Bokelskere.no

«Denne boken har sitt utspring i en tekst av Borges, i den latter som ved lesningen av den ryster alt det tanken er fortrolig med – det vår tanke er fortrolig med, den tanke som bærer vår tids og vår geografis merke; en latter som rokker ved alle de velordnede overflater og inndelinger som for oss bringer orden og fornuft i vrimmelen av skapninger, en latter som får den tusenårige håndhevelsen av skillet mellom det Samme og det Andre til å vakle, og som lang tid fremover foruroliger. Teksten siterer «et visst kinesisk leksikon» hvor det heter at dyr inndeles i følgende grupper: a) dyr som tilhører Keiseren, b) balsamerte dyr, c) tamme dyr, d) pattegriser, e) sirener, f) fabeldyr, g) løshunder, h) de dyr som inneholdes i herværende klassifikasjon, i) som løper rundt som gale, j) som er uttallige, k) som tegnes med en svært fin pensel av kamelhår, l) etcetera, m) som nettopp har knust vannkrukken, n) som på lang avstand ser ut som fluer.» I forbløffelsen over denne taksomien er det èn ting vi fatter umiddelbart; Det som ved denne belærende fabelens hjelp holdes frem for oss som det fortryllende eksotiske ved en fremmed tanke, er vår egen tankes grense – den rene umuligheten av å tenke dette.»

Rettsreporter-novise som jeg er, kaster jeg et stjålent blikk på notatene til læremesteren, Aftenpostens Inge D. Hanssen. Han skriver: "I løpet av disse månedene med bevisførsel, kan jeg ikke se at det er fremført klare bevis som støtter opp om Cappelens forklaring om at Jensen var hans godt betalte medhjelper. "

I Norge er det flere som lever av narkotika enn som dør av den. En venn som er forvarsadvokat forklarte meg en gang at dersom narkotika ble legalisert med et knips, over natta, ville samfunnsøkonomien brutt sammen.

Jeg sier til deg ass, Nova-mann, ting er ikke samma mere ass.
Hør a, dem maler blokkene her på T.U.V. hvit nå. Liksom, hvorfor gjør dem sånn?
Du veit jeg sa til deg sånn, når jeg går på moskeen, jeg liker når imamen snakker fra Koranen, for det er sånn pent og alt blir chill? På en måte sånn er det når jeg kommer på T.U.V. også. Liksom, samma om dagen har vært den mest fucka dagen, når jeg kommer her, hele kroppen min blir sånn, slapp av, mann, du er hjemme på steden din nå. Men nå, nei ass. Nå jeg kommer her og bare, hva faen, har jeg gått på feil sted elle? Liksom, det ser ikke ut som T.U.V. mere.
Også det er litt sånn. Dem blokkene pleide å være så ghetto, skjønner du hva jeg mener? Det var sånn, du kommer på T-banen her, og stasjonen er skikkelig ghetto, ok, den var enda mere ghetto back in the days da, svære graffitier overalt og sånn, men fortsatt den er ganske ghetto, og du går ut fra den, og da du ser T.U.V.-blokkene som er skikkelig ghetto, dem også, og egentlig det var fett, skjønner du, fordi liksom, å være ghetto er greia vår, og da jeg kan si sånn, vi er en av dem heftigste ghettostedene i Oslo, men nå, det går ikke like mye å si det. Nå, blokkene er helt hvit og ser helt ny ut og sånn, nesten som andre steder på byen.
Digger ikke det her.
Liksom, dem bare kommer og tegner på hele livet mitt og gir faen, skjønner du?

Men altså, jeg har likt Stovner også. Jeg likte å være barn her. Det var ikke noen blodråpe på noen kart. Blokkene var boliger. Tagging på T-banestasjonen var tegninger. Trygdemottakerne naboer. Alle de brune barna, venner. De hvite barna også. Jeg kan finne frem årbøker fra barneskolen og peke på flere blant gutta i klassen. Christian. Stian. André, Thomas A. og Thomas N. På skolen skulle barn av regnbuen sammen leve. Det var kulturdager med mat fra alle verdenshjørner. Vi dro og besøkte moskeer, kirker og templer. På Rommensletta spilte vi fotball, alle sammen, og når vi var ferdig drakk vi det beste vannet i verden fra kranene på klubbhuset til Rommen SK og spiste bringebær i skrenten mot Fossumklubben. Hadde vi penger, kjøpte vi tjue Bugg på Vivo for en tier. Jeg husker det. Bursdager med langbord dekka av girlandere, Turtles-pappkrus og sjokoladekaker med kokosstrø. Snøballer og frosne fingertupper på vinteren, kongen på haugen på store brøytekanter og Nintendo hjemme hos André helt til han skulle spise middag og alle måtte gå.