Bokelskere.no

Da jeg begynte på denne, var jeg litt skeptisk; den har fått blandede kritikker, og folk på Amazon sa at den var grusomt tung og lite medrivende.

Jeg klarer ikke helt å forstå disse tilbakemeldingene. Jeg kan bare tenke meg én forklaring: De som elsket Harry Potter var ute etter action, humor og fantasy, og de som ikke likte Harry Potter holder seg unna nettopp av denne grunn.

Jeg elsker Harry Potter, men først og fremst fordi bøkene er fantastisk godt skrevet, tar ting på kornet, gir en veldig god skildring av fremveksten av et totalitært regime, og karakterskildringene er eksepsjonelt gode.

Og nettopp dette finner man igjen i The Casual Vacancy: Overbevisende karakterskildringer som tar folk på kornet, et glimrende språk, og en flott beskrivelse av maktspill, smålighet, desperasjon, de som gjør sitt beste, og livet på et lite tettsted.

Det er også imponerende hvordan Rowling mestrer en helt annen skrivestil enn i Harry Potter. Her finnes ingen bokstavrim eller overdrivelser, men det er like stødig og overbevisende.

Åh, så glad jeg er for at jeg ikke hørte på Amazon, og kjøpte den allikevel!

Stemningen i boka er et mesterverk i seg, og skildringene er bare fantastiske. Men allikevel var det noe som ikke helt stemte for meg.

Tror jeg hadde likt boken bedre hvis den var en novelle: Hadde skjønt at de var sultne og at alt hadde brent opp og at det ikke var hverken mat eller håp eller fremtid i sikte etter ti sider, og etter det ga boka meg ikke så mye mer. Dessuten synes jeg slutten var direkte lite bra: Forutsigbar uten at oppbygningen var noe bra, og nesten pinlig i sitt forsøk på å gjøre den halvveis happy allikevel.

Men, som vanlig når jeg kritiserer bøker resten av verden hyller, regner jeg med at det er ett eller annet jeg har gått glipp av eller ikke skjønner.

Åååh! Jeg gleder meg til jeg får barn og kan lese denne boken for dem!

Jøss, for en allsidig bok. Nydelig skrevet, utrolig vakker, nokså spennende, og til tider skikkelig morsom. Den siste setningen er, sett i lys av resten av boken, et virkelig kunststykke.

Veldig mange forfattere har prøvd å skildre den gale morderen sinn, men de færreste får det til. Synes dog Süskild gjør en ganske god jobb. Liker også hvordan boken portretterer en i våre øyne naiv tidsalder med dens vitenskap, rettssystem, menneskesyn osv.

Jeg forguder Renberg som forfatter, og en av de viktigste grunnene til dette er nettopp detaljerikheten i skildringene hans, det at det gis rom til mer enn bare det som driver handlingen fremover. For meg er ikke handlingen på langt nær så viktig som skrivemåten. Enig i at filmen er bra, men for meg blir det poengløst å engang sammenligne bok og film her: Boken gir så utrolig mye mer, på et helt annet nivå.

Selve handlingen i boken er vel mer så som så, helt OK og ganske søt, synes jeg. Og i og med at det er handlingen som er tatt videre i filmen (well, duh), blir den også helt OK og ganske søt. Måten Renberg skriver på, derimot, gir meg gåsehud, klump i halsen, den får meg til å gråte, til å le, gjør ufattelig vondt og herlig godt.

I tillegg, som nesten alle andre fimer som bygger på bøker, blir ikke filmen stort mer enn et sammendrag av boken, og den gir på ingen måte samme forståelse for karakterene og deres handlinger som det boken gjør.

Litt vanskelig å kaste terning på denne boken, synes jeg. Den er langt fra et stort "litterært arbeid", hvis man skal være fin på det. Hadde jeg vært litt mer kynisk, hadde jeg sittet og irritert meg over diverse ting med strukturen, ordvalg, og så videre, og så videre.

Men, herregud, sa jeg til meg selv, man må ta det som det det er: en grusomt gripende og sørgelig historie. Jeg strigråt gjennom store deler av boken, og ble helt klart utrolig berørt av den. Og ble nesten litt redd, litt hypokonder: Det kan jo like godt skje meg!

En lettfattelig og god innføring. Det skal ikke mer til enn religion i 3. gym for å ha lest det meste fra før, men kapittelet om islamisme lærte meg litt nytt. Savner mer om religionens lære.

Ikke nevneverdig. Jeg skjønner hvor den vil hen, men jeg synes ingen skildringer eller tankerekker er treffende nok til at den gir meg noe. Men jeg regner med at det er noe jeg ikke får tak her, i og med at den er såpass applaudert og elsket av så mange.

Leste denne fordi kjæresten min sa den var noe av det beste han hadde lest, og ser at mange her er enige med ham.

Men ikke skjønner jeg hva som er så bra med denne. Kjedelig, lite medrivende skrivemåte (ja da, det skyldes helt sikkert oversettelsen). Karakterene er kjedelige, forutsigbare og platte, selv om det virker som om forfatteren har prøvd å lage noe nytt og spennende. Det samme gjelder de små-filosofiske digresjonene: Du har lest ideene hundre ganger før, men de er fortsatt skrevet som om de skulle presentere noe nytt og revolusjonerende. Jeg satt hele tiden og ventet på at plottet skulle snøres sammen på en genial måte som virkelig fikk meg til å se nytt på bevissthet og skjebne, men akk, jeg ventet forgjeves. I det hele tatt får jeg følelsen av at boken prøver å være stor, episk, filosofisk og tankevekkende, uten at den gir meg noen slik effekt.

Men for all del, en grei bok å fordrive tid med, lettlest og til tider litt spennende. Men ikke mer.

Enig! Vennskapet mellom barna var vakkert beskrevet, men jeg falt nesten mer for hvordan det å elske noen så høyt at man er villig til å gjøre hva som helst, virkelig hva som helst, for dem, nærmest uten å få noe igjen, er beskrevet.

Det må du absolutt! :)

I tilfellet Dan Brown kan man neppe skylde på oversettelse.

Jeg skjønner ikke at denne boka ikke har fått mer oppmerksomhet. Ser jo at folk liker den, den har fått gode anmeldelser, mange sier den er Renbergs beste, men det er liksom det.

Jeg ga den til samboeren min, og jo, den var fin, en bra bok. Fikk vennene mine til å lese den, og joda, den funka. HÆ?

Er det bare jeg som får gåsehud fra første setning, som gråter som et barn når Sara kommer inn til lille Jarle etter å ha blitt slått av Terje, som ser det nydelige, enkle, geniale med Jarles naive "det er akkurat sånn som med Hitler" midt inni Helges lange, politiske harang, som blir rørt inn langt bak hjerterota av Terjes iver på Hardangervidda, som kjenner meg skremmende godt igjen i hver eneste tanke Jarle tenker gjennom hele boken? Er det bare min måte å tenke på som har blitt forandret av å lese denne?

Må også si meg enig. Noe av det herlige med boka var jo karakterportrettene, og de kom overhodet ikke frem i filmen.

Først og fremst: Så deilig å lese en bok av en forfatter som virkelig kan skrive! For min del kan en bok handle om så å si hva den vil, så lenge den er godt skrevet. Og denne er uhyre velskrevet, det er den, en veldig sterk debutbok.

Allikevel bærer den dette debutantpreget: En forfatter som så gjerne vil skape noe nytt, markere seg. I tillegg ga del tre i stor grad inntrykk av å være et samlealbum for alle små tekster Knausgård tidligere hadde skrevet, ikke klart å lage noe mer ut av, men allikevel ville få publisert. Fine, filosofiske, tankevekkende tekster, men til tider litt for fjerne fra handlingen. Den hopper mellom å være slektsroman til å omhandle dystopiske alternative virkeligheter, og så til noe som likner litterære essays. Selv om jeg i utgangspunktet liker at en bok sprer seg, synes jeg denne var litt vel vid.

Men, alt i alt en fantastisk bok som jeg leste sakte og grundig og grudde meg til å bli ferdig med. Jeg kommer til å huske denne.

Helt enig, konseptet er veldig godt, og det kunne blitt en flott bok hvis den var skrevet annerledes.

Jeg er helt enig i at veksling mellom lykke og tilbakefall er troverdig når det gjelder alkoholisme, men ikke på den måten Frobenius skildrer det her. Jeg synes ikke han forklarer det psykologiske rundt det i det hele tatt. Jeg får inntrykk av at han tenker "Oi, men det året drakk han mye, da får han gjøre det i boka mi også", uten at det forklares hvorfor. Da virker det bare lite troverdig, påtatt, på en måte.

I motsetning til alle andre, likte jeg ikke denne boka noe særlig. Språket virker for meg påtatt, pretensiøst og kunstig. Jeg får inntrykk av at forfatteren har lest mye om Poe, og prøver å sette seg inn i tankegangen og psykologien bak handlinger, uten å lykkes. Jeg fikk nærmest følelsen av å lese en stil av en åttendeklassing som prøver å beskrive følelsen rundt å få barn.

Jeg likte heller ikke måten handlingen i boka var lagt opp. Den var veldig oppstykket og repetativ: I det ene øyeblikket var han lykkelig og hadde sluttet å drikke, i det andre øyeblikket var han på dødens rand og alkoholiker og deppa. Mulig det er slik det virkelig var for Poe, men jeg synes ikke psykologien rundt skiftene beskrives godt nok til at det er en roman verdig.