Bokelskere.no

Boka handler om en ung jente som er i en situasjon som de fleste veletablerte mennesker vil karakterisere som det største de opplever i livet -graviditet og fødsel av et nytt menneske. For Emly derimot er denne situasjonen bare vanskelig og skremmende.

Hvem er denne jenta? Emily (eller Em som hun ofte kalles) er 19 år. To år tidligere forelsket hun seg i den småkriminelle Pablo som nå har forsvunnet ut av livet hennes uten at Em egentlig forstår hvorfor. Em har vokst opp som enebarn hos en alenemor. Hun har aldri kjent sin far. Moren hadde dårlig råd. Emily og barnet kommer sikkert til å ha det samme. Altså her er det historien som gjentar seg.

Skildringen av Emily kommer fram på forskjellig vis. Vi hører om hva hun gjør i dagliglivet. I tillegg flettes det inn tanker som utenforstående gjør om henne, politifolk, jordmor, lege, ansatte på mødrekontor, sjefen hennes på jobben, en mannlig nabo osv. Ellers griper forfatteren selv inn gjennom kommentarer og spørsmål. I tillegg hopper fortellingen fram og tilbake mellom tiden før fødselen og tiden etter.

Vi kan si at boka ender som et spørsmål. Hvordan kommer det til å gå videre med Emily? Vil hun klare å holde på jobben hun fram til nå har hatt hos KIWI. Vil hun senere finne seg en mann? En nabo (dobbelt så gammel som Emily) har kastet sine øyne på henne. Komme det noe positivt ut av dette? Vil barnevernet måtte komme og blande seg inn?

Byggmesteren er over toppen av sin karriere, og nå frykter han at ungdommen skal overta. Paradoksalt nok, omgir han seg med unge på kontoret, og spesielt unge Kaja står hans hjerte nær, noe byggmesterens kone ikke er nevneverdig begeistret for. Så dukker plutselig en skikkelse fra fortiden opp; unge Hilde Wangel. Byggmesteren traff henne allerede for ti år siden, da hun var 12-13 år. I følge Hilde hadde han både kysset henne og lovet å hente henne ti år senere.
Det bygger seg opp til drama à la Ibsen, men jeg kunne ønsket meg mer kjøtt på beina når det gjaldt forholdet mellom byggmesteren og Kaja.

Dette er den andre boka jeg har lest av Stacey Halls i år, og må si jeg likte hennes forrige bok Heksejakten bedre.

Lite mystikk og hendelser denne gang
Jeg vil gjerne få med meg bøkene hennes, fordi hun skriver om mange interessante temaer. Det gjorde hun også i Heksejakten. Men i Mrs. England mangler det noe av Halls skaperkraft. Ikke bare driv, men også mystikk. Derfor opplevdes denne noe tung å komme gjennom. Til over fire hundre sider å være, var det overraskende lite hendelser. Med det mener jeg ikke at det skal være spenning og action på hver eneste side, men kunne tenkt meg mer mystikk og mer utvikling.

I Mrs. England leser man om en annen tid. Man havner i 1904, hvor man blir kjent Ruby May som er utdannet barnepleierske. Hun må bytte familie å jobbe for, da hun får vite at familien hun jobber for skal flytte hele veien til Chicago. De vil gjerne ha henne med dit, men selv ønsker hun ikke å flytte til et annet land. Derfor slutter hun, og drar tilbake til instituttet hvor hun fikk sin utdanning, for å få litt drahjelp til å finne en annen familie å være hos. Hun ender opp i Yorkshire hos en familie med fire barn. Hun blir kjent med nye personligheter og rutiner. Det er heller ikke alle som jobber for familien som liker henne.

Spesielle personlighetskontraster
Mr. England er en oppegående fyr som virker hyggelig og omgjengelig. Han svarer på det Ruby må vite for å kunne utføre sine plikter. Mrs. England er mer unnvikende, virker noen hakk fjern og holder mest for seg selv. Hun er sjelden å se sammen med barna, og om natta blir hun innelåst på soverommet. Det virker heller ikke som om familien får mye besøk. Ruby May virker også temmelig mystisk på sitt vis. Har hun eventuelt noe å skjule selv?

En spenennde tid og familie å lese om, og Stacey Halls finner alltid noen interessante teamer som jeg liker å lese om, men utførelsen var dessverre noe slapp denne gang. Det ble for langsomt og gjentakende. Men leser gjerne mer av Halls selv om denne ikke helt falt i smak, for hun skriver om temaer som er av interesse.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ingen vet eksakt hvor gammel Wilde var da han ble funnet. Antagelig mellom seks og åtte år. Fram til da hadde han levd alene i skogen. Han hadde ingen minner om tiden før. Wilde viser seg å være et geni i alt han gjør. Som voksen lever han for seg selv; han er et utskudd uansett hvilke kunnskaper han sitter inne med.

Den kjente forsvarsadvokaten, Hester Crimstein, kjenner Wilde, og det er han hun søker da en jente fra barnebarnets klasse forsvinner. Naomi er også et utskudd, og det perfekte mobbeoffer. Da hun forsvinner, er det ingen som tar det alvorlig, selv ikke faren hennes. Wilde kan ikke unngå å bli berørt, og han må inn på territorier han vanligvis unngår for å finne henne før det er for sent.

Dramatisk thriller med godt driv. Synes ikke at den når helt opp. Litt overdrevne dialoger, og lettvint slutt.

skriv lenkebeskrivelse her

Denne har fått svært gode anmeldelser, og det er en god historie. Men noen spennende krimbok er det ikke, jeg er totalt uenig i Dagbladets anmeldelse som kaller det en seriemorderthriller.

Litt usikker på om denne egentlig hører hjemme under "Krim og spenning" for den er like mye morsom og koselig som spennende, men det ligger jo en krimgåte eller to eller tre her også. Jeg var litt i tvil da jeg tok opp boken, hva var nå egentlig dette? Men jeg ble bergtatt så det holdt! Leste den ut på en dag og storkoste meg hele veien! Ypperlig påskelektyre!

Håper det kommer flere bøker om Anne-Maj og damene på Genbrugsen!

Denne var litt tung i begynnelsen på grunn av at det er mange stemmer og mange å holde styr på, men når man kommer gjennom det så går det lettere og det tar av kraftig mot slutten!

Huttetu. En forferdelig krim om menneskahandel i Sverige, prostitusjon og dritt. Mye er basert på reelle hendelser og det gjør ikke saken stort bedre.

Full rulle fra side 1, grusom, men medrivende, dog ikke for sarte sjeler.

Jeg må si meg enig i at dette er en "ellevill "thriller" som DN sier på forsida her. For et plott og medrivende historie, denne anbefaler jeg videre med advarsel: Utrolig vanskelig å legge fra seg 📖👍

Jeg syns den holder seg bra! Man blir veldig interessert i å vite hvordan det går med hovedpersonene.

Jeg er ca halvveis i Ragnarok, siste bok i Tyr-trilogien til Bjørn Andreas Bull-Hansen. Dette er en serie med handling om gudene i Åsa-troen. Den kan vel kategoriseres som en fantasy/dystopisk serie.

Etter den har jeg tenkt å begynne på Disippelen. Sjanger er krim, så dette blir årets påskekrim for meg. Det loves en litt annerledes leseopplevelse, så jeg er spent! Ekstra spennende er det også at jeg skal anmelde denne i div sos.medier for forfatterne/forlaget.

God påske til dere alle! 🐣🌷

Litt klisjeer og enkel handling hindret meg ikke i å kose meg skikkelig med denne.

«Hver gang jeg har begynt å skrive en ny bok, har jeg tenkt at den skal handle om fotografiet A tok av meg i januar 1983, jeg har villet skrive om tiden før det ble tatt, dagene i Paris, og tiden etter, men så skrev jeg meg inn i andre fortellinger i stedet. Jeg blir kvalm av å tenke på historien om bildet, det er en dritthistorie som jeg har forkastet tusen og en ganger av tusen og en grunner.»

I dette intervjuet sier Linn Ullmann at romanen Jente, 1983, som ble utgitt i 2021, tar opp tråden fra romanen De urolige som ble utgitt i 2015. Begge romanene har sitt grunnlag i egne erfaringer. Men i romanene gir hun erfaringene form til noe om er allment. Det er ikke bare en bekjennelse, en privat ytring. Valg av form er årsaken til at det har tatt så langt tid å skrive boken. Hvilken form skulle hun gi fortidsfortellingen om denne jenta fra 1983, og nåtidsskildringen om en voksen forfatter som prøver å skrive denne historien. Som i romanen siterer hun i intervjuet Virginia Woolf om at å skrive egentlig ikke er så vanskelig. Det eneste man må gjøre er å finne de riktige ordene og sette dem i riktig rekkefølge. Det er det som er vanskelig og skal være vanskelig med å skrive, å finne formen. Romanen er ikke et oppgjør eller bekjennelse for Linn Ullmann, men en undersøkelse som etterfølges av et spørsmålstegn. Det er ikke noe punktum, ikke noe endelig svar. Det hører heller ikke hjemme i det terapeutiske rom. Det er en historie om som hun har tenkt på hele det voksne livet som tar utgangspunkt i noe hun opplevde da hun var 16 år i 1983, hvor hun traff en mann på 44 år og reiste til Paris for å treffe han fordi han skulle ta et bilde av henne. Han var kjekk og omsvermet, og så hadde de et forhold som både var ømt og forferdelig. Han var både spennende og brutal.

Det har blitt skrevet og snakket mye om denne romanen Jente, 1983. Mine forventninger var derfor høye, særlig etter å ha lest romanen De urolige. Jente, 1983 innfridde, jeg likte romanen veldig godt.

Omtalen er fra dette blogginnlegget

Andre bok om Clara Lofthus.

Etter den dramatiske hendelsen på Claras hjemsted på Vestlandet, har hun blitt enke, og alenemor til tvillingguttene, Andreas og Nikolai. Clara har i tillegg blitt utnevnt til ny justisminister. Hun har blitt anbefalt å få seg au pair, og livvakter, men Clara nekter. Som vanlig skal hun ordne opp selv. Ektemannens barndomsvenn og Claras svigermor stiller stadig opp som barnevakt, for ministerjobben er krevende med lange dager. Etter en måneds tid, begynner Clara å få hodet over vannet, og hun drar tidlig fra jobb for å lage fredagstaco med guttene. Vel hjemme, finner hun ingen gutter, men et brev om at de er kidnappet. Hvis hun vil se dem i live, må hun holde kjeft. Dette blir starten på et høydramatisk kappløp med tiden, og både Oslogryta og vestlandsbygda er bakteppe for det hele.

Medrivende, som første bok, og man er spent på om gamle synder endelig kommer opp i dagen. Synes nok at første boka er hakket bedre enn denne.

Herlig å være i Exeter, fin krim med et godt plott, men litt som trakk ned på leseopplevelsen

Ja, nå er jeg ferdig med den, og har sett at det er mye sorg her.. Fin var den likevel, syns jeg, men mulig Sorolille kanskje kan ha den litt på vent. God påske!

«Vi er én art, blant ti millioner arter. Samtidig er vi en unik art, i kraft av vår kapasitet til å samhandle slik at vi påvirker hele kloden og alle de andre artene. Vi er også enestående fordi evolusjonen har gitt oss evnen til å vurdere våre handlinger, logisk og moralsk, i et større perspektiv. Det følger et stort ansvar med den innsikten, og det er på tide å aksle det ansvaret — fordi naturen er alt vi har, og alt vi er.»

Anne Sverdrup-Thygesons bok På naturens skuldre hvordan ti millioner arter redder livet ditt ble utgitt i 2020 er en bok med høy wow-faktor. For en formidlingsevne. I motsetning til skrikende kommunistiske MDG’ere som bare gjør meg rasende, får Anne Sverdrup-Thygeson i denne boken frem hvor viktig det er at vi spiller på lag med naturen.

Jeg undrer meg stadig over menneskenes grådighet. Hvordan fasade er viktigere enn innhold. Da jeg var småjente i Finnmark observerte jeg søppel i fjæra som var slengt over bord fra fiskebåter og fraktefartøy, og undret meg over hvordan mennesker kunne forsøple havet. Lenge før plast i havet var et tema. I dag undres jeg over at huset ved siden av der jeg bor, som er solgt for fjerde gang og der nye eiere hver gang pusser opp huset fra gulv til tak. Hyttelandsbyene i fjellheimen. At mennesker synes det, er greit å reise til Peking og andre storbyer for å shoppe og skryte av det etterpå. Overbefolkning. Hvordan gale mennesker som fornekter at klimaendringer er menneskeskapte blir statsledere. Osv. Jeg forsøker å ikke overforbruke slik at jeg etterlater meg for mye til søppelberget. Men jeg erkjenner at jeg kunne gjort mere. Derfor er boken også en påminnelse om nettopp det.

Reseng ble funnet i en søppelcontainer som nyfødt. 4 år gammel blir han «adoptert» av den gretne Gamle Vaskebjørn. Han bor i et bibliotek, men det lånes aldri ut bøker. Reseng går ikke på skolen, men han lærer seg å lese og lære av de mange bøkene rundt ham.
Reseng ender opp som mentoren Gamle Vaskebjørn; han blir leiemorder. Han spør aldri om hvorfor ofrene skal drepes - han bare gjør det som blir forlangt og forventet. Det er Planleggerne som står bak alt, og ingen vet hvem de er.
Da Reseng en dag ikke gjør jobben som avtalt, faller verden sammen rundt ham, og han må ta et skjebnesvangert valg.

Annerledes krim fra Sør-Korea, noe som gjør det hele ganske eksotisk. Etterhvert blir det for spesielt, og det er aldeles ikke hverken spennende eller interessant.

Det fins ikke monstre av Kory Merritt, var en av bøkene jeg likte godt i mars, selv om jeg ikke er målgruppa.

Men hva gjør vel det? Det morsomme med Det fins ikke monstre, er at den inneholder en del skrekkreferanser for oss voksne, noe de unge leserne kanskje ikke er gamle nok til å forstå. Jason og Freddy nevnes. Karene fra Friday the 13th og A Nightmare on Elm Street filmene. Karo har blant annet en bok med navnet Joe Hill på, som er sønnen til Stephen King, og isbilsjåføren ser ut som en ung Robert Englund, som er mest kjent for å være Freddy Krueger. Sånn sett var det festlig å lese denne boka.

Herlige og dekorative illustrasjoner
Det beste med hele boka var illustrasjonene. Ofte leser man bøker med to forfattere når det gjelder barnebøker, der den ene har skrevet teksten og den andre har illustrert. Å se en forfatter gjøre begge deler, har vært et savn og det er mer beundringsverdig, når de tegner historiene sine selv. Selv om illustrasjonene er fargeløse, er det mye liv i dem, og liker hvordan han dekorerer teksten med illustrasjonene sine.

Men hva handler Det fins ikke monstre egentlig om? Den er om Levi som bor sammen med en eldre og yngre søster og moren. De flyttet til forstaden etter at foreldrene deres skilte lag. Levi synes det er vanskelig å være på skolen siden han er stemplet som "den nye", men en rar jente som heter Karo, lar ham ikke være i fred. Til slutt begynner de å vanke sammen. Hun er også den eneste som tror på Levi, da lillesøstrene hans forsvinner, og alle tingene på rommet er forsvunnet sammen med henne. Familien hennes og andre husker henne ikke. Det er som om minnene deres om henne er slettet, bare Levi og Karo husker henne, hvorfor? Og hvordan skal de bringe henne helskinnet tilbake? Mens de prøver å redde Levis lillesøster, oppstår det mange farer og utfordringer, og de må trosse frykten ...

Første bok i en serie
Det høres kanskje ut som en standardaktig historie for de unge. På en måte er det det, men samtidig kaster Merritt inn litt andre elementer, og illustrasjonene er med på å løfte opp handlingen. Dette er første bok i en serie, og jeg er vil veldig gjerne få med meg den neste, også.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)