En roman om hverdagslykke

Rune Christiansen (f. 1963) har utgitt i overkant av 20 bøker siden debuten i 1986. De fleste av bøkene er utgitt på Oktober forlag, men jeg gjør oppmerksom på at verken Wikipedia eller Oktober forlags oversikt over bibliografien hans er helt komplette. Forfatteren har imidlertid en egen nettside, og her finner vi en komplett oversikt over alle hans utgivelser. Rundt halvparten av bøkene hans er diktsamlinger, og noen er gjendiktninger av poeter som Alain Bosquet, Eugenio Montale m.fl. Resten - åtte i alt - er romaner.

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" utkom tidligere i høst, og den er for tiden nominert til Brageprisen 2014 i klassen skjønnlitteratur - bl.a. sammen med Hanne Ørstaviks roman "På terrassen i mørket" og Ingvild H. Rishøis´ novellesamling "Vinternoveller". Etter å ha lest Rune Christiansens roman, må jeg si at jeg holder en knapp på denne. Den 18. november i år får vi resultatet av kåringen. Dette er for øvrig min første leste bok av Rune Christiansen, men den kommer ikke til å bli den siste. Bl.a. har jeg "Krysantemum" liggende på vent.

Lydia Erneman vokser opp som den eneste datteren av Dagmar og Johan Erneman på et lite småbruk i Jämtlands län nord i Sverige. I dette hjemmet snakkes det ikke i utrengsmål, og det er fremfor alt stillhet og harmoni som preger Lydias oppvekst. Ytre dramatikk har ingen plass hos dem, selv om vi aner en mor hvis utfartstrang har blitt holdt nede av en meget hjemmekjær og tradisjonsbunden mann.

"Moren hadde dekket bordet ute på terrassen. De forsynte seg fra grytene og vekslet knapt et ord før Lydia helt uanmeldt fortalte at hun ville flytte. Hun hadde fått plass ved Sveriges landbruksuniversitet i Ultuna, sør i Uppsala, og der ville hun studere til veterinær, hun ville jobbe med hester, det var det hun ville og ingenting annet." (side 7-8)

Engstelsen over at datteren skal forlate dem får moren til å fortelle om en uheldig episode fra sin ungdom, der hun kunne ha forulykket etter et fall fra en hest. Det lykkes dem likevel ikke å holde datteren tilbake. Lydia reiser av gårde, og etter dette starter hun et liv preget av ensomhet, slik bokas tittel så utvetydig signaliserer. Men der vi er vant til at ensomheten fremstår som noe unormalt, noe dysfunksjonelt som det gjelder å rydde opp i, beskrives ensomheten her som det trygge og normale, det som bringer Lydias liv i balanse. For er det noe hun kan, så er det å føre et høyst leveverdig liv i ensom majestet. Snarere er det det andre - bruddet på ensomhet - som representerer noe uforutsigbart og utrygt.

Vi følger Lydia gjennom ulike faser i hennes liv, der hun kommer i berøring med andre mennesker - som familien Brandt. Hun har flyttet til Norge og livnærer seg som veterinær.

"Hun så den lille gruppen for seg i alle enkeltheter, og det førte til at hun tenkte at hun selv nok var en typisk enslig kvinne, for det som opptok henne, det hun beskjeftiget seg med, det ville nok få andre stanse ved." (side 32)

Lydia lever uten skyldfølelse for at hun ikke besøker foreldrene så ofte - inntil moren dør og faren blir alene. Men hun vet ikke helt hva hun kan gi ham for å reparere tapet etter moren. Faren er heller ikke i stand til å definere hva han trenger, etter først nokså klønete å ha forsøkt å gi datteren litt skyldfølelse ved å fremstå som selvmedlidende. I en familie uten tradisjon for den slags hersketeknikker, biter dette ikke på Lydia.

"Hun burde kanskje ringe, snakke med ham, men hva skulle det tjene til. Han innbød verken til fortrolighet eller til umiddelbare bekjennelser. Trengte han henne, skulle han vel selv ta kontakt. Kanskje var det lysten til å forstå som plaget Lydia. Litt selvmedlidende kunne hun tenke på at det var farens strenge taushet som tøylet begges nysgjerrighet, for det lå et klart forlangende i en slik taushet, det var en distraksjon som mest av alt minnet om glemsel eller uoppmerksomhet. Som tenåring drømte Lydia om en kjæreste som verdsatte hver eneste av hennes bevegelser. Men selv om verken faren eller moren sa det like ut, lærte hun ganske snart at det var noe smålig og nærmest ondt ved slike drømmer. Man skulle leve et anstendig liv, og anstendig liv var dypest sett ensbetydende med å leve ubemerket. Men farens egen utilstrekkelighet, hva inneholdt den? Det at han forsøkte å overvinne en virkelighet som stadig vek unna? Eller plaget den ham, denne erkjennelsen av at en handling, et nederlag eller et øyeblikk av glede aldri utspiller seg så presist som et regnestykke." (side 80-81)

Bokas tittel bærer bud om at det meste av dramatikken i denne boka ikke først og fremst er av utvortes karakter. Dypest sett handler boka om hva som er et liv, eller kanskje mer presist hva som gir et liv en dypere mening. For Lydia er det hverdagens rytme som gir mening. Hun lever tett på naturen, og hennes yrke bringer både liv og død med seg. Noen ganger ser hun seg nødt til å avlive dyr for å spare dem for lidelse, selv om eieren setter seg i mot dette. Men mest av alt handler det om å redde liv, gi lindring, reparere skade. Med sin indre ro og harmoni kunne hun sikkert ha levd uten behov for noe mer og noe annet helt til sine dagers ende, om det ikke var for at omverdenen presser seg på. For Lydia er en vakker kvinne, og selv om hun ikke deler så mye av sitt indre liv med andre, vekker hun attrå hos noen av dem hun møter i sitt liv. Blant annet Edvin, en ung mann som blir vitne til et dilemma hun kommer opp i som veterinær en kveld, og som siden ikke klarer å glemme henne. Men Lydia gir ikke opp sin alenetilværelse sånn helt uten videre, og før hun tar et valg, tenker hun grundig gjennom tingene. For aldri har hun latt savnet etter noe annet og noe mer forringe sitt liv - alt det som var hennes liv der og da.

"Hun var på det rene med at ensomheten ikke nødvendigvis var et onde. Tosomheten var vel heller ikke noe bevis på kjærlighet, og hva ville en slik forbindelse egentlig gi henne? Likevel var det oppløftende at hun skulle treffe Edvin igjen, og da lørdagen kom, våknet hun og var fylt av en slags neddempet forventing, nedkjempet fordi alle formodningene hun hadde om Edvin virket så skjøre, så lette å rive i stykker. Var det hele en innbilning? Nei, det var heller det at ting var satt i gang uten at hun riktig ante hva det ville medføre." (side 125-126)

I de relativt korte kapitlene i boka, alle med besnærende overskrifter, skapes det stemninger som nesten er magiske - distanserte og nære på en og samme tid. Noen avsnitt var så vakre at jeg måtte lese dem om igjen, som dette avsnittet på side 97 i boka:

"I stallen lå den stakkars skapningen og prustet og skalv under et berg av skinnfeller og pledd. Eivors mann tok Lydia i hånden og takket henne for at hun hadde kommet. Lydia satte seg på huk og rev vekk alt som dekket hestekroppen. Det var som om hun forberedte et trylletriks. Hun sjekket hjerteslagene, åpnet de stengte øynene, lyset fløt frem i dem. Hun lot hendene gli over det grove, bastante dyret. Det var som om alt i den massive kroppen hadde låst seg, ledd og sener og muskulatur var i bend. Forsiktig klarte de tre å få hesten på beina. Den vrinsket høylytt og sparket i løse luften, slet seg fri og bykset forvillet ut på tunet så manen flagret. Det var virkelig et trylletriks. Og nå sto Lydia og visste ikke riktig hvordan det hadde gått til. Det var som en ligning hvor man har riktig sluttsum uten å kunne forklare hvordan man har kommet frem til resultatet."

Hva skiller Rune Christiansens roman fra mye annet jeg har lest? For det første er det noe helt særegent ved det rent språklige og litterære. Ikke bare er setningene i boka kunstferdige, men det er noe med hele historien i "Ensomheten i Lydia Enemans liv". Går det an å lage stor litteratur av å beskrive lykke? Ja, i alle fall når lykken defineres som indre ro og harmoni, slik det gjøres her. Jeg tenker også at det er meget spesielt at ensomhet ikke beskrives som noe dysfunksjonelt, som skal repareres. Lydia er fullt og helt seg selv nok, og hun trenger egentlig ingen andre, uten å være sær eller en outsider av den grunn. Og når hun velger seg bort fra ensomheten - unnskyld: alenetilværelsen - så er det ikke for å slippe unna noe hun frykter, men snarere for å utfordre en ukjent og usikker retning som livet byr henne. Akkurat dette får Rune Christiansen frem uten store fakter, i et språk som flyter lett og uanfektet - nærmest som poesi.

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" har bidratt til å gjøre meg svært nysgjerrig på resten av Rune Christiansens litteratur, og jeg ser frem til å utforske dette nærmere. Denne boka er en liten perle, rett og slett!

Agnes Ravatns debutbok

Som tidligere bebudet blåser det for tiden en Ravatn-vind over bloggen min - godt inspirert av at Agnes Ravatn (f. 1983) som den første norske forfatteren i historien vant bokbloggernes pris for beste norske roman i 2013 ("Fugletribunalet"). Kåringen fant sted tidligere i høst. I høst har jeg omtalt og anmeldt hennes bøker "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og "Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå" (2009). Nå har jeg kommet frem til selveste debutboka, som utkom i 2007, og som Ravatn fikk Bergensprisen for samme år - nemlig "Veke 53".

Allerede i innledningen aner vi noe solstadaktig over handlingen - all den tid det er tale om en litt mislykket lektor ved en videregående skole (jf. Dag Solstads roman "Genanse og verdighet"). Georg Ulveset er ikke bare middelaldrende og nyskilt, men han har også et alkoholproblem, i likhet med med Elias Rukla i ovennevnte roman av Solstad.

"Ein gong hadde eg ambisjonar. No har eg berre ekstrem mangel på søvn, tenkte Goerg Ulveset heilt tydeleg då han blei vekt av klokka." (side 5)

Satiren er tydelig fra første side etter denne pangstarten. Georg har mistet både gløden og gleden i livet sitt, og han har ikke annet enn kritikk og spott å dele ut til sine omgivelser. Han drikker for mye, og man kan vel si at alkoholen er den eneste gleden han har i livet. Han er glad for at han er skilt fra sin eks-kone, og ensomheten er å foretrekke fremfor tosomheten med henne. Bare én kvinne kan han aldri glemme, og det er Marlene fra tiden før han giftet seg. Han vet imidlertid ikke hvor det ble av henne.

"Georg var klassestyrar for 2AA, og dei sat allereie ved pultane sine og venta då han kom inn. Klassa var sett saman av tjuefem ukarismatiske elevar som gjorde som dei fekk beskjed om og ikkje stort meir. Til sytten-attenåringar å vera, med open framtid og draumar som ikkje hadde rokke å bli knuste enno, gjorde dei lite ut av seg. Georg la frå seg veska på katereret, sa god morgon og opna eit vindauge.
- Får me karakterane i dag? spurte ein på den fremste rekka.
- Ja, svarte Georg og stirte alvorleg utover klassa:
- Det er ikkje noko å sjå fram til, viss de trudde det.
Ingen lo. For dumme, tenkte Georg." (side 9)

Bokas tittel indikerer at handlingen er lagt til slutten av året. Selv om det av og til faktisk er 53 uker i et kalenderår, må tittelen mer oppfattes symbolsk enn reell. Som om vi snakker om noe som på et vis er på overtid, som kommer i siste time. Som om det fremdeles er håp når man skulle tro at det var for sent?

Det nærmer seg skoleavslutning før juleferien, og noen litt uheldige omstendigheter fører til at Georg møter opp full på skolen. Selvinnsikten og hans kritiske sans har forsvunnet som dugg for solen, og han er ikke i stand til å innse i tide hvilken skam han fører over seg selv. Han sliter med å finne riktig klasserom, og først etter å ha vært innom matematikklærer Myhres klasserom hvor han har erklært at han ikke har noen å feire jul med og om noen i klassen kunne tenke seg å feire sammen med ham (et spørsmål som for øvrig blir møtt med taushet), finner han frem til norskklassen sin. Han foreslår at de skal leke hangmann, hvor løsningsordet er en setning. Akkurat idet rektor entrer klasserommet, er løsningen skrevet opp på tavla - "Marie Hamsun er lesbisk" - og det gjør, for å si det mildt, ikke akkurat saken noe bedre ... Fadesen kan komme til å koste ham jobben.

Juleferien blir alt annet enn forutsigbar, men selv om den beske humoren fremdeles er svært nærværende, overtar sakte, men sikkert tristessen ... For mye av det som skjer får i grunnen latteren til å sette seg litt fast i halsen til slutt. Så spørs det om det er håp for den godeste Georg til slutt, eller om alkoholen kommer i veien for hans lykke ...

Agnes Ravatn skrev romanen "Veke 53" i en alder av 24 år, og bare dette i seg selv gjør meg aldri så lite imponert. Det som i tillegg gjør meg imponert er at hun skriver om en middelaldrende manns liv - et liv så fjernt fra en ung kvinnes liv som vel mulig.

Boka er skrevet i Ravatns umiskjennelig humoristiske stil. Innenfor genren satire er det lov å bruke ironi og overdrivelser, fremstille persongalleriet på en karrikert måte og å gjøre narr av folk. At alvoret likevel skinner igjennom fra tid til annen, er også en del av det hele. Jeg opplever at Ravatn behersker dette godt, selv om boka her og der er bærer noe preg av være en debutants verk. Dette merket jeg først og fremst ved at den spenstige starten, som bar bud om noe større, avtok litt etter hvert og førte til en noe tammere slutt enn jeg håpet på.

Agnes Ravatn skriver like fullt godt, og selv om persongalleriet fremstår noe karikert, opplevde jeg Georg Ulveset som en troverdig figur. Ravant beskriver Georg på en slik måte at jeg etter hvert ønsket at det skulle gå godt med ham til slutt. For bak det tøffe oppsynet hans, er det absolutt følelser, og det finnes et ønske om at livet skal romme noe mer enn det som så langt i livet har blitt ham til del. Ja, han drømmer kort og godt om den store kjærligheten. Klarer han til slutt å ta i alle fall ett riktig valg i livet sitt?

"Veke 53" er en lettlest og morsom bok som jeg uten videre kan anbefale varmt!

Her skal jeg begynne på "rovdyret" av Jan Erik Fjell og gleder meg stort. Har virkelig slukt alle de tidligere bøkene hans, er meldt ganske mye regn her i helga så det blir sikkert lesevær. Håper på litt opphold så jeg får lufta hunden uten å bli klissvåt. God lesehelg til deg og alle bokelskere. Høsten er kjempefin og ingenting som å krype opp i sofaen med pledd, bok og vin!

Nei, det er jeg veldig enig med deg i, jeg synes kunsten å høre hjerteslag var helt fantastisk og den var rørende og nydelig skrevet. Dette ble for virkelighetsfjernt for meg. Klarer ikke å tro eller relatere meg til at døde kan ta over tankene til levende for så å fortelle sin historie, nei dette var ikke min greie rett og slett. Fullførte, men koste meg ikke, måtte bare se hvordan det gikk. Grei slutt var det nå i det minste.

Jeg har lest ut første bok, men skal ikke røpe noe av innholdet for dere andre.
Krig er ikke vakkert og det får vi også beskrevet og bekreftet i boka. Soldater lider både fysisk og psykisk, slik har det alltid vært, vi vet det alle, men likevel kriger vi som aldri før. Det må være noe i menneskets natur som gjør oss til krigshissere.
Vi blir ikke så godt kjent med hver enkel soldat, men nok til at jeg danner meg et bilde av både personen og omgivelsene. Vi får vite nok, og slik var det for meg også i forrige bok vi samleste Vi kommer ikke under huden på personene men det gjør egentlig ikke så mye for meg, her er det de ytre rammene som er det viktigeste.
Tror nok mange kan vegre seg for slike bøker der en vet hvilke enorme lidelser og død krig medfører.
Jeg har tidligere lest slike bøker, bl.a. Victor Hugo - 1793 og Stalingrad - Antony Beevor .

Venter nå litt før jeg begynner på bok 2, så jeg ikke kommer helt i utakt med dere andre.

WOW! Beste krim/thriller jeg har lest på lenge. Ikke et dødpunkt, absolutt fantastisk spennende fra første til siste side. Veksling mellom nåtid og fra krigen flettet seg sammen, men slutten overrasket. Her kom ikke plottet frem før de aller siste sidene....gleder meg stor til neste bok, håper at Sveen klarer å holde dette nivået, da er han jammen god! Venter i spenning! ANBEFALES!

Når kristendommen blir politisk ...

Dag Hoel (f. 1962) er norsk fotograf, filmprodusent og forfatter av dokumentarbøker. Før "Armageddon Halleluja!" har han utgitt tre bøker; "Dette er Cuba, alt annet er løgn!" (1996), "Veien til Damaskus" (2012) og "Liv laga" (1991) sammen med Rolf Jacobsen. De tre siste utgivelsene er det Spartacus forlag som har stått bak. Jeg hørte Dag Hoel presentere sin bok på Pax og Spartacus´felles pressekonferanse tidligere i høst, og det var tilstrekkelig til at en interesse for temaet ble tent. Fra før av har jeg interessert meg sterkt for Midtøsten-konflikten, og leser en del av den litteraturen som kommer om dette temaet på det norske bokmarkedet - senest Hanne Eggen Røisliens "Israelerne - kampen for å høre til", Åshild Eidems "Spillet om Gaza", Peter Normann Waages "Midtøsten etter den arabiske våren" og Amin Maaloufs "Identitet som dreper" - bare for å nevne noen.

"Vi snakker om politisk islam, men sjelden om politisk kristendom. For det finnes kristne som elsker Israel fordi det er Guds trone på jorda. For dem var opprettelsen av den israelske staten i 1948 fullbyrdelsen av en profeti. Jødenes tilbakevending til landet de fikk av Gud, bekrefter at Armageddon, verdens undergang, er nært forestående. Inntil da må det være krig i Midtøsten. Og fredsarbeid er å motsette seg Guds vilje."

Slik presenteres boka av forlaget. Dag Hoel har under sitt arbeid med boka vært både i Setesdalen, i Texas og i Israel for å finne svaret på hvem kristensionistene er, hva de står for og hvilken innflytelse de faktisk har i det politiske landskapet i verden. I USA har de en betydelig definisjonsmakt over det politiske livet, og også i Norge er det mye aktivt menighetsarbeid blant kristensionistene, hvor noen kaller seg Israel-venner. De støtter Israel nær sagt uansett hva Israel foretar seg, selv når helt fundamentale menneskerettigheter settes til side. Alt for den gode sak - nemlig at endens tid er nær, og faktisk kan trenge litt drahjelp - for så skal Jesus komme tilbake og regjere verden fra Jerusalem.

"Fra tid til annen møter jeg troende kristne som støtter Israel med urokkelig inderlighet. Kjærligheten til jøder er en grunnstein i deres livssyn, og man skal elske Israel.

Hvorfor skal man egentlig det?

Boka kaster et lys over en politiskreligiøs overbevisning som kalles kristen sionisme. Kristensionistene er oftest fundamentalister - de leser Bibelen bokstavelig. De ser på Israel som fullbyrdelse av profetier. Jødenes tilbakevending bekrefter at vi nærmer oss det endelige slaget mellom gode og onde krefter ved Armageddon - Ragnarok. Inntil da skal det være krig i Midtøsten.

Når Jesus har nedkjempet arabere og russere og alle Satans styrker ved Armageddon, vil jødene nå målet Gud har for dem - de vil ta imot Jesus." (side 7)

I likhet med svært mange nordmenn som vokste opp på 1960- og 70-tallet, bar også Dag Hoels oppvekst preg av en hel del religion. I tillegg er hans kone pinsevenn, leste jeg i et intervju med ham. Selv om han ikke er religiøs selv, kan han sin Bibel-historie - nok til å stille mange åpne og nysgjerrige spørsmål under sine reiser både i Israel, Norge og USA. Det fine med boka er at han tross egen skepsis gjør dette på en svært respektfull måte. Han oppnår tillit og åpenhet, og ingen av dem han er i kontakt med gir opp tanken på at han nok skal bli en av dem. Han blir bedt for, han blir forsøkt frelst, han blir belært - men like fullt blir påvirkningen aldri mer enn utvortes, for å bruke hans egen beskrivelse av dette. Det trenger liksom ikke inn i ham.

Den som trodde at det er gratis å gå på bedehus, tar skammelig feil. Over alt forventes det donasjoner til kollekten, og man er da moderne og tar kredittkort også, må vite! Det er frelse i Visakortet.

"De kristne holder ondskapen tilbake med bønn, men etter opprykkelsen, når bønnene forsvinner fra jorda, går det galt med verden.
- Det blir et helvete vi ikke har sett maken til, det står jo det! Satan kommer ned til jorda, sier Roger, og det er som han gyser inni den burgunder genseren. Han må en tur ut på kjøkkenet for å spytte ut det som er igjen av snusen.

Etter sju år med lidelser kommer Jesus. Han stiger ned fra Oljeberget, og det er så kraftfullt at det revner i to. Så tar han kommandoen og avgjør slaget ved Armageddon. Jesus og englene jager Satan og Antikrist fra jorda, og så begynner endelig Jesu tusenårige fredsrike." (side 19)

I USA representerer kristensionistene en reell maktfaktor, og Obama har ingen høy stjerne siden han ikke applauderer alt Israel gjør, men tvert i mot er meget kritisk. (Enkelte har endog gått så langt som å hevde at det er han som er Antikrist - min bemerkning.) Det finnes for øvrig også jøder i USA som tar sterk avstand fra den nasjonalreligiøse politikken i Israel - ikke bare blant de sekulære, men også i de ortodokse miljøene.

Noe av det skumleste er at apokalyptikerne mener at endetiden ikke kommer av seg selv, men må antennes ... Det er til å bli skikkelig mørkeredd av!

"... For første gang i historien er tilliten stor mellom kristne og jøder.
- Det som samler oss er en milliard muslimske fiender. Uten dem ville vi krangle, men fordi muslimene truer oss, står vi sammen.

Tilliten mellom jøder og kristne, som vi selv er eksempel på med vårt besøk, er ikke uten nyanser. I deler av kristenheten er skepsisen til Israels politiske forehavende voksende. Men israelerne opplever at blant konservative og fundamentalistisk troende, er det sterk oppslutning om Israel, og det er betydelig felles politiskreligiøs grunn å stå på. Kristensionistiske grupperinger, som European Coalition for Israel og Jerusalem Summit, driver omfattende lobbyvirksomhet mot EU og Washington for det de mener er Israels sak. De samarbeider tett med den politiske høyrefløyen i Israel." (side 144)

"- Jødene har fått noe nå, i 1948 og i 1967, men Det lovede landet er mye større. De får kanskje ikke hele området før i Tusenårsriket, men de er på vei mot det som profetene og Gud har lovet dem. Det strekker seg fra Eufrat i Irak og inn i Egypt. Det er deres framtidige land.

Jeg spør hvorfor det er riktig å støtte de jødiske bosetterne?

Det jødiske folket er hovedpilaren i Guds frelsesplan for menneskene. Det er det enkle svaret. Realitenene er at folk, kristne eller ei, har de forskjelligste grunner til å støtte Israel. Noen reagerer på måten jødene blir behandlet i media. Noen er opptatt av Holocaust. Men Karmels støtte til Israel er bibelsk." (side 190)

Dag Hoel konkluderer i sin bok med at kristensionistenes fremferd overfor Israel fører til økte spenninger og ikke til fred i Midtøsten. I stedet bygges konfliktnivået opp - nærmest for å fremskynde Armageddon ...

Med lun humor og varme skildrer Hoel møtene med de innvidde i de kristensionistiske miljøene. Jeg har fått med meg at noen mener han er sarkastisk og ironisk, men selv er jeg ikke enig. Noen sider ved miljøene han har vært borte i, har imidlertid en del naivistisk ved seg, og det er dette jeg opplever skinner litt igjennom fra tid til annen. Dersom Hoel ikke skulle ha skrevet om dette, ville bokprosjektet hans ikke vært annet en en ensidig hylling av miljøet. I stedet opplever jeg at boka er svært balansert og reflektert, og at han i sin tilnærming er respektfull til det siste. Beundringsverdig respektfull, vil jeg understreke. Han kunne virkelig gått mye lenger! Men det hadde kanskje kostet mer enn det smakte?

"Armageddon Halleluja!" er en spennende og interessant bok om et fenomen som jeg kjente nokså lite til før jeg begynte å lese den. Han har helt rett: muslimsk fundamentalisme eller politisk islam har vi hørt mye om. Mens kristen fundamentalisme har vært mye mer ukjent - kanskje bortsett fra i USA, hvor man som politiker ikke kommer særlig langt dersom man ikke har sin bibeltro i orden.

Boka fremstår som en slags reiseskildring fra Setesdalen, en tur innom Texas og til en bussreise i Israel. Litt rotete til tider var den, slik at det var litt vanskelig å finne tråden noen ganger, og en del gjentakelser ble det også. Samtidig gjorde dette boka til noe ganske annet enn en akademisk avhandling, og nettopp dét var faktisk litt befriende. Det gir fremstillingen et sjarmerende og personlig preg, og jeg kan illustrere dette ved å sitere følgende fra side 112:

"Tilbake på hotellet, med slitne knær etter Jerusalem-marsjen, slår Ingar og jeg av en prat om hvasom skal skje med jødene under krigene i trengselstiden, før Jesus kommer. Ingar viser til profeten Sakarja. Han har det klart. To tredjedeler av jødene skal utryddes. Noen troende mener at denne utryddelsen allerede har skjedd. Andre mener det vil komme, forklarer Ingar.

Jeg synes det er for galt. Jeg vil ikke ha en slik Gud, og jeg tilstår overfor Ingar at jeg gir Den hellige ånd mye å jobbe med etter affæren med Jan Hanevold. Det virker ikke som Han klarer å hamle opp med meg. Ingar på sin side mener jeg må være tålmodig. Det kommer, om ikke så brått. Men det nytter ikke om man er uvillig. Det å bli frelst er en bestemmelse man tar. En må ønske det.

Kanskje det er der det stikker. Jeg forsvarer meg med at jeg ikke kan bestemme meg for en omvendelse jeg ikke kjenner noen trang til. Ingar er uforsonlig på dette punktet."

Dag Hoel er innom mange temaer; som Karmel-Instituttet, som religiøs nasjonalisme, som nybyggere i Samaria, som Israel-venner og kristensionisters pilgrimsreiser til Israel, som løvhytttefesten og en hel del annet. Hans bok er et fint tilskudd i debatten om politisk religiøsitet, som har en tendens til å overfokusere på islams rolle. Vi har det i aller høyeste grad innenfor kristendommen også!

Har du interesse for denne problematikken - ikke nøl med å lese boka!

En brannfakkel av en bok om Nordsjø-dykkerne!

Om forfatteren:

Frode Fanebust (f. 1968) er først og fremst sakprosaforfatter, og man kan vel egentlig si at han har spesialistert seg på å avsløre skapte myter både på det ene og andre området. Før denne siste boka "Dypt urettferdig", som handler om Nordsjødykkerne, har han skrevet "Krigshistorien - Toralf Fanebust og sannheten" (2009), "Selvbedraget - Norge og klimakrisen" (2010), "Krigshistorien - Oppgjør med mytene" (2010), "Oljelandet - Fortellinger fra innsiden" (2012) og "Makt - Myter - Media: Det er mye verre enn du tror" (2013). Bortsett fra den siste boka, som er utgitt på Kolofon, er samtlige av hans bøker utgitt på Pax forlag. Så også den aller siste.

Frode Fanebust er for øvrig utdannet siviløkonom ved NHH og har i tillegg bachelor i historie fra UiS, hvor han for tiden tar mastergraden i historiedidatikk.

Om bakgrunnen for boka:

Jeg var tidligere i høst på pressekonferansen til Pax og Spartacus på bokhandelen Eldorado, og en av dem som presenterte sine bøker var nettopp Frode Fanebust. Jeg ble så grepet av hans korte presentasjon at jeg siden aldri var i tvil om at nettopp denne boka måtte jeg bare få med meg. For det handlet om historisk bedrag og det handlet om en helt marginal gruppe i samfunnet som har fått mye oppmerksomhet i media over flere år. En gruppe som er fremstilt som så elendig behandlet av staten Norge at penger aldri blir nok - selv om det hele kanskje handler aller mest om penger likevel, når det kommer til stykket?

Hvordan har noen få dykkere, blant annet dekket bak organisasjonen Nordsjødykker Alliansen, en organisasjon hvis medlemsmasse er hemmelig, klart dette? Kanskje ved hjelp av et knippe journalister som er brukt - bevisst eller ubevisst - som mikrofonstativer eller som "nyttige idioter" - og som ikke har utøvd en viss sunn kildekritikk - kanskje av frykt for å ødelegge en god historie? Journalister som fremtrer mer som aktivister enn som de kritiske journalister man skulle anta at de i sin tid ble utdannet som? Ja, for det må være lov å sette det hele så vidt på spissen når vi som har fulgt med i debatten, har blitt presentert for dødstall på 20 % - ja, enkelte steder opp mot 40 % - mens det i realiteten var fire - 4 - norsk dykkere som døde i Nordsjøen (av dykkerrelaterte skader) på norsk sokkel over 25 år (1965 - 1989)? Totalt døde 17 dykkere i denne perioden, de fleste britiske, og altså fire norske. Dette er utførlig dokumentert og etterprøvbart i Frode Fanebust sin bok, jf. også en tabellarisk oversikt på side 180 i boka. De døde er dessuten navngitt, slik at det ikke skulle være rom for tvil hvem Fanebust viser til i sitt tallmateriale. Og dersom det verst tenkelige skulle være tilfelle - at vi heller ikke kan stole på denne boka - burde det være en veldig enkel sak å komme opp med flere navn, og motbevise Fanebusts påstander!

Fanebust har hatt samtaler med mange nordsjødykkere, men mange tør ikke å stå frem med fullt navn av frykt for hva som da kan skje ... Det beskrives sterke krefter i miljøet, som har vært preget av konflikter mellom ulike grupperinger i en årrekke.

Fanebust er for øvrig ikke den første som stiller et stort spørsmål ved mangelfull kildekritikk fra journaliststanden. Finn Sjue gjorde det også i boka "Journalistikkens uutholdelige letthet". Og for å si det sånn: det er ikke bare i Nordsjødykker-saken at kildekritikken nærmest har vært fullstendig fraværende. Slik er det på mange andre områder også, særlig der den lille mann står opp mot staten, og hvor journalistene "føler" at det er veldig mye troverdighet ute og går, uten at man sjekker sannhetsgehalten gjennom nokså enkle grep. Eller i det minste spør seg om det kan være tale om andre agendaer, vikariende motiver m.m.

Frode Fanebust hevder at det norske samfunnet er rundlurt i det som har blitt kalt dykkersaken.

"En milliard kroner eller mer er sløst bort på en gedigen bløff. Pressens og politikkens udugelighet seiret over kildekritikken og fornuften, med det resultat at millioner ble gitt i erstatning til mennesker som ikke skulle fått en krone.

Bløffen har pågått i mange år og i ulike medier: aviser, bøker, radio, TV. Og den lever i beste velgående. Faktisk har den vokst seg så stor og modig at den har gitt oss en parallell virkelighet, hvor enhver nordsjødykker er en helt. En helt som har blitt rost opp i skyene av landets statsminister, for så å bli sveket. En helt som egenhendig har hindret en plattform å tippe rundt, men blitt nektet sin rettmessige belønning. En helt som har ofret alt for det norske samfunnet, men som verken fikk takk eller oppreisning.

En helt - og et offer.

Hele tiden fantes en sannere historie tilgjengelig. Man kunne ha spurt andre nordsjødykkere enn dem som alltid bar ropert, og fått vite dette:

(Vi har) prøvd å mane til varsomhet, både i miljøet og overfor journalister når fiksjonen har tatt overhånd. Men når journalistene gir blaffen, nører de opp under ulykksalig splittelse. Når vi likevel har valgt å ta et oppgjør med kulturen, skyldes det vår frykt for fremtiden. Sett at vi vinner fram i rettssalen. Da vil et erstatningsoppgjør koste samfunnet fem milliarder (pluss/minus). Da er det ikke lenger synd på oss, og journalistene vil granske oss med millimetermål. Ganske fort vil det komme fram at mange har bløffet sin egen og andres rolle. Dermed kan hele gruppen bli hengt ut, også uskyldige, til spott og spe i den enkeltes lokalmiljø. Ved å ta belastningen, kan vi i hvert fall hevde at dykkerne selv har tatt et oppgjør med omtrentlighetskulturen som media dyrker." (side 7-8)

Om boka:

I bokas første del redegjør forfatteren for hva dykkeryrket egentlig innebærer. Ja, for dykking er ingen ufarlig "sport", og mye kan gå galt dersom man ikke vet hva man driver med. Ulike gasser kan være livgivende på enkelte dyp, og rene giften på andre dyp. Den store frykten er dykkersyken, og trykk-kammerbehandlingens varighet er proposjonal med hvor langt ned dykkeren har vært. For det er ikke vann som først og fremst kjennetegner dykking, men trykk. (side 23)

Hvor sanne er alle historiene om de mest hårreisende dykk? Alle dykkere pliktet å føre sin egen dykkerlogg, og her fremgikk samtlige dykk m.m. som de hadde gjennomgått. I Nordsjødykker-saken gjelder imidlertid at jo mer spektakulære historier om egne dykk, jo mindre sannsynlig er det at denne dykkerloggen er tilgjengelig. Mistet i brann, stjålet av eks-kona, gjenglemt her eller der - dette er historier som forklarer hvorfor loggene - "de mest interessante" - ikke er gjenfinnbare.

"Vi endrer fakta hele tiden, skriver om historien for å gjøre tingene enklere, for å få dem til å passe med vår foretrukne versjon av hendelsene. Vi gjør det automatisk. Vi skaper nye minner uten å tenke. Hvis vi forteller oss selv at noe hendte mange nok ganger, vil vi begynne å tro det, og etter hvert kan vi faktisk huske at det hendte.
- Steven "S.J." Watson" (side 61)

Noe av det mest hårreisende som har skjedd er at enkelte politikere har sammenlignet nordsjødykkerne med krigsseilerne. Mer enn 4300 norske sjømenn mistet livet under andre verdenskrig - som en direkte følge av at minst 673 skip ble senket. Noen av krigsseilerne overlevde flere torpederinger og kom hjem som menneskelige vrak. Både de som døde og de som overlevde ofret virkelig alt for Norge. De fleste valgte i utgangspunktet heller ikke selv å bli krigsseilere, for det var på mange måter omstendighetene som gjorde at det ble slik. De seilte i utenriksfart da krigen brøt ut, og så kunne de ikke lenger vende hjem sånn helt uten videre. Det var ikke på noen måte eventyrlige avlønninger som lokket. Når krigsseilerne likevel valgte å fortsette å seile, og ikke gå i land f.eks. i England, snakker vi både om et aktivt valg og om virkelig å ofre seg. Mange fikk ikke en gang en anstendig lønn med risikotillegg. (Les mer om dette i Kristine Storli Henningens bok "Om vi heftes", som utkom tidligere i år.)

Kan man si det samme om nordsjødykkerne som krigsseilerne, fire døde i alt (eller fem dersom man teller med en norsk dykker som døde på britisk sokkel)? Hvor blir faktum om eventyrlige avlønninger, som lokket til tjeneste, av? Ja, det faktum at mange valgte dette yrket selv om det var risikabelt, fordi det var så god fortjeneste å hente når det gikk bra. Og det gikk bra for de aller fleste - akkurat dette må vi ikke glemme! I tillegg til de fire (eller fem) døde, fikk en del dykkere selvsagt senskader. Men antallet, som bygger på den såkalte Haukeland-undersøkelsen, ble forvrengt i media, slik at det så ut som det snarere var regelen enn unntaket at man var kvestet for livet etter en yrkeskarriere som dykker i Nordsjøen. Sannheten var at det kun dreide seg om 1-2 % som fikk invalidiserende senskader. For øvrig et tankekors at det av Haukelands rapport fremgikk at mange av dykkerne var traumatisert fordi de hadde vært vitne til så mange dødsfall. Hvilke dødsfall, spør Fanebust, idet han retorisk gjennomgår de dødsulykkene som fant sted, og hvor det som går igjen nettopp var fraværet av vitner. Det forhold at man skulle ha sett så mange av sine arbeidskollegaer dø, førte for øvrig til at diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PTSD) satt noe løst. PSTD er en diagnose som i det vesentlige bygger på skadelidtes egen beskrivelse av traumer, og som er vanskelig å overprøve utover at man evt. må verifisere at opplevelsene som sådann er sanne. Dette ble i liten grad gjort - utover at Haukeland-rapporten åpnet for at ikke alle snakket like sant.

Noe av det jeg likte med Frode Fanebusts bok - fordi dette viser at han ønsker å balansere sin fremstilling - er at han beskriver et kynisk arbeidsliv, der enkeltpersoner ble både brukt og misbrukt, der myndighetene burde ha vært mer på banen men var sørgelig fraværende (og lot seg blende at profesjonelle oljeselskapers representanter), der en arbeidsmiljølov ikke gjaldt for dykkerne, som kanskje kunne trengt ekstra vern, der dispensasjoner fra myndighetene var det vanlige og ikke at man fulgte hovedreglene osv. Fanebust neglisjerer ikke at dette er et faktum. Han neglisjerer heller ikke at det er skammelig at norske myndigheter ikke tok ansvar tidligere. Saken er at denne delen av historien er "god nok" for dem som var ute etter å lage skandale av det som skjedde. Men på et eller annet tidspunkt tok det helt av, og den historien som stort sett har fått lov til å versere i de seneste år, er rett og slett ikke sann. Dette bedraget har ført til at alle (?) nordsjødykkere har fått om lag 5 millioner i erstatning - enten de rent faktisk ble skadet eller ikke. Det er altså ikke gjort noe forsøk på å differensiere mellom dem som selvsagt var i posisjon til å få erstatning, opp mot dem som ikke skulle hatt det (og som utgjorde flertallet).

Hvor spesielle var egentlig dykkerne?

"Dødsrisikoen for nordsjødykkerne i norsk sektor har sannsynligvis vært høyere enn for sammenlignbare yrkesgrupper, men i virkeligheten på et nivå mellom en fjerdedel og en femtedel av dødelighetstallene som har vært referert i mediene. Totalt har 17 dykkere omkommet i norsk sektor, fire av dem nordmenn. Til sammenligning har 44 nordsjøarbeidere omkommet i fallulykker, 49 i helikopterulykker og 141 i ulykker som skyldes konstruksjonssvikt.

Det er dokumentert at noen dykkere er påført varige og til dels alvorlige fysiske helseskader som en følge av dykkingen. Men Haukeland-undersøkelsen viste også at flertallet av pionerdykkerne hadde en helse på nivå med jevnaldrende som ikke hadde vært dykkere. Forskerne problematiserte selv at sykdom ikke behøvde å ha sammenheng med karrieren som dykker, samt at det var indikasjoner på at ikke alle hadde gitt sannferdige opplysninger. Mediene ser ikke ut til å ha fanget opp forskernes advarsler. De har også vist liten interesse for helseskader hos andre nordsjøarbeidere, tross at det er dokumentert både løsemiddelskader og høyere kreftrisiko, samt forsøk fra oljeselskaper på å tildekke virkeligheten gjennom egne rapporter og ved å legge hindre i veien for fri forskning." (side 156)

Fanebust navngir også en norsk journalist som har fått pusle omtrent alene med dette i en årrekke, hvilket han betegner som oppsiktsvekkende. Hvorfor var ingen andre journalister interessert i en sak som dette? Og hvorfor gravde ingen dypere i saken? I stedet ble det bare skrapt i overflaten, og dermed kunne dette skje.

"At nordsjødykkerne kjemper for sin sak, er å forvente. At de selv - og deres kamporganisasjoner - påstår at de står i en særstilling, er helt naturlig. Men vi andre kan med fordel tenke litt grundigere over om de har rett." (side 156)

Helt til slutt i sin bok tar Fanebust opp det store paradokset om at 271 av de i alt 288 som har omkommet i arbeidsulykker i norsk sektor av Nordsjøen, ikke var dykkere.

"Hvem snakker for dem og deres pårørende, og for de etterlatte eller to eller fem tusen nordsjøarbeiderne som siden 1967 må ha blitt minst like skadde og traumatiserte som mange av pionerdykkerne? .... I rettferdighetens navn: Burde ikke også disse fått sine millioner i erstatning? Det vil være den naturlige følgen av hvordan samfunnet taklet dykkernes krav. Og det ble faktisk gitt erstatning til de overlevende ved Kielland-ulykken, til og med en "romslig" en, om vi skal tro den offentlige utredningen som kom i etterkant. De som ikke var (synlig) skadet fikk 25 000 kroner. De som var blitt skadet fikk mellom 50 000 og 425 000, avhengig av alvorlighetsgrad." (side 168)

Og videre på side 169:

"Det er med andre ord ikke spørsmålet om millionerstatninger som er absurd, men samfunnets skylapper i forbindelse med en enkelt yrkesgruppe og politikernes håndtering av pionerdykkerne. Vi burde hatt - og må få - en bedre beredskap for dem som opplever traumatiserende ulykker og kollegers død. Det må gis rom for yrkesskader som ikke følger en vedtatt mal. Her finnes det nyttig lærdom å trekke av dykkersaken. Men det fantes aldri noen grunn til å sortere en liten gruppe arbeidere og drysse mer enn en milliard kroner utover dem. Det var et narrespill som fikk oss til å glemme det som var større og viktigere."

Frode Fanebusts bok fremstår både som grundig, troverdig, godt dokumentert og tankevekkende. Det kanskje aller verste er at dette ikke er det eneste området hvor dårlig kildekritikk fra medias side er med på å skape historier uten rot i virkeligheten. Slik det ofte kan bli når man aldri spør den hvis side som byr på "den beste historien", hvilken agenda de har ... Det holder ikke å "føle" at noen er mer troverdig enn andre, og norsk journalistikk bør være tuftet på mer enn tilgrunnliggende konspirasjonsteorier om at staten eller andre aktører hele tiden forsøker å unndra sitt ansvar.

I dykkersaken var det i ytterste konsekvens ikke opplagt at det var staten - og ikke oljeselskapene selv, som jo faktisk var dykkernes arbeidsgivere - som skulle ta hele ansvaret. "De lærde" har stridet om dette i en årrekke, og det er vel derfor ikke tilfeldig at en sak som dette måtte gjennom hele rettsapparatet i Norge og altså helt opp til Høyesterett , før domstolen i Strasbourg kom med den endelige dommen som Norge må rette seg etter. Mange av manglene som har vært presentert underveis i det som kalles Nordsjødykker-saken, har mer skyldtes dårlig kompetanse og elendige systemer enn unndragelse satt i et bevisst system (slik konspirasjonsteoretikerne påstår). Bevares - det fritar selvsagt ikke for ansvar - men det hele blir tross alt seende litt bedre ut - og sannere! - når systemet ikke i tillegg skal demoniseres.

Jeg håper at denne boka blir lest av riktig mange og at det kommer opp en samfunnsdebatt i kjølevannet av avsløringene. Evaluering er et riktig trendy moteord for tiden, men det betyr i grunnen bare at man i etterpåklokskapens grelle flombelysning må lete etter hva man kan lære av dette - forhåpentligvis uten for mange tendenser til syndebukk-tenkning (for det kommer det jo sjeldent noe godt ut av - i alle fall vil de som aller mest trenger å lære noe av dette, antakelig gå i skyttegravene og begynne å skyte tilbake i stedet, slik vi dessverre har sett tendenser til allerede hos enkelte politikere ... Hvorfor ikke lese boka først, liksom?). En sunn og god evalueringsprosess vil forhåpentligvis føre til at sentrale aktører lærer noe av dette, og tenker seg litt mer om neste gang man står oppe i et lignende dilemma. Joda, en god historie - men er den sann? Eller: representerer den hele sannheten? For eksempel ... I siste konsekvens maktmisbruk på sitt verste ...

Jeg for min del har mye godt mistet interessen for den norske journalistikken på en rekke områder, fordi den fremstår som for løssalgsorientert (les: fordummende) med all sin ufullstendige kildekritikk. "Den gode (og salgbare) historien" er alt som teller ... Balansen er fraværende. Da blir man ikke klokere av å lese - bare dummere. Det verste er at slik journalistikk bidrar til å skape parallelle og usanne virkeligheter, som våre rikspolitikere biter på!

Jeg anbefaler Frode Fanebust sin bok "Dypt urettferdig" på det varmeste! Måtte han få Fritt Ord-prisen for denne modige boka! Og så er jeg spent på hva denne boka vil føre til ...

Når kjærlighetssorg nesten dreper ...

Hanne Ørstavik (f. 1969) debuterte med romanen "Hakk" i 1994, og har totalt utgitt 15 bøker (herunder 11 romaner). På Wikipedia finnes det en utdypende artikkel om Ørstaviks bibliografi. På forlagets nettsider kan man dessuten lese at hun har mottatt 10 litteraturpriser i årenes løp, deriblant Amalie Skram-prisen og Brageprisen.

Jeg har tidligere ikke lest en eneste bok av Hanne Ørstavik. Dvs. jeg har faktisk prøvd meg på lydbokutgaven av "Presten" en gang, men jeg ga ganske fort opp fordi oppleseren ble helt feil for meg. Et lite google-søk viser at forfatterens selv leser noen av sine egne bøker, så det kan jo være verdt et forsøk ved en senere anledning. I alle fall - siden har jeg hatt det for meg at Ørstavik ikke var "min" forfatter. Jeg skjønner jo nå at det har vært veldig dumt av meg, fordi jeg dermed har gått glipp av mye god litteratur.

Hanne Ørstaviks siste roman har allerede rukket å bli fremsnakket av mange i det siste - så pass at jeg tenkte at nå hadde jeg en sjanse til å bli kjent med denne forfatteren, en gang for alle. "På terrassen i mørket" handler om en dyp, dyp kjærlighetssorg. Egentlig en bok jeg tenker at mange har drømt om å skrive selv etter å ha opplevd en kjærlighetssorg man nesten trodde at man skulle dø av ... Men ikke bare er det svært vanskelig å skrive om kjærligheten og mangelen på den, uten at det blir banalt. I tillegg har Ørstavik i denne romanen tatt det hele så mye, mye lenger ...

Sosialantropologen Paula har brutt med Jostein, mannen hun har vært forelsket i de siste to årene. Det har vært et ødeleggende forhold for henne, et forhold der hun nesten mistet seg selv. Hele tiden i evig angst for å miste ham til alle de andre kvinnene hun etter hvert skjønte at han hadde forhold med. I tillegg til det nedslående i at det kanskje ikke var henne han begjærte mest ... Så bestemmer hun seg for at hun vil reise bort, til Spania. Der har hun bestemt seg for å bli eskorte-pike, som ledd i et slags sosialantropologisk prosjekt. Hjemme tar moren hennes seg av datteren, som er syk. I bokas åpningsscene sitter hun på terrassen i Spania, og stirrer ut i mørket, mens hun filosoferer over sin måte å elske på.

"Over i MIN egen kjærlighet? Hva mener jeg med det? Er ikke alle mine måter å elske på, min kjærlighet?

Jeg mener en måte å elske på hvor jeg ikke forsvinner. Hvor jeg ikke bare får gjennom å gi, nærmest induserer den følelsen jeg trenger å få, inn i den andre, så den andre skal kunne sende den tilbake til meg.

For det var sånn jeg elsket pappa. Sånn jeg kunne få noe av ham, den mannen som ikke orket gleden min, den ble for mye, annet enn når han selv var glad. Som ikke orket at jeg var svak og trengte støtte, for han trengte så mye støtte selv. Paula, sa han da, Paula. Og bare så på meg, med det blikket som sa, ja, hva sa det. Hit, men ikke lenger. Ikke mer nå. Nå er det nok, Nå må du reise deg i deg selv, klare deg. Sa det det? Eller var det bare en kant, en vegg, en grense. Og at å gå over den, var å gå ut i vannet av forakt. Og at for hvert skritt ut der, fikk jeg ikke mer, men mistet. Mistet alt jeg trengte å få. Så jeg lot være å gå. Gikk ikke over den grensen. Lagde en grense i meg selv, istedenfor. Stivet av, klarte meg. Jeg har vært så flink til å klare meg. Også det var noe han foraktet meg for. Beundret, og foraktet. Du er så flink til å klare deg, du, Paula. Den harde stemmen, da, hvert ord sagt som var jeg en pinne han spikket på." (side 13-14)

Vil hun klare å komme nærmere seg selv, ikke risikere å forsvinne, dersom hun isolerer følelsene fra det seksuelle? Gjennom å utforske eskorte-bransjens hemmeligheter? Eller handler det hele om en gang for alle å bli sett, selv om mennene hun eskorterer har betalt for hennes tjenester? Når de faktisk bare ønsker hennes selskap og ikke noe annet, hvordan skal hun takle det, hun som har opplevd det såre i ikke å bli begjært av mannen hun elsket så høyt, men som ikke egentlig ville ha henne, og i hvertfall ikke på annet enn sine egne premisser?

Uansett hvor mye Paula forsøker å skyve Jostein vekk, uansett hvor mye hun kommer til at hennes måte å elske på og dermed mislykkes i kjærligheten, har røtter lenger tilbake enn til deres første møte - uansett: han og fortiden hennes følger med på lasset. Hjelper det å forstå alt? Forstå forbindelseslinjene mellom barndommens behov og den voksne kvinnens evne til å la seg oppsluke i et destruktivt forhold? Hjelper det i det hele tatt?

" ... jeg forstår det ikke. Hva er det for elsk. Helvete! For det er jo bare smerte, det er ingen gjensidighet. Men kanskje er det gjensidigheten som er en illusjon. Er det forestillingene mine om kjærlighet som er falske. Som er en slags demokratisk likevektige. Men at i praksis er det ikke sånn? I praksis er det bare pain. For den ene eller den andre. Hva er så å elske, kan jeg forvente meg at det er godt?" (side 52)

Kanskje er svaret at det verste er når den som elsker minst ikke lar den som elsker mest være i fred ... Det blir som et sår som aldri gror, som aldri lukker seg ... Slik opplever Paula det, og derfor må hun bort, langt bort. Så spørs det om hun finner riktig medisin for sin sorg.

"Men hva er igjen av kjærligheten når det sårbare må reddes unna? Når det som kunne vært åpent og nært, må løpes vekk med, så bare det stabile jeg-et kan stå der tilbake, støtt, ta styring og oversikt, og ta av." (side 117)

Parallelt med at Paula opptrer som eskorte-pike i Malaga syd i Spania, studerer hun kjærligheten slik den kommer til uttrykk i litteraturen. Store kjærlighetsforhold som har gått i stykker, og hvis fellesnevner synes å være at kvinnene aldri mer utforsker kjærlighetens terreng etter at en stor kjærlighet har blitt knust, mens mennene fortsetter å boltre seg ... Ga kvinnene opp å finne en ny, men valgte i stedet å akseptere å leve fragmentert, nært og tett, med flere? (jf. side 196) Som i tilfellet Gregory Bateson og Margaret Mead ...

"Hva er det som gjør at vi elsker et annet menneske. Ikke bare liker, men elsker. At det rører så dypt og stort og sterkt ved oss, akkurat denne andre, denne kroppen, dette sinnet, denne måten å flytte tanker og ord og hender og blikket på. En varme og så en plutselig stillhet. Alt sammen, dette alt ved den andre. Som vi bare elsker. Hva er det." (side 159)

Slike spørsmål stiller Paula seg, mens hun funderer over sitt eget liv, sin måte å elske på, sin sorg. Uten at hun øyensynlig kommer så mye lenger ... Og hva gjør hun når Jostein likevel insisterer på å holde kontakten med henne, selv når hun er så langt borte? Klarer hun å si et skikkelig og rungende NEI! til slutt? Slite seg løs fra illusjonen om at hun i det hele tatt har opplevd kjærlighet sammen med ham?

Innledningsvis sa jeg noe om at dette er en bok jeg vil tro at flere ville ha ønsket å skrive, etter nettopp å ha opplevd en dyp kjærlighetssorg selv - av typen man nesten følte at man holdt på å dø av. Jeg er like fullt overbevist om at svært få ville ha klart å gjøre dette til stor litteratur, slik jeg opplever at Ørstavik langt på vei gjør i denne boka. Helt overbevist om hennes romanprosjekt er jeg likevel ikke, fordi jeg fant dette med å ville selge kroppen sin for å komme nærmere seg selv eller komme over en kjærlighetssorg og tapet av en promiskiøs og seksuelt utsvevende mann som noe søkt. Jeg klarte rett og slett ikke helt å tro på prosjektet.

Og selv om jeg kom over mange nydelige setninger i boka, spesielt om kjærlighetens smerte, slike setninger som bare kryper inn under huden på en fordi det er så mye sårhet i dette (og fordi det alltid er noe gjenkjennelig i en roman som omhandler et så universelt tema som kjærlighetssorg), falt tankene mine et par ganger ganger inn på sporet om at hele prosjektet virket noe ... selvterapeutisk. Jeg understreker at dette likevel ikke ødela lesegleden, for "På terrassen i mørket" er virkelig en godt skrevet bok, som det gjorde vondt å lese. Og kanskje var det mest spennende av alt at hun ikke lot hovedpersonen legge all skyld på mannen, men fant noen mønstre i seg selv, mønstre som gjorde at hennes kjærlighetsliv ble slik hun alltid fryktet ... Som en slags selvoppfyllende profeti. Alltid redd for nærheten, holder igjen og ender med å ikke få det hun dypest sett trenger så sterkt? Fordi det er slik hun ble elsket som barn, fordi hun aldri har lært å elske på noen annen måte enn forbeholdent, av frykt for at hele henne og alle hennes behov skal bli "too much"? Akkurat dette ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg. Det gjorde også romanen hennes til noe mer enn bare enda en historie om en svikefull mann.

"På terrassen i mørket" er en vakker og tankevekkende bok, som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å vende tilbake til senere. Den inneholder for øvrig mye mer enn jeg har vært inne på her, i tilfelle du skulle tenke at jeg har spoilet hele handlingen. Det har jeg altså ikke. Her er det mange temaer man kan stoppe opp ved, dvele over og kjenne på.

Jeg anbefaler boka varmt! Og jeg er klar for å lese flere av Ørstaviks bøker! Akkurat dét gleder jeg meg til!

Denne boka er ikke typisk for ham, nei. Og hovedpersonene reiser slett ikke "alltid" til Norden. Jeg ble veldig fascinert av "Norwegian Wood", " Dans, dans, dans" og "Sauejakten" til å begynne med. Ellers er "Elskede Sputnik" vakker, og triologien "1Q84" er fin!

Uhyggelig om Gaustad sykhus i Lindells siste krim-roman

Unni Lindell (f. 1957) hører med blant de mest folkekjære krimforfatterne vi har i Norge, og få norske forfattere har så mange bøker på samvittighet som henne. Nesten 50 bøker kom jeg til da jeg talte opp alle utgivelsene hennes på Wikipedia. Hun har ikke en gang holdt på i 30 år, så jeg er aldri så lite imponert. Selv om jeg ikke er noen krimelsker sånn egentlig, bare for å ha sagt det allerede nå ...

Jeg hadde ikke tenkt å lese "Brudekisten" i det hele tatt. Mange er dem som har jobbet med å overtale meg - fordi dette skulle være den beste boka hun har skrevet, fordi det er den 10. boka om Cato Isaksen, fordi handlingen er lagt til Gaustad osv. Til slutt ga jeg etter og valgte da lydbokutgaven. Jeg kan allerede nå røpe at jeg ikke ble hektet av historien - ikke slik jeg ser at andre bokbloggere som f.eks. Tine og Rita har blitt - og at jeg opplevde at det tok for lang tid før det egentlig skjedde noe veldig spennende. Og kanskje hadde jeg dessuten forventet at den skulle være mer enn "bare" spennende, inneholde noe mer og kanskje også nytt om Gaustad, dette myteomspunnede mentalsykehuset hvor de verst tenkelige overgrep mot psykiatriske pasienter en gang fant sted. Som lobotomi og seksuelle overgrep - og maktmisbruk generelt. Unni Lindell har spunnet videre på disse mytene i "Brudekisten", og man kan vel på mange måter si at det er nettopp dette denne boka handler om.

Fordi jeg i grunnen ikke kan si det bedre selv, har jeg sakset følgende fra forlagets presentasjon av boka:

"Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det Gaustad sykehus trer sakte frem - noe hviler i skyggen av noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i psykiatrien; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut."

Og hvem er så den som aldri flyttet ut? Det skal jeg selvsagt ikke røpe - ikke annet enn at det var svært overraskende hvem dette faktisk var. Allerede i bokas åpningsscene følger vi tankene til den som aldri flyttet ut, den som skal få en avgjørende betydning for dramaet som utspinner seg i boka. Siden følger vi Cato Isaksen og Marian Dahles etterforskning, og hvor det - slik det alltid er innenfor krimmens verden - er dyktighet og tilfeldigheter som fører frem til løsningen til slutt.

Jeg har nok i mitt tidligere liv forlest meg både på seriemordere, splittede personligheter og gale drapsmenn (og kvinner), så det skal mye til for å gi meg følelsen av noe helt nytt. Den følelsen fikk jeg ikke nå heller, selv om jeg tror - og har hørt - at ihuga Unni Lindell-fans får det de vil ha og vel så det i denne tiende boka om Cato Isaksen. Mens jeg tenker at jeg nok ikke kommer til å lese mer krim på en lang, lang stund etter dette. Jeg er rett og slett ikke målgruppen for denne type bøker, så dere som er ute etter tips om god krimlitteratur - ikke hør på meg. Og bare for å ha sagt det: Oppleser Håkon Ramstads diksjon fungerte godt til denne boka!

Sterkt om et destruktivt kjærlighetsforhold

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er opprinnelig dansk-egyptisk med røtter i Lofoten og oppvokst i Oslo, kan jeg lese på forlagets nettsider. Hun debuterte med romanen "Under verden" i 2012, og hennes andre roman "Ut" kom i 2013. Hun fikk Bjørnsonstipendiet for disse to romanene tidligere i år. "Unnskyld" er hennes foreløpig siste roman. (Litt underlig at det ikke finnes noen opplysninger om henne på Wikipedia.)

Romanen "Unnskyld" har vært den store snakkisen i bokbloggermiljøet i det siste, og flere har allerede rukket å skrive om boka, se linker til disse i mitt blogginnlegg om boka. Da en av bloggerne som jeg fester stor lit til, uttalte at dette måtte være den beste norske utgivelsen i år, var jeg ikke sen om å springe av gårde og kjøpe boka. Jeg slapp dessuten alt jeg hadde i hendene og begynte å lese. Allerede nå kan jeg røpe at jeg ikke på noen måte ble skuffet!

"Unnskyld" handler om en pur ung kvinne og en fem år eldre mann og deres kjærlighetsforhold.

Hele første kapittel i boka fremstår som et frempek. Vi får forståelsen av at noe dramatisk har skjedd, men får ikke vite eksakt hva. Ikke annet enn at vi aner noe uhyggelig. Død. Gjennom dette virkemiddelet og flere frempek underveis, bygges det opp en spenning i teksten som er til å ta og føle på. Vi skjønner at bak den tilsynelatende idyllen som preger parets kjærlighetsforhold, er det noe annet, noe som fører rett inn i ... ja, hva da, egentlig?

"Jeg så deg og kledde av meg alt. Jeg så deg, og la det være sagt, jeg så deg først. Lenge så jeg på deg. Jeg sto med vannet opp til midt på leggen, det var kaldt, og du så ut som en varmere verden. Ikke fordi du var utenomjordisk pen eller faretruende rolig eller forstyrrende flørtende, du var ikke noe sånt i det hele tatt. Men du turte å være til stede uten å skulle ha noe som helst å gjøre med noen som helst annen. Du var så alene, du var det vakreste jeg hadde sett. Og da du så på meg, da du så på meg, må du ha sett meg like svart som hellig, som om du tok til deg og kasta vekk i ett og samme blikk. Imellom oss var alle menneskene. Imellom oss var skrik og sand og stein og stemmer. Og jeg tenkte ikke, hadde ikke en eneste tanke i hodet, så ikke alle øynene foran meg, jeg kledde bare av meg. For deg. Jeg reiv ut hårstrikken, dro av meg klærne, og jeg stilte meg opp, rett imot deg, mot denne herreløse verdenen imellom oss, og du reiste deg, kom imot meg, det var applaus i bølgene." (side 8-9)

Fortellergrepet - at den unge kvinnen og bokas navnløse jeg-person hele tiden snakker direkte til sin hjertets utkårede, betegner ham som "du" - skaper en intensitet i teksten, som holdt meg fast fra begynnelse til slutt. At det bygger seg opp til et altoppslukende forhold hvor det nesten ikke er plass til noen andre, skjønner vi allerede før de skilles for første gang. For mannen som kaller seg Sebastian, men som egentlig heter Daniel, gir henne en ring av fiskesnøre. Denne ringen blir et symbol på deres sterke kjærlighet, og selv ikke det faktum at dette fiskesnøret etter hvert graver seg inn i huden hennes og forårsaker en verkende infeksjon, får henne til å vurdere å fjerne den. De er ett - hun og Sebastian - og dette symboliseres ved ringen som hun aldri skal ta av seg, men som smelter sammen med kroppen hennes.

Etter hvert overtar det destruktive mer og mer, og ingenting er slik det tilsynelatende ser ut som ... Og når du tror at det ikke kan bli verre, så er det nettopp dét det kan - det kan alltid bli verre, mye verre! Her møtes det uskyldsrene og det utspekulerte, den ene mottakelig og naiv og den andre utnyttende inntil det psykopatiske. I vår lengsel etter kjærlighet blir vi uendelig sårbare - og for å løfte et forhold opp fra den ofte noe banale forelskelsen til et modent kjærlighetsforhold, må vi være villige til å gi mer enn vi kanskje får. Et perfekt offer for en som vet å utnytte dette ... Mer enn dette har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen, fordi det kan komme til å ødelegge leseopplevelsen for andre som har lyst til å lese boka.

"Unnskyld" er glitrende skrevet, og romanen er så totalt annerledes alt annet jeg har lest. Og det på tross av at jeg opp gjennom årene har lest ikke helt få bøker om destruktive kjærlighetsforhold. Jeg tror at følelsen av annerledeshet og originalitet først og fremst skyldes måten historien er fortalt på; dette at jeg-personen hele tiden forteller historien til mannen i sitt liv, som omtales som "du". Det er et krevende fortellergrep, men Ida Hegazi Høyer behersker dette til fulle. I tillegg gir jo jeg-person-perspektivet oss en dyp innsikt i hva som faktisk skjer i kvinnens hode underveis, hvordan hun rasjonaliserer bort det som ville ha fått en hver annen til å fly sin vei mye tidligere. Ellers ønsker jeg å fremheve uhyggestemningen som hele tiden ligger der - fra første til siste side.

Noe av det mest interessante med romanen, er det psykologiske aspektet, tenker jeg. Det handler om hvordan vi mennesker egentlig ser hvordan ting er - i all sin galskap - men at hodet overstyrer magefølelsen, får oss til å lete etter normalitet. Dermed overser vi og skyver til side til og med det mest åpenbare, det som burde ha fått oss til å ta beina på nakken og kommet oss vekk så raskt som overhode mulig. Så er spørsmålet hvor langt det må gå før det åpenbare trenger seg så sterkt på at det ikke nytter å overse det lenger? Dette er på mange måter noe av essensen i "Unnskyld", slik jeg oppfatter dette. Forfatteren viser her en dyp psykologisk innsikt i menneskesinnet, og dette alene gjør at min interesse for hennes øvrige bøker for alvor er vekket. Det skal virkelig bli spennende å følge henne videre i forfatterskapet!

Forlaget har for øvrig på sin nettside om boka vist til Jan Askelunds anmeldelse i Stavanger Aftenblad, og jeg har lyst til å sitere dette:

"Med tre bøker er Ida Hegazi Høyer (1981, debut 2012) allerede på god vei til å etablere et bemerkelsesverdig forfatterskap, med bøker som skiller seg ut fra de gjengse romaner holdt i overflaterealisme ... Unnskyld er kjærlighetshistorien til et umake par, en skildring av besettelse og skepsis, et flerdimensjonalt portrett av en troløs elsker, en beskrivelsen av psykopatens diktatur over en mottakelig personlighet."

Med "Unnskyld" har Ida Hegazi Høyer åpnet opp øynene mine for sitt forfatterskap, og hun tilhører nå en av de mange jeg bare må få med meg når det kommer en ny roman!

Her er en anmeldelse av den nyeste boka til Haruki MurakamiFargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår.
Av de få bøkene jeg har lest av ham synes jeg Vest for solen, syd for grensen er den beste.

Det er fremdeles en del bøker som mangler - f.eks. Hanne Ørstaviks flunkende nye "PÅ terrassen i mørket". Jeg klarer i alle fall ikke å finne den.

I tillegg lurer jeg på hva som skjer med de bøkene vi brukerne av dette nettstedet har lagt inn selv. Vil disse bøkene på en måte "leve" et liv på siden av dem som er lagt inn gjennom automatiske oppdateringer av bokdata? Bør vi egentlig begynne på nytt? Jeg vet heller ikke hvordan man får fjernet bokdata som dermed blir overflødig.

Selv om jeg har en egen bokhylle her i min boksamling som heter Nobelprisvinnere så ser jeg kanskje ikke det store behovet for det som en egen kategori i lesesirkelen.
De bøkene kan jo bli valgt inn i alle de ulike kategoriene som du så flott har delt de opp i.
Men for all del, jeg er åpen for det meste

Murakamisk realisme

Om forfatteren og hans forfatterskap

Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har i de senere årene blitt umåtelig populær blant norske lesere. Dersom man teller triologien "1Q84" som én bok, kommer i alle fall jeg til 14 bokutgivelser fra debuten i 1979 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). Samtlige bøker er oversatt til norsk, hvilket ikke sier lite om Murakamis forfatterskap og antall trofaste norske fans.

Selv oppdaget jeg Murakami på midten av 1990-tallet i forbindelse med et boksalg. Da kom jeg nemlig over "Sauejakten" (på norsk i 1993) og "Dans dans dans" (på norsk i 1994), og siden har jeg vært en helfrelst Murakami-fan. De første utgivelsene ble oversatt fra engelsk av Kari og Kjell Risvik, men etter hvert er det i all hovedsak Ika Kaminka som har oversatt bøkene hans direkte fra japansk.

I årenes løp har jeg omtalt følgende bøker av Murakami på bloggen min: Triologien "1Q84" (på norsk i 2012), "Elskede Sputnik" (på norsk i 2010), "After Dark" (på norsk i 2007), "Vest for solen, syd for grensen" (på norsk i 2000) og "Kafka på stranden" (på norsk i 2005) - i tillegg til filmatiseringen av "Norwegian Wood". Grovt sett kan man vel si at Murakamis forfatterskap deler seg i to; den delen som kan betegnes som realistisk og den delen som kan betegnes som magisk realisme, nesten på grensen mot det surrealistiske eller fantasy-genren. Romanen om fargeløse Tsukuru Tazaki tilhører den realistiske delen av Murakamis forfatterskap.

Om "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår"

"Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer. Plutselig og nådeløst. Uten å gi ham noen forklaring på hva som lå bak dette ubarmhjertige dekretet. Han fikk seg heller ikke til å spørre." (side 7)

De fem vennene hang sammen som erteris på videregående. Tre gutter og to jenter, alle svært forskjellige og med bakgrunn fra den øvre middelklassen i Nagoyas forsteder. De fire andre hadde etternavn som inneholdt en farge, bortsett fra Tsukuru. Derav kallenavnet "fargeløs". Aka, Ao, Shiro og Kuro - Rød, Blå, Hvit og Svart - de to førstnevnte gutter og de to sistnevnte jenter. Rød var skoleflink med suverene karakterer, Blå var atlet og spilte på rugbylaget, Hvit var vakker som en dukke, uskyldsren og innadvendt, med klare talenter innenfor musikk, mens Svart var livlig og utadvendt. Tsukuru var ikke bare fargeløs i navnet. I tillegg følte hans seg fargeløs som person, uten spesielle særtrekk. Ikke var han spesielt flink i noe, og ikke utmerket han seg ellers på noe vis.

Tsukuru var den første som flyttet fra Nagoya til Tokyo, og hadde etter dette kontakt med vennene kun i feriene. Da de plutselig en dag avviste ham fullstendig, kom dette som et sjokk. Ikke minst fordi han ikke skjønte noe som helst. Siden holdt han nesten på å gå til grunne i sorgen over tapet av vennene sine.

I bokas åpningsscene har det gått 16 år siden dette skjedde, og Tsukuru har for første gang i sitt liv truffet en kvinne han tror at han er forelsket i. Sara merker imidlertid at Tsukuru aldri helt er til stede, verken for henne eller seg selv, og da hun får høre historien om hvordan han i sin tid ble sviktet av vennene sine, stiller hun ham overfor et ultimatum. Dersom det overhode skal bli tale om å gi videre i forholdet, må Tsukuru ta et oppgjør med fortiden og oppsøke vennene for å få en forklaring på hva som egentlig skjedde den gangen for 16 år siden.

Sara hjelper Tsukuru med å finne frem til vennene fra fortiden. Hun googler dem opp i tur og orden.

"Det er litt rart å tenke på, er det ikke?" sa Sara. "Vi lever jo på sett og vis i likegyldighetens tidsalder, men drukner i informasjon om andre mennesker. Alt lett tilgjengelig for alle som vil. Og likevel vet vi egentlig nesten ingenting om hverandre." (side 123)

Boka handler kort og godt om møtet med vennene fra fortiden. Og om hva dette gjør med Tsukuru. Selv beskriver han det som skjedde med ham den gangen, slik:

"Om jeg ble dyttet eller om jeg bare falt utfor av meg selv, er jeg ikke sikker på. Men skipet dro videre mens jeg lå der i det kalde, mørket vannet og så lysene på dekk gli lenger og lenger bort. Ingen ombord, verken passasjerer eller mannskap, visste at jeg var falt i vannet. Det var ingenting å klamre seg til. Den frykten jeg følte den gangen, den bærer jeg på ennå. Frykten for plutselig å bli forkastet uten forvarsel og bli kastet ut i det nattsvarte havet før jeg engang skjønner hva som foregår. Jeg tror det er grunnen til at jeg aldri har klart å ha en dyp relasjon med noe annet menneske. At jeg alltid har holdt en viss avstand til menneskene rundt meg." (side 262)

Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg, om å føle seg skyldig selv om man er uskyldig, om å elske Lazar Bermans versjon av Liszts Pilgrimsår - og kanskje aller mest om å finne seg selv, og om evnen til å elske et annet menneske. Er det noe Murakami behersker til fulle, så er det å fortelle de mest fantastiske og originale historier. Hans bøker står helt for seg selv - det er ingen som ligner. Og som regel er det en hel del mellommenneskelig psykolgi i dramaene hans. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Det tilsynelatende enkle og lette i hans fortellerstil kamuflerer på et vis dybdene og alle lagene i historien. Samtidig må jeg nok medgi at jeg ble litt skuffet over romanen, kanskje aller mest fordi jeg savnet den muramiske magien som pleier å sluke meg med hud og hår. Skuffelsen er imidlertid ikke verre enn at denne boka er blant de bedre jeg har lest i høst. Her finner man rikelig med melankolsk stemning, og man finner en historie om mellommenneskelige relasjoner som er så innfløkte som de bare er i Murakamis univers. En fin leseopplevelse har det vært, selv om boka ikke seiler opp som Murakamis aller beste roman så langt.

Veldig enig med deg, har også likt Corben tidligere men dette er rett og slett ganske så lite engasjerende og til tider kjedelig. Heldigvis så lånte jeg denne på biblioteket, kaster helst ikke penger bort på dårlige bøker:-(