Bokelskere.no

Ja, den er fin...filmen ble også bra.

Jeg har ikke blogget på den enda, men jeg laget en liten video-snutt av den kvikke damen da hun var på Kapittel 11

Tja, ikke så verst. Men definitivt ikke helt troverdig. Ytterpunktene blir for voldsomme og urealistiske - og erketypiske. Mye mulig det funker for enkelte likevel.

Ja, da holder ikke mine antagelser...det må være en annen forklaring da...(det går vel an å slette sine innlegg her...)På et annet forum jeg er, kan man ikke redigere eller slette innlegget sitt etter to timer, dette for at ikke en "tråd" skal se meningsløs ut fordi noe er slettet...(På FB kan man heller ikke slette en post /kommentar man har skrevet, hvis noen andre har rukket å kommentere på din)

Om en person stryker seg fra bokelskere, blir ikke innlegg borte da tro? Ikke at jeg vet, men kanskje det har skjedd...

Jeg er også veldig "nysgjerrig" på hva folk leser...har mange ganger sittet på fly, eller tog, eller en benk i en park osv og prøvd å se tittel på en lesende "nabos" bok...og mange ganger har jeg rett og slett gitt en kommentar hvis situasjonen innbød til det (Stikkord som "den er spennende" "interessant" osv) - og en fin liten samtale har kommet i gang...

Hadde større forventninger til denne jeg også, enn de som ble oppfylt...vi hadde valgt den i vårt Litterære Forum for et år siden...ser jeg har endt opp med "terningkast" 4 på den...heller i underkant. Blogget noen få tanker rundt den

Hei Rose-Marie...trodde du var ferdig med denne jeg....vi har så vidt begynt "underveis-diskusjonen" i Litterært Forum..ser frem til avslutnings-diskusjonen når de fleste er ferdig med romanen.

Vassnes har en tendens til å bli litt for polemisk til tider, og synes for undertegnede å slite tidvis med en jevnhet i sin argumentasjon. Enkelte poeng slår de andre i hjel, for å si det på den måten. Argumentet for at den postmodernistiske filosofi står bak degenereringen av utdanningskvaliteten synes å følge Marx siste tese om Feuerbach til det dystopiske. Filosofiens direkte påvirkningskraft på den generelle befolkning er nok i overkant overdrevet, og dette argumentet synes heller ikke å ha den samme slagkraften i det man innser at bokens penn føres i de samme systemkritiske baner som postmodernismen selv sliter med. "Her er alle postmodernistene, her er systemet deres, og der har dere problemet".

Diagnosisteringen kan nok være rett, symptomene også, men selve årsaken til sykdommen synes ikke å komme til dagen (foruten postmodernismekritikken). Her virker Dufours The Art of Shrinking Heads å være en mye sterkere utfordrer i kritikken mot dagens situasjon, og det fordi den har et individperspektiv, et som forsvinner i Vassnes bok. I Sokrates og Sjøpungen er elevene utsatt for et postmodernistisk byråkrati som strekker tentaklene sine inn i de lag som samfunnet består av. Og her er skepsisen til naturvitenskapen den viktigste årsaken til kunnskapsfallet, hevder i hvert fall Vassnes.

I dette tilfellet har Vassnes spurt seg hva som er galt med den norske skolen i et systemperspektiv, og gir så systemet strykkarakter for individene det produserer, når spørsmålet kanskje skulle ha vært "Hvorfor er individet selv ikke nysgjerrig? Hvorfor vil ikke individet?". Elevene slipper så å være gjenstand for selve kritikken i debatten til tross for at psykologien angivelig skal stå sterkt i teksten. Diskrepansen mellom system og individ burde nok ha vært i større grad intersubjektivt enn hierarkisk, og derfor blir Sokrates og Sjøpungen et erkeeksempel i postmodernistisk tenkning, noe jeg tror Vassnes ikke egentlig ønsker.

Til tider kan man henge med på argumentene, til tider faller de sammen på tidligere kapitlers argumentasjon. At skepsis mot naturvitenskapen kan ha deler av skylden kan man være tilbøyelig til å være enig i, men ikke at dette utelukkende betegner alle aktører i systemet som postmodernister. De fleste vil nok ikke vite, eller forstå, at de er hva Vassnes hevder at de forfekter. Lager treet i skogen lyd når det faller og ingen er der?

At datateknologi løftes frem som utvetydig virkemiddel i skoleverket er noe som det er verdt å rope et lite varsko om. Når kreative fag begrenses til hjemmesidedesign og kurs i Adobe Photoshop, så har skoleverket gått feil et sted. Men billig er det. Billigere enn trevirke og garn. I det minste på sikt. At matematikkunnskapene blir dårligere når de kun foregår på papir og kalkulator fremfor praktisk og ute i naturen, slik de gamle, vise før-sokratikerne gjorde, er heller ikke noe å stikke under en stol.

På en konferanse i Trondheim forleden forsøkte Nigel Rapport å stake ut kursen videre for sosialantropologien ved å kritisere gruppe- og systemfokuset, og hevdet i stedet det autonome subjekts suverenitet som epistemologisk og ontologisk høystatus: "Jeg har et valg! Jeg lar meg ikke påvirke og reduseres til nok et lam i flokken". Hva som kan karakteriseres som postmodernismens sublime påvirkning på individet til å frarøve det dets egen frie vilje, er nok mye mer komplisert enn som Vassnes påstår.

Jeg vil egentlig trekke paralleller til soldiering. Soldiering er et begrep benyttet blant psykologer som i Hawthorne-studiene på begynnelsen av det tyvende århundre oppdaget at hele arbeidslaget senker sin produksjon tilpasset det dårligste leddet for å forhindre at de selv måtte øke sin produksjon (sekundært berge den dårligste fra oppsigelse). Arbeidstakere som arbeidet raskere enn resten ble sanksjonert fordi det satte alle de andre i et dårligere lys. I forhold til dette er postmodernismen en form for forklaring av prosessene uten at syndebukken utpekes, men postmodernismen er ikke årsaken. Slik er det nok heller ikke i dagens Norge. Filosofier har aldri direkte påvirkning på den generelle befolkning. Som Vassnes selv sier - folk er pragmatiske. Postmodernismen kom bare med unnskyldningen. I hvert fall slik undertegnede ser det.

Sokrates og Sjøpungen er absolutt verdt å lese tross sine mangler (av og til feiltolkninger slik undertegnede ser bruken av enkelte filosofers sitater. Her kunne for eksempel de logiske positivistene ha talt argumentene i mye større grad i mot (og for) enn de utvalgte.). Den gir et lite innblikk i situasjonen her i Norge, og flere elever bør lese den, selv om de antakeligvis leser for lite og har for lite ordforråd til å forstå Vassnes bok, skal man ta ham helt bokstavelig. Det burde friste enhver student til å ta penn i hånd, briller på nese og utfordre Vassnes med å si "Jeg er student. Jeg bestemmer selv. Jeg kan klare!". Men for å kunne gå til det virkelige problem, slik jeg også oppfatter som mer sannsynlig med 68-generasjonens liberalistiske opprør, mangelen på å oppfatte den synkrone effekten av Paris-opprøret, og det senere problemet med subjektet og det andre i den nyliberalistiske verden, så bør denne i det minste suppleres med Dany-Robert Dufour. Denne omtalen kunne ha vært mye, mye lenger, men dette får holde slik at det også kan ligge igjen noen flere spørsmål å ruge på.

PS: Unngå oppheng i de apologetiske sekvensene som ødelegger rytmikken i å gjøre dette til en seriøs tekst. Det går fra dystopi til bitterhet, og resulterte nesten i at boken fikk hedersplass i den støvete seksjonen av bokhylla. Men sekvensene er heldigvis korte, dog noe unødvendig diskrediterende.

Og velfortjent pris og heder har hun nettopp fått også...velfortjent. Språklig samlings Litteraturpris 2011

Er godt i gang med denne nå, for vi har den i lesesirkelen...jeg har lest ca 2/3 - den er interessant. Jeg blogger litt underveis.

Mye interessant bakgrunns-stoff å finne her. Jeg hørte forfatteren på Kapittel 11: Hvor går den arabiske våren? Og kjøpte boken på engelsk, den hadde nettopp kommet i norsk utgave.

Dette var flott og omfattende....jeg har ikke blogget om denne enda, men det blir - ikke så omfattende som din da..Samme her, forstod ikke så mye hvor han ville i starten på del 3, men etter hvert fikk jeg en Aha-opplevelse og da ble dette den beste og mest geniale delen for meg. Her får han sagt svært mye som rommer forfatterens anskuelse av "Norge i dag"---litt av verden også forøvrig - "hvordan gikk det" altså med sosialdemokratiet disse store AP-politikerne bygde opp og "kommer tilbake" for å observere.....

...og i flere etterfølgende år. Dette med Proust ser jeg tar sin tid...man bare fortsetter og fortsetter. Lurer på om noen så den to-delte TV-fimen som nylig gikk på fransk TV5? - Tore nevner "engstelig", og det kom i hvert fall frem i filmen...ellers sitter jeg med nokså ambivalente følelser til den filmatiseringen. - (Blogget noen tanker her) Jeg skal se filmen fra 1999 også, og sammenligne litt.

Jeg har bare lest deler av denne og bladd i den. Men jeg var på Kapittel 11 i september 2011, og fikk med meg mange interessante tanker rundt problematikken her.

Ferdig med Del 1 nå…romanen er lettlest og interessant. I og med at settingen er Paris og tiden rundt 2.verdenskrig, finner man noen "franske likheter" med det man hørte om i Saras nøkkel.

Mitt første inntrykk er i hvert fall at Orringer er en god forteller…morsomt å "vandre" på alle disse kjente stedene i Paris ….

Spenning og hemmeligheter fenger også en leser… Den usynlige broen

Hver eneste bidige gang jeg er hjemme hos min mor, så går jeg på biblioteket. Der finner jeg alltid de aller nyeste bøkene på hylla, strategisk og fristende plassert RETT foran nesa mi - dog trist for dem, fint for meg!

Razzia er alltid like gøy! Noe leses fra perm til perm - andre forkastes! Målet med disse razziaene er å finne ut hvor i gata disse bøkene befinner seg - og ofte er det frydefull lesning!

Det høres oppløftende ut, denne ble valget vårt i Lese-Forumet nå nettopp...jeg har så vidt begynt på den; men vil komme med mer vurdering etter hvert.

Jeg så den mer som en liten perle innen sjangeren "romantikkens blå blomst". Nå anser jeg meg ferdig med denne, men jeg sitter med en ørliten mistanke om at den er skrevet som en slags ironisk fleip...vet ikke helt. Han har jo en spesiell humoristisk sans da....har jeg funnet ut etter de gangene jeg har hørt på han. Eller kanskje er det for å få frem at det må sorg, smerte, lidelse til for å kunne gi alt i det man skriver...utallige eksempler på det innen litteraturen.

Ja, han skriver vakkert og fengslende...ble overrasket over at han hadde så mye humor egentlig da jeg hørte han på Kapittel 10 og Kapittel 11