Bokelskere.no

De er nok ganske spennende og bloddryppende innimellom, i hvertfall denne, - det er så lenge siden jeg leste de to første. Jeg vil nok anbefale å lese dem i rekkefølge, for det er særlig de to hovedpersonene og utviklingen av forholdet mellom dem det er artig å lese om. Skjønt krimhistoriene er jo også fikse, - godt funnet på og godt skrevet, damen kan jo skrive! Det er avsluttede krimhistorier, mens slutten på denne var en ren cliff-hanger på det personlige plan, så begynnelsen på neste bok (Hvit død), som jeg nå er i gang med, faktisk er en direkte fortsettelse!

Jeg er veldig glad for at det ble så varmt at jeg ble fristet til å lese krim og gå inn i Cormoran Strikes - og Robin Ellacotts! - verden, - til tross for at den var full av ekle, perverse menn! Jeg hadde glemt hvor fine disse bøkene er, - så nå er det bare å løpe av gårde og kjøpe den fjerde!

Ja, - jeg liker den veldig godt, - tittelen til tross! Fortsatt god sommer til deg!

Varmen har slått meg ut og fikk meg til å kaste meg over sommerens andre krim (Ondskapens kall av Robert Galbraith, dvs. J.K. Rowling) og sette Per Pettersons Mitt Abruzzo på vent til kjøligere dager.

Edvard Hoem er en mester i å gi liv til fortidens mennesker på en troverdig måte, og det er stadig hans egne forfedre og -mødre og deres nærmeste som blir vekket til live. Han forteller her hele livshistorien til broren til en forfar, en felemaker som levde på første halvdel av 1800-tallet. Han har hatt god hjelp av profesjonelle til å lete i kildene etter fakta, og han forteller oss når han beveger seg for langt utenfor disse. Selve historien bygger altså på faktiske hendelser som blir stående som et skjelett, mens Hoem dikter inn omgivelser, opplevelser og tanker på en ypperlig måte.

Det eneste jeg har å innvende mot denne boken, er forlagets baksidetekst! Der blir livsløpet til felemakeren detaljert fortalt, og derved sletter de jo det som er av spenning i boken, - og det er virkelig ikke så lite, men jeg skal IKKE gjengi det her! Fratatt disse spenningsmomentene blir boken litt mer traust enn nødvendig. De detaljerte skildringene av hverdagsliv på begynnelsen av 1800-tallet er interessante nok for mange av oss, men boken ville vært tjent med at man hadde latt det være igjen en spenning knyttet til hvordan det ville gå.

Jeg sier jo ikke for mye når jeg sier at felemakeren til sist dør, og nettopp skildringen av hans siste år er særlig gode, - synes nå jeg, som er eldre enn han ble.

Det gikk plutselig opp for meg at jeg her ikke nevnte den romanen som har gjort størst inntrykk på meg i sommer, så den må jeg jo nesten legge til. Det er "Fyrstene av Finntjern" som jeg leste hjemme, før jeg dro på ferie på fjellet hvor jeg leste de andre. Det er en av de beste nyere norske bøker jeg har lest, og jeg har skrevet en omtale av den her.

Jeg fortsetter å lese Felemakeren av Edvard Hoem, - omtale vil komme.
God helg til deg også!

Om sommeren innbiller jeg meg alltid at jeg skal få lest så mye, og da særlig nettopp litt tyngre stoff, for det er jo da man skulle ha tid til det. I praksis blir det dessverre ikke så mye av det, men jeg har nok litt spesielle lesevaner da.

Jeg pleier ofte å få lagt inn en økt med lesing av essays, - det gir meg jo litt å tenke på når jeg har tid til denslags. På hytta leser jeg også gjerne litt dikt til morgenkaffen, - helst Hans Børli.

Men det samme stedet får meg også til å kaste meg over litt engelsk krim, - det er nesten obligatorisk, inspirert av de gamle Agatha Christie og Dorothy L. Sayers bøkene som står der og som har blitt lest gjentatte ganger. I år har jeg lest Mordene i Fleat House som jeg har skrevet en omtale av.

Ellers har jeg lett for å ty til bøker med en historisk vinkling, i år begynte jeg på Felemakeren av Edvard Hoem som tegner veldig bra!

Den boken jeg koste meg mest med i år, er imidlertid Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter som jeg ble tipset om av Lillevi, - den var det en fryd å lese!

Så kan det heller kanskje bli til at jeg må ty til en (god!) feelgood i vinterens mørke, - skjønt akkurat blomstergledene kunne sikkert leses med stort utbytte også da!

Litt britisk krim virket forlokkende, men relativt raskt begynte jeg å kjede meg over alt for mange intetsigende dialoger og et platt språk. Og så trodde jeg jo at jeg hadde løsningen! Men det hadde jeg jo slett ikke, det skjønte jeg da min mistenkte ble myrdet! Fra da av glemte jeg alt om språk og denslags, spenningen steg og avslørte etterhvert en intrikat og fiks historie! Men boken hadde vært tjent med at den var blitt kuttet kraftig, både i dialogene og historien om hovedpersonens far. Jeg endte likevel på en femmer på grunn av selve kriminalhistorien, og at boken ga meg en tur til England.

Stor takk til Lillevi som gjorde meg oppmerksom på denne boken! Det er en fryd å sitte her i fjellheimen og lese alle sitatene med beskrivelser av blomstene som vokste i Kristin Lavransdatters verden. Boken er også lærerik, med all sin kunnskap har Undset brukt middelalderens navn på blomstene, så nå vet jeg at når hun skrev om maigull, var det mjødurt hun skildret, og at linnea ble kalt nårislegress, - den kunne jo ikke kalles linnea på den tiden! Det er nettopp Sigrid Undsets nære og omyggelige skildringer av blomster og landskap som er med på å gjøre forfatterskapet hennes så stort!
I tillegg er denne boken en kortversjon av hele trilogien, skrevet av Tordis Ørjasæter i et sobert Undset-aktig språk, og det var veldig fint å på denne måten få en snartur inn i historien om hele livet til Kristin Lavransdatter.

Og etter nå å ha sett eksemplene på Henriksens og Egebergs oversettelser, foretrekker jeg definitivt Egebergs! En hel tidsånd og stemning forsvinner med Hernriksens forenkling!

Som en liten kuriositet kan jeg nevne at mitt eksemplar av Anna Karénin er en dansk oversettelse fra originalspråket, utført av W. Gerstenberg rundt 1900. Mitt eksemplar er tredje utgave, utgitt i 1901 på Lehmann & Stages forlag i København, - og der er det i hvert fall ingen forenkling av navnene! Jeg husker jeg slet da jeg leste den for ca. femti år siden, og jeg har absolutt ingen forutsetninger for å uttale meg om oversettelsen!

Det har vært en opplevelse å lese denne boken, - dette er stor og mangefasettert litteratur med godt språk! Allerede innledningskapitlet fanger oss med en poetisk-filosofisk skildring av livet til den vakre døgnfluen i det bunnløse tjernet, - et bilde og et sted som skal bli sentrale i boken. Og sentralt står også den nøyaktige kunnskapen som forfatteren viser om naturen generelt og om hvordan man kan leve og overleve der, - det er veldig imponerende! Her går tankene til Lars Mytting som også øser av lignende kunnskap om praktiske gjøremål i sine bøker.

Dette er én side ved denne boken, - historien om de to brødrene som skal lære å overleve i skogen på egenhånd sommeren 1914. En annen side er historien om hovedpersonen og fortelleren, Filip, - en ungdom på midten av 1980-tallet. Han er barnebarnet som får høre historien om livet i Nordmarka, og vi blir også kjent med ham som selvstendig person, - en person som har svært mange likhetstrekk med bokens forfatter. Han er jo utdannet og praktiserende billedkunstner, og vi får her blant annet en interessant innføring i hvordan tegneren i ham ser verden! Filip følger farfaren inn i døden, og den hverdagslige skildringen hans av denne tiden er gripende. Og over dette hvelver det store familiedramaet seg, - hvorfor snakker ikke de to brødrene sammen lenger, de to som hadde et rørende tett forhold i skogen og som siden har bodd ved siden av hverandre!? Terningkast seks og favorittbok!

Jeg leser også Fyrstene av Finntjern nå, og den er jo så fin! Og så har jeg Mordene på Fleat House liggende på vent, - jeg leser bare én bok av gangen.

Jeg har tidligere lest Britt Karin Larsens mange bøker fra Finnskogen med stor glede, og da jeg nylig var deltaker på en tur dit, fant jeg ut at det var på tide å lese hennes forgjengers, Åsta Holths, verk fra samme område. Og jeg ble definitivt ikke skuffet!
Åsta Holths tre bøker følger en skogfinsk slekt fra siste halvdel av 1600-tallet, og det viser seg at det er hennes egen slekt hun skriver om. Hun har derfor hatt stor kunnskap om kulturen og levesettet blant skogfinnene, og hun formidler dette på en detaljert og interessant, men også poetisk, måte. Uten at det blir tørt, følger vi arbeid og arbeidsoppgaver på gården gjennom årstidene, samtidig som vi følger slekters gang gjennom de forskjellige personene og deres liv. For en gangs skyld stiller jeg ikke spørsmål ved hva som er diktning og hva som virkelig skjedde, - det er klart hun har måttet dikte disse personenes tanker, men de fremstår som hele og troverdige. I etterordet blir det påpekt at det er funnet opplysninger om det første slektsleddet som ikke stemmer med Holths historie, men det sjenerte ikke meg, - det er tross alt en roman-trilogi, ikke en slektshistorie.
Forholdet til «baggene», dvs. nordmennene, og kampen for en egen kirke er ellers et sentralt tema i bøkene, og det er for øvrig tydelig at hun har flettet inn historier hun har hørt fortalt i røykstua i mørke kvelder.

Åsta Holth testamenterte hjemmet sitt, Leiråker, til Norsk Skogfinsk Museum på Svullrya, og det er bevart slik det sto da hun døde i 1999. Det var veldig interessant å besøke det og vite at det var der hun satt og skrev disse bøkene som jeg da var langt inne i!

Ja, tusen takk, - jeg så det😊

Da var du heldig, - jeg mener jeg søkte der med negativt resultat. Får prøve igjen! Nyt den!

Takk for pene ord, - og det var jo veldig hyggelig å høre at du likte boken og lot deg inspirere til mer Undset-lesing. Selv har jeg hatt lyst til å lese Olav Audunsson omigjen, men jeg vet ikke om jeg kommer i gang, jeg har så mange bøker på vent og leser så sakte. Jeg prøvde å få tak i "Blomstergleder", men den var dessverre ikke å oppdrive. Det hadde vært så fint å ha den her på hytta i en sidedal til Gudbrandsdalen😊

Det var bra, - god sommer til deg også!

Det var hyggelig å høre! 😊