Bokelskere.no

Jeg har lurt på det samme, men tror noe av det kommer av de bøkene jeg velger å lese nå, i en alder av 77. Ofte er det bøker som krever litt ekstra oppmerksomhet og kanskje også litt blaing i leksika og andre kilder. Men antall leste bøker i år skiller seg ikke nevneverdig ut fra antallet i tidligere år, så jeg stoler fortsatt på egne åndsevner.

De er vel vesener som kan tilsvare Tove Janssons hattifnatter, kanskje?

Man blir ikke kvitt Marian Dahle og hunden hennes Birka med det første.

Tilbake på jobb
For femten år siden, forsvant en seks år gammel jente i Oslo fra en parsellhage. Marian Dahle er sakte, men sikkert tilbake på jobb. Hun jobber med en gammel sak, såkalt cold case om den forsvunnede jenta, men er hun klar for å jobbe med tanke på den psykiske belastningen hun har hatt i det siste? Hunden Birka lever ennå, selv om den begynner å dra på årene, og de to har et tett bånd til hverandre.

Cato Isaksen er fremdeles med, men mer i bakgrunnen enn til vanlig. Noe som er synd for jeg liker ham litt bedre enn Marian Dahle. Synes Marian virker kald og likegyldig, men det er sikkert fordi som hun sier at hun har lett for å holde guarden oppe. At hun alltid er på vakt, og det er da vanskelig å komme innpå henne som person og bli kjent med henne.

Syntes ikke saken var særlig spennende
Lindell klarer ofte å skrive engasjerende og om saker som interesserer, men her syntes jeg begge deler var noe blekt. Jeg liker cold case generelt, men denne saken fenget dessverre ikke like mye som andre cold case gjør. Dessuten var denne krimboka noen hakk roligere enn mange av hennes andre bøker. Jeg har ikke noe i mot rolig krim hvor man blir godt kjent med karakterene, men denne var vel rolig, nesten stillestående. Men Lindell er fremdeles knallgod når det gjelder beskrivelser. Hun er god til å beskrive strøk og bygninger slik at det er lett å se for seg området, selv om man aldri har vært der.

Hun er også fremdeles god på karakterbeskrivelser. Hun får frem personlighetstrekkene godt og noen er ekstra mystiske, som Marian Dahle. Jeg vet hvor du bor er en god krimbok, men ikke like spennende og engasjerende som hennes tidligere bøker, og håper hun får frem den magien igjen, da man satt helt oppslukt mens man leste. Hun hadde den evnen i de gamle bøkene hennes, og har tro på at hun kan mane frem den samme intensiteten i bøkene sine igjen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tja, jeg er neppe i denne bokens målgruppe, men inspirert av deg og gode anmeldelser tenkte jeg at det likevel kunne være noe å hente her. Også gamle kvinner kan ha vennskapsforhold det er verdt å gå nærmere etter i sømmene. Men Isakstuens venner syntes alle å tilhøre et avgrenset sosialt sjikt og en bestemt aldersgruppe. Og jeg fant sørgelig lite av overføringsverdi.

Den heseblesende stilen var heller ikke noe for meg, men den kunne jeg ha stått ut med om innholdet hadde fenget. Noen skarpe og som du sier satiriske beskrivelser reddet 2-eren eller kanskje 3-eren …

Denne søndags morgenen har jeg fortsatt å lese Løpe ulv. Den rommer fremdeles fantastiske naturskildringer, men har utvidet perspektivet ved å skildre hvordan hovedpersonen er på vei inn i alderdommen. For en som er eldre enn ham, er det mye å kjenne seg igjen i, - som i dette sitatet om hvor sterke minnene blir: "Erindringen er ingen jaktdagbok, tenkte jeg. Den rommer mye mer. Men hva kom det av at den åpnet seg? Etter så mange tiår. Et helt liv."

Akkurat nå, denne lørdags morgenen, har jeg, fordi avisen var forsinket, begynt på Løpe ulv av Kerstin Ekman, - og derved fikk jeg rett og slett en så stor leseopplevelse som jeg sjelden har fått, med noen naturbeskrivelser som kryper inn under huden på meg! Jeg har jo lest de fleste av Ekmans bøker og vært veldig begeistret for dem, men denne overgår foreløpig de fleste, - og damen er født i 1933, fantastisk!
Men ellers, egentlig, leser jeg krim for tiden, og er i Cormoran Strikes verden i Hvit død av Robert Galbraith, - bra nok, men i en helt annen klasse. Nå tror jeg nok at jeg vil veksle litt mellom disse to fremover, - Løpe ulv er så god at jeg er nødt til å nyte den i små drag!

Den inspirerende tittelen og gode omtaler til tross, denne boken skuffet. Ingunn Kyrkjebø er god når hun skriver om japansk kultur, om kalligrafi, kampsport og teseremonier, og om hvordan gammelt buddhistisk og taoistisk tankesett brukes i disse. Dette er interessant og morsomt og beskrevet med entusiasme, glede og overbevisning. Og her er mye å lære for oss i vår heseblesende, vestlige verden. Om verdien av blant annet stillhet, pauser, dyp pust og å prøve å løsrive oss fra alle tankene vi stadig baler med.

Men det er likevel når Kyrkjebø skal gjøre de japanske ideologiene relevante for vestlige lesere, boken faller litt sammen, i hvert fall for denne leseren. At vi gjør ting bedre når vi konsentrerer oss om én ting om gangen, kan være greit å bli minnet på. Men må vi til zenbuddhismen eller taoismen for denne innsikten? At mennesket har to typer tankesett, et raskt, intuitivt og følelsesladet, og et langsomt, rasjonelt og logisk, tilskriver forfatteren psykologen og økonomen Daniel Kahneman (2011); kunnskap som var kjent lenge før Kahneman. Det er flere slike eksempler. Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til mye av den forskningen forfatteren referer til, spesielt de vidtrekkende slutningene hun kan trekke av ett enkelt forskningsprosjekt, og hvordan hun relaterer dette til japansk tenking. Dette stoffet overbeviste ikke meg og opplevdes til dels irrelevant.

Alt i alt, en bok omtrent midt på treet.

Denne må jeg visst lese. Stanley var en av heltene fra barndommen, i hovedsak "promotert" av lørdagsbarnetimens hørespillserie en gang på femtitallet. Både han og flere av disse fordums heltene har nok godt av å bli plukka ned fra pidestallen!

Epilog

God natt – god sömn jag önskar er,
ni alla vandringsmän.
Vi sluta sjunga och skiljas – vad mer
om aldrig vi träffas igjen.
Jag har sagt något litet och fattigt av det
som brunnit hos mig och så snart brinner ner,
men den kärlek, där fanns, ej förgängelse vet –
god natt – god sömn åt er.

Ur Dan Anderssons Efterlämnade dikter (1922)

Dette diktet fant jeg på et oppslag ved Ludvika Ulrikka kyrka i Ludvika (Dan Anderssons fødeby) i Dalarna i Sverige sommeren 2022.

Som mange andre kanskje har nevnt før meg, skulle denne boka egentlig ikke være til, for Egeland påsto for noen år siden at det ikke ville bli mer Beltø, men så er det blitt både bok nummer ni og ti. Kan det bli en bok elleve? We'll see. Uansett så er jeg med, for har sansen for Beltøs selvironi.

Et storfunn?
I bok nummer ti er det Odin som er i fokus. Et skjelett på 210 cm er blitt funnet med en valknute, også kalt Odinsknute. Kan det være restene av Odin som er blitt funnet? Da noe skjer med en av kollegaene til Beltø, og et viktig objekt forsvinner fra arbeidsplassen, legger Beltø igjen på nye eventyr, og denne gang reiser han ikke alene, men med en viktig person som har dukket opp i livet hans.

En noe vag beskrivelse av boka, men som i andre Beltø bøker, er det flere mysterier inn i hverandre, og det ene etter det andre skjer, og man vil ikke avsløre noe. Man blir med Beltø som en slags usynlig medpassasjer.

Spennende yrke og god selvironi
Jeg liker å lese om Beltø for synes selv at arkeologi er spennende og også mysterier, det er en fin kombinasjon når man i perioder blir lei av standard politikrim. Liker også at ikke hele handlingen foregår i Norge. Liker også Beltøs tørrvittige humor og han er ikke så heldig i kjærligheten. Han har en lei tendens til å få følelser ganske raskt. Enten blir det bare en kort affære, eller det ikke blir noe av. Noe som er synd da han virker som en grei fyr. Syntes også mystikken var god og fengslende. En av de bedre i serien, synes jeg.

Egeland skriver med glød og sjarm, og det er lett å bli hekta på historien til tross for noen tørre partier her og der. Men likevel kjedet jeg meg ikke, og jeg var også spent på båndet mellom Beltø og hans nye person som dukket opp i livet hans. Så jeg leser gjerne mer om Beltø og de rare mysteriene som alltid dukker opp.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Bonnier Forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg kan tenke meg å foreslå Labyrinter av Jorge Louis Borges.
Begynte i går å høre den som lydbok på engelsk (fra Audible) og skjønner det er en bok som gir mye undring og burde passe bra i samlesingen. Nå er den ikke lenger i vanlig handel, men ser den fins både i Antikvariater og på bibliotek.

Handlinga i boka utspiller seg rundt en hytteby i Skåne. Tidligere var dette et yndet feriested i naturskjønne omgivelser, men nå er alt forlatt og forfallent. Det er den eldre kvinnen Hedda som eier stedet. Men nå er hun funnet død ute på sjøen. Arvingen hennes , den middelaldrende niesen, Laura, har ankommet fra Stockholm.

Som barn pleide Laura å tilbringe alle feriene sine her. Hun og tante Hedda hadde et spesielt godt forhold. Men besøkene ble brått slutt da Laura var 16 år. Dengang hadde hadde Laura og vennene hennes samlet seg til luciafest i stedets festsal. Plutselig brøt en kraftig brann ut. En av ungdommene, Lauras gode venninne Iben, kom seg ikke ut i tide og brant inne. I de 30 årene som har gått siden har Laura gått rundt med en slags skyldfølelse overfor det som skjedde. Kunne hun ha avverget Ibens død?

Laura har nå problemer med å godta at den sporty og spreke tante Hedda virkelig kan ha druknet under en svømmetur. Da hun nå kommer til begravelsen, endevender hun inventaret i de forskjellige bygningene for å finne en ledetråd til hva som kan ha skjedd. Kan noen ha drept tanta? Noen av ungdommene fra den tidligere klikken er fremdeles bosatt i nærmiljøet. Gutten Peter har nå blitt politimann og er alenefar til en datter, , mens kameraten Tomas har store problemer og bor avsides i en hytte. Det sies at han har tendenser til pyromani. Lauras ungdomskjæreste, Jack, derimot er det ingen som kan fortelle noe om. Laura opplever at folk reagerer negativt på henne, at hun er uønsket på stedet. Flere ganger oppstår små branntilløp, og lokalbefolkningens mistanke retter seg mot Laura.

Det kommer fram at Hedda hadde tenkt å selge hele stedet. To interessenter hadde meldt seg. Den ene var kommunen som ville gjøre hyttebyen om il et idrettsenter. Vel og bra, men kommunene hadde knyttet til seg en entreprenør med tydelige svin på skogen. Den andre potensielle kjøperen var eierne av et slott i nærheten. De ville bygge luksusboliger for rikfolk. Ingen av de to alternativene hadde tiltalt tante Hedda. Det blir ikke bedre da Lauras venninne fra Stockholm, Steph dukker opp som en bekjent av slottsfolkene. For hvem er egentlig Steph? Og hvorfor har ikke tante Hedda villet ha kontakt med Laura de siste 30 årene?

Slutten på boka er i voldsomste laget når det gjelder avsløringer. Noen av personene skifter nærmest karakter gg tidligere handling blir nærmest snudd på hodet.

Jeg er litt usikker på hva du legger i «samlerverdi», er det prisen du ev. kan få solgt dem for? Min erfaring er at det generelt er vanskelig å få solgt gamle bøker, selv av store forfattere, og at man ikke får mye for dem. Da må det i så fall være noe helt spesielt. Om dine Wergeland er av en slik karakter, kan jeg ikke vurdere. Kikket litt på Antikvariat.net og der lå mange bøker av Wergeland til salgs for en rimelig penge. Vil anbefale at du forhører deg med noen antikvariater for å lodde interessen.

Ellers tenker jeg at dette må være bøker det er morsomt å ha.
Lykke til!

PS: Er det Wergelands "Skrifter i utvalg" du har i syv bind? De ligger i så fall til salgs på Antikvarat.net for kr. 450 -.

En fantastisk slektsroman, usedvanlig lang, usedvanlig dramatisk, usedvanlig lærerik og usedvanlig tankevekkende!

Handlingen er stort sett lagt til Georgia og tar for seg livet til en familie fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til vår tid (hele 6 generasjoner). Første generasjon her er en konditor i Tbilisi. Han er opphavsmann til en helt spesiell sjokoladedrikk med en utsøkt smak. Oppskriften er hemmelig. Han deler den bare med sin ene datter, Stasia. Samtidig kommer også en advarsel, denne drikken kan føre til store ulykker. Dette siste rammer flere av etterkommerne i slekten.

Vi hører om den utrolig vakre Kristine, Hun blir voldtatt under en teaterforestilling av den mektige og brutale mannen Berja (Georgias sikkerhetssjef) som i boka blir kalt «den lille store mannen». Hun blir så tvunget til å bli hans elskerinne. Da ektemannen hennes får rede på dette, heller han en sterkt etsende syre over halve ansiktet hennes. Resten av livet må hun gå med den ødelagte halvdelen dekket til med et slør.

Også Stasias datter Kitty får et begivenhetsrikt, men vanskelig liv. Hun gifter seg med en mann som har vestlige sympatier. Mens hun er gravid, blir hun brakt inn til forhør. Hun blir torturert og fosteret blir skåret ut av livmoren hennes. Takket være god pleie blir livet hennes reddet. Men det hele ender med at redningskvinnen, som blir en svært god venninne av Kitty, blir henrettet. Kitty blir senere smuglet ut av landet og kommer til England. Kittys bror Kostja gjør karriere som marineoffiser og blir senere politiker. Han blir medansvarlig for grusomme handlinger.

Fortelleren i boka er Nitsa. Hun tilhører 5. generasjon i familien. Fortellingen hennes er dedikert til niesen Brilka. De siste delene av boka foregår ikke bare i Georgia eller Russland, men er også lagt til vestlige byer.

Boka gir et greit bilde av Georgias historie, fra tsartiden og den russiske revolusjonen til Stalintiden med de grusomme utrenskningene og kampene under andre verdenkrig. Etter ulike regjeringssjefer kommer så Gorbatsjov med perestrojka og bakteppet ender med at Putin blir president.

Boka er altså meget omfangsrik. Særlig den første halvparten gjorde sterkt inntrykk. Mot slutten synes jeg derimot at futtet i handlingen dabbet litt av.

Jeg leser en del bøker som det er fortsettelse på, som Sebastian Bergman av Hiorth og Rosenfeld , Harry Hole i bøkene til Jo Nesbø.
Altså blir man kjent med hovedpersonene i bøkene. Hva med dere, når dere leser 2-3 bøker og det kanskje går ett til to år før neste bok kommer ut, må dere skumlese siste bok, for å huske , hva skjedde i forrige bok? Nå får jeg liksom ikke begynt på neste bok i en serie , fordi det er så lenge siden jeg leste forrige bok og jeg er redd for å ha glemt viktige detaljer, altså blir jeg aldri ferdig.

Jeg elsker Elling, og blir nesten fornærmet ved tanken på at Elling er en fiktiv person. Han kommer så under huden på leseren, i bokversjon og også de filmatiserte bøkene.
Forfatteren er unik, og jeg lurer på om også han er litt Elling, noe jeg ikke har fått inntrykk av , men det finnes vel en Elling i de fleste av oss. Forfatteren må være en utrolig god menneskekjenner, akkurat som om han leser folk rundt seg , og dette blir det fantastiske bøker av.
Han skriver så godt , at jeg nekter å tro at Elling ikke finnes. Han er der ute er sted.

Da setter jeg disse på ønskelisten og ser hvordan det går :-)
Husker du hva de to første heter? Ellers finner jeg det vel ut.
Hjertelig takk!

PS: Der så jeg det - de to første står jo på forsiden, ikke sant.