Bokelskere.no

Jeg kaster meg på, selv om helgen er slutt. Jeg ble nemlig inspirert til å sjekke hvor mange seksere jeg hadde gitt i løpet av året, og da oppdaget jeg at jeg nok er ganske slepphendt! Jeg har faktisk bare brukt de tre beste tallene i år, - jeg vet jeg har gitt lavere et par ganger før, men da nærmer jeg meg grensen for at jeg ikke gidder eller orker å lese ut boken. En firer er et tegn på at boken er så bra at jeg har villet bruke min dyrebare tid på den. Jeg har gitt åtte seksere, syv femmere og tre firere, - i tillegg har jeg gjenlest tre elskede ungpikebøker som jeg imidlertid har vanskelig for å plassere inn i en terningkastverden.

Sekserne er, kronologisk ordnet:
- Lars Mytting: Hekneveven
- Lars Saabye Christensen: Min kinesiske farmor
- Roy Jacobsen: Bare en mor
- Torborg Nedreaas: Musikk fra en blå brønn
- Anne Karin Elstad: Innhaugfolket
- Jørn Lier Horst: Det innerste rommet
- Bergsveinn Birgisson: Mannen fra middelalderen
- Herman Bang: Ved Vejen

Men nå har jeg sett enda en filmatisering av Emma, - den fjerde, og da er ikke Clueless inkludert! Denne er fra 2020 og tilgjengelig på Netflix, - imponerende stilren, forseggjort, lett karikert og med mange kjente skuespillere. Kan anbefales.

For noen dager siden skrev jeg i et innlegg at Mordets praksis var Kerstin Ekmans siste bok, men der tok jeg heldigvis feil! Nå i høst ga hun ut Löpa varg, og slik blir den omtalt:

När den pensionerade jägaren Ulf ser en varg ställs hela hans liv på ända. Han börjar ifrågasätta hur jakt och skogsbruk sköts och möts av undrande och misstänksamma blickar från jaktlaget. En vacker och tankeväckande naturskildring och en betraktelse över åldrandet signerad mästarinnan Kerstin Ekman.

Jeg gleder meg!

Filmen kan kjøpes på Nasjonalbiblioteket, og den er ikke basert på För Lydia, men har, som den boken, større forståelse for den kvinnelige hovedpersonen enn originalversjonen hadde.

Jeg er ikke medlem i lesesirkelen og velger derfor å komme med en liten ekstraopplysning her og ikke i diskusjonstråden. Men jeg tenkte det kanskje kunne være interessant for noen å vite at Kerstin Ekman i sin siste bok, Mordets praksis, lar handlingen knytte opp til Doktor Glas og også lar hovedpersonen treffe og bli inspirert av Söderberg.

Og i den forbindelse kom jeg på at det faktisk finnes et eksempel til på at en kvinnelig forfatter skriver en bok som går tett på en av bøkene til Söderberg. I 1973 ga Gun-Britt Sundström ut romanen För Lydia, som var en "gjenfortelling" av Den allvarsamma leken, men lagt til vår tid og sett fra den kvinnelige hovedpersonens side. Da Anja Breien i 1977 laget en høyst severdig film av den boken, skal hun ha benyttet seg av Sundströms vinkling.

Ja, den kunne vært god hvis den var blitt kraftig beskåret!

Den er på 1148 sider ...

Terningkast 6 av Guri Hjeltnes i VG og 5 av Inger Bentzrud i Dagbladet!

Men alle forståsegpåere har jo likt den så godt! 😉

Jeg må med skam melde at jeg ikke ble like revet med av dette bejublete eposet som mange andre har blitt, - skjønt jeg vet faktisk også om folk som har gitt opp underveis.

Det er jo i utgangspunktet et fantastisk flott prosjekt, - å følge en familie gjennom mer enn hundre år og se hvordan livet til enkeltmedlemmer blir preget av både tiden de lever i og av slektens medlemmer og historie. Forfatteren bruker innledningsvis et fascinerende bilde av et vakkert teppe hvor hver person er en tråd, og hvordan disse danner et mønster og blir til et nydelig teppe, sett i sammenheng. Men jeg vet dessverre ikke hvor vakkert dette bildet egentlig ble, til det var renningen, som var laget av tid og sted, for preget av verdens ondskap under revolusjoner og i krig, samt av et paternalistisk samfunn, - som forøvrig også rammet mennene. Det er hovedsakelig kvinnenes skjebner vi leser om her, og de blir faktisk uhyggelig like, - og det går stort sett ikke så bra med dem. Dette skyldes imidlertid ikke bare de ytre omstendighetene, - det skyldes også deres personligheter, psykiske reaksjoner og valg. Vi følger dem tett, litt for tett etter min oppfatning, alle deres tanker og følelser blir utmalt til det kjedsommelige, vil nå jeg si. Så selv om jeg til tider ble revet med av handlingen og syntes det var interessant å følge den historiske utviklingen i Georgia, ble jeg lei av det ordrike tankespinnet til hovedpersonene, som jeg heldigvis ikke kjente meg igjen i, - jeg gledet meg bare til boken endelig ville ta slutt!

Nå har jeg kost meg med å se filmatiseringen av Ved Vejen én gang til, og jeg oppdaget da noe utrolig fascinerende som har gått meg hus forbi tidligere. Det øyeblikket da forfatteren så den ukjente kvinnen i vinduet, som jeg har fortalt om ovenfor, er tatt med i filmen! Vi ser Katinkas drømmende ansikt i vinduet idet et tog kjører forbi, og i togvinduet ser vi et kort øyeblikk en "herre" som ser mot henne, - utvilsomt Bang selv! Fikst og dyktig gjort, - en slags filmatisk intertekstualitet! Så nå kunne jeg ikke dy meg, men er i gang med å lese Ved Veien for tredje gang!

Støttes, - jeg orket ikke se den ut!

Det er jo en kulturhistorisk interessant bok, - samtidige skildringer er alltid det. Jeg har bare lest den forkortede ungpikeutgaven og sett filmene, men det var et stort øyeblikk da jeg skjønte at Louisa May Alcotts foreldre var omgangsvenner med naturfilosofen og forfatteren Henry David Thoreau som jeg har lest med stor glede som voksen! De var alle en del av transcendentalisme- og forfattermiljøet i Concord og Boston.