Dette er uten tvil den beste boka jeg har lest på lenge! Den ser ut som ei lita flis, men den rommer så mye! Matheas hverdag og syn på verden er beskrevet med ømhet og humor, og med et særdeles vakkert språk. Men det er nok nærheten i fortellingen som gjorde at denne romanen virkelig traff meg midt i hjertet - og der kommer den til å bli værende en god stund. Anbefales varmt!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Viser 10 svar.

Denne trengte ikke handle om gamle mennesker i det hele tatt, den kunne like gjerne handlet om et ungt menneske. Ensomhet, et snev av sosial angst, og det eksistensielle spørsmålet: Finnes man uten bekreftelse fra andre? er interessante og universelle.

Ufrivillig morsom av og til, men mest av alt en fortelling om innholdsløse dager og lite sosialt nettverk, hvilken betydning det har og hvilke merkelige utfall det kan få.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Da har også jeg lest boka, og her er min dom:

Mathea Martinsen nærmer seg sjels år og alder og forbereder seg på at hun snart skal dø. Men så kan hun ikke helt forsone seg med at hun ikke har satt et eneste spor etter seg i løpet av sitt liv. Ja, at hun nærmest har vært usynlig. For hvor mange spor er det egentlig mulig for et menneske å sette etter seg når man et helt liv har vært redd for det meste - for livet selv - og knapt har vært utenfor døren av sitt eget hjem?

Mathea giftet seg i sin tid med Epsilon, kanskje det eneste mennesket som noen gang har lagt merke til henne. Gjennom et helt liv har han levd og åndet for tallene sine, statistikken sin. En gang får de nesten et barn, men bare nesten. Og et ørlite forsøk fra Epsilons side på å få sin kone ut av heimen og i jobb, strandet vel egentlig før det hadde kommet ordentlig i gang. Det eneste "beviset" på at så har skjedd, er en pose med tenner som har fulgt Mathea i tykt og tynt gjennom livet.

Før Mathea kan avfinne seg med at hun snart skal dø, forsøker hun så godt det lar seg gjøre å bli bitte litte grann mer synlig. Hun beveger seg ut av blokkleiligheten sin, drar til og med på kosestund på eldresenteret. Men blir hun mer synlig av den grunn? Eller mindre ensom? Og mindre redd for dø?

Gjennom munter-triste betraktninger får vi innblikk i hvordan det er å bli gammel. Ikke bare lo jeg så tårene trillet mange ganger underveis, men jeg fikk også lyst til å sitte med gul tusj å merke ut fantastiske setninger! Den ene språklige perlen etter den andre, aforismer og ordtak er flettet inn i teksten på en strålende måte!

Her har vi en debutant som har sitt helt eget språk, som ikke ligner på noen andre forfattere jeg har lest tidligere! Mens jeg mange ganger - etter å ha lest bøker av nye forfattere - sitter og tenker at "har de gått på samme forfatterskole, hele gjengen?", var disse tankene helt fraværende denne gangen. Det er en spenst og en friskhet over teksten som jeg opplever som et aldri så lite kunststykke! Så kan man selvsagt spørre seg om boka skildrer det å bli gammel på en realistisk måte. Mitt svar til det er at må nå alt være så fordømt realistisk bestandig? Nei - denne boka bør nytes for det den er: nemlig først og fremst en humoristisk og fandenivoldsk roman om det å bli gammel! Og hvem vet om det ikke også kan være slik!? Jeg kjenner faktisk flere 70-/80-åringer som til forveksling er nettopp slik - dvs. full av humør og vidd på tross av en skrantende helse (men uten den ensomheten som ble Mathea til del)! Noe som gjør det til en fornøyelse å kjenne dem ... ! Her blir det terningkast fem! Og så gleder jeg meg allerede til å høre mer fra denne unge forfatteren!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Mange innlegg om denne boka og tilfeldig at jeg svarer her (tenker det ikke er behov for nok en tråd). Ser de fleste (kanskje alle) er svært positive. Mulig jeg ikke forstod boka, gikk glipp av noe eller har møtt for mange ensomme eldre. Uansett synes jeg den var mer irriterende enn god. Jeg kan vanskelig forestille meg at et så ensomt menneske samtidig er så kreativ. For meg blir det en romantisering av en situasjon der de fleste vil bli negative (eller ihvertfall nedstemt) og tildels apatiske. Historien om hunden ble bare patetisk garnityr. Ensomhet er et viktig tema i overflodssamfunnet, men her fikk jeg litt følelsen av at tilstanden nærmest ble valgt, av både forfatter og Mathea, i rein kjedsomhet og i mangel på viktigere ting å engasjere seg i.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg er så avgjort en av de positive etter nettopp å ha lest boka. For meg handler det i utgangspunktet verken om alderdom eller ensomhet, men om rein og skjær angst. Når jeg ikke strekker meg lenger enn terningkast fem, er det fordi jeg ikke ser det som hundre prosent troverdig at en person kan være så kontinuerlig plaget av sosial angst gjennom det meste av livet uten å bli "fanget opp" av helsevesenet. Men mulig er det nok likevel når den eneste personen man har kontakt med, mangler antenner.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Har ikke lest boken men har sett oppsetningen på Nationalteatret med Anne Marit Jacobsen i hovedrollen. Hennes tolkning var rett og slett fantastisk. Anmeldelsene var utelukkende positive og det ble ikke spart på "terningkast 6" Nå fikk jeg faktisk lyst til å lese boken også...

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg er enig i det positive som er sagt om Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. En vakker, innsiktsfull og humoristisk bok om livet og døden.
Når jeg likevel ikke kan gi den toppscore, skyldes det at jeg ikke får helt tak i Mathea. Hvem er hun? Hva er hennes forhold til Epsilon? Hvorfor handler hun til slutt som hun gjør? I begynnelsen av boken fikk jeg Mathea under huden, så glapp hun litt unna for meg.
Boken henger etter min mening ikke helt sammen. Det er noe her som ikke er hundre prosent gjennomført.
Men likevel - og det er det viktigste - en fin bok som jeg ikke nøler med å anbefale.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ja, absolutt!
Og ikke minst imponerende at en ung kvinne kan skrive så innsiktsfullt om alderdom og død. Humoren, varmen og ømheten er det som griper meg mest. På én måte minner portrettet av Mathea litt om Ambjørnesens Elling. De er begge mennesker som lever på siden av samfunnet. De kan virke "rare" og sære for omverdenen, men vi forstår deres væremåter og tanker og får en ømhet for dem.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ja! Dette er ei veldig bra bok. Samanlikninga med Elling har eg ikkje tenkt på, men det er noko med måten dei ser samfunnet på, frå utsida som er ganske likt. Du har rett i det.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bra sammenligning siden de begge er autister.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ja dette var en overbevisende debutroman! Hun skriver med mye humor om det tragiske, og noen ganger setter latteren seg fast i halsen. Og her var det mange språklige finurligheter å kose seg med. Kan absolutt anbefales!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

Ingunn SPer LundEllen E. MartolAstrid Terese Bjorland SkjeggerudRandiAKirsten LundLailaAnne Beth Amdal VoldHildaPiippokattaAvaClarityReadninggirl30Tor Arne MyklebustTinaBerit RTrude JensenbeaverkriekDaffy EnglundRolf IngemundsenHeidi HoltanAgnete M. HafskjoldIna Elisabeth Bøgh VigreOdd HebækmarithcMalinn HjortlandRandiBeathe SolbergJorund KorbiPilarisKjerstiFrank Rosendahl SlettebakkenThomas Røst StenerudTanteMamieAnniken RøilHarald KHanne Kvernmo RyeHilde Merete GjessingMargrethe  HaugenDagfinn JakobsenTurid Kalvatn Schøyen