Eventyrlig!

Som kjent er Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon nylig filmatisert, og filmen med Pål Sverre Hagen i hovedrollen som Heyerdahl går fremdeles på norske kinoer. Etter at filmen hadde premiere, har det oppstått en del støy rundt den fordi slektninger av ett av besetningsmedlemmene (Herman Watzinger) hevder at produsenten har tuklet med historiske fakta rundt ham - angivelig for å gjøre filmen mer severdig. Dermed bidrar man til å svekke ettermælet etter vedkommende, hevder de. Noe av dette har vært med på å bidra til at jeg har ønsket å gjenlese Heyerdahls opprinnelige bok om ekspedisjonen, samt å se hans egen film fra denne, før jeg ønsker å se 2012-filmen.

Jeg leste "Kon-Tiki-ekspedisjonen" første gang mens jeg gikk på videregående skole på begynnelsen av 1980-tallet. Dette førte til en økende interesse for Heyerdahls øvrige ekspedisjoner, og jeg leste en periode alt jeg kom over om og av ham. Noen bøker i boksamlingen min ble det også etter hvert. Ikke alle påstander Heyerdahl har kommet med, har vist seg å holde vann. Viktigst for meg har imidlertid alltid vært det eventyrlige preget ved alt han utforsket, utfordret og leverte i løpet av sitt liv.

Jeg har denne gangen valgt å høre en lydbokopplesning, som opprinnelig ble utgitt av Fono Forlag i 2004. Rettighetene til boka er det imidlertid Cappelen Damm som sitter med i dag, og den er gitt ut på nytt i forbindelse med 2012-filmen. Selv har jeg et gammelt eksemplar av boka fra 1971 - antakelig den samme utgaven som forfatteren utga i 1948, året etter at ekspedisjonen fant sted. Mens denne boka ikke akkurat kan sies å være et høyverdig litterært verk, er det åpenbart at lydbokutgaven er forbedret på alle mulige vis - både i detaljrikdommen og hva gjelder språklige kvaliteter.

I løpet av sitt liv utga Thor Heyerdahl (f. 1914 d. 2002) femten bøker i følge Wikipedia. Disse bøkene omhandler bl.a. de i alt åtte ekspedisjonene han gjennomførte i løpet av sitt liv. Kon-Tiki-ekspedisjonen fant sted i 1947, og var den tredje i rekken. Det var nettopp de to foregående ekspedisjonene hans til Polynesia i hhv. 1938-1939 og 1939-1940 som inspirerte ham til å gjennomføre Kon-Tiki-ekspedisjonen. Teorien hans om at Polynesia var befolket av mennesker fra Sør-Amerika og ikke Asia, ble nemlig ikke akseptert av det vitenskapelige miljøet. Nettopp ved å foreta en ekspedisjon fra Peru til Polynesia på en balsaflåte, ønsket Heyerdahl å bevise at det var mulig å forflytte seg over denne havstrekningen. Årsaken til at Heyerdahl var så sterkt overbevist om at menneskene i Polynesia kom fra Sør-Amerika var at det på øyene ikke finnes spor etter at det har funnet sted en utvikling fra et laverestående til et høyerestående samfunn. Han mente dette styrket hans teori om at disse menneskene kom fra et annet sted enn det som hadde vært hevdet - noe han ikke minst har funnet støtte for på sine senere ekspedisjoner - bl.a. til Påskeøya.

I boka forteller han om jakten på økonomisk ryggdekning for turen og arbeidet med å finne de rette folkene til å bemanne flåten. I alt seks menn ble med på turen - alle med sine dedikerte oppgaver for å gjøre det hele mulig. Disse var - i tillegg til Heyerdahl selv - Herman Watzinger, Bengt Danielsson, Erik Hesselberg, Knut Haugland og Torstein Raaby.

Og mulig var det, skulle det vise seg. Reisen tok 101 dager - fra Callao i Peru og til øya Raroia i Tuamoto-arkipelet (stadig i følge Wikipedia).

Selv om man sitter med fasiten (dvs. at de kom frem - alle i levende live), er det like fullt en spennende historie som fortelles i boka, med Frank Tangen som en utmerket oppleser. Etter at besetning var i gang med sin strabasiøse reise over havet, kommer de tett innpå naturen. Fiskearter ingen frem til da hadde sett, dukket opp. Flyvefisk havnet ombord i flåten, men mer mystisk var det f.eks. at de fant blekkspruter på taket og i masten. Hvordan hadde de klart å havne der, om de ikke kunne fly? Underveis ble de også utsatt for kraftig uvær, og mot alle odds klarte de seg likevel. Mest dramatisk var det likevel da ett av medlemmene havnet over bord, og med små marginer ble reddet etter noen kraftanstrengelser og et mot som ikke kan sies å være annet enn meget heroiske. Alt de opplevde ble sirlig notert ned i tillegg til at de laget film underveis, og resultatet ble en bok som ble oversatt til 70 språk og en film som fikk Oscar (den første og eneste i sitt slag helt frem til 2007) som beste dokumentar i 1951.

Alt i alt en svært spennende bok og en interessant innfallsvinkel når jeg senere skal se Heyerdahls dokumentarfilm (som er tilgjengelig i disse dager pga. 2012-filmen). Her blir det terningkast fem!

Jeg ser nå at jeg har skrevet det samme fine sitatet fra boka An-Magrit som du, jeg beklager det, men jeg så det ikke for det lå ikke under "min bok"
Godt du sier i fra for det beste hadde vært om de kunne slåes sammen når en skriver fra samme bok.

Vi har jo samme boka bare i ulik innpakning, da synest jeg det hadde vært greit om diskusjoner, sitater, eiere o. l. kunne vises sammen hvis det lar seg gjøre.

Det er en stund siden vi har hørt noe fra administrator, håper han kan gi oss noen svar snart :)

Dagen i dag er ikke "helt all right". Men du verden så mange han har gledet med sine tekster og sin lune stemme med snert i.

Hovedpersonen som vi følger er fogdedatter som i ung alder gifter seg med en fisker fra Ålesund. Etter noen år drar hun til hovedstaden og utdanner seg til jordmor. Det har vært mange skjær i sjøen før hun drar og mer skal det bli utover i boka.
Synest boka er noe langdryg, personene fengslet meg ikke som jeg trodde de ville i begynnelsen.
Fikk liksom en følelse av at personene etterhvert forsvant litt for meg, for andre overtok mer av plassen til Sara som er hovedpersonen i boka.
Gikk litt lei på slutten, det lå liksom i kortene hva som kunne skje. Jeg ga terningkast 4, og det er mer enn nok.

Leser skammen av Bergljot Hobæk Haff, får antakelig lest den ut i løpet av helga. Interessant lesing og noe av handlinga forgår i mitt nærområde i tillegg. Har bestilt renhetens pris idag Pga at jeg synes hun skriver veldig bra. God lesehelg:.)

Har foreløpig bare kommet meg gjennom ca 1/3 av denne boka, men allerede etter første kapittel merket jeg at denne vil jeg rett og slett ELSKE!! Nå er jeg bombesikker. Den er grusomt skummel på den perfekte måten. Det øde landskapet, de interessante karakterene og de forferdelig (BRA!!!) fryktelementene gjør denne boka til den ideelle krimopplevelse. Anbefaler denne til alle som elsker krim, bra skriftspråk og som liker å bli livredde! :)

Du legger ut fristelser du Lillevi :) Jeg hadde ikke tenkt jeg skulle være med, for det er så mye rundt meg for tiden.
Men siden bøkene smiler til meg i bokhylla kan jeg ikke holde meg. jeg har lest de før men det er så veldig lenge siden.
Derfor melder jeg meg på jeg også!!

Dette var en utrolig hyggelig leseropplevelse. Ble helt oppslukt og synes ikke det var noen dødpunkter, drivende bra skrevet rett og slett:-) Ekstra gøy å lese siden jeg har besøkt Egypt to ganger og har besøkt bla. Karnaktemplet. Koste meg med boka og anbefaler den gjerne:-)

Flott Kirsten, at du også tar det opp, det har vært en savnet funksjon lenge og jeg har spurt om det tidligere og har fått nei.
Vi er mange som har slike bøker du nevner. Noen ganger har jeg Googlet bøkene for å finne andre her på bokelskere som har de, slik at vi som har de kan se
hva som har blitt skrevet om bøkene. Men jeg synest det skulle være unødvendig og ta den omveien. Navn på forfatter/forfattere og boktittel bør holde i søket.
Jeg kan ikke forstå at det ikke lar seg gjøre i 2012, kanskje 2013 er det året det lar seg gjennomføre?

Om den andre intifadaen, terror og selvmordsbombing

Sunniva Lye Axelsen (f. 1980) debuterte i 2011 med romanen "Følge meg alle mine dager", som handler om en aldrende dement kvinne som forteller om sitt livs store kjærlighet overfor en mann som svek henne på det groveste. Boka fikk gode kritikker av anmelderne, kan jeg bl.a. lese på forlagets nettsider. "Jerusalemsyndromet" er hennes andre roman - og for meg den første jeg leser av henne. Jeg har fått boka tilsendt fra forlaget (i egenskap av å være blogger).

Harriet Fjell nærmer seg førti og bor i Jerusalem i Israel, hvor hun har oppholdt seg de siste ti årene. Harriet er en fotograf som for lengst har sluttet å fotografere. Hvorfor skal vi etter hvert få vite, først og fremst gjennom fragmentariske tilbakeblikk på fortiden. En norsk kvinne med tendenser til alkoholisme i et område med mer terror enn verden antakelig har sett noen sinne på et og samme sted ...

Harriet har vært en fotograf som har beskjeftiget seg med å dokumentere følgene av selvmordsbombing under den andre intifadaen (fra 2000 - ca. 2005), før det meste gikk i stå i livet hennes. Hun har tatt de mest gruoppvekkende bilder, noe som har gjort henne om ikke akkurat rik, så i alle fall økonomisk uavhengig. Angsten for selv å bli rammet av terroren har festnet et grep om henne, og kommer i tillegg til alle de andre angstene hun har fra før av. Som følgene av et særdeles vanskelig forhold til sin for lengst avdøde mor - en mor som slo - og utviklingen av en avsky for sin egen kropp bl.a. etter en traumatisk voldtekt, noe som har gjort henne redd for nærhet og kjærlighet - bare for å nevne noe.

"Terror er sorgen du aldri trodde kunne nå deg. Terror er øyeblikket du innser at du ikke vil få tid til å si farvel til den du var. Terror er den skallede politimannen du ikke kjenner, som holder deg i hånden. Terror er blomsterhav og messer, bølgeskvulp og helikoptre og tordnende stillhet. Terror er å tenke seg inn i frykten til det mennesket du ikke kan være foruten. Terror er timen da du innser at du må reise hjem uten noe å reise hjem til. Terror er den dagen sorgen din stilles til skue. Terror er fallende stjerner, aviser som skriver om noe annet, støtvise mareritt og fremmed lengsel og skakende trygghet i vedvarende fornektelse helt til det hele går i stykker når de andre forlengst har skjønt alt. Terror er den spisse, glitrende stenen, pepret med glasskår og bly og kråkesølv, omsluttet av det som en gang var hjertet ditt." (side 96)

Etter å ha levd et nokså miserabelt og ensomt liv uten en jobb å gå til i årene etter at intifadaen var over, og hvor trusselen om selvmordsbombing like fullt henger over Jerusalem, treffer Harriet omsider en mann - pakistanske Majid. Så er spørsmålet om hun våger å slippe ham inn på seg, våger å ta for seg av hva livet tross alt har å by henne ... Ja, tør å begynne å leve igjen ...

"Jerusalemsyndromet" er nydelig skrevet, og det er intet å si på de rent språklige kvalitetene ved boka. Det tok likevel nesten 100 sider før historien begynte å berøre meg i særlig grad, og det synes jeg er litt mye tatt i betraktning at boka totalt sett bare rommer ca. 250 sider. Like fullt må jeg si at jeg rundt side 100 også var hektet, og jeg leste derfor ut resten av boka i løpet av en dag - fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Jeg har fundert litt på hvorfor jeg opplevde starten som litt treg, og tror at dette har noe med at det meste ved hovedpersonen Harriet ble for vagt og ugjennomtrengelig og kanskje også litt uforståelig, før brikkene altså begynte å falle på plass et stykke ut i boka. Da først forsto jeg hva det egentlig var med henne, og hva det var som hadde gjort livet hennes så vanskelig. Og ikke minst hva som gjorde at hun i sin tid valgte et så risikoutsatt yrke som å være fotograf i Jerusalem under den andre intifadaen ... Og plutselig handlet boka om alt annet enn terrorisme, og mer om mellommenneskelige relasjoner og kanskje også det største av alt, nemlig kjærligheten.

Vi får innblikk i nærmest gribbelignende tendenser blant hennes kollegaer i fotografyrket, der de higer etter å være tidligst ute etter en terror-handling for å sikre seg det beste scoopet, bokstavelig talt mens de går over lik, vasser i legemsdeler av bombeskadede mennesker. Det vare og skjøre og gryende forholdet til Majid er nydelig beskrevet, der Harriet sliter med å beholde kontrollen over seg selv og sine følelser, samtidig som hun ikke kan få nok av det han har å gi henne. Jeg kunne godt tenke meg å høre mer om dette forholdet. Sånn sett skulle jeg ønske at boka hadde vært atskillig tykkere. Slutten er spesiell, men det må man kanskje først og fremst være nordmann for å skjønne ... Alt i alt en meget lesverdig bok som fortjener terningkast fem, fordi den rager godt over de typiske bestselgerne på grunn av de språklige kvalitetene, samtidig som den ikke er god nok til å havne helt i toppskiktet.

Ingen tvil om at dette er eb bra bok. Spesielt de først 2/3 er veldig gode. Det går kanskje litt kjapt på slutten, men alt i alt er dette en bok man bør lese. Miljøskildringene fra tiden før aksjekrakket er kjempegode i all sin dekadense.

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å lese bøker av Sandemose, ikke nå heller etter å ha lest gode og grundige analyser av hans forfatterskap av professor Jorunn Hareide. Den har også en biografi i tekst og bilder.
Hans psykologiske tekstene appelerer ikke til meg, der bl. a. mord, kjærlighet og erotikk er i skjønn forening.
Hareide skriver: "Sandemoses bøker er ofte blitt karakterisert som psykologiske thrillere".

"Essensen av budene i "Janteloven" går ut på å frata den enkelte troen på at han eller hun har noen egenverdi".
1. Du skal ikke tro du er noe.
2. Du skal ikke tro du er like så bra som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro du at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe.

Dette er en lettlest og interessant bok om Sandemose og hans forfatterskap, og mer blir det nok ikke for min del.
Noen som har synspunker om bøkene hans?

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å lese bøker av Sandemose, ikke nå heller etter å ha lest gode og grundige analyser av hans forfatterskap av professor Jorunn Hareide. Den har også en biografi i tekst og bilder.
Hans psykologiske tekstene appelerer ikke til meg, der bl. a. mord, kjærlighet og erotikk er i skjønn forening.
Hareide skriver: "Sandemoses bøker er ofte blitt karakterisert som psykologiske thrillere".

"Essensen av budene i "Janteloven" går ut på å frata den enkelte troen på at han eller hun har noen egenverdi".
1. Du skal ikke tro du er noe.
2. Du skal ikke tro du er like så bra som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro du at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe.

Dette er en lettlest og interessant bok om Sandemose og hans forfatterskap, og mer blir det nok ikke for min del.

Mitt forslag til ei god vinter-bok er
"Et livs musikk" av Andreï Makine, der to mennesker møtes på en iskald og nedsnødd jernbanestasjon i Sibir.
Kan det bli kaldere?

Enig. Spesielt var den unge jenta lite troverdig. Overdrevent voksen for alderen (så vidt jeg husker). Boken innfridde ikke

Innledningsvis: gode poenger fra din side angående benevnelse av hvem dette gjelder. Det er tatt ad notam.

Jeg kunne selvsagt ha skrevet mye mer om Bjørneboes utlegninger, og det er litt synd dersom jeg formidler et inntrykk av at det er "perfekte monstre" han beskriver - for det er faktisk akkurat hva han ikke gjør i sin bok. Det han er opptatt av å formidle er (kanskje litt sleivete forklart) at vi aldri kan forstå dette dersom vi ikke bytter ut våre vestlige briller og forsøker å forstå militant islamisme på deres egne premisser. Dersom det er noe han virkelig ønsker å få frem så er det at dette ikke handler om syke mennesker eller psykopater eller lignende. Disse menneskene (les: militante islamister) mener virkelig at det de gjør er det eneste rette og at de fullbyrder sin tro ved å dø som martyr i en for oss terrorhandling.

Les boka selv! Jeg kjøpte mitt eksemplar på Norli til 60 kroner nylig.

Et forsøk på å fatte det ufattelige ...

Sven Kærup Bjørneboe (f. 1943), nevø av Jens Bjørneboe, har skrevet en hel mengde med bøker fra 1967 og frem til i dag. Hele 20 bøker - det meste innenfor genren sakprosa - har det blitt dersom jeg kan stole på at Wikipedias omtale av ham inneholder en fullstendig oversikt. Selv har jeg kun lest "Onkel Jens" av ham tidligere. Jeg har imidlertid hele tiden hatt et inntrykk av at Sven Kærup Bjørneboe er en forfatter som heller går motstrøms enn medstrøms når store spørsmål skal diskuteres og debatteres. Og det var vel dette jeg hadde i bakhodet da jeg her om dagen kom over hans essaysamling "Allahs krigere - Terror og ekstase" til den nette sum av kr 60 i en bokhandel. Nemlig at det kunne være interessant å lese et innlegg i debatten om terrortrusselen fra millitante islamister, med et noe annet perspektiv enn jeg er vant til å gå inn i - kanskje for å bli litt klokere (noe som for all del er et relativt begrep, bare for å ha sagt det!) enn jeg var fra før av ... Og det på tross av forfatterens advarsel om at temaet ikke innbyr til klokhet.

Bokas tynne utseende gjorde det rimelig enkelt å gjøre alle tidligere leseplaner til skamme og skuffe dem til side. Men selv om bokas innhold i og for seg synes beskjeden, kan jeg love at innholdet er alt annet enn beskjedent. Det krevde sin leser å komme gjennom bokas 126 sider - selv om de var aldri så luftige. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at boka utkom i 2006, altså mens jakten på en levende Osama bin Laden pågikk for fullt.

"Leve døden. Allah er Allah om alle mann var døde. Allah er Allah om alle land lå øde. Når Hans krigere sprenger seg selv og to-tre hundre vantroe i luften, åpner Han sin stjernefylte favn.

Dødsenglene anno 2006. Allahs krigere, har en gang for alle løst det subjektive spørsmål om livets mening. De plages ikke av tvil. For dem åpenbares livets mening i en dødshandling. Den alene gjør deg til en sann troende. Den absolutte handling i Allahs navn.

Kan vi i Vesten begripe en slik dødsengel? Utfra våre kulturelle forutsetninger? Jeg tviler på det. Jo bedre forstått motivene bak denne nye terrorismen blir, desto mer tviler jeg på det." (side 7)

Bjørneboe forsøker på retorisk vis å undre seg frem til å avlive en rekke myter rundt det vi i Vesten tror er årsaken til terroren. Blant annet har det ingen forankring i virkeligheten at det er fattigdom eller ubalanse i forholdet mellom fattige og rike som er årsaken til denne type terror. Heller ikke er det uvitende mennesker som ofrer sine liv i Allahs navn. Tvert i mot er det høyt utdannede mennesker som står bak de terrorhandlingene verden har opplevd fra 11. september 2001 og i tiden etterpå. Det finnes dessuten ingen paralleller i historien, verken i kristen eller muslimsk historie/kultur, som denne terroren kan sies å ligne på. Og Bjørneboe latterliggjør på mange måter alle ekspertene som dukker frem for å mene mye og mangt om årsaksforholdene til handlinger som ikke lar seg forstå med våre vestlige verdier de gangene verden opplever millitant islamistisk terror. Vi kan ganske enkelt ikke forstå dette hatet som er av religiøs karakter.

"Al-Qaida taler et religiøst språk. Ingen tvil om det. Aksjonene utføres i Allahs navn, Den allmektige. Det er i Hans navn selvmordsbombere gir sitt liv og tar liv.

Vi kan mene hva vi vil om dette språket. For dem er det ekte. Vi rygger tilbake i avsky. Nådeløs vold mot uskyldige hverken kan eller bør ha noe som helst med gudsfølelse å gjøre. Selv tungetale lyder mer begripelig for oss, mer genuint, enn Al-Qaidas blodtørstige gudelighet, en gudelighet intet fromt menneske kan dele. Retorikk og propaganda bare, av verste sort, hvis eneste hensikt er å villede ustabile sjeler og oppnå politisk makt.

I mine øyne synes troskraften hos en slik morderengel altfor reell til å kunne avfeies som et beklagelig resultat av hjerne- og hjertevask. - Om vi i Vest skal oppnå øyekontakt med hva vi her står overfor, må dette språket tas på alvor. Svelge avskyen, godta, hvor sterkt det enn opprører vårt eget fromhetsideal, at vi i Allahs krigere har å gjøre, ikke med svake sjeler, men med en gudstro mer eller mindre ufattbar for oss - og virkelig. Og nærme oss fenomenet også med et språk tettere opp til det de taler. Forsøke iallefall, om enn motvillig, å lytte til deres for oss forrykte tale. Dét tvinges vi til, uansett." (side 10)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med meget høy sitatfaktor. Selv om Bjørneboe på ingen måte mener at millitante islamister og f.eks. Hitler-Tyskland og nazismen kan likestilles, trekker han opp noen interessante tanker rundt noen likheter - for ikke å snakke om hvordan årsak og virkning gjennomanalyseres av et helt spekter av fagfolk, historikere og andre forståsegpåere - etterpå. "Hvordan kunne dette skje?" - og så tar man på seg vestlige briller og begynner å analysere forholdene ut fra den tesen at våre verdier er det eneste saliggjørende her i verden, mens vi velter oss i vår nærmest grenseløse higen etter å få en større del av velstanden selv, aldri tilfreds med det vi har - og er blind for fattigdommens og nøysomhetens edelhet, tross alt. Vår lengsel etter logiske forklaringer på det som skjer, har én hensikt: å begrense angsten for det ukjente.

"Også islamistene kan kunsten å fiske i opprørt vann, hvorfor skulle de ikke det? Så de hausset opp karikatur-saken, alltid på jakt etter et påskudd. Men først og fremst følte det store flertall av moderate muslimer seg krenket, fra Filippinene i øst til Nigeria i vest.

Islams reaksjon var global, og overnasjonal. Knyttet til en felles religiøs tro. Profetens religion.

En overnasjonal religiøs reaksjon, og Vesten velger nå å tolke denne som en anti-vestlig front.

Men når ble en krenkelse av den felles religion automatisk til en overnasjonal religiøs-politisk front?

Etniske, kulturelle, konfesjonelle forskjeller og nasjonale interesser de islamske landene imellom er neppe mindre enn i Europa, hvor en felles tro aldri har hindret europeere i å slakte hverandre.

Har en markokkaner og en pakistaner mer til felles enn la oss si tyskere og franskmenn? Så hvorfor skulle en krenkelse av deres tro føre til felles front? Osama bin Landens forestilling om Det nye kalifatet?

Hos Osama har den utopiens slagkraft; hos oss er den et utslag av fordom, i beste fall generalisering - kanskje også et behov for en Satan vi kan slynge blekkhuset i hodet på og bekrefte oss selv og våre dyder i kampen mot?" (side 123)

Selv om Bjørneboe ikke hadde som mål å gjøre leseren klokere, er det nettopp det som har skjedd, våger jeg å påstå. Denne lille boka har i alle fall det i seg at den starter noen tankeprosesser, får en til å tenke nytt og se ting fra andre og uvante perspektiver. I tillegg har forfatteren ordet i sin makt, og han skriver så skarpt, presist og poengtert at jeg ikke hadde problemer med å følge ham, selv om jeg ikke kan si meg enig i alt. Slike bøker som skaper refleksjon om temaer så store som dette, er av stor verdi. Og selv om en del av retorikken i boka knyttes til en bin Laden som fremdeles var i live da den ble skrevet, har den ikke mistet all sin aktualitet nå, seks år senere. Dette er en bok jeg nok kommer til å dra frem igjen i fremtiden, fordi den inneholder mange kloke tanker om et ufattelig vanskelig tema. Her blir det terningkast fem.

Leser denne nå og tenker akkurat som deg, men jeg skal nyte denne langsomt..

Helt enig med deg, dette var langdrygt og til tider lite engasjerende.. Faldbakken har vært mye bedre enn dette tidligere. I tillegg gjettet jeg morderen tidlig og hadd rett...skuffende. Slikt blir det ikke god krim av...kan ikke anbefale denne..