Så bra! Spennende å høre hva du synes!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Varmt om et far-sønn-forhold og om det å miste et barn

Michel Rostain (d. 1942) er musiker og operaregissør, har undervist i filosofi og psykologi og har skrevet flere bøker om opera, kan jeg lese på bokas smussomslag. I 2003 mistet han sønnen sin, og i 2011 debuterte han med sin roman "Sønnen" - eller "Le Fils" som er den franske originaltittelen. Dette mottok han den prestisjefylte Concourt-prisen for. Ut over dette vet jeg lite eller ingenting om denne forfatteren, før jeg kom over denne boka på Bokbloggertreffet i Gyldendalhuset sist lørdag, der diverse forlag - deriblant Pax Forlag - hadde donert leseeksemplarer til treffet.

Det har vært skrevet et lass med bøker om det å miste et barn, om den bunnløse sorgen som oppstår i kjølevannet av et slikt tap og ikke minst hva det gjør med en familie når et elsket medlem blir borte. Jeg føler at jeg for lengst har fått min dose og vel så det av slike bøker - særlig av slike som er rasket sammen i full fart etter en tragedie for å komme ut mens saken fremdeles er brennende aktuell i samfunnet. Dette er imidlertid ingen slik bok. Riktignok handler den i aller høyeste grad om et selvopplevd tap av et barn, men det har tatt forfatteren bortimot åtte år å skrive den. Teksten er dessuten meget gjennomarbeidet og har litterære kvaliteter, historien fortelles i romanform og fortellergrepet er ytterst originalt. Det blir aldri "kleint" og heller ikke sosialpornografisk - bare rørende, varmt og ekte.

I "Sønnen" er det nemlig forfatterens avdøde sønn som forteller historien om sin sørgende far. Eller for å si det på en annen måte: her har forfatteren og far til Lion, den 21 år gamle gutten som døde av hjernehinnebetennelse etter få dagers dramatisk sykeleie i 2003, diktet seg inn i sønnens hode og forsøker på den måten å formidle hva han tenker om faren og hans sorg. Dermed kommer vi tettere innpå deres far-sønn-forhold.

Det er et varmt og trist-godt portrett som tegnes av faren og hans forhold til sønnen. Noen ganger kjente jeg at tårene presset på, andre ganger at latteren trillet. For faren er tidvis både komisk og patetisk der han saumfarer tingene til sønnen, på leting etter tegn på at sønnen faktisk ville leve og at han hadde fremtidsplaner.

"Pappa har allerede tenkt tanken tusen ganger: Døde jeg virkelig på grunn av maksimal uflaks, en hissig bakterie dukker opp, og før du vet ordet av det, er du død. Var det ikke heller sånn at jeg hadde senket guarden et øyeblikk? Et minutt med litt mindre livsgnist, og pang! Pappa har alltid trodd, og sågar formulert mer eller mindre klare teorier om det, at hvis han ikke er på vakt absolutt hele tiden, så vil dødskreftene i ham vinne frem. Et sekunds uoppmerksomhet, og vips, så ryker det.

Offisielt tror han ikke noe særlig på dette med dødsdrift, men likevel, han vet da et og annet om det; vi bærer i oss, i alle fall gjør han det, krefter som er i stand til å bryte ned selv det mest robuste liv. Så derfor har han lurt på om jeg også, ubevisst, mer eller mindre frivillig, holdt døra åpen for mine egne destruktive krefter de siste dagene jeg levde." (side 13)

Da faren oppdager at noe av det siste sønnen hans gjorde før han døde var å bestille time hos psykologen, blir han først veldig glad fordi han tolker livsglede inn i dette - deretter fortvilet fordi psykologen selvsagt ikke kan fortelle ham hvorfor sønnen hadde bestilt time hos ham. Dette spørsmålet - var sønnen lykkelig på slutten av sitt liv? - blir det overmåte viktig for ham å finne ut av. Ekstra sårt er det fordi dette var hans eneste barn.

"Pappa leser tvangsmessig i notatene mine for å holde kontakten med meg. En kveld han holder på med disse triste utgravningene, finner han et sitat av Pat Metheny, rammet inn av kraftige røde streker, mellom to avsnitt om Platon: "Musikk er kjærlighet i seg selv." Musikken kjælte med meg, slik den gjør med deg. Han flirer, musikk, kunst? ikke spesielt høyt ansett av Platon, akkurat. Han snakker ennå til filosofistudenten som jeg var. Noen sider lenger fram finner han dette skriblet ned i margen: "Å gi avkall: Hva gir man avkall på?"

Jeg har etterlatt meg hefter du kan bla i i årevis, pappa.

En far som arver sin sønn. Det er en ubegripelig rekkefølge av ord. En tidsforstyrrelse." (side 26)

Og slik fortsetter det gjennom boka som med sine 173 sider er akkurat passe lang. Dette er en bok jeg leste både med hjertet og hodet, fordi den berørte meg på så mange plan og fordi jeg hadde så sansen for måten den er skrevet på. En skjønn liten perle av en bok er det, og som jeg anbefaler på det varmeste! Her blir det terningkast fem!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hos Kielland pleier alle præster i tendensens medfør uundgåelig at være beheftet med en eller anden skavank. Dette svækker tiltroen til skildringens sandhet, og den taber en del af sin overbevisende kraft. Figurene i BJørnsons senere bøger har det så forskrækkelig travelt med at bade til alle mulige og umulige tider på dagen og natten, at de tilslut blir en smule latterlig.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Han hørte aldri etter når konen snakket. Han lot den jevne strømmen av lyd flyte forbi seg. Men hvis det kom en aldri så liten nyanse av fortvilelse inn i den, reagerte han øyeblikkelig. Som en telegrafist ombord på et skip som sitter med en åpen roman foran seg, kunne han overhøre alle signaler enn skipets anrop og SOS.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Ser du, da jeg var barn, da tænkte jeg mig i blomsternes, fuglenes, dyrenes sjæl, jeg hørte hvad fuglen sang, følte blomstens tanke, når den duftet.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Velkommen tilbake Aina, har savna alle din friske og gode kommentarer. Håper lysten til å lese kommer tilbake :)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Om bakgrunnen for Balkankrigen på 1990-tallet

Ismail Kadare (f. 1936) er en albansk forfatter med en svær produksjon av bøker på sin merittliste. Det er ikke så mye jeg vet om denne forfatteren, rent bortsett fra at han er ansett som Albanias fremste forfatter i dag. Dermed er han en forfatter jeg absolutt føler at jeg burde lese noe av. Da øynene mine falt på denne lille boka sist jeg var innom et antikvariat, var jeg derfor ikke sen om å plukke den frem. På Wikipedia kan jeg lese at han i sin tid kom på kant med albanske styresmakter, og at han i perioder ikke fikk lov til å publisere noe. I 1990 søkte han om asyl i Frankrike. Kun seks-syv av hans bøker er oversatt til norsk.

"Tre sørgesanger fra Kosovo" utkom på albansk i 1998, og det eksemplaret jeg sitter med utkom i 1999, oversatt fra fransk. På forlagets nettsider kan jeg lese at boka er utsogt og ikke kommer i salg igjen. Dermed er man henvist til antikariatene eller bibliotekene dersom man ønsker å få tak i den.

"Aldri hadde det hendt at freden kom styrket ut etter rykter om krig. At det etter håp om fred brøt ut krigshandlinger, var derimot nesten alminnelig på den store halvøya.

Man hadde iblant følelsen av at halvøya virkelig var vidstrakt, at det var plass til alle på den - til atskillige språk og religioner, til ti-tolv folkeslag og statsdannelser, kongedømmer og fyrstedømmer, for ikke å si tre keiserriker, hvorav to - serbernes og bulgarernes - var beseiret, mens det tredje, det bysantiske, til skam for seg selv og for hele kristenheten, hadde underkastet seg tyrkerne.

Men det kom andre tider; folk forandret mening og landområdet virket altfor trangt. Denne følelsen av trangboddhet oppsto ikke så mye av gnisningene mellom territorier og de ulike folkeslagenes språk, som av levninger fra gamle dager. Det var gammelt nag som de angjeldende folkene gikk og ruget over i ensomhet, helt til den dagen da alt virket uutholdelig ... " (side 7)

Våren 1389 skjedde det noe helt usedvanlig på det som etter hvert fikk navnet Balkan:

"Det var det som skjedde denne våren i 1389, da det nesten øyeblikkelig etter den første nyheten som innvarslet en helt ualminnelig fredsperiode, dukket opp en annen som gikk ut på at det ville bli krig, og at det også kom til å bli noe utenom det vanlige." (side 9)

Det store slaget skulle nemlig komme til å stå på Kosovosletten (eller Svarttrostsletten), hvor serberne tapte i kampen mot tyrkerne. Kadare har en noe distansert fortellerstil når han beretter om det som skjedde i 1389, og som senere - nærmere bestemt i 1989 - ble brukt for alt det var verdt for å hisse til krig på Balkan under Serbias statsleder Slobodan Milosevics ledelse. I tre små beretninger - derav tittelen "tre sørgesanger" - får vi høre Balkans svar på våre norske skalde-historier, om kriger og seire, gammelt nag og hat og "om hvordan menneskene her for alltid siden har vært bundet av sin fortid, ute av stand til å frigjøre seg fra sine gamle lenker av uvennskap og nag" (sitat fra smussomslaget). Bunner all ufreden i denne delen av Europa i en gammel forbannelse og et lik som ligger begravet på sletten?

Selv om denne boka bare rommer 100 sider, har jeg brukt litt tid på den. Ikke fordi den på noe vis er tungt fordøyelig, men mer fordi det var mye jeg ønsket å tenke litt rundt før jeg gikk videre. Mange ulike stemmer slipper til, og helt til slutt er det den døde, han som ligger begravet på sletten som får tale:

"Tiden har gått. Fem århundrer har henløpt siden den dagen som så meg stupe. Og så hundre og søtti år. Så seks hundre. Jeg er fremdeles her, alene i min türbe, under den lille flammen på denne usle lampen. Larmen fra dem, liksom havets bulder, vil stadig ikke ta slutt.

... Allah! Nå er det over ti århundrer og jeg er lei av å ligge i ensom majestet i den kristne uendeligheten. Iblant, i de dystreste stunder, undres jeg på om det ikke er mitt blod som er opphav til alle disse redslene. Keg vet at dette er en vanvittig hypotese; likevel bønnfaller jeg Deg, Herre, i min ikke-væren, om endelig å innvilge meg glemsel! Gjør så mitt blod blir trukket ut og ført bort fra denne iskalde sletten. Og de må ikke nøye seg med å fjerne blyvasen, men pløye opp og spavende jorden under mitt telt, der hvor bakken først ble innsatt med dette blodet. Ja, min Gud, rydd jorden godt omkring meg, for det skal bare noen dråper til for å romme fortsettelsen av all verdens erindring ..." (side 99 - 100)

Dette har nok vært høstens store overraskelse så langt og jeg er veldig klar på at denne boka fortjener terningkast fem. Først og fremst fordi jeg opplevde det språklige som svært godt og dernest fordi det var fascinerende og interessante historier som ble fortalt.

Det kunne være veldig interessant å høre om det er noen andre som har lest noe av Ismail Kadare, og som har et og annet tips å komme med i den forbindelse!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Lyset flakker og ryker i usynlige trekk, ingenting kan holde natten ute. Dette er et spesielt slags mørke. Så mørkt, så håndgripelig, det trenger seg på den spinkle flammen fra alle kanter. Den har ikke noe stråleskjær, det er bare selve flammen, ingen glorie, ikke noe håp. Som om mørket omkring ruller inn, brer seg ut som en langsom bølge og skyller inn i den lille, svarte flekken innerst i flammen; slik natten utenfor strekker seg innover mot mørket i henne selv.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Litt skuffet over Nesbø etter panserhjerte,men her synes jeg han er der han skal være den godeste Nesbø:-)MÅ jo komme med oppfølger....

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Synes den var tung å komme i gang med, men det kom seg for min del. Sitter igjen med inntrykket av at den var aldeles fortreffelig.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ser at de første episodene nå er sendt i USA (og tilgengelig på nett). Om det er samme kvalitet på denne som på den forrige mini-serien, kan det bli trivelig.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

"Rett i Pocket" er denne merket med i Cappelens katalog. "Rett på video" kjenner vi jo godt fra filmens verden, men denne vrien var ny for meg. Synes forøvrig ideen bak denne boka virker morsom.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg hørte også om Rottenikken når jeg var barn, og ble "skremt" med han.
Ikke lenge siden jeg las boka, og det er en gripende historie om en manns skjebne

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Avbrutt etter 200 sider, jeg skal prøve på nytt en gang, men fikk vondt av intimiteten hans

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Historiefortelling på høyt plan med en naiv strek. Kan leses av alle som er interessert i en god historie.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

John Ronald Reuel Tolkien starter litt tungt, men kommer du deg gjennom de litt omstendelige beskrivelsen av livet blant hobbitene, er du sikret en leseopplevelse for livet. Tips: Les den på engelsk også - det er den verdt!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Min kamp er greit. Det er et verk som en enten elsker eller hater. Men... Hvorfor Poona? Hva fant du i den boka som jeg har gått glipp av?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det må være vrient å skrive noe som er så ukomplisert, for MacLean produserer ren spenning uten å bry seg om å brette inn fjollete elementer som kjærlighet, eller damer i det hele tatt. En skulle tro at så lett fordøyelig krim var like forglemmelig, men enkelte av hans bøker sitter lengre i minnet en hva jeg har fått igjen fra eksempelvis Theorin, Nesbø eller Mankell.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Takk for tips!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

Stein KippersundTorill RevheimLinnKirsten LundEllen E. MartolGro Anita MyrvangTherese HolmHeidi HoltanHarald KHanne MidtsundHeidi LIngvild SChristofferEvaStine AskekntschjrldMaikenLars MæhlumToveanniken sandvikTalmaLilleviKari ElisabethBerit RSynnøve H HoelIreneleserTanteMamieTor Arne DahlMarteTor-Arne JensenKristine LouiseAjiniakraAnne Berit GrønbechElisabeth SveeBeathe SolbergalpakkaMariannePiippokattaIngunn STone Sundland