Periodevis bra, men i det store og heile var boka langtekkelig og kjedelig. Eg likte best den delen der han skildrar barndommen, men føler at eg har lest mykje av det same før.
Undrar meg over kvifor boka har fått så mykje merksemd i media.
Å være hetrofil er som å kunne sykkle. Når du først har lært deg opplegget glemmer du det ikke, men du lager heller ikke noe vesen av det.
Vær som kilden som renner over, ikke som brønnen som alltid inneholder det samme vannet.
Hvert menneske kan velge mellom to holdninger til livet: å bygge eller å plante. De som bygger, kan holde på i årevis, men en dag står byggverket ferdig, og da er de stengt inne mellom sine egne vegger. Livet har ingen mening lenger når det er slutt på byggingen. De som planter er utsatt for vær og vind og skiftende årstider, og kan sjelden ta seg en hvil. Men i motsetning til et byggverk slutter hagen aldri å vokse. Og fordi den stadig krever gartnerens oppmerksomhet, gjør den livet hans til et spennende eventyr.
Enig i at den var ein smule forutsigbar (og filmen var endå meir gjennomsiktig), likevel klart ein av Coelho sine best. Pilgrimsreisen og dei første 50 sidene av Brida, synes eg var betre. Zahir synes eg var heilt bak mål, men er litt interessert i Seierherren står alene. Nokon som kan anbefale den?