Bokelskere.no

Dette høres ut som Märta Tikkanen! Jeg har bare lest Rødhette og Århundrets kjærlighetssaga og må vel si at den siste gjorde sterkest inntrykk.

I farta kommer jeg bare på Marie Takvam, som har skrevet mye om kvinnelivet. Men mange kvinnelige poeter har jo dikt innimellom som handler om det å være kvinne. Inger Hagerup, Magli Elster, Halldis Moren Vesaas ...

Jada - stjernedryss til deg!

Sikkert. Litt fortærende er det nå likevel: Det finnes mange flere rimord på kvinne enn på mann! Men da måtte diktet naturligvis ha vært skrevet i litt andre verseføtter ...

Jeg hiver meg innpå med et dikt til. Ikke 8. mars-minner akkurat, derimot minnet om Sirene, der mange poeter kom til orde. Vi kan vel koste på oss en ung manns tanker fra 1981?

ORD

• dengang et ord var et ord
  og en mann var en mann
  sier du
  med nostalgi i stemmen
  

• dengang
  var det godt å være cowboy
  

med all denne kvinnefrigjøringen
hvinende rundt livets hushjørner
som overopphetet ørkenvind
er det ikke lenge før
en mann
bare er et menneske

og en kan med rette
spørre seg selv
hvor det da skal bli av
alle de gamle sannhetene

kvinnene
som var kvinner

ordene
som var ord

Ingvar Ambjørnsen

Hvorfor ikke? Som en påminnelse om hva vi har hatt (og fortsatt har!) å hanskes med av fordommer?

Hadde det nå bare ikke vært for den siste linja ---! Jeg får den samme følelsen som når jeg leser If og får sistelinja rett i fleisen: ... you'll be a MAN, my son!" - skjønt det er jo faktisk skrevet av en mann.

En mor og en datter, begge betydelige norske lyrikere.

Sitat fra mor:

• Å de fuglar de vindar du hav
  stem de mi harpe
  for enno ein dag!
  

Sitat fra datter:

Vi skal leve ganske kort
allikevel springer det blomster
et øyeblikk på våre grener.

Hvem er disse to?

Astrid Hjertenæs Andersens dikt fra 1955 illustrerer kvinners manglende muligheter til å leve ut sine evner og talenter. Jeg mener det fortsatt har gyldighet, både for norske kvinner og - ikke minst - for våre mindre heldigstilte søstre der ute.

Kvinnen og dansen

Hvorfor lot de meg ikke danse.
Jeg som kan strekke armene opp i rommet
slik at himmelens lystak blir til,
må stå stille med ryggen mot et tre
og armene bakbundet!

Jeg som kan knipse med fingrene
og tenne ternens tindrende flukt,
ternens stup, ternens bråsnare møte med vannet,
må lene nakken mot treet og stå
med øynene lukket og tennene sammenpresset!

Jeg som kan svinge min arm
så holmene funkler på fjordens vann,
med sine rustbrune sommerhus
blant gule knoppsiv og kratt av ru or,
må kjenne treets bark skrape mot min hud!

Men jeg kan se med lukkede øyne!
Når strender synker og klipper blør,
kan jeg danse med kroppen fastnaglet,
kan jeg strekke min fot ut
slik at kysten lyser!

Gratulerer med dagen, damer!
Har dere lyst til å danse, så dans!

Da får jeg vel prøve meg med Clifford Donald Simak - som jeg til dags dato aldri hadde hørt om. Men en gang skal jo være den første.

Ja, jeg tenkte meg vel det da løsningen kom så fort.

Kjapt og riktig - stjerne til deg! (Denne trodde jeg var en hard nøtt!)

Natt-test:
I 1964 skrev en amerikansk forfatter et skuespill basert på en gammel mordsak fra Mississippi. I kommentarene til dramaet sier forfatteren blant annet dette:

The play then, for me, takes place in Plaguetown, U.S.A., now. The plague is race, the plague is our concept of Christianity: and this raging plague has the power to destroy every human relationship.

Hva heter skuespillet, og hvem er forfatteren?

Jeg tror datteren heter Elizabeth, men hva het nå den hunden igjen? Grizzle?

Edward Sylvester Ellis?

Jada, du har helt rett. Grotesk og tragisk, men "dyster" synes jeg fremdeles ikke er en dekkende karakteristikk..

Overskriften er typisk tabloid og unyansert. Slik de fleste av oss (tror jeg!) forstår litteraturbegrepet, er det klart at krim hører hjemme i den store litteratur-båsen. Det mener nok Jon Fosse også. Men poenget hans er jo noe helt annet.

Skal vi betrakte litteratur ut fra hans kriterier, fungerer de gamle sjanger-båsene dårlig. I stedet kunne vi kanskje innføre en skala der "åndelighet" og "kjødelighet" danner ytterpunktene. I hvilken ende av skalaen de fleste krimbøker ville plassere seg, er vel ikke særlig vanskelig å se for seg.

Lenge siden jeg leste boka, og jeg forbinder den ikke med noe dystert. Handlingen forekom meg både vill og morsom, og språket understreket dette inntrykket. Men selve temaet er jo tragisk over all forstand!

Jada! Stjerne til deg!

Søndagskveld-oppgave:

En bedratt hustru tar med seg sine to barn til rivalinnens hus og lar dem få se hva deres far driver med når han ikke er hjemme. Mor og barn dukker opp midt i elskovsakten.

Boka kom ut i 1983 og ble en super-snakkis.

Hvilken bok tenker jeg på?