Bokelskere.no

Fin liste, - men jeg er jo dypt rystet over at det da bare er meg som har foreslått Kristin Lavransdatter! 😳😊

Wooops, - ligger det noe om dette under "Lister", - der har jeg jo aldri vært!😯

Og så viser det seg at det har jeg jo tydeligvis, - for jeg har jo sett den lange listen med foreslåtte bøker! Men jeg kom jo inn på den via "Sist sagt"!

Er også litt skuffet over lav deltakelse og spent på hva som nå skjer! Og så skjønner jeg jo at jeg må (gjen?)lese Hundre års ensomhet, - jeg tror jeg blander den med Kjærlighet i koleraens tid og har lest en eller begge for veldig mange år siden!

Jeg kom plutselig på A.S. Byatts bok "Besettelse", og den er jeg nødt til å få med, - til tross for at jeg hadde glemt den i første og andre omgang! Med sorg i hjertet bytter jeg ut Folket på Finnskogen, - det skaper jo også litt større bredde i mine litterære preferanser ;-)

Jeg koste meg med denne boken hvor vi fikk møte den unge William Wisting i 1983. Han var en nyutdannet og engasjert politikonstabel og en nybakt pappa, - når han fikk tid til det. I tilleggsboken som handlet nesten tyve år senere, møter vi ham som en fremdeles sympatisk etterforsker, men nå litt mer sliten etter alt for mange overtidstimer og kaffekopper, - litt deprimerende det da.

Den første boken dreier seg blant annet om hendelser som skjedde 1925, men som har tråder frem til «nåtiden», - helt etter min smak! Og skildringene av livet i 1983, med skrivemaskin, fasttelefon og telefaks, er et hyggelig gjensyn for en som har opplevd det og som skjønner hun begynner å bli gammel. Jeg ble også fascinert av hvordan vi kan følge etterforskningen trinn for trinn og se hvordan brikkene etterhvert faller på plass, mens vi hele tiden har hatt muligheten til å være med og pusle litt selv.

Jeg likte nok hovedboken best, - «Nøkkelvitnet» manglet det historiske islettet som var nettopp det jeg ble tiltrukket av i «Når det mørkner», så terningkastet mitt går til den!

Dette var vanskelig! Men jeg ender med:

• Kristin Lavransdatter, av Sigrid Undset
• Napolikvartetten, av Elena Ferrante
• Nattens brød, av Johan Falkberget
• Besettelse, av A.S. Byatt
• Kilden, av Gabriel Scott

og takker for imponerende innsats med å lage listen og sette i gang avstemmingen!

Med undertittelen «En ny historie om vikingene. Fra Skandinavia til Silkeveien» og et utsøkt omslag, var dette en svært forlokkende bok. Forfatteren er bio-arkeolog, og i begynnelsen nærmer hun seg vikingtiden mer ut fra arkeologiske funn enn fra de skriftlige beretningene som finnes, og det opplevde jeg som nytt og veldig interessant. Hun starter i England hvor det er gjort mange nye og viktige funn, og hun tar i bruk resultatene av det de aller siste naturvitenskapelige teknikkene forteller oss om funnene. Dette gir nye opplysninger om både de gjenstander og de menneskelige levninger som er funnet der, - veldig spennende!

Disse opplysningene førte henne østover, og jeg ble med, men så må jeg bare innrømme at det etter hvert ikke ble like interessant for meg. Jeg må ta det på egen kappe at jeg ikke helt klarer å holde styr på alle de vanskelige navnene i øst, - både på steder og mennesker. Men en annen ting var at hun nå i stor grad forlot arkeologien og baserte seg på beretninger, og fordi jeg nettopp var så fascinert av den arkeologiske vinklingen, ergret dette meg litt. Språket var også litt tungt med lange setninger, og når innholdet da var litt komplisert og jeg ikke alltid fulgte henne helt i hva hun ville vise, ble det litt langdrygt for meg. Men interessant nok, jeg ser i en annen omtale her inne at det er en som mener det stikk motsatte, - at hun brukte for lang tid til å komme til poenget!

Og poenget tror jeg må være at vi ikke må se på vikingsamfunnet som et avsondret og lukket samfunn i Skandinavia og vestover, men at det var et samfunn sterkt preget av migrasjon, handel og kulturutveksling østover.

Men hvordan kunne jeg glemme Nattens brød, - den ligger tett opptil førsteplassen!

Når du nå nevner serieromaner, er jeg nødt til å nevne Britt Karin Larsens bøker fra Finnskogen som en av de beste norske! Jeg holdt på å nevne dem og ser at Lillevi gjorde det, - en serie som har gjort stort inntrykk!

Hm, - jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om denne boken. Jeg har lest flere bøker av henne før, og har vært veldig begeistret, så da det på omslaget av denne sto at det var en av de vakreste bøkene anmelderen noensinne hadde lest, fikk jeg veldig store forventninger.

Det er en nokså tynn bok, snaue 170 sider, og jeg må innrømme at jeg underveis gjennom de første hundre sidene ble nokså lei og oppgitt. Det var en litt rotete fremstilling av hovedpersonens stillestående liv og hennes fascinasjon av sin grandtante, - hvis lett forvirrede utsagn blir sitert i ett sett! Grandtanten har etterlatt seg noen manuskripter med sine refleksjoner over menneskets natur, lyset og livets tilfeldigheter og disse spiller etter hvert en sentral rolle.

Forfatterinnens skildringer av livet på Island og nettopp lysets betydning er fin lesning, og interessant er det også at der kalles jordmødre for lysmødre. Både hovedpersonen og grandtanten var «lysmødre» - et ord som også blir brukt i den norske oversettelsen – så det dreier seg mye om deres jobb, fødsler og barnets møte med verden, - sammenlignet med dyrenes. Grandtanten mener dyrene er menneskene overlegne, og det er vel det som er bakgrunnen for tittelen.

Men etter omtrent to tredjedeler av boken opplevde jeg at noe endret seg. Det begynte å skje noe i hovedpersonens stillestående liv, og det tredje temaet, livets tilfeldigheter, blir aktualisert. Og når man så får høre grandtantens konklusjon på spekulasjonene rundt menneskets natur og dets uforutsigbare atferd, skjønner man at det ligger en tanke bak den rotete fortellingen i bokens første hundre sider.

For å forklare det, gjengir jeg litt fra bokens slutt, - noe som ikke går på handlingen, men på forståelsen av den. Hvis noen ikke vil ha den «hjelpen» må de slutte å lese her.

Hovedpersonen skriver om grandtantens etterlatte manuskripter: «I begynnelsen syntes jeg de manglet både en rød tråd og en sammenheng, men etter hvert som jeg leste, begynte jeg å få mine tvil, og opplevde at det jeg tidligere hadde opplevd som uorden eller mangel på sammenheng, nettopp var tanken bak verket, formålet og meningen med det. At organiseringen lå i det uorganiserte, at det var et system i misfosteret.» - Og da skjønner jeg jo at også boken er skrevet i denne grandtantens ånd, og det er jo ganske fikst og godt gjort!
Så dermed steg boken fra terningkast fire til terningkast fem fra meg!

Jeg har akkurat sett ferdig serien, uten å vite at den bygget på en bok, - så den har jeg ikke lest og kan ikke si noe om. Jeg syntes første episode var nokså håpløs, så det tok en stund før jeg fortsatte, men da ble den bare bedre og bedre som det den var omtalt som: en hjertevarm feel-good komedie.

Jeg er heller ikke på noen måte i stand til å peke på den ene vinneren, men velger i stedet å nevne noen utvalgte bøker eller forfatterskap. Siden jeg tidligere har nevnt mine norske favoritter, konsentrerer jeg meg her om de utenlandske, vel vitende at det kan være et gap mellom stor litteratur og min personlige opplevelse av en bok.

Jeg kan istemme bejublingen av Drep ikke en sangfugl, og starter derfor med å fremheve noen andre amerikanske bøker som har gjort inntrykk (ved siden av mange andre), her i kronologisk rekkefølge: John Steinbeck: Øst for Eden, John Fante: Spør støvet, Marge Piercy: Fare, fare krigsmann, Paul Auster: Moon Palace (fordi det var den første av hans bøker jeg leste)

I Europa tar Ferrantes Napolikvartett en særlig ledelse, men jeg vil også nevne Irene Nemirovskis bøker, med Hett blod på førsteplass. Men tysk litteratur bør jo også nevnes, der inntar nok Erich Maria Remarque førsteplassen, uten at jeg her skal peke ut én av bøkene, - det er for lenge siden jeg leste dem.

I Storbritannia ruver jo bøkene til Doris Lessing, med Martha Quest-bøkene på førsteplass. For øyeblikket kommer jeg ikke på noen flere derfra, - bortsett fra Frank McCourts gripende Engelen på det sjuende trinn. Å jo, - så har vi jo også Ian McEwans Om forladelse!

I Danmark kommer jeg ikke utenom Karen Blixen og Mitt Afrika, mens Ditte menneskebarn og Pelle Erobreren av Martin Andersen Nexø gjorde et dypt inntrykk i sin tid. Av «nyere» litteratur må jeg ta med Vinterbarn av Dea Trier Mørch, - en nyskapende bok om livet på en fødestue, som kom mens jeg selv var gravid!

Selma Lagerlöfs Gösta Berlings saga kom ut i 1891 og faller så vidt utenfor tidsrammen, men jeg er nødt til å ha med henne! Ellers vil jeg særlig nevne P.O. Enquist, og av hans bøker trekker jeg særlig frem Kaptein Nemos bibliotek. Også Kerstin Ekman må nevnes, og der blir det trilogien Vargskinnet som inntar førsteplassen.

Avslutningsvis tar jeg turen til Island og vår tid og runder av med Jón Kalman Stefanssons forfatterskap og fjorårets fantastiske Ditt fravær er mørke!

Etter å ha rotet rundt i hodet mitt og bokhyllen har jeg nå kommet frem til disse bøkene som særlige favoritter, men er uhyggelig klar over at jeg kan ha glemt noen, - eller enda verre mange! Og i tillegg kommer det jo at det er mange gode bøker jeg ikke har lest, og også anerkjent gode bøker som jeg ikke er så veldig begeistret for. Men etter nå å ha studert denne oversikten jeg har laget meg, tror jeg faktisk at jeg likevel kan kåre en vinner og nominere Helena Ferrante og Napolikvartetten!

Ja, - Nattens brød, så klart, - og Olav Audunssøn, og så den og den og den, - som jeg skrev i forrige innlegg 😉😊

Her er det visst ingen som har klart å bestemme seg, forståelig nok, for det er jo et forferdelig vanskelig spørsmål! For egen del tror jeg aldri jeg kan la noen annen norsk bok gå foran Kristin Lavransdatter, og så kommer jo Hamsun hakk i hæl, - med Pan, tror jeg. Men så begynner det å bli vanskelig, så jeg tror jeg gir meg før jeg kommer på den, og den, også den da ....

Jeg gikk nok til denne boken med litt for store forventninger, - jeg har vært veldig begeistret for de senere bøkene til Mytting. Men jeg må innrømme at etter hvert dalte interessen her, - det var nok litt for mye av en «guttebok». Jeg koste meg med skildringene av miljøet i Gudbrandsdalen, og Mytting imponerer forsåvidt også her med sine detaljkunnskaper, - det er bare det at det nå er kunnskaper om et område jeg har null kjennskap til eller interesse for, - militærliv, våpen og biler! Det ligger en sterk menneskelig historie i bunnen av fortellingen, men all spesialkunnskapen på disse områdene kjedet meg, og da det etterhvert også ble i overkant blodig etter min smak, sank begeistringen fra terningskast fem til fire!

Dette var så fint å lese en adventsmorgen!

ALT DET SOM SKINNER
av Anne Grete Preus

Det skinner av engler og hyrder på marken
Av konger og folk der, en far og en mor
Det skinner av barnet som kom hit med håpet
om å forbinde himmel og jord

Det skinner av henne som står på et hjørne
i altfor tynn kjole og fryser seg blå
Av gutten på åtte som ber gode makter
sikre ham gaven han håper å få

Alt det som skinner
er ledd i en lenke
Liv etter liv
Ord etter ord
Med alt det vi er
og alt vi har hatt
Det skinner som stjerner
en Betlehemsnatt

Det skinner av han som vil feire alene
og syns det gjør godt med litt høytid i blant
Og henne som synger mens tårene triller
Deilig er jorden, selv om det ikke kjenns sant

Det skinner i blokker og hus i desember
Av blankpusset glede for alt som skal skje
Av ivrige hender og alt som skal rekkes
før klokkene ringer og folk setter seg ned

Alt det som skinner
er ledd i en lenke
Liv etter liv
Ord etter ord
Med alt det vi er
og alt vi har hatt
Det skinner som stjerner
en Betlehemsnatt

Det skinner av blanke blikk i desember
Av ensomhet i de fulleste rom
Av hemmeligheter som brenner i hjertet
Av en for mye og en stol som står tom

Det skinner av en i en juletom gate
Og i minnenes land nå med høytid og fri
Av henne som har sin første jul i Norge
Av det vi har fått og det vi fikk gi

Alt det som skinner
er ledd i en lenke
Liv etter liv
Ord etter ord
Med alt det vi er
og alt vi har hatt
Det skinner som stjerner
en Betlehemsnatt

Det skinner som stjerner
en Betlehemsnatt

I "Ditt fravær er mørke" (s.524) er det en setning jeg slet med og hadde vanskelig for å forstå og være enig i:
"Raseri og langsynthet forvrenger tankegangen vår, fordreier alt, tar surstoffet fra mennesket. Tilgivelse åpner derimot dører, og da blir livet større".
Vakkert tenkt og sagt, men hva som var så galt med langsynthet, selv i overført betydning, kunne jeg ikke skjønne. Helt til jeg oppdaget at det må ha vært trykkfeil for langsinthet!
Enig?

I møte med noen bøker blir ord så fattige, - det gjelder her, som med de andre bøkene til Stefansson. Her tar han oss med på svimlende tankesprang mellom tid og sted og generasjoner og mellom liv og død, - og vi får en følelse av hvordan alt henger sammen med alt, og verden utvides. Han fanger det storslagne ved våre liv og ved kjærligheten gjennom de små hendelser og åpenbarer dette for meg, her jeg sitter i sofaen en grå novemberdag. Det er gjennom oppbyggingen av fortellingen, det særegne språket og «stilla mellom orda» (jfr. Helge Torvund i Klassekampen 05.11.2021) han klarer dette, - som f.eks. i tittelen! Jeg gir en sekser og et favorittbok-stempel, uten å kludre den mere til med mine ord!