaget vi kan lese ut av åpningen på Dantes Guddommelige komedie. Jeg har små barn som løper rundt meg halve dagen og lager slike livsbekreftende lyder som bare barn kan lage. Jeg er ikke syk. Jeg løper noen mil i uken, og kroppen min plager med sjelden med mer enn en og annen forkjølelse. Jeg har ikke opplevd noen stor, uforutsett sorg. Hvorfor dukker likevel tankene på døden opp så ofte, gjerne når jeg egentlig har hendene eller hodet fullt av langt mer nærliggende ting? Det har vært sånn siden jeg ble tenåring, og jeg vet at jeg overhodet ikke er alene om tankene. Frykten for døden er ikke frykten for en ulykke, eller for plutselig sykdom - selv om den kan være det også. Snarere opplever jeg en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss. At livet for oss alle er innrettet med en begynnelse, en midte og en slutt. At den ferdig levde delen av tiden vår blir stadig lengre, at det som gjenstår, krymper inn, og at det er slutten som ligger foran oss. Et eller annet sted der fremme. Og ikke til å unngå." (side 10-11)

Dermed er en slags ramme satt for tematikken i dette essayet om døden (tilknytningen til litteraturen kommer senere i essayet). Det handler om det eksistensielle som ligger i vår måte å leve livene våre på i den vestlige verden. Luksusproblemer? Ja, kanskje - men like fullt svært reelt for mange av oss. Den boka som litteraturkritiker Atle Christiansen (med cand.mag. i litteraturvitenskap) etterlyser i sin anmeldelse av boka i Aftenposten 7. mai 2018, ville i så fall vært en helt annen bok (kanskje Christiansen skulle skrive den selv?). Ellefsens essay har ikke hovedfokus på sykdom og lidelse, men på den alminnelige dødsangsten som folk flest sliter med. Og så skriver han en hel del om hva litteraturen sier om tematikken.

For Ellefsen er bøkene et selvfølgelig sted å oppsøke når han tenker på de vanskeligste spørsmålene. Han tror ikke at litteraturen er et ekskluderende sted. (side 17-18)

"Antakelig er ulike lesere drevet av ulike indre krefter i møte med litteraturen, uten at det nødvendigvis styrer hvilke spesifikke temaer vi oppsøker i bøkene. Snarere tror jeg det er slik at vi nærmer oss diktekunsten med et behov som kaster et særlig lys over lesningen. For min del har de store romanene alltid stått i et slags dødens lys." (side 19)

Selvsagt har Ellefsen helt rett i dette. Jeg tror også at dette er forklaringen på hvorfor en og samme bok kan gi ulike lesere så helt forskjellige opplevelser. Vi kjenner først og fremst på det som berører oss mest, det vi interesserer oss for, det som er årsaken til at vi i det hele tatt oppsøker litteraturen. Nå tror jeg likevel at de fleste lesere oppsøker litteraturen for å bli underholdt, for å oppleve en spenning som driver handlingen fremover, for å få tiden til å gå osv. Men alle har det ikke sånn. Noen (av oss) leser ikke for gledens skyld alene, men for å lære noe om livet, få anledning til å videreutvikle tankene og oppfatningene rundt interessante temaer som opptar oss. Andre har tenkt mer enn oss, de har borret dypere i en spesiell tematikk og de har noe å fortelle oss, som gjør at vi kan videreutvikle oss. Det handler ikke bare om ren kunnskap, men om tanker, filosoferinger, undringer, analyser m.v.

Det finnes et hav av litteratur - mest dårlig sådan, dessverre - om sorger og eksistensielle kriser som kjente og ukjente mennesker har opplevd. Jeg er takknemlig for at Ellefsens bok ikke er av en slik karakter, men at han løfter tematikken inn i litteraturen. Slik belyser han ulike måter å betrakte døden og dødsangsten på. Men han skriver også om sorgen ved å miste noen man er glad i - f.eks. når han omtaler Joan Didions selvbiografiske bok "De magiske tankers år" (en bok jeg leste i 2009 og også har omtalt på bloggen min - den ga meg ikke så mye den gangen, men det ville kanskje vært annerledes dersom jeg hadde lest boka om igjen?).

Underveis byr Ellefsen på seg selv, som når han skriver om tvillingene sine og deres dramatiske fødsel, når han oppsøker gamle fornminner i nærheten av der han bor og i særdeleshet når han snakker om egen dødsangst og hva dette gjør med ham. Dette opplevde jeg som fint. Han er selvsagt ikke i nærheten av å være så utleverende som f.eks. Karl Ove Knausgård, men jeg kjente likevel av og til på noe av det samme som jeg pleier når jeg leser Knausgårds tekster. Noe av dette har kritiker Atle Christiansen i den tidligere nevnte anmeldelsen i Aftenposten kalt "selvopptatt livstapping". Han mener at essayet er "bedrøvelig selvopptatt, og inneholder rare setninger som at døden blir verre desto rikere liv du har". Videre mener han at essayet ikke gjør noe forsøk på å komme seg ut av det som mest av alt fremstår som et overklasse- eller luksusproblem. Det er da jeg lurer til dels ganske mye på hvem Christiansen skriver for. Jeg tror nemlig at de lesere som finner frem til Ellefsens bok om døden, er nokså lik Ellefsen selv og i overkant opptatt av litteraturen. For disse leserne er essayet meget relevant, og det på mange nivåer. Et essay om "sykdom som eter opp identiteten og selvfølelsen til våre nærmeste, svik som pulveriserer tiltroen til et menneske, rusmisbrukere som pådrar seg en ny (rus)identitet og tapper sine nærmeste for livsglede", slik Christiansen synes å etterlyse, kan eventuelt noen andre skrive. Det er i så fall en helt annen bok. Ellefsens essay blir uansett ingen kioskvelter, og det har vel heller ikke vært hans ambisjon med dette bokprosjektet, antar jeg.

Henvisningene til litteraturen er mange, og på slutten av boka er det tre sider med oversikt over siterte verk. Her finner vi blant annet Leo Tolstojs roman "Ivan Iljitsjs død", Ivan Turgenjevs "Fedre og sønner", Colm Tóibíns "Marias testamente", Philip Roths "Hvermann" og "Sabbaths teater", Linn Ullmanns "Nåde", Maggie Nelsons "Argonautene", Frank Kermode "The Sense of an Ending", Jon Fosses "Morgen og kveld" og en og annen film - bare for å ha nevnt noen.

Kommer vi noe nærmere svaret på hva døden egentlig er? Kanskje ikke. Ingen har jo kommet tilbake og fortalt hvordan det var å være død ... Det eneste vi har å forholde oss til, er hvordan vi opplever andres død. Hva er igjen av et levd liv når et menneske er borte? Hva kan dette si oss om når vi selv en dag blir borte? Alt og alle som har betydd noe for oss blir med ett borte, og den eneste som ikke har noen reell opplevelse av hva dette vil si, er vi selv. I alle fall dersom vi tror at det ikke er noe annet som venter oss på den andre siden, men at døden betyr slutt, punktum, ingenting mer.

Ellefsen snakker om verdenstapet, som han mener er større desto rikere liv vi har levd. Et menneske som ikke opplever at livet gir så veldig mye (lengre), vil kanskje ikke oppleve tapet av livet som så forferdelig? Kanskje er tanken på døden til og med forbundet med lettelse? Ellefsens tanker virker gjenkjennelige og nokså enkle å forholde seg til. Like fullt tror jeg ikke at dødsangsten generelt sett er mindre for mennesker som har mindre å glede seg over i sitt jordiske liv. Kanskje er tanken på at man er fullstendig alene den dagen man skal dø, ikke til å holde ut? For egen del tenker jeg mye på hva som vil skje med boksamlingen min den dagen jeg er borte. Blir den spredt for alle vinder? Tanken er uutholdelig! Det eneste som er verre er tanken på å miste min evne til å lese, evne til å reflektere over ting som betyr noe, evnen til å snakke ... Jeg tenker på slag, svekkede kognitive evner og vaskulær demens ... Grøss og gru! En skjebne mye verre enn døden!

Bernhard Ellefsens essay "Imot døden" har gitt meg mye å tenke på og mange ideer til bøker jeg bare må få lest. Særlig gjelder dette Philip Roths roman "Sabbaths teater", som bød meg imot da jeg forsøkte meg på den for mange år siden, men som i dag nok vil gi meg mer. Ellefsen skriver godt, og han setter fingeren på mange relevante problemstillinger. Boka rommer kun 140 sider, og kunne kanskje med fordel ha vært en god del lengre. Jeg er uansett tilfreds med vinklingen og avgrensningen av tematikken, slik han åpenbart har valgt. Ingen - heller ikke kritikerne - bør undervurdere valgene forfatteren her har gjort. Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra Ellefsen! Hva med et essay om litteraturen og beskrivelsen av dysfunksjonelle familier, der åpningsreplikken kunne være det berømte sitatet fra Tolstois "Anna Karenina: "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."

Jeg anbefaler essayet "Imot døden" varmt!

Og bare for å ha nevnt det: Kari Løvaas har anmeldt boka i Morgenbladet nr. 17 i år (" ... det sagt er Ellefsens essay på alle måter oppkvikkende lesning!") og Tom Egil Hverven har anmeldt boka i Klassekampens Magasinet 5. mai i år (som synes at Ellefsen også burde tatt med dikt og drama i sitt essay).

Har begynt å legge merke til alle bøker med ordene "kunsten å ..." i tittelen og har oppdaget at det er forbløffende mange av dem, så derfor samler jeg dem i ei lita lista! Bare på gøy. Mp også innrømme at jeg har til gode å lese de fleste av disse

Ser du srkiver mye fint om henne på bloggen din, så må skal jeg gi henne en sjanse. Aærlig fordi jeg fant bøkene hennes på Storytel! Meeen, ble ikke helt klok på hvilke bøker som henger sammen med hverandre og hvilke som er frittstående? Kan du opplyse meg? :-)

Gode poeng du kommer med og du har nok rett i det du sier :--) men er det ikke kanskje nettopp dette som er typisk for en klassiker da-at den skal male et bilde av den tiden den er skrevet på? For det er iallfall ofte noe av det jeg anser som sentralt i en klassiker og i så fall treffer jo denne blink

Lincoln arbeider med ikt og datasikkerhet for ei avis. Filteret ganger opp ein god andel mailutvekslinger mellom to ansatte, Beth og Jennifer, fordi noen av ordene de bruker utløser såkalte "røde flagg". Så, Lincoln leser mailen uten å finne det nødvendig å gi dem advarsel. Etterhvert som mailen fortsetter å komme blir han avhengig av å lese dem og bli etterhvert ganske betatt av de to damene, i den ene særlig mye. Hele fortellingen fortelles vekselvis fra Lincolns ståsted og gjennom emailutvekslingen

Dette er ingen høylvalitetslitteratur, ikke noe revolusjonerende og banebrytende. Men det er en ypperlig "kosebok" når en rett og slett bare vil la seg underholde og rømme inn i en fiksjonell verden med passelige mange klisjéer.

En chick-lit, feel good, romantisk bok. Rett og slett. Blandt de bedre i sin sjanger.

Ting som trekker ned::
- Irriterte meg litt i starten over særlig to ting: 1)at Lincoln framstod som litt for barnslig og "lost" og 2)at mailene til tider ikke virket helt troverdige - litt for mye av det gode, litt for flinke formuleringer til å skulle være skrevet på sparket og litt for omfattende... men når jeg ført klarte å legge bort skepsisen koste jeg meg veldig med boka. En siste lille ting som trekker ned er faktisk slutten... Eller mot slutten - kinosal-scenen. Det virker bare så merkelig og utenfor karakterenes vanlige oppførsel at det for meg ikke virket naturlig eller troverdig...

Ellers er det en del som trekker opp også:
-Likte særlig at språket var såpass kort og presis, rett på sak som det var. Ingen unødige skildringer.
- Likte også at forfatteren mestrer å "vise i stedet for å fortelle" - som jeg ofte opplever i slike bøker.
-Dette er en slik bok hvor man blir glad i karakterene og heier på dem!

Denne boka minner meg forresten en del om boka "Mot nordavinden" - så om du likte denne er det absolutt ut å sjekke ut

Takk for at du deler kunnskapen! Det gjer jo forrest mykje meir meining og mtp at Douglas Adams er forfattaren... Hehe! Og då må eg seie at eg i grunn heller likar boka endå litt meir no når eg veit det!

Utviklingen innen ikt og teknologi generelt gjør at boka , dessverre, virker litt gammel og utdatert... huske jeg bler overrasket da jeg sjekket utgivelsesdato, fornjeg trodde faktisk den var eldre enn fra 2001 . Men ... skulle egentlig bare kommentere for å anbefale deg å se filmen!! Den tar seg noen friheter mhp å følge plottet til punkt og prikke, men den er faktisk veldig underholdende, og ikke minst har de lyktes med å få laget noen veldig likandes karakterer.