Bokelskere.no

Har lest gjennom boka og tenkte at dette er en bok som det vil bli vanskelig å si noe kritisk om, ettersom jeg er mann selv. Premisset for denne bok hviler på en dikotomi mellom menn og kvinner, eller rettere sagt menn vs kvinner. Et inntrykk var at dette var klassisk 70- tallsfeminisme, a la "kastrer hannkattene" osv. Menn innehar skurkerollen ikke nødvendigvis utelukkende i krqaft av gjerninger, men i kraft av at de er menn. Kjønnstilhørigheten er her avgjørende for hvilke egenskaper de ulike aktørene har, innledningen som starter med en kastraksjon av en mannlig aktør, setter på mange måter tonen for boka. At den som kastreres er en overgriper blir, dersom man ser det i komparasjon med resten av handlingen, underordnet. Hovedsaken er at han er en mann, og i kraft av å være mann får han som fortjent. Fortidens kjønnsstereotypier får nytt liv med denne boka. Det kan virke som uri går bevisst inn for å tekkes sin målgruppe, som i hovedsak er godt utdannede kvinner i 40-50 årene, som har slitt med gammeldagse holdninger og kjønnsegregering på arbeidsplassen. Hun tekkes den nettopp i kraft at hun i sin utfordret dem med romanen honningtunger, som i stor grad høstet negative anmeldelser hos kvinnelige bokanmeldere. I Honningtunger skrev hun om hvordan kvinner kan ta rotta på andre kvinner, innenfor rammene av et kvinnefellesskap. Flere anmeldere uttrykte i sin tid skuffelse over nettopp dette, at kvinner kan begå ondskapsfulle handlinger mot hverandre. I Kjerringer har hun gått i motsatt retning, hun lar en gruppe kvinner stå sammen og ta rotta på mennene. Hver for seg blir begge bøker relativt unyanserte og banale, slått sammen gir de kanskje et litt mer sammensatt verdensbilde. Kvinner kan være både overgriper og offer. Artig nok har anmeldelsene av Kjerringer fått mye bra tilbakemeldinger fra kvinnelige kulturpersonligheter, som Mari Maurstad og Kristin Skogheim. Liker kvinner å lese om menn som blir kastrert? Tydeligvis! Liker menn å lese om kvinner som blir kjønnslemlestet? Det tror jeg ikke! Ingen normale i hvertfall.

Da synes jeg det er interessant at Honningtunger er ekstremt om kvinne er kvinne verst, denne er om kvinner som unyansert angriper menn som gruppe, mens De beste i blant oss ser ut som den kunne vært skrevet først i en utgave der mange innehavere har motsatt kjønn, og at hun så har byttet om kjønnene og ikke så mye annet. Men budskapet der er også: Kvinner er "slemme".

Du har nok rett i at denne boka er en typisk ”kvinnebok” og på mange måter tar den opp tradisjonen fra Fay Weldons bøker. Weldon er en forfatter jeg satte stor pris på da jeg var yngre, rett og slett fordi jeg syntes det var interessant og faktisk befriende å lese om kvinneskikkelser som var sterke og kjempet mot undertrykkelsen de følte seg utsatt for. De aller fleste forfatterne jeg leser bøker av er menn, og de aller fleste hovedpersonene jeg møter på er også menn. Nettopp derfor er det underholdende å lese bøker om Weldons hunndjevel eller Uris kjerringer.

Uris Kjerringer gjør det samme som Weldons karakterer; de prøver å hevne urett de føler har blitt begått mot dem av menn. Hevnen de utfører er til tider passende, andre ganger er det ikke like lett å følge forfatterens tanker. På mange måter likte jeg boken godt, siden tematikken tidvis er tiltalende (må bare presisere at jeg er i mot all slags form for vold i det virkelige liv!). Jeg satte også pris på selve rammen rundt det hele – latinkurset – og de mange latinske sitatene og lærte faktisk en del om latin. Når det er sagt synes jeg karakterene ble litt for karikerte for min smak; de var så utrolig forskjellige, men likevel på hver sin måte en stereotypi av ulike kvinneskikkelser…

Uri skriver godt, det er ingen tvil om at hun behersker det norske språk til fingerspissene. Bruken av historisk presens fant jeg likevel forstyrrende. Jeg skjønner at denne verbformen er brukt for å skape nærhet til handlingen, men i mine øyne var bruken inkonsekvent og derfor til tider rett og slett forstyrrende. Jeg tok meg selv i å stoppe opp i lesingen hver gang det ble skrevet i presens…

Ser at en del av det jeg har skrevet er ganske negativt, men jeg vil likevel presisere at jeg fant boka både lettlest og underholdende. Dette er ei bok for alle dem som liker Fay Weldon eller for alle dem som en eller annen gang har følt seg dårlig behandlet eller forbigått av menn. Personlig fant jeg boka mye svakere enn for eksempel samme forfatters De beste blant oss, men den var absolutt verdt de få timene det tok å lese den. For å oppsummere: min mening er at dette er ei underholdende midt-på-treet-bok, kanskje skrevet spesielt for kvinner. Les den gjerne i kjølvannet av en konflikt med en mann, da befinner du som leser deg nok i den rette stemningen til å ta inn over deg både tematikken og handlingen.

Nettopp lest denne. Den svakeste av Uri bøkene jeg har lest. Som sagt i denne tråden: tema eller ide er god. Men dette ble noe banalt og satt på spissen. Velskrevet, ja. Den mangler den morsomme humoren man finner i Honningtunger. Jeg synes heller ikke særlig om den typen hevnaksjoner.

Velbegrunnet innlegg, som jeg stort sett er enig i. Helene Uri har en god språkføring og et befriende rikt ordforråd. Det skulle da bare mengle med den fagbakgrunnen hun har. Skjønner hva du mener med bruken av historisk presens (og jeg irriterer meg over innskutte parenteser, dem er det mange av.) Tok latin på Dragvoll for snart 20 år siden, så jeg koste meg både med det faglige og personlighetene som velger å gå frivillig på et slikt nerde-kurs.

Jeg har også vært lei meg for at jeg var for ung til å gå i tog på 70-tallet da kvinnekampen hadde noe for seg. I dag går det stort sett fint takket være den jobben som ble gjort, og det er vel heller menn som jobber med å finne rollen sin...

Alt i alt synes jeg boka var underholdende, og å "lese den i kjølvannet av en konflikt med en mann" er en strålende idé :)

(En liten spoiler i en parentes til slutt: det er da litt merkelig at en av hovedpersonene skjuler at hun har et funksjonshemmet barn, og at hun har hatt brystkreft, så mange år etter at Wenche Foss gjorde det hun kunne for å ta bort tabuene... Det er lite troverdig at en moderne oppegående kvinne gjør det.)

Jeg tror kvinner på vår alder, dvs. 40 +/-, innimellom elsker å få utløp for våre mer fandenivoldske sider. Derfor tror jeg Uri har et såpass stort publikum for sine "kvinne"-bøker i likhet med Fay Weldon! Og jeg støtter Anja i at Uri skriver meget godt.

Jeg har ikke lest boka enda, men ser fram til å lese den - selv etter en noe blandet kritikk på denne tråden!

Da jeg begynte å lese innlegget ditt tenkte jeg at dette var en bok for meg. Jeg har lest mye Fay Weldon i yngre år, og frydet meg over hevngjerrige kvinner som hevner sine utro ektemenn;) Men ved å lese videre ser jeg du skriver at boken er skrevet i historisk presens, som jeg har litt vansker med å forholde meg til, litt slitsomt, som du sier. En bok jeg ble anbefalt og som jeg fikk i gave av en kjær medbokelsker, var skrevet på denne måten, og jeg har måtte legge den på vent på ubestemt tid, dessverre. Tenker også at det er noen år siden Fay Weldon, sist i forbindelser med studier på midten av 90-tallet. Tror kanskje jeg er ferdig med hevngjerrige kvinner, og leser nesten bare om menn, dog ikke bitre og hevngjerrige:)

Må bare presisere at svært få deler av boka er skrevet i historisk presens - det aller meste er lettlest og skrevet i det akk så problemfrie preteritum ;)

Jeg antar Uri har et ønske om å synliggjøre mannlige hersketenikker, men jeg reagerer på forutsetningen om at de overgrepene som er begått skal rettferdiggjøre disse hevnaksjonene. Jeg syns også kjerringene i boka tviler til tider, men dette blir bare feid til side, og dette syns jeg er noe av svakheten med boka.

Jeg tror også at det er det boka ønsker å fremheve. Det som er litt irriterende med denne boka er at den gjør, i hvert fall slik jeg tolker den, gjør overgriperen til noe "allmenngyldig mannlig". Jeg er jo selvsagt ingen tilhenger av at menn skal rotte seg sammen mot kvinner, eller motsatt for den saks skyld. Et aspekt ved slike feministiske bøker er at den portretterer kvinner som "tikkende bomber", "sovende villdyr". På samme tid anerkjenner den ikke hvilke framskritt man faktisk har hatt de siste hundre årene. Uri svarte unnvikende i et intervju hvotvidt menn er født sånn, eller blitt sånn. Da sendte hun stafettpinnen videre til Harald Eia.

En grunn er sikkert at hun synes det er gøy å se hvilke reaksjoner den ville høste, a la leser innlegg som disse her.