Bokelskere.no

Javisst gjør jeg det! (Denne trodde jeg var ganske vrien - men har man lest den, så husker man den nok). Nok ei stjerne til deg!

Sitatet nedenfor er fra den norske oversettelsen av en roman som ble utgitt i 2003, og som er basert på livet til en av det 20. århundrets ypperste kunstnere.

Akkurat da alle trodde de var ferdige, trådte en liten gutt ut av rekken. Han kunne være fem eller seks år gammel. Han satte det ene benet foran det andre, tok hoftefest og kjørte tomlene mot ryggen. Han bøyde hodet litt forover, strakte ut albuene og satte i gang. Soldatene løftet hodet og støttet seg opp på albuen i sengen. De ved vinduet la hånden over øynene for å se. Gutten gikk ut på gulvet og begynte en kosakkdans. Alle fulgte ham taust med øynene. Gutten smilte. Noen soldater begynte å klappe rytmen, men akkurat da dansen var nesten ferdig, holdt gutten på å falle. Hånden hans slo i gulvet og ødela drivet. Et øyeblikk så det ut som om han skulle briste i gråt, men han tok seg i det, straks var han på føttene igjen, med det lyse håret duvende over øynene.

Hvem var denne gutten, og hvem har skrevet romanen om ham?

Det er så lenge siden jeg leste Eli Sjursdotter at jeg kan ha glemt en del av problematikken. I ungdommen feller man helst dom over den som truer idyllen - og for meg var nok det pappa Sjur, iallfall den gangen.

Ikke så å forstå at historien er særlig idyllisk; tvert imot. Skildringene av sult er noe av det jeg husker best ...

Kjære vene - er det Eli? Som skjemte ut seg sjøl og hele Norge ved å forelske seg i en fiende?

Av og til blir detaljene borte for meg, men her trodde jeg det var Sjur som ville redde sin egen ære - eller?

Vi har forskjellig smak. Sjøl liker jeg Nessers krim godt, men van Veeteren er jo en nokså sær person, og jeg skjønner at ikke alle finner seg helt til rette med ham. Les noe annet, du.

Hvis du ikke likte Borkmanns punkt, er det ikke sannsynlig at du liker de andre krimbøkene hans heller. De er verken bedre eller dårligere.

Flott at du plukker opp denne tråden igjen! Men her må jeg melde pass!

Blant sanne gentlemen i litteraturen står Atticus Finch øverst på lista!

Jeg er skeptisk til fri konkurranse når det gjelder litteratur (og annen kultur for den del). Jeg er redd for at bestselgerne skviser ut de mindre attraktive, "smale" utgivelsene, slik at utvalget etter hvert snevres inn til det "folk flest" helst vil ha.

Mektig liste. Jeg har lest ti av dem - noen muligens i forkortet form. Blant alle celebritetene her fantes det også forfatternavn jeg aldri hadde hørt før ...(!)

Denne boka er bygd på en legende fra forfatterens hjemtrakter i Libanon. Historien utspiller seg omkring midten av 1800-tallet og handler om livet i landsbyen Kfaryabada og hvordan det påvirkes av storpolitikken. Pasjaen i Egypt og sultanen i Istanbul kjemper om kontrollen over regionen, og de europeiske stormaktene involverer seg aktivt. Hovedpersonen Tanios blir uforskyldt trukket inn i konflikten, og omstendighetene tvinger ham til å spille en rolle som han etter hvert føler at han ikke mestrer - og ikke ønsker.

Amin Maalouf er en god forteller; her viser han hvordan selv de "ubetydeligste" av oss, selv i små avkroker av verden, blir påvirket og får livet forandret av maktspill vi ikke har innflytelse over.

Omslagsbildet er forresten vakkert. Edward Hopper?

Er det ikke det vi driver med alle sammen, i hvert fall i lange perioder av livet: Venter på Godot? Det er ikke alltid helt enkelt å gripe dagen og være tilfreds med det ...

Gertrude Stein kjenner jeg bare som opphavskvinne til det berømte sitatet "En rose er en rose er en rose". Hvis skrivestilen hennes generelt sett er som i sitatet ditt, tror jeg jeg skal la det være med det.

Du kan jo prøve Sneen på sedertrærne av David Guterson.

All ære til deg og eventuelle andre som har lest hele denne mursteinen med full oppmerksomhet! Jeg må medgi at jeg datt ut av konsentrasjonen mer enn en gang, og jeg hadde ikke ork til å gå tilbake for å sjekke hva jeg eventuelt hadde gått glipp av.

I motsetning til Ture Erik Lund har jeg ikke ordforråd nok til å uttrykke presist hva jeg mener om bøkene. Jeg kunne jo lage meg noen nye ord, men der ville jeg komme til kort, er jeg redd.

Den første boka var forståelig, den tredje likeså. Men både Compromateria og Uranophilia var såpass "gjennomhullet" av essay-liknende partier og fortellinger inni hovedfortellingen at jeg ofte falt av lasset. Ikke fordi disse partiene var kjedelige eller uinteressante, men fordi jeg ikke skjønte hvorfor de var der. Jeg er nok en temmelig konvensjonell leser: Jeg vil gjerne ha noe som driver historien framover. Slike knagger fant jeg ikke så ofte.

Uranos, himmelguden, født av Gaia og kastrert av sine egne barn, er ingen munter skikkelse å kalle opp et litterært verk etter. Så er da Myrbråtenfortellingene heller ikke særlig muntre, trass i sprelske fraspark både i språk og innhold.

Jaja. Dette kunne vi saktens ha flisespikket omkring ganske lenge. Jeg fastholder likevel at hun kunne ha avstått fra bedømmelsen av andre lesere, selvironi eller ikke.

Underforstått: "jeg vet at dette er en overdreven kategorisering, men jeg gjør det fordi jeg er lat"...

"Jeg er for enfoldig til å tenke ut noen bedre måte å formulere meg på, derfor velger jeg en enkel, negativ karakteristikk. Jeg kunne ha sløyfet hele karakteristikken, men det ville jeg ikke".

Ironi -?

Jeg tror jeg har lest alle hittil. Dette er ikke noe man leser for å utvide sin horisont, men det er veldig greie bøker å ty til som avveksling fra tyngre litteratur.

Klikk på bokomslaget ditt. Da får du opp en side med mer informasjon om boka. Nederst kan du da se om noen har diskutert boka før. Klikk på diskusjonstrådene og legg til kommentarer. Hvis ingen har skrevet noe om boka før, kan du skrive i feltet der det står "Si hva du mener ..."