Bokelskere.no

Denne boka kjøpte jeg fordi en bokhandel solgte ut restlager som posesalg. Jeg hadde aldri kommet til å kjøpe den ellers, for denne saken trodde jeg jeg visste det meste om, så nøye som jeg hadde fulgt med i media.

Der tok jeg feil! For uansett hvor mye en bok tar farge av ståstedet til den som skriver, så er det en del faktaopplysninger en ikke kan tukle med, og ambulansesjåfør Schjenken har fått stygg behandling i media. Jeg skjønner at her har avisene i sin tid skrevet det som solgte mest og underslått det som bremser en "god historie". En fotograf som solgte et bilde som isolert sett ga et helt feilaktig inntrykk av et hendelsesforløp, har samtidig unnlatt å fortelle sine vitneobservasjoner som modifiserer inntrykket bildet hennes ga.

Schjenken har skrevet boka sjøl, og han skriver så godt at man fenges, selv om man merker av og til en amatørmessig skrivemåte, og noen ganger gjentar han seg selv som om han har klippet inn den samme teksten flere ganger. Det burde vært rettet opp. Er det ikke konsulenter spom fanger opp sånt? Når en har lest og lest sin egen tekst mange ganger, kan det kanskje være lett å overse at et tekstklipp er brukt flere ganger.

Det høres ut som du henviser til det noen kaller "kjerringer av begge kjønn", da? Men det går jo an å uttrykke uenighet uten å være aggressiv, og uten at dette blir tannløst og koseklubb?

Det hadde jo vært fint om det var plass til alle slags folk her inne samtidig. Noen ganger kan alder, kjønn eller intellektuelt nivå ( hvordan man nå kan enes om å definere det siste) føre til en måte å prate sammen på som for mange, ikke alle, som ikke tilhører den gruppa føles litt fremmed.

I det siste har jeg tenkt mer på at det er noen tråder om emner som interesserer meg som jeg ikke skal delta i. Det prates på en måte jeg ikke trives med, eller som er unaturlig for meg. Det er litt som i samfunnet ellers: Ikke alle som prater om det samme prater på samme måten. Kanskje oppleves til og med det å prate på samme måten av og til like viktig som at en i utgangspunktet vil prate om samme tingen. Å utfordre seg sjøl er vel ikke eneste legitime måten å utvikle seg eller å lære nytt på? Noen ganger kan en ha det riktig så koselig mens en lærer om nye ting. Jeg tror mange lettere åpner seg for nytt når det er litt koselig.

Det høres ut som du henviser til det noen kaller "kjerringer av begge kjønn", da? Men det går jo an å uttrykke uenighet uten å være aggressiv, og uten at dette blir tannløst og koseklubb?

Det hadde jo vært fint om det var plass til alle slags folk her inne samtidig. Noen ganger kan alder, kjønn eller intellektuelt nivå ( hvordan man nå kan enes om å definere det siste) føre til en måte å prate sammen på som for mange, ikke alle, som ikke tilhører den gruppa føles litt fremmed.

I det siste har jeg tenkt mer på at det er noen tråder om emner som interesserer meg som jeg ikke skal delta i. Det prates på en måte jeg ikke trives med, eller som er unaturlig for meg. Det er litt som i samfunnet ellers: Ikke alle som prater om det samme prater på samme måten. Kanskje oppleves til og med det å prate på samme måten av og til like viktig som at en i utgangspunktet vil prate om samme tingen. Å utfordre seg sjøl er vel ikke eneste legitime måten å utvikle seg eller å lære nytt på? Noen ganger kan en ha det riktig så koselig mens en lærer om nye ting. Jeg tror mange lettere åpner seg for nytt når det er litt koselig.

Du skriver mye jeg er enig i ( ja, veit jeg nå skriver som den dama jeg er), men om det er sånn at damers måte å skrive på av menn oppleves som koseklubb og menns måte å skrive på av kvinner oppleves som for eksempel unyansert hanekamp, virker det som man burde la hverandre være i fred og i hvert fall ikke prøve å diskutere med hverandre.

Jeg trodde dette var en pludrende og tørrvittig bok da jeg kjøpte den på posesalg hos Norli i Kristiansand. Filler'n at man ikke kan bla i lydbøker. Nå kommer jeg ikke til å lese den, er det noen i Drammen som vil ha den? Eller kanskje jeg skal legge den igjen på toget med: "Vær så god, bare ta den"-lapp på?

Da synes jeg det er interessant at Honningtunger er ekstremt om kvinne er kvinne verst, denne er om kvinner som unyansert angriper menn som gruppe, mens De beste i blant oss ser ut som den kunne vært skrevet først i en utgave der mange innehavere har motsatt kjønn, og at hun så har byttet om kjønnene og ikke så mye annet. Men budskapet der er også: Kvinner er "slemme".

Ordet "forståsegpåere" assosierer jeg med en fordom / nedvurdering av mennesker som faktisk har litt mer greie på et område enn andre. Det blir litt jantelov for meg: Du skal ikke tro du er noe. Du skal ikke tro du er bedre enn oss. Du skal ikke tro du kan lære oss noe. Hva var nå resten?

Janteloven beskrives i Axel Sandemoses bok "En flyktning krysser sitt spor".

Noen mennesker forstår seg på litteratur. Det er et univeritetsfag, det. Sånn er'e bare.

Det er dumt å rakke ned på andres litteraturvalg,for av og til må vi ha noe lett også, og noen har ikke hode til komplisert litteratur. Andre føler behov for å "strekke litt på hjernemuskelene", og det synes jeg må være legitimt og heller ikke noe å rakke ned på. Selv tror jeg at jeg befinner meg i et mellomskikt,i selskap med mange. Men jeg synes en må tåle at noen her inne diskuterer bøker de f.eks finner for banale eller med dårlig språk. Dette er tross alt et forum for bokelskere Det er ikke det samme som å fordømme at noen velger å lese den boka. Det betyr bare at man mener den som liker troverdige personskildringer eller et avansert språk ikke vil like boka.

Å lese ei bok omigjen, det har gitt meg gode leseropplevelser mang en gang.

Noen av oss legger ut om en del ting OG tenker på at det er søkbart. Vil man absolutt finne ut om meg og hva jeg gjør utenom bokelskere, tror jeg man klarer det. Men så er jeg i likhet med mange samtidig en alminnelig kjedelig person, og det er vel grenser for hvor mye tid folk gidder å bruke på sånt om folk de ikke kjenner. Og om de gjør det, so what?

Jane Austens verden høres interessant ut, for hun levde jo i tida hun beskriver, så den er jo historisk korrekt. Men jeg hadde vel ikke fått med meg så mye, med det travle arbeidet der inne i kjøkkenavdelingen... For hvem ville garantert at man hadde tilhørt overklassen?

Jeg opplever ikke boka som spesielt rotete i forhold til mange andre, og det tror jeg kommer av at hun i uvanlig stor grad selv forklarer hvorfor hun hopper slik mellom de ulike tingene hun forteller om. For meg skaper det i selg selv nok struktur til at jeg greier å følge med.

Hun sier selv på side 189: "Kronologi er overvurdert som narrativt virkemiddel." For egen del vil jeg nok tilføye at det muligens er overvurdert, men det kan da gjøre det mindre utfordrende å få med seg en del av det forfatteren ønsker å formidle.

Jeg kjenner en som har møtt han og var positiv til personen. Dessuten er det ofte slik at jeg liker dem folk elsker å hate. Så jeg leste vel med positiv forventning.

"Trist som f..." husker jeg ikke noe av, den gjorde lite inntrykk. "Bakgård" leste jeg med mer og mer tapper utholdenhet, men avbrøt til slutt, for livet er kort og bøker man kan lese er mange. Jeg syntes ikke språk og oppbygning var noe spesielt bra, og innholdet var kjedelig. Det var nok det siste som fikk meg til å avbryte. Jeg har ellers lest mange dårlige bøker for f. eks. godfølelsens eller humorens skyld.

Men det er ikke sikkert jeg ville ha husket at jeg prøvde meg på boka om ikke forfatteren var så mye snakket om.

Uri er vel først og fremst intelligent, en kritisk observatør av mennesker og flink med ord, og i tillegg en noenlunne grei forfatter. På grunn av de første tingene liker jeg å lese det hun skriver og vil nok lese denne også.

Nå minnet du meg om ei bok som har stått i bokhylla siden 87. ( Dvs i flere bokhyller gjennom tidas løp, men uten å bli åpnet igjen.) Jeg fikk lys til å lese den igjen en dag jeg skal ha noe lettlest. Jeg liker Janson sin måte å fortelle ting gjennom metaforer. (Metaforer kan bety ulike ting, men med metaforer skal det her forstås: Fortellinger om en ting som illustrerer noe annet med det samme prinsippet. )

Og i Drammen er folkebiblioteket linket sammen med høyskolebiblioteket. Veldig bra.

Jeg begynte på denne fordi jeg likte bøkene hans om den svært unge heksa Tiffany, men jeg vet denne boka er for voksne. Men jeg er jo voksen, og vel så det... Men denne her virket så i overkant tøysete og uten underliggende alvor under at jeg stoppet å lese den. Er det noen som har en god begrunnelse for å lese den ferdig? Og er det andre bøker av Pratchett som er mer som dem om Tiffany?

Ja, om man definerer det slik, så blir det jo greit. Det er vel sånn ordet har vært ment opprinnelig, men så får det av og til litt annen betydning.

I irritasjon over alle tråder som later til å være startet fordi vedkommende ikke har lett etter allerede eksisterende tråder om boka, har jeg konsekvent lett etter gamle tråder når jeg skal skrive, selv om de har ligget stille i måneder. Jeg ser ved å lese nedenfor at av og til kan det være på sin plass å starte ny tråd. Men jeg synes det skal være bevisst, og Bokelskere kan vel ikke gjøre annet enn la det komme opp en tekst som gjør oss obs på at man nå starter opp en ny diskusjon.

Med tanke på at det finnes en del tråder som tar opp fenomenet med mange nyoppstartede tråder om bøker det allerede er mye prat omkring, så virker det som det er mange som ikke liker det og synes de blir liggende som "rot" her inne.

Men en annen ting: jeg har alltid tenkt på disse trådene som samtale omkring ei bok, ikke en diskusjon. Jeg er ikke så glad i diskusjoner, synes det handler om å være enig og uenig i stedet for å tilføye informasjon og reflektere over andres tanker, erfaring og informasjon. Eller handler dette om ulik definisjon av ordet "diskusjon"?

"Fordi vi stort sett legger inn bøker vi liker", sier du. Men det er jo lagt opp til at vi til og med legger inn bøker vi avbrøt. Jeg legger inn alt jeg, alt jeg husker og rekker i alle fall. ( Til og med Bakgård av Ari Behn,som er avbrutt og gitt bort.) Er ikke det meningen?

Men jeg kunne godt tenkt meg en ordning der de bøkene jeg hadde/hadde lånt , men ikke gikk god for ble lagt i en egen kategori og ikke regnet med der det var unaturlig. Ikke så lett å få til, kanskje?

Boka er dels morsom og dels rar og litt tragisk. To ting irriterer meg: Han kommer noen steder med viktig kritikk av helsetjenesten, men andre steder bommer/ overdriver / misforstår han så ettertrykkelig at han dermed svekker det som er treffende. Og så synes jeg det er tragisk han at han prøver å spre den fordommen at et menneske som har en ervervet hjerneskade ikke kan være intelligent og skrivefør. Men han har vel trodd det selv, da, kanskje?

Som roman er den vel ikke noe særlig. Som samfunnskritikk kunne den blitt noe.